Legetime idag. Redd legen ikke tror meg

[AnonymBruker]

Jeg må innlede med at jeg i utgangspunktet har et godt samarbeid med min fastlege. Han er nok den beste fastlegen jeg har hatt, men idag kjenner jeg at jeg gruer meg skikkelig i frykt for ikke å bli tatt på alvor.

Jeg er nok deprimert og er i full fart mot den berømte veggen. Jeg har kjent på symptomene i lang tid. Bestilte meg legetime for et par måneder siden av samme årsak, men avbestilte i frykt for det samme som nå.

Jeg er i full jobb, jobber i helsevesenet (med psykisk syke), og forstår viktigheten med å være i jobb tross depresjon og psykiske plager. Derfor har jeg presset meg til det lengste i håp om at det ville bedre seg. Det gjør det ikke.

Nå kjenner jeg på at jeg er lagt nede og trenger fagpersoner å prate med. Prøvd selvhjelp siden jeg egentlig har over gjennomsnittet god kunnskap om psykologi og selvhjelp, men kjenner at jeg ikke makter lengre.

Jeg har en forhistorie med depresjon der jeg over flere år gikk fast på antidepressiva, men sluttet da jeg var totalt flat uten følelser. Nå har jeg i tillegg fått panikkanfall og utmattelse, så føler det har gått alt for langt. 

Jeg er idag livredd for å ikke bli tross, livredd for at han tenker at dette er hverdagsproblemer jeg ikke takler, og at han kun foreslår antidepressiva igjen fremfor sykemelding. Familien min holder på å gå i oppløsning grunnet situasjonen og det å skulle stå foran en skilsmisse er en situasjon jeg vet jeg ikke takler nå.

Anonymkode: 035e8...ab1

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må innlede med at jeg i utgangspunktet har et godt samarbeid med min fastlege. Han er nok den beste fastlegen jeg har hatt, men idag kjenner jeg at jeg gruer meg skikkelig i frykt for ikke å bli tatt på alvor.

Jeg er nok deprimert og er i full fart mot den berømte veggen. Jeg har kjent på symptomene i lang tid. Bestilte meg legetime for et par måneder siden av samme årsak, men avbestilte i frykt for det samme som nå.

Jeg er i full jobb, jobber i helsevesenet (med psykisk syke), og forstår viktigheten med å være i jobb tross depresjon og psykiske plager. Derfor har jeg presset meg til det lengste i håp om at det ville bedre seg. Det gjør det ikke.

Nå kjenner jeg på at jeg er lagt nede og trenger fagpersoner å prate med. Prøvd selvhjelp siden jeg egentlig har over gjennomsnittet god kunnskap om psykologi og selvhjelp, men kjenner at jeg ikke makter lengre.

Jeg har en forhistorie med depresjon der jeg over flere år gikk fast på antidepressiva, men sluttet da jeg var totalt flat uten følelser. Nå har jeg i tillegg fått panikkanfall og utmattelse, så føler det har gått alt for langt. 

Jeg er idag livredd for å ikke bli tross, livredd for at han tenker at dette er hverdagsproblemer jeg ikke takler, og at han kun foreslår antidepressiva igjen fremfor sykemelding. Familien min holder på å gå i oppløsning grunnet situasjonen og det å skulle stå foran en skilsmisse er en situasjon jeg vet jeg ikke takler nå.

Anonymkode: 035e8...ab1

Det er helt vanlig å tenke at man ikke blir trodd av legen. Det er sykdommen som snakker. Du kommer selvsagt til å bli trodd. Tenk over hva du vil si til legen om hvordan du har det. Skriv gjerne ned noen punkter slik at du ikke glemmer noe som er viktig for deg. Fortell også at du er i ferd med å miste partneren din. Legen forstår at du er ærlig og vil gjøre sitt beste for å hjelpe deg. 

Dette kommer til å gå bedre enn du tror.

Lykke til - ønsker deg god bedring. 

Klem.

