Aggressive og kranglete kvinner

[AnonymBruker]

Her var det mange forskjellige svar...Det som er sikkert er at ingen er bare harmoniske, og ingen er bare drama. Så synes din stereotype overskift her blir litt feil. De aller fleste av oss er sammensatte individer.

Jeg får en følelse av at du er veldig konfliktsky ts, og det kan provosere en som er mer i kontakt med følelsene sine. Ja, jeg mener at en/ei i ditt tilfelle din mor og din kjæreste, tør å vise sine følelser mer enn deg som alltid skal ha en "rasjonell" måte å være på, som du selv har beskrevet her. Men det kjæresten din, og andre med mer emosjonelle reaksjoner enn deg ofte ser, er at de følelsene du aldri viser, ligger der i deg, og gjør deg passiv aggressiv på en sånn måte at det kan trigge f.eks din kjæreste, hvorfor du aldri viser dine ekte følelser/reaksjoner. 

Jeg skal gi deg to eksempler på par jeg kjenner. 

Det ene paret var ei med mye temperament, stort følelsesregister, som var sammen med en mann, som alltid kalte seg rasjonell, hadde liksom alt under kontroll osv. Viste aldri sinnet sitt sånn som hun kunne gjøre. Hun følte ikke hun ble sett ordentlig , derav bl.a pga hans manglende måte å vise hva han egentlig følte. Han var alltid "snill" med alle, havnet aldri i noen konflikter, tok på seg mye osv, selv om han egentlig ikke ville det, kunne klage om det til henne etterpå, men dette så jo aldri de han hadde lovet å hjelpe, for dem var han alltid den gode, stabile mannen som aldri gjorde noe galt...Mens hun fikk trykket...Hun savnet også motstand i krangler. Han jattet alltid med for å unngå konflikter. Men konfliktene ble da aldri borte...de la seg bare under teppet, og vokste... Det var alltid hun som ble den "gærne" i diskusjoner/krangler, noe hun aldri hadde følt seg som tidligere. Det var denne voldsomme ubalansen i dynamikken mellom de to, der han alltid skulle ha kontrollen, mens hun følte at han egentlig var eksplosiv under huden, men viste det aldri. Passiv aggressiv med store bokstaver. De var sammen i mange år, men gikk plutselig ifra hverandre. Nå har hun en partner som er mer lik henne, de har begge temperament, og de kan sette hverandre på plass. Et mye bedre forhold. Hennes tidligere partner, som kalte seg så rasjonell, ble veldig irrasjonell da hun ville ut av forholdet. Da kom det frem sider i han hun ikke ante at han hadde...mindre tiltalende sider.

Det andre paret jeg vil nevne her, er foreldrene til ei venninne av meg. Her er det faren hennes som har det store temperamentet, mens moren er konfliktsky, og passiv aggressiv. Tidligere tenkte jeg at han var den "kjipe" i forholdet, men jeg har i de senere årene sett at mye av årsaken til hans utblåsninger, også har vært pga morens subtile aggresjon, som aldri kommer ut, men som likevel føles mellom dem. Min venninne ser også dette nå. Moren styrte på sin måte, men også med hva hun godtok. De hadde veldig ulikt temperament, mens når faren farte opp, kunne f.eks moren bli lei seg med å gråte. Jeg tror faren hadde trengt ei som satte han på plass, ei som også hadde mer temperament, uten at det hadde trengt å være "skrikekonkuranse". Begge burde ha jobbet med seg selv, men jeg tror at de kanskje er for grunnleggende forskjellige til å kunne forstå hverandre. Hun levde lenge i offer rollen, mens han ble oppfattet som den "vanskelige", men jeg så som sagt mer imellom linjene her. Han var mer tydelig på hva han ville, mens hun var aldri det. 

 

Det er ikke sånn at den som viser temperament og evt roper/skriker i en diskusjon, er den "slemme", som man kan få inntrykk av her, og andre steder når man diskuterer dette. Og den konfliktskye er den "snille". Det handler om to forskjellige individer, gjerne med to forskjellige temperament. Hvis en av partene ikke har temperament på samme måte som den andre, kan det lett bli en ubalanse, og en dynamikk der de trigger frem ulikhetene som lager konflikten/avstanden. 

