Angst- hvor mye skal man pushe seg?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg sliter en god del med sosial angst panikkangst. Der noen perioder er bedre enn, andre verre. 

Nå er jeg inne i en av de vonde periodene der angsten spiser meg opp. Og spørsmålet mitt er derfor; hvor mye skal man pushe seg i forhold til eksponering før det virker mot sin hensikt? 

I går (lørdag) var jeg i bursdag for eksempel. Hele dagen, i selve selskapet og nå etter herjer angsten. Jeg er konstant kvalm med hjertebank, kroppen er i helspenn. Jeg pinte meg gjennom bursdagen, men sitter ikke igjen med en god følelse eller mestringsfølelse når angsten fortsetter å herje i kroppen hele natten, selv i trygge sengen min. 

Har jeg pushet for mye? 

Anonymkode: f7fcb...f9e

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: f7fcb...f9e

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe godt svar til deg, men kan kjenne igjen opplevelsen.

Kvalme og ubehag jevnt over. Om det er bursdag, busstur, begravelse, familiemiddag spiller liten rolle. Ubehaget er der, og har blitt verre med åra. Det er hemmende og fører til mer isolasjon, som gjør det vanskeligere å delta på disse begivenhetene.

Jeg tror du må ty til ubehageligheter med hensikt for å kjenne på angsten. Ikke være engstelig og la det være med det, men heller såpass egoistisk og ignorere omstendighetene etter beste evne der og da, med et konkret som mulig mål om å drive introspeksjon. Spørre deg selv hva som gjør ubehaget. Er det de små samtalene, atdu opplever skam for å ha opplevd lite, frykt for å bli spurt om hva du mener, frykt for å ikke komme med et godt nok svar, frykt for å bli ledd av, for å drite deg ut, for å ha hull i sokken, for at du har trange klær, lukter vondt. Hele den tankerekka.

Sjansen er stor for at du svarer nei på mange spørsmål. Eksempelvis: Du er ikke redd for at du lukter vondt, har hull i sokken, men du har en frykt for å bli spurt om meninger, å bli ledd av, drite deg ut. Hvorfor? Er det at du føler deg mindre verdt, at du kaster bort andres tid med eksistens, at du bidrar negativt.

Poenget er, du må ha mål og mening. Konkretisere. Vi kan kalle metoden KKK - KonKre(K)tiser. Hva er (K) for noe? Ingenting. En dårlig spøk, men da husker du det.

Anonymkode: 34421...4a6

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å si. Jeg overvant min angst ved å konfrontere den, men jeg hadde utviklet angst på grunn av årevis trakassering av en eks. Min angst var altså basert på at ett menneske hadde frarøvet meg tryggheten, og det var ham jeg egentlig var redd for, selv om frykten var blitt så irrasjonell at jeg trodde han skulle dukke opp overalt. Jeg våget derfor ikke å gå alene noen steder, og heller ikke med bare barna. Jeg måtte alltid ha med meg en annen voksen jeg stolte på, og selv da kjente jeg angsten. Men jeg tvang meg selv til å ta verden tilbake. Krysset av omtrent. Gå i sentrum, gå på kino, gå på teater, gå opp gatene i nærheten av der jeg bodde, og så videre. Først noen ganger sammen med en jeg stolte på, og gradvis klarte jeg det alene. 

Første gang jeg gikk alene med barna på et arrangement var stort for meg. En utrolig seier, som lenge bare var en drøm. Det tok 6 år å komme dit. 

Nå har jeg beseiret angsten. Jeg går hvor jeg vil, uten bankende hjerte og kaldsvette. Den målrettede jobbingen med å konfrontere angsten har lønnet seg. 

Men folk er forskjellige! Angst har forskjellige utgangspunkt, og arter seg forskjellig. Noen vet ikke engang hvorfor de har angst, så da blir det selvfølgelig noe mer komplisert. Man vet på en måte ikke hva man kjemper mot. Jeg visste det, og det tror jeg er en av grunnene til at dette gikk. Både fordi jeg var så utrolig bestemt på at dette mennesket ikke skulle få ødelegge hele livet mitt, og fordi angsten kun var rettet mot ham. Jeg "så" ham overalt, trodde han skulle dukke opp overalt, selv helt usannsynlige steder, som på fjellet. Så jeg måtte igrunnen bare få tilbake sikkerheten på at han faktisk ikke var overalt. 

Det er ikke sikkert at min situasjon og prosesser er relevant for deg overhodet. Jeg kan ikke si "gjør som meg", for det kan være helt annerledes for deg. 