 

Anonymkode: 4b943...cf9

[AnonymBruker]

Slet med noe jeg også som jeg var livredd for å ikke bli trodd av legen på, gikk i mange år og mannet meg opp til å bestille time. Til slutt satt jeg med følelsen av at det ikke gikk an å leve sånn jeg gjorde mer, og fikk bestilt timen. Forklarte symptomene mine og hvordan det påvirker meg i hverdagen. Legen var veldig forståelsesfull, og var kjapp med å nevne diagnosen jeg har mistenkt i mange år, uten at jeg nevnte den spesifikt med et ord. Han sa at han ville gjøre det han kunne for at jeg skulle få komme inn der han henviste meg. 

Legen din er på din side og både vil og skal hjelpe, så dette skal gå så fint Lykke til, og god bedring! 

Anonymkode: 5b505...7d9

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg må nok bare manne meg opp. Kjenner jeg er et hårstrå unna å avlyse. Vet jo at han ønsker meg på medisiner igjen. Lettvint løsning, da jeg fungerer bra mtp jobb da. Men det å ikke ha følelser er grusomt. Vektøkning vil det også bli, noe som bli en bekymring i tillegg. Føler meg så mislykket som er avhengig av antidepressiva for å kunne leve. Vet det er mange av oss, men for meg føles det som et skikkelig nederlag. Mannen ønsker meg også på medisiner. Jeg vrir jo og vender på ting grunnet tingenes tilstand, men er så nedverdigende å høre at jeg fungerer i forhold kun når jeg er proppet full på antidepressiva.

Anonymkode: 035e8...ab1

[Lou Salome]

Lykke til! Men løsningen er da vel ikke enten sykmelding uten noe oppfølging, eller varig på antidepressiva fastlegen skriver ut og full jobb? Du må jo komme deg i behandling og bli frisk(ere), du må ha henvisning til psykolog, og be om at eventuelle antidepressiva skal skrives ut av psykiater i samråd med deg og psykologen? En sykmelding og bare det hjelper jo ingen ting. Antidepressiva du har gått lenge på før hjelper jo ingen ting (i hvert fall ikke hvis du ikke vil ta dem, og du ikke opplever bedring). Så det dere må diskutere er jo videre behandling? Samtaleterapi? Kanskje en gradert sykemelding, eller kortere eller lengre som inneholder konkrete behandlingsforslag til hvordan det skal få deg bedre. Mulig sykmelding og samtaler med fastlege til du er i gang med annen behandling vil være bra?

[AnonymBruker]

Ja, har igrunn et ønske om behandling. Var i behandling for noen år tilbake, men opplevde igrunn ingen bedring. Akkurat da var det medisinene som hjalp meg ut av depresjonen.

Akkurat nå har jeg ingen plass jeg henter energi fra. Høyt stressnivå på  jobb og høyt konfliktnivå hjemme. Jeg ønsker ingenting, jeg er totalt utmattet. Bare det å følge barnet til skolen gjør at jeg er utmattet. Jeg ønsker bare å sove på et mørkt rom hele dagen. Jeg vet jo egentlig hva som gir meg energi. Trening, det å være sosial. Men akkurat nå føles alt bare mørkt. Jeg vil bare være alene en dag eller to og kun sove. Så kan jeg sakte men sikkert brule sykemeldingsperioden på å bygge meg opp igjen. Det klarer jeg ikke dersom jeg skal være i jobb. Det er for tøft akkurat bå. 

Anonymkode: 035e8...ab1

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det?

Jeg håper du fikk sykemleding og en pause til å hente deg litt inn. Og helst et annet alternativ enn antidepressiva. Det er bare brannslokking, som du vet selv. 

Siden det er høye konfliktnivå hjemme lurer jeg på om dere har vurdert familie/parterapi? 

Har du fått en diagnose, eller har du havnet i kategorien "mild depresjon" uten videre utredning? Grunnen til at jeg spør er at mange ganger er det veldig lett å plassere de som har "høy belastning" i hverdagen i denne båsen når det røyner på. Så gir man antidepressiva uten noe mer oppfølging.