 

Det er sunt å vise sinne, få ut frustrasjon osv, men man har selvsagt også ansvar for sine reaksjoner, det er ikke alltid det er passende med en utblåsning. Men til de av dere som alltid kaller dere rasjonelle osv, det stemmer ikke, fordi alle mennesker har følelser, og som det første paret jeg nevnte her...Han likte å være konstant den rasjonelle, kalte seg selv rasjonell når hun ble sint osv, men det viste seg i ettertid at han var den minst rasjonelle av de to...Så hvis man er veldig konfliktsky og passiv aggressiv,  mener jeg vedkommende burde jobbe med å få mer kontakt med egne følelser så h*n kan uttrykke sine følelser, på samme måte som en med sterkt temperament også må kunne lære seg til å dempe seg hvis det går for langt. Ingen av de er verken bedre eller mer gunstig enn den andre, men jeg tror at å leve med en passiv aggressiv kan være vanskelig fordi problemene som oppstår blir aldri tatt tak i, og en dag har det gått for langt...

 

Utifra det du har skrevet her ts, vil jeg råde deg til å få mer kontakt med egne følelser og ikke være redd for at noen viser litt temperament, samtidig som kjæresten din kan lære seg til å roe seg hvis det går mye over styr. 

Anonymkode: 4e9c7...805

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her var det mange forskjellige svar...Det som er sikkert er at ingen er bare harmoniske, og ingen er bare drama. Så synes din stereotype overskift her blir litt feil. De aller fleste av oss er sammensatte individer.

Jeg får en følelse av at du er veldig konfliktsky ts, og det kan provosere en som er mer i kontakt med følelsene sine. Ja, jeg mener at en/ei i ditt tilfelle din mor og din kjæreste, tør å vise sine følelser mer enn deg som alltid skal ha en "rasjonell" måte å være på, som du selv har beskrevet her. Men det kjæresten din, og andre med mer emosjonelle reaksjoner enn deg ofte ser, er at de følelsene du aldri viser, ligger der i deg, og gjør deg passiv aggressiv på en sånn måte at det kan trigge f.eks din kjæreste, hvorfor du aldri viser dine ekte følelser/reaksjoner. 

Jeg skal gi deg to eksempler på par jeg kjenner. 

Det ene paret var ei med mye temperament, stort følelsesregister, som var sammen med en mann, som alltid kalte seg rasjonell, hadde liksom alt under kontroll osv. Viste aldri sinnet sitt sånn som hun kunne gjøre. Hun følte ikke hun ble sett ordentlig , derav bl.a pga hans manglende måte å vise hva han egentlig følte. Han var alltid "snill" med alle, havnet aldri i noen konflikter, tok på seg mye osv, selv om han egentlig ikke ville det, kunne klage om det til henne etterpå, men dette så jo aldri de han hadde lovet å hjelpe, for dem var han alltid den gode, stabile mannen som aldri gjorde noe galt...Mens hun fikk trykket...Hun savnet også motstand i krangler. Han jattet alltid med for å unngå konflikter. Men konfliktene ble da aldri borte...de la seg bare under teppet, og vokste... Det var alltid hun som ble den "gærne" i diskusjoner/krangler, noe hun aldri hadde følt seg som tidligere. Det var denne voldsomme ubalansen i dynamikken mellom de to, der han alltid skulle ha kontrollen, mens hun følte at han egentlig var eksplosiv under huden, men viste det aldri. Passiv aggressiv med store bokstaver. De var sammen i mange år, men gikk plutselig ifra hverandre. Nå har hun en partner som er mer lik henne, de har begge temperament, og de kan sette hverandre på plass. Et mye bedre forhold. Hennes tidligere partner, som kalte seg så rasjonell, ble veldig irrasjonell da hun ville ut av forholdet. Da kom det frem sider i han hun ikke ante at han hadde...mindre tiltalende sider.