Anonymkode: 1f8fc...10b

[AnonymBruker]

Du må nesten kjenne på det selv. Og prøve deg litt frem. Blir det bedre når du kommer over "kneika" eller blir det verre? For min del har jeg lært at jeg må begrense eksponering og ha det mest mulig rolig. Andre igjen vil kunne bli verre av det.

Anonymkode: efc00...b64

[AnonymBruker]

Du må nesten bare prøve deg frem. Eksponeringsterapi gjorde kun vondt verre for min del. Det ble bare et hav negative opplevelser som fikk meg til å bli redd og grue meg for absolutt alt. Jeg endte med å isolere meg helt over lang tid fordi jeg ikke orket forholde meg til ting lenger. Det har vært sunt for meg, selv om man alltid snakker om hvor usunt det er med isolasjon. Jeg begynte å stole på meg selv og mine egne meninger igjen, når jeg fikk fjernet all "støy" fra andre mennesker og ble påvirket av andres meninger. Jeg kommer aldri til å høre på fraser som "stå i angsten" igjen, for å si det sånn. Hvis jeg gjør ting når jeg har lyst og har overskudd: får jeg én positiv opplevelse. Det får jeg ikke med å pine meg gjennom ting når jeg absolutt ikke har lyst. Det funker mye bedre for meg og gjør at jeg vil gjenta ting. Daglig tortur er liksom ikke noe en vil gjenta.. 

Anonymkode: 2009e...9b1

[AnonymBruker]

Min erfaring er at angsten brenner ut fortere når jeg pusher meg mest mulig. Jeg får mye sterkere angst og blir deprimert av å isolere meg. Selv om jeg gruer meg for å være sosial så gjør det alltid godt for sjelen min. 

Anonymkode: e44c8...793

[AnonymBruker]

Bare ikke bruk angstdempende, sovemedisiner, beroligende. Da er løpet kjørt. Da blir dere avhengig av dette og dere kommer aldri ut av angsten. Pårørende til tabelettavhengige er grusomt!

Anonymkode: 7d601...014

[AnonymBruker]

Først vil jeg bare si at du er utrolig tøff som gikk i bursdagen og sto i det! Vi med angst får aldri støtte når vi står i de utrolig vanskelige situasjonene, fordi andre ser på det som helt dagligdags og ingen utfordring. Men det er utrolig bragd og du skal klappe deg selv på skuldra for vel gjennomført! 

Hvor mye skal man eksponere seg må du kjenne på selv.  Du må helt klart legge inn pauser mellom slagene, en bursdag på lørdag går fint, men i din situasjon ville jeg ikke hatt avtaler på søndag. Gi deg tid til å hente deg inn. Hvordan har du det i dag, er kroppen enda i beredskapsmodus?

Anonymkode: 81145...353

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Bare ikke bruk angstdempende, sovemedisiner, beroligende. Da er løpet kjørt. Da blir dere avhengig av dette og dere kommer aldri ut av angsten. Pårørende til tabelettavhengige er grusomt!

Anonymkode: 7d601...014

Nei, det går an bruke sovemedisiner, beroligende og angstdempende på en effektiv måte uten å bli avhengig! 
For min egen del, så blir angsten verre og verre og verre for hver natt uten søvn. Om jeg går 2 uker med kun 2-3 timer dårlig søvn hver natt, så slår depresjonen inn så kraftig, og jeg har ingen krefter til å jobbe mot den, så da blir jeg suicidal... er det bedre løsning enn å ta sovemedisiner i blant? 
Jeg bruker også angstdempende for for eksempel flyturer. Mulig du synes det er bedre å sitte alene på julaften langt unna familien din, framfor å ta medisiner, men det gjør ikke jeg... 
Mine pårørende synes det er MYE verre om jeg dropper alt av medisiner. 

Anonymkode: 590f7...cb3

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere alle som har tatt dere tid til å svare! 

 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først vil jeg bare si at du er utrolig tøff som gikk i bursdagen og sto i det! Vi med angst får aldri støtte når vi står i de utrolig vanskelige situasjonene, fordi andre ser på det som helt dagligdags og ingen utfordring. Men det er utrolig bragd og du skal klappe deg selv på skuldra for vel gjennomført! 

Hvor mye skal man eksponere seg må du kjenne på selv.  Du må helt klart legge inn pauser mellom slagene, en bursdag på lørdag går fint, men i din situasjon ville jeg ikke hatt avtaler på søndag. Gi deg tid til å hente deg inn. Hvordan har du det i dag, er kroppen enda i beredskapsmodus?

Anonymkode: 81145...353

Takk for gode ord!

Noen ganger skulle jeg ønske at personer uten angst kunne fått kjent på hvordan det faktisk kjennes på kroppen når angsten tar over kropp og sinn over noe helt dagligdags. 