Siden du jobber i psykiatrien vet du sikkert dette, men egenerfaring (som også er ansatt i psykiatrien) er at mange i systemet er blinde for at ting ikke alltid henger sammen som man tror. Var jeg deg ville jeg bestilt time hos privatpraktiserende psykolog og fått en god prat der. Det tror jeg kan løse opp i mye når man selv (og systemet) jobber etter rutine.

Anonymkode: 88e77...6b5

[AnonymBruker]

Som du ser selv, så kurerer ikke antidep noe, de fleste blir deprimert igjen ved tiden fordi de ikke har helet sårene og problemene som forårsaker depresjonen. Du vil aldri bli frisk av antide. For noen fungerer placebo til det punkt at folk kan jobbe normalt, men de vil ikke få den optimale livskvalitet som de kunne fått om de ble friske. 

Ellers er det bare å si at du tror du trenger noen å snakke med denne gangen om han tilbyr antidep. Si at du vil forsøke samtaleterapi før du evt vurderer medisin (kan godt ta det som en hvit løgn). De fleste fastleger henviser vel om pasienten ønsker noen å prate med og viser tegn på at de sliter? Når det er sagt er det mulig fastlegene tjener noen kroner på å skrive ut antidep. Akkurat slik de tjener litt ekstra om de rapporterer at de har snakket med en pasient om å slutte med røyking eller gjort andre vage ting som de kan sende regning for.

Men det er godt mulig at du ikke blir trodd eller at legen bagateliserer problemene dine, har møtt mange leger som ikke har tatt meg seriøst (har en sykdom der jeg kan fremstå som litt dum eller fjern, men scorer ganske høyt på offisielle intelligenstester osv, så jeg forstår hva de sier). Jeg har blitt vant til det, og etterhvert så begynner man bare bli irritert og sint, heller enn nervøs og nedfor. Det er også noe godt med å oppleve å ikke bli tatt seriøst, for så å stå opp for seg selv ovenfor legen og føle på at man taklet den konfrontasjonen. Skal sies at du risikerer få noen stygge notater i journalen din, da, haha. Leger har alt for mye makt og jeg går ikke til dem lenger selv om jeg har en del helseproblemer. 

Anonymkode: c34b7...3ab

[AnonymBruker]

Da ble jeg gradert sykmeldt. Først mente han at jeg ikke burde blitt sykmeldt, men starte på antidep igjen. Så nå blir det antidep og gradert sykemelding for to uker. Noe samtaleterapi hadde han ikke noe troen på til meg. Virket ikke som at han trodde jeg noen ganger vil bli frisk. Jeg spurte ham rett ut, om han mener jeg skulle gå på antidepressiva til pensjonsalder (jeg er i slutten av 30-årene nå). Ja, svarte han da. 

Vi skal drøfte saken videre etter et par uker nå. Kjenner jeg får helt hetta. Føler livet mitt er ødelagt. Jeg har gitt opp. 

Anonymkode: 035e8...ab1

[Invicta]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi skal drøfte saken videre etter et par uker nå. Kjenner jeg får helt hetta. Føler livet mitt er ødelagt. Jeg har gitt opp. 

Hvis ikke denne legen er enestående på andre områder, kan det kanskje være en ide å bytte? 

Det han sier gir ikke mening, medisinsk sett. Han framstår heller ikke spesielt lyttende. 

[AnonymBruker]

Dette høres utrolig merkelig ut. Hvorfor hadde han ikke tro på at samtaleterapi kan fungere? Mange leger foreslår jo dette for pasienter, men når pasienten selv ikke er motivert og ønsker en «quick-fix», kan det hende de henter frem reseptblokken i stedet. Har han i det hele tatt selv prøvd å snakke med deg og få et klart innblikk i hva problemstillingen din er?

Anonymkode: 5bb36...d7f

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Da ble jeg gradert sykmeldt. Først mente han at jeg ikke burde blitt sykmeldt, men starte på antidep igjen. Så nå blir det antidep og gradert sykemelding for to uker. Noe samtaleterapi hadde han ikke noe troen på til meg. Virket ikke som at han trodde jeg noen ganger vil bli frisk. Jeg spurte ham rett ut, om han mener jeg skulle gå på antidepressiva til pensjonsalder (jeg er i slutten av 30-årene nå). Ja, svarte han da. 