Det andre paret jeg vil nevne her, er foreldrene til ei venninne av meg. Her er det faren hennes som har det store temperamentet, mens moren er konfliktsky, og passiv aggressiv. Tidligere tenkte jeg at han var den "kjipe" i forholdet, men jeg har i de senere årene sett at mye av årsaken til hans utblåsninger, også har vært pga morens subtile aggresjon, som aldri kommer ut, men som likevel føles mellom dem. Min venninne ser også dette nå. Moren styrte på sin måte, men også med hva hun godtok. De hadde veldig ulikt temperament, mens når faren farte opp, kunne f.eks moren bli lei seg med å gråte. Jeg tror faren hadde trengt ei som satte han på plass, ei som også hadde mer temperament, uten at det hadde trengt å være "skrikekonkuranse". Begge burde ha jobbet med seg selv, men jeg tror at de kanskje er for grunnleggende forskjellige til å kunne forstå hverandre. Hun levde lenge i offer rollen, mens han ble oppfattet som den "vanskelige", men jeg så som sagt mer imellom linjene her. Han var mer tydelig på hva han ville, mens hun var aldri det. 

 

Det er ikke sånn at den som viser temperament og evt roper/skriker i en diskusjon, er den "slemme", som man kan få inntrykk av her, og andre steder når man diskuterer dette. Og den konfliktskye er den "snille". Det handler om to forskjellige individer, gjerne med to forskjellige temperament. Hvis en av partene ikke har temperament på samme måte som den andre, kan det lett bli en ubalanse, og en dynamikk der de trigger frem ulikhetene som lager konflikten/avstanden. 

 

Det er sunt å vise sinne, få ut frustrasjon osv, men man har selvsagt også ansvar for sine reaksjoner, det er ikke alltid det er passende med en utblåsning. Men til de av dere som alltid kaller dere rasjonelle osv, det stemmer ikke, fordi alle mennesker har følelser, og som det første paret jeg nevnte her...Han likte å være konstant den rasjonelle, kalte seg selv rasjonell når hun ble sint osv, men det viste seg i ettertid at han var den minst rasjonelle av de to...Så hvis man er veldig konfliktsky og passiv aggressiv,  mener jeg vedkommende burde jobbe med å få mer kontakt med egne følelser så h*n kan uttrykke sine følelser, på samme måte som en med sterkt temperament også må kunne lære seg til å dempe seg hvis det går for langt. Ingen av de er verken bedre eller mer gunstig enn den andre, men jeg tror at å leve med en passiv aggressiv kan være vanskelig fordi problemene som oppstår blir aldri tatt tak i, og en dag har det gått for langt...

 

Utifra det du har skrevet her ts, vil jeg råde deg til å få mer kontakt med egne følelser og ikke være redd for at noen viser litt temperament, samtidig som kjæresten din kan lære seg til å roe seg hvis det går mye over styr. 

Anonymkode: 4e9c7...805

Her tolker du og vrir noe voldsomt. Trådstarter har ingen steder nevnt passiv aggresjon, kun rasjonalitet. Det er overhodet ikke det samme, selv om det sikkert er fristende å tenke det. 

Dessuten, blir man utsatt for passiv aggresjon så må man også gå ut av forholdet. Man kan ikke bare skylde på den andre.

Anonymkode: 1333a...2af

[AnonymBruker]

3 timer siden, hind skrev:

Det kan selvfølgelig skje alle en gang eller to, men lykkelige og harmoniske kvinner flyr ikke opp i sinne ofte. Når han sier at hun begynner å vise de samme tendensene som moren tolker jeg det som at det har skjedd en del ganger. Da tenker jeg at det er noe som er galt og at dama er neppe helt fornøyd med livet sitt. 

Det som er interessant er at moren ikke viser denne siden i sitt nye forhold. Personlig har jeg jo opplevd å bli slik selv, det er mannen min som gjør meg slik ved sin passiv/aggressive væremåte. Det er veldig vanskelig å sette fingeren på hva han gjør for det skjer på en ekstrem manipulerende måte. Det er vanskelig å beskrive det over tekst. 

Nei lykkelig og harmoniske kvinner flyr ikke opp i sinne, men det kan faktisk være TS som er årsak til at hun flyr opp i sinne. At han vipper henne av pinnen. Hun kan selvfølgelig ha en sårbarhet her som han forsterker. I mitt andre innlegg beskrev jeg selv hvordan jeg selv ble slik etter barn, men at jeg ikke ble trigget så veldig før barn, tror nok min væremåte etter barn også fikk frem denne siden sterkere hos han og at vi derfor kom i en veldig dårlig sirkel. Jeg begynte å gå til psykolog fordi jeg var en trykkoker og etter å ha kommet med en drøss av situasjoner og hendelser ble det mer og mer klart at han var mye passiv/aggressiv og en stor trigger hele veien. 

