Skuffet over kjærligheten.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke........om dette er verst for oss som voks opp på 90-tallet, eller om det er slik for alle. Vi er vokst opp med Disney, Titanic og masse sånne filmer hvor hvor mannen kjemper for kvinnen, det er de ene spesielle i filmen som finner den store kjærligheten. Og siden jeg var tenåring har folk "mast" på om jeg har funnet noen. Siden jeg var den blandt gjengen min som aldri hadde noen. Jeg var ikke interessert i noen, mange ble det i meg. Jeg blir forelsket på ungdomsskolen, men jeg hadde ikke fått former eller noen ting som helst så var ikke vits å håpe, jeg visste dette ville gå over. Neste er i betydelig eldre mann som har fornuft nok til å se at jeg snart skal ut i verden, studere osv og vet det ikke kommer til å bli oss. Fremdeles i tenårene. Blir ganske voksen før jeg forelsker meg i en venn, og det hele tynger livet mitt. Jeg vet ikke hva han føler siden vi har kjent hverandre så lenge. Blir masse prat om dette til mamma og hun blir glad på en måte. Men forelskelse har tynget livet mitt veldig i perioder. Følelsene for denne mannen går over, men en ny kommer som servert akkurat slikdet beskrives fra folk som skal trøste. "Han kommer når du minst venter det" og han gjorde det. Men så var det mye som hindret oss, om det ikke var jeg som lot hinderne være der da. 

Jeg er gal nok til å håpe at jeg kan få tilbake sjansen for "oss" . Jeg tør virkelig ikke lenger håpe på at du kan forelske deg i en det passer 100% med. Jwg har møtt mange menn, som det ikke er noe hi der å bli sammen med. Men typisk som det er, får jeg ingen følelser for disse. 

Jeg vil ikke være frekk nå, men når folk sier at å håpe er noe av dummeste gjør, fordi det har de gjort selv og det gikk galt så blir jeg bare irritert. Kanskje fordi det er slik det er, men jeg opplever aldri ting som er "vanlig". Samme hvor arrogant jeg virker, er det så irriterende med andre som skal si "du er ikke et unntak" og alt mulig lignende. Jo, kanskje jeg er det...i dette tilfellet i hvertfal. Ingen er unntak i alt. Men det er så irriterende med folk som har opplevd at det ikke gikk dit de ville, og at det er disse det er lurest å høre på. Blir på en måte litt sånn at jeg synes de heller bør klare å å få det slik de vil, slik at de kan fortelle noe positivt til andre og. 

Anonymkode: 5ee52...434

[AnonymBruker]

Dette har ingenting med når du har vokst opp å gjøre. Romantiske filmer har spilt på de samme følelsene i alle år, siden filmens historie. Tør si våre foreldre hadde det hakket være med KUN Clark Gable og de romantiske historiene, uten SATC, Girls og alle de andre seriene som dukket opp i moderne tid og nyanserte tingene litt, samt presenterte noen valgmuligheter.

Forelskelse er en kjemisk reaksjon, og den varer toppen to år, så uromantisk er det. Det betyr ikke at kjærlighet ikke eksisterer, men at du må nyansere det litt. De intense følelsene du opplever handler om ganske tilfeldige ting.

Ettersom du blir eldre kan du kanskje klare å identifisere hva som trigger dine følelser, hva du trenger i en mann og hvilke menn som er tilgjengelige for deg.

Anonymkode: f618e...0b1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette har ingenting med når du har vokst opp å gjøre. Romantiske filmer har spilt på de samme følelsene i alle år, siden filmens historie. Tør si våre foreldre hadde det hakket være med KUN Clark Gable og de romantiske historiene, uten SATC, Girls og alle de andre seriene som dukket opp i moderne tid og nyanserte tingene litt, samt presenterte noen valgmuligheter.

Forelskelse er en kjemisk reaksjon, og den varer toppen to år, så uromantisk er det. Det betyr ikke at kjærlighet ikke eksisterer, men at du må nyansere det litt. De intense følelsene du opplever handler om ganske tilfeldige ting.

Ettersom du blir eldre kan du kanskje klare å identifisere hva som trigger dine følelser, hva du trenger i en mann og hvilke menn som er tilgjengelige for deg.

Anonymkode: f618e...0b1

Ja og det er derfor det er så kjedelig. Hos meg har den faktisk vart lenger. Men er så mye som varer hos meg. Er under utredning så det er mulig jeg har en "feil" i utviklinga som gjør at ting tar lenger tid hos meg. Derfor er jeg mer redd, siden de fleste er "normale" så vil de kanskje like meg 1-2 år, mens jeg kan bruke 3 år minst på å gå videre. 

Hvilke menn som er tilgjengelig ja...det er litt vanskelig å se. Foreløpig ingen av de tilgjengelige har vært "nok" for meg. Men hva er tilgjengelig? Har avstand noe å si? Er han gift eller noe så har jeg aldri blitt interessert likevel. 

Anonymkode: 5ee52...434

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja og det er derfor det er så kjedelig. Hos meg har den faktisk vart lenger. Men er så mye som varer hos meg. Er under utredning så det er mulig jeg har en "feil" i utviklinga som gjør at ting tar lenger tid hos meg. Derfor er jeg mer redd, siden de fleste er "normale" så vil de kanskje like meg 1-2 år, mens jeg kan bruke 3 år minst på å gå videre. 

Hvilke menn som er tilgjengelig ja...det er litt vanskelig å se. Foreløpig ingen av de tilgjengelige har vært "nok" for meg. Men hva er tilgjengelig? Har avstand noe å si? Er han gift eller noe så har jeg aldri blitt interessert likevel. 

Anonymkode: 5ee52...434

Avstand har noe å si praktisk ja, menn som ikke bor i nærheten bør du droppe.

Med tilgjengelig mente jeg først og fremst at han er i stand til å ha et forhold, åpen og interessert i det, samt at du er hans "type".

Anonymkode: f618e...0b1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Avstand har noe å si praktisk ja, menn som ikke bor i nærheten bør du droppe.

Med tilgjengelig mente jeg først og fremst at han er i stand til å ha et forhold, åpen og interessert i det, samt at du er hans "type".

Anonymkode: f618e...0b1

For meg funker avstand. Hvorfor bør jeg droppe menn som er på avstand? Bør menn droppe kvinner om er påavstand da?

det som er så typisk, er at menn i nærheten.....ingen av dem vekker noe i meg! Hvorfor er det slik at den ene som du endelig faller for, har slike hinder med seg? Ingen var like glade lenger når jeg sa jeg hadde falt for noen, pga avstanden og slik. Først vil de jeg skal treffe noen, deretter så var det visst ikke riktig likevel. Så blir jeg bare sir pg bitter fordi det nok en gang ikke passet. Men hvem bestemmer hinderne? Jeg hater å gjøre ting eller ikke gjøre ting, bare basert på hva andre anbefaler. 

Anonymkode: 5ee52...434