Vi skal drøfte saken videre etter et par uker nå. Kjenner jeg får helt hetta. Føler livet mitt er ødelagt. Jeg har gitt opp. 

Anonymkode: 035e8...ab1

Sa han hvorfor han ikke tror samtaleterapi vil fungere for deg? 

Gjør han dette fordi han tjener litt ekstra på å gi ut antidepressiva i forhold til å henvise deg?

Nuvel, det beste er vel å bytte fastlege, tenker jeg. Eneste mulige problemet er om legen din har skrevet noe i journalen din som gjør det vanskeligere for deg å ta opp problemer med ny lege. Om din nåværende lege har skrevet noe som stiller spørsmål ved dømmekraften din eller hvor "normal" du er, så kan neste lege ha ganske sterke fordommer mot deg, fordi den neste legen tror selvsagt på den gamle legen heller enn deg. 

Anonymkode: c34b7...3ab

[AnonymBruker]

Beklager så mye mas fra meg. Kanskje noen tenker dette er sutring, men skulle aldri bestilt legetimen kjenner jeg på nå. For nå befinner jeg meg i et svart hull som jeg aldri ALDRI før har kjent så på intenst. Jeg er alene med barna ikveld også, og det skremmer meg. Har sittet helt apatisk i sofaen i hele ettermiddag/kveld frem til sambo dro på middag sammen med noen fra jobben. Han er jo langt fra oppmerksom. Bare det gjør meg redd. Ingen som ser meg. INGEN. Har tatt meg sammen for barnas skyld, men nå når de er lagt sitter jeg bare her og gråter. Hvilket liv er dette, helt uten følelser? Jeg sitter og tenker på hvilken metode som er mest effektiv for å avslutte. Har aldri tenkt slike tanker før. Og dette samtidig som jeg har tatt min første 10mg med antidepressiva. Forrige lege jeg hadde mente jeg burde starte med 5 mg. 

Hvem hører på meg? Hvor kan jeg få hjelp? Og så stresser det meg at jeg skal på jobb imorgen tidlig og prate med folk som sikkert er like syke som meg. Hvilket liv er dette? 

Anonymkode: 035e8...ab1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sa han hvorfor han ikke tror samtaleterapi vil fungere for deg? 

Gjør han dette fordi han tjener litt ekstra på å gi ut antidepressiva i forhold til å henvise deg?

Nuvel, det beste er vel å bytte fastlege, tenker jeg. Eneste mulige problemet er om legen din har skrevet noe i journalen din som gjør det vanskeligere for deg å ta opp problemer med ny lege. Om din nåværende lege har skrevet noe som stiller spørsmål ved dømmekraften din eller hvor "normal" du er, så kan neste lege ha ganske sterke fordommer mot deg, fordi den neste legen tror selvsagt på den gamle legen heller enn deg. 

Anonymkode: c34b7...3ab

Tja, jeg er vel egentlig ganske ressurssterk vil jeg tro. Aner virkelig ikke hvorfor han ikke vil hjelpe meg. Jeg vurderer også via jobb hvor veilederbar og hvor mottakelig folk er for samtaleterapi eller ikke. Jeg er jo langt ifra der! Jeg ser på meg selv som en reflektert person som tar grep om egen situasjon. Men fortvilende at jeg bare blir pakket full av antidepressiva slik at jeg kan fungere som en robot for samfunnet. Være i full jobb, holde familien samlet. Helt uten følelser. 

Anonymkode: 035e8...ab1

[AnonymBruker]

Dra tilbake til legen, beskriv selvmordstankene og krev akutthenvisning til psyk pol. 

Anonymkode: 033e1...e28

[estrella]

Men du kan finne psykolog privat, hvis du har økonomi til det? Personlig måtte jeg innom flere psykologer før jeg til slutt fant en jeg fikk kjemi med. Hvis jeg skulle gitt opp etter første forsøk ville jeg aldri blitt bedre. 