Anonymkode: 7d89a...781

[Gjest hind]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det som er interessant er at moren ikke viser denne siden i sitt nye forhold. Personlig har jeg jo opplevd å bli slik selv, det er mannen min som gjør meg slik ved sin passiv/aggressive væremåte. Det er veldig vanskelig å sette fingeren på hva han gjør for det skjer på en ekstrem manipulerende måte. Det er vanskelig å beskrive det over tekst. 

Nei lykkelig og harmoniske kvinner flyr ikke opp i sinne, men det kan faktisk være TS som er årsak til at hun flyr opp i sinne. At han vipper henne av pinnen. Hun kan selvfølgelig ha en sårbarhet her som han forsterker. I mitt andre innlegg beskrev jeg selv hvordan jeg selv ble slik etter barn, men at jeg ikke ble trigget så veldig før barn, tror nok min væremåte etter barn også fikk frem denne siden sterkere hos han og at vi derfor kom i en veldig dårlig sirkel. Jeg begynte å gå til psykolog fordi jeg var en trykkoker og etter å ha kommet med en drøss av situasjoner og hendelser ble det mer og mer klart at han var mye passiv/aggressiv og en stor trigger hele veien. 

Anonymkode: 7d89a...781

Jeg bet meg også merke i det at morens sinne ikke er der i det nye forholdet, og det fikk meg til å tenke at det kanskje er noe far og sønn driver med som ikke er bra. En form for kommunikasjon han har tatt etter sin far kanskje, jeg vet ikke, men siden moren lot seg trigge av dem begge høres det tenkelig ut. Og siden hans egen kjæreste viser tegn til det samme er det nok på høy tid å søke hjelp. Han er i alle fall åpen for at det kan være noe med ham selv, og det er jo positivt. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i situasjonen din. Jeg er ikke like strukturert som henne og har ikke så god hukommelse. Viktig å si at jeg aldri glemmer ting med vilje eller eller later som at jeg ikke husker ting. Skal sies at jeg ikke har opplevd dette som kilde til krangel. 

Jeg er klar over at jeg kan være kilden til hennes aggresjon og sinne. Det er jo vanskelig å krangle alene. Jeg prøver å se hvordan jeg kan endre meg og jeg prøver å forstå hennes side av saken. 

Det jeg sliter med er å se hvordan jeg kan gjøre det annerledes. Når noen er aggressiv mot meg er det naturlig for meg å gjøre det jeg kan for å være rolig og rasjonell. Alternativet virker for meg å bli med på skrikingen å la meg rive med. Da er jeg redd for at vi kommer til å rive ut håret på hverandre haha. 

Det er helt tydelige likheter i din og min situasjon iallefall. 

TS

Anonymkode: 3050a...937

Min mann mener nok også at han ikke glemmer ting med vilje, men han glemmer mye. 

Det letteste er jo om du begynner å analysere deg selv litt mer. Hva har skjedd i forkant av disse skrikeepisodene? For noe må jo ha skjedd for å fyre henne sånn opp. Når hun først er fyrt opp så er du rolig og rasjonell, men hva har skjedd før det? 

Det er jo ikke sikkert at du er årsaken her, du kan rett og slett ha møtt en kvinne som er hissig og lett lar seg fyre opp. Neste dame kan også være helt lik så kan man tenke at du ubevisst finner disse kvinnene, men det kan også være at du ubevisst fyrer de opp. At du er årsaken. Kanskje du skal snakke litt med moren din for å finne ut av hva det var som gjorde henne så sint? 

Anonymkode: 7d89a...781

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Personlig har jeg jo opplevd å bli slik selv, det er mannen min som gjør meg slik ved sin passiv/aggressive væremåte. Det er veldig vanskelig å sette fingeren på hva han gjør for det skjer på en ekstrem manipulerende måte. 

Nei lykkelig og harmoniske kvinner flyr ikke opp i sinne, men det kan faktisk være TS som er årsak til at hun flyr opp i sinne. At han vipper henne av pinnen.

Anonymkode: 7d89a...781

Nei, det stemmer ikke at mannen din gjør deg sånn. Du har selv ansvar for dine følelser. Hvis du stadig befinner deg i en situasjon med en du blir sint på eller fortvilet over så er det DITT ANSVAR å gå.