Det er det som er problemet denne helgen, bursdagsfeiring i går og konfirmasjon i dag.. Masse mennesker, lyder og inntrykk. Tenkte i grunn å droppe seremonien i dag, men jeg pinte meg gjennom. Sitter igjen med en litt bedre følelse i ettertid i dag enn etter gårsdagens bursdag, og det er godt å kjenne på. 

 

Anonymkode: f7fcb...f9e

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare ikke bruk angstdempende, sovemedisiner, beroligende. Da er løpet kjørt. Da blir dere avhengig av dette og dere kommer aldri ut av angsten. Pårørende til tabelettavhengige er grusomt!

Anonymkode: 7d601...014

Dette er nok veldig individuelt. Jeg har selv brukt angstdempende i 5år, men sluttet på dem i vår etter en lengere god periode. 

For min del hjalp de medisinene meg opp av den værste kneika, men det er ikke noe man ønsker å bruke livet ut. 

Anonymkode: f7fcb...f9e

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare ikke bruk angstdempende, sovemedisiner, beroligende. Da er løpet kjørt. Da blir dere avhengig av dette og dere kommer aldri ut av angsten. Pårørende til tabelettavhengige er grusomt!

Anonymkode: 7d601...014

Dette er nok veldig individuelt. Jeg har selv brukt angstdempende i 5år, men sluttet på dem i vår etter en lengere god periode. 

For min del hjalp de medisinene meg opp av den værste kneika, men det er ikke noe man ønsker å bruke livet ut. 

Anonymkode: f7fcb...f9e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det går an bruke sovemedisiner, beroligende og angstdempende på en effektiv måte uten å bli avhengig! 
For min egen del, så blir angsten verre og verre og verre for hver natt uten søvn. Om jeg går 2 uker med kun 2-3 timer dårlig søvn hver natt, så slår depresjonen inn så kraftig, og jeg har ingen krefter til å jobbe mot den, så da blir jeg suicidal... er det bedre løsning enn å ta sovemedisiner i blant? 
Jeg bruker også angstdempende for for eksempel flyturer. Mulig du synes det er bedre å sitte alene på julaften langt unna familien din, framfor å ta medisiner, men det gjør ikke jeg... 
Mine pårørende synes det er MYE verre om jeg dropper alt av medisiner. 

Anonymkode: 590f7...cb3

helt enig! jeg tar en sobril ca hver 3.mnd, og det hjelper meg til et bedre liv, tross alt. jeg gruer meg så ekstremt at hadde jeg ikke visst at jeg hadde denne «krykken», så hadde stort sett hele tiden min vært preget av angst for desse enkelte situasjonene(div selskap og møter)

Anonymkode: b75ef...438

[AnonymBruker]

Jeg hadde relativt betydelig angst i noen år - i varierende grad og litt avhengig av situasjon.

Jeg trengte pustepauser, for som du sier så blir man ufattelig sliten når det står på som verst. Man blir fysisk utmattet og sliten.

Så jeg porsjonerte ting litt ut - og lot meg selv droppe enkelte ting. Men, jeg ønsket jo ikke at livet mitt skulle bli så lite som et frimerke tilslutt, så jeg pushet meg selv jevnlig.

Jeg fikk mye hjelp av å gjøre det litt kontrollert og bevisst, men hvile/rekreasjon etterpå.

Hadde jeg vært rammet lengre enn jeg var hadde jeg nok måttet finne en slags mellomting - noe som gjør at man ikke isolerer seg helt, men som samtidig gir en overskudd til å kunne fungere OK stort sett. 

Det er ikke farlig med angst, men du verden så utmattende det er. Og man skal jo ha en OK livskvalitet. Det tror jeg ikke man får av total isolasjon, men man får det heller ikke om man kaster opp og svimer av av angst daglig liksom. 

Anonymkode: 950d0...20d

[AnonymBruker]

Er da de som er blitt pillenarkomane grunnet angst. De tror de ikke er påvirket, mens de er synlig dopet. Er meget skeptisk til å dope vekk angsten. Da blir den hvertfall verre. Lev pillefritt. Verden gir oss oppturer, nedturer, angst og nerver. Lev i det. En dag er vi faktisk død.

Anonymkode: 7d601...014

[AnonymBruker]

Har dessverre ikke gode råd selv.

men vet hvordan du har det.

angsten tar en stor del sv livet mitt, i dag fikk jeg sammenbrudd og fortalte alt til mannen. Han kjenner til det meste, men han viste ikke hvor tungt jeg har det. Min angst er mest knyttet til jobben.

det går i ett, en del deadline og høyt tempo. Blitt utskjelt i plenum og blitt en hakke kylling for enkelte. Ikke sikkert det er så ille i andres øyner, men det sånt jeg føler det. 