Fastlegen kan uansett ikke si at terapi ikke er nødvendig. Det vet ikke han. Be om henvisning. Selv om han ikke tror det er greia, så må du få prøve.

De leverer ut antidepressiva alt for lett. Jeg fikk det som 18-åring uten noen ord om terapi. De burde sendt meg til psykolog først. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Beklager så mye mas fra meg. Kanskje noen tenker dette er sutring, men skulle aldri bestilt legetimen kjenner jeg på nå. For nå befinner jeg meg i et svart hull som jeg aldri ALDRI før har kjent så på intenst. Jeg er alene med barna ikveld også, og det skremmer meg. Har sittet helt apatisk i sofaen i hele ettermiddag/kveld frem til sambo dro på middag sammen med noen fra jobben. Han er jo langt fra oppmerksom. Bare det gjør meg redd. Ingen som ser meg. INGEN. Har tatt meg sammen for barnas skyld, men nå når de er lagt sitter jeg bare her og gråter. Hvilket liv er dette, helt uten følelser? Jeg sitter og tenker på hvilken metode som er mest effektiv for å avslutte. Har aldri tenkt slike tanker før. Og dette samtidig som jeg har tatt min første 10mg med antidepressiva. Forrige lege jeg hadde mente jeg burde starte med 5 mg. 

Hvem hører på meg? Hvor kan jeg få hjelp? Og så stresser det meg at jeg skal på jobb imorgen tidlig og prate med folk som sikkert er like syke som meg. Hvilket liv er dette? 

Anonymkode: 035e8...ab1

Har du tatt antidep nå? Antidep kan gi selvmordstanker

Anonymkode: c34b7...3ab

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har du tatt antidep nå? Antidep kan gi selvmordstanker

Anonymkode: c34b7...3ab

Jeg tok antidep nå nettopp, så det er jo heller tvilsom. Disse tankene har vært der i hele kveld. 

Anonymkode: 035e8...ab1

[Gjest supernova_87]

Antidepressiva kan gi selvmordstanker så å begynne på dette uten bedre oppfølging når du allerede sitter og tenker på å avslutte alt er ikke spesielt lurt. 

Kjenner jeg blir skikkelig sinna på legen din. Helt håpløst. 

Jeg har lært at det er forskjell på depressiv-sliten og stressa/utmattet-sliten.  Ved den første er inaktivitet å mate depresjonen, ved den andre er aktivitet å legge mer stein til byrden og mate depresjonen. Noen ganger trengs å streve for å være aktiv andre ganger trengs å roe helt ned og KUN gjøre ting som fyller deg med positive følelser. Det virker helt tydelig på meg at dette handler om at det er for mye for deg nå og at å presse seg til aktivitet ikke er det rette, men heller å nettopp roe helt ned. Ta hensyn til egne følelser og gjøre ting som bygger deg opp. Du er depressiv fordi du ignorerer kroppens signal. 

Kan du bytte fastlege? 

Kan du ringe samboer og fortelle ham at du er i krisesituasjon og du trenger at han trør til for en periode ekstra? 

Har du noen du kan snakke med? 

Hva kan du gjøre akkrat nå for å ta vare på deg selv? Spise noe, drikke noe, ta en dusj?

Det er rett og slett bare tull at du skal leve deprimert resten av livet og legen din er en dust som mener antidepressiva er en løsning for mange tiår. De som har peiling vet at medisin alene fungerer dårlig for de som har større problem enn milde depresjoner. For min del ødela antidepressiva og antipsykotika for bedringsprosessen og jeg er overbevist om at jeg hadde blitt bedre tidligere om jeg hadde sluttet på dem før. De hindret meg å føle de vonde følelsene og jeg fikk ergo ikke gjort viktig følelsesarbeid. Å leve ut følelser er viktig for sunn psykisk helse. Å ignorere og undertrykke skaper angst og depresjon. 

Send meg en PM om du har lyst. 

[Gjest supernova_87]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du tatt antidep nå? Antidep kan gi selvmordstanker

Anonymkode: c34b7...3ab

Ikke så raskt.