Siosial angsten er verst , for meg å sitte i møter og på kurs det er jeg på ingen måte kam flykte ( hadde sett rart ut visst jeg hadde reist meg å bare gått ut sånn videre). 

Av og til er angsten så høy at jeg tar en berolige før møte. Føler meg normal da og kan slappe og klarer å fokusere som snakkes om på møte. Klarer å rekke opp hånde og stille spørsmål og.

har tenkt tilbake når angsten startet. 

Startet i begynnelse av 20 årene. Flyttet til ny by for å studere, mye festing , lite søvn , prøvde hasj, lå med en del gutter ( en del sv dem husker jeg ikke navnet på heller). Plutselig kom angsten min ut av det blå da jeg stod i kø en matbutikk. 

Så etter det så har kropp og hodet assosiert med angst hver gang jeg går i mat butikk . Og i hvertfall der det er mye folk i butikken eller lang kø. 

Så jeg tar ungåelse strategien. Små butikker, lite folk. Og mat hjem på døren. Takk for denne løsningen 🙏

Har sterk Flyskrekk og, men føler det er mindre tabu å ha, så Jeg tar en beroligende før flyturen. Det våger jeg å si til dem jeg reiser med, men det føler jeg er mer akseptert

folk nevner eksponering. Har forsøkt det, men er fysisk og psykisk dårlig etterpå. Kaster opp og er skjelven lenge etterpå .

Jeg går fortiden på Lamictal og Brintelix. Tar Atarax og betablokker for de fysiske symptomene mot angst på dagtid. Ved legge tid så tar jeg Imovane .

sorry, Ingen gode råd. Men tenkte at jeg ville si at vi er flere og at jeg fortstår deg veldig god. Alle gode tanker til deg ❤️. Vi trenger folk rundt oss som fortstår oss. 

Men hadde du truffet meg på gate så tror du ikke kunne ha pekt meg ut og sagt at hun går på masse medisin og sliter. De fleste tror jeg har det helt topp. Alltid blid, hyggelig og i møte kommende

 

Anonymkode: b9db0...264

[AnonymBruker]

dette var som å lese om meg selv.

jeg er smilende, sporty og veltrent og kunne ikke nødvendigvis blitt pekt ut som nervevrak😬

har fått meg ny kjæreste(vært singel i 10 år!), men angsten for å møte hans familie og venner er så sterk at jeg enten feiger ut, eller må ta en tablett😌huff og huff

Anonymkode: b75ef...438

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

dette var som å lese om meg selv.

jeg er smilende, sporty og veltrent og kunne ikke nødvendigvis blitt pekt ut som nervevrak😬

har fått meg ny kjæreste(vært singel i 10 år!), men angsten for å møte hans familie og venner er så sterk at jeg enten feiger ut, eller må ta en tablett😌huff og huff

Anonymkode: b75ef...438

Kjenner til de utfordringene. Klarer nesten ikke treffe hans venner og familie. Han spør omigjen og omigjen om jeg blir med dit og dit og blir sikker møkklei av at jeg alltid trekker meg. Jeg lurer på om jeg ikke kan ha kjæreste lenger fordi han sikkert blir skuffet over at jeg aldri blir med å treffe dem. Vi to har det jo kjempefint sammen, men jeg er jo slem mot han når jeg feiger ut hele tiden og avlyser. 

Anonymkode: 81145...353

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner til de utfordringene. Klarer nesten ikke treffe hans venner og familie. Han spør omigjen og omigjen om jeg blir med dit og dit og blir sikker møkklei av at jeg alltid trekker meg. Jeg lurer på om jeg ikke kan ha kjæreste lenger fordi han sikkert blir skuffet over at jeg aldri blir med å treffe dem. Vi to har det jo kjempefint sammen, men jeg er jo slem mot han når jeg feiger ut hele tiden og avlyser. 

Anonymkode: 81145...353

vi har bare vært sammen 2 mnd,

men jeg vet jo hvordan det går😏

jeg kommer til å feige ut på det sosiale. har skjønt at venner og familie er en stor del av hverdagen hans; så jeg kan ikke skyve dette vekk heller. har dumpet flere menn pga angst. men verre nå, fordi jeg er veldig forelsket,noe jeg ikke har vært på ca 10 år, og han er en fantastisk snill og god mann.

vurderer å bryte før jeg blir for sterkt knyttet. dette sier hvor alvorlig denne angsten er!😓

Anonymkode: b75ef...438