Du kan ikke skylde på andre!

Når man er en voksen person, og særlig når man har ansvar for barn, så ØDELEGGER MAN ANDRES LIV ved å bli værende og ta ut sinnet på denne måten.

Skjerp deg! Oppsøk hjelp!

Det er fullt mulig at moren til TS gjorde det, innså sitt eget ansvar, og at det er derfor hun er blitt bedre nå.

Anonymkode: 1333a...2af

[AnonymBruker]

6 minutter siden, hind skrev:

Han er i alle fall åpen for at det kan være noe med ham selv, og det er jo positivt. 

Det er ikke positivt i det hele tatt, det er et faresignal når et menneske påtar seg ansvar for et annet menneskes adferd. 

Blir kvalm av at man driver og pusher menn til å ta på seg skylden for at kvinner skal få lov å klikke og oppføre seg som galninger uten å ta ansvar som voksne folk.

Ikke tro på disse menneskene, TS!

Anonymkode: 1333a...2af

[Gjest hind]

Just now, AnonymBruker said:

Det er ikke positivt i det hele tatt, det er et faresignal når et menneske påtar seg ansvar for et annet menneskes adferd. 

Blir kvalm av at man driver og pusher menn til å ta på seg skylden for at kvinner skal få lov å klikke og oppføre seg som galninger uten å ta ansvar som voksne folk.

Ikke tro på disse menneskene, TS!

Anonymkode: 1333a...2af

Selvfølgelig er det positivt. Hvis vi skal leve i parforhold må vi ta inn over oss at våre handlinger kan påvirke partneren og det samme kan skje motsatt vei. Et pars krangleproblem er så godt som aldri bare den ene partens skyld. Denne diskusjonen handler ikke om kjønn i det hele tatt men om dynamikken som oppstår i et destruktivt parforhold. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Neste dame kan også være helt lik så kan man tenke at du ubevisst finner disse kvinnene, men det kan også være at du ubevisst fyrer de opp. At du er årsaken. Kanskje du skal snakke litt med moren din for å finne ut av hva det var som gjorde henne så sint? 

Anonymkode: 7d89a...781

Og det er skolebokeksempel i voldsutøvelse at man driver og sniker seg til å komme med stadige drypp og påminnelser om at «det er nok deg som har skylden ja», «du vet nok ikke selv hva som er rett», «du må bare spørre hva du gjorde feil», «du må oppføre deg annerledes».

TS, bare les litt om vold og manipulasjon, dette her er KLASSISK voldelig kommunikasjon, det kalles GASLIGHTING.

Anonymkode: 1333a...2af

[AnonymBruker]

Akkurat nå, hind skrev:

Selvfølgelig er det positivt. Hvis vi skal leve i parforhold må vi ta inn over oss at våre handlinger kan påvirke partneren og det samme kan skje motsatt vei. Et pars krangleproblem er så godt som aldri bare den ene partens skyld. Denne diskusjonen handler ikke om kjønn i det hele tatt men om dynamikken som oppstår i et destruktivt parforhold. 

Denne diskusjonen handler om kjønn i den grad TS er utsatt for voldelige kvinner og i tillegg er det kvinner her inne som forsøker å undergrave hans utsagn.

Hadde du svart det samme til en kvinne som opplevde at mannen raste og brølte? At det nok er hun som har gjort eller sagt noe feil? At hun bare må bli litt snillere så slutter han å brøle?

Helt utrolig at det er mulig å være så hjerteløs at man mangler empati med voldsutsatte.

Anonymkode: 1333a...2af

[AnonymBruker]

Jeg vil absolutt anbefale deg å heller snakke med krisesenter. For her inne er det tilsynelatende bare en ekstrem forsamling av kvinner som bekrefter versjonen til den kvinnen du har vokst opp med og den kvinnen du nå er sammen med; At det er fint og forståelig at voksne mennesker klikker i vinkel og oppfører seg som de er psykotiske, så lenge det bare finnes en mann de kan legge skylden over på.

Dette ER SVÆRT USUNT for barn å vokse opp i. Og så lenge du er sammen med denne kvinnen, risikerer du at dere får barn. Hun kan også finne på å forsøke å bli gravid for å beholde deg, hvis hun merker at du er påvei bort. Mennesker som ikke tar ansvar for seg selv, har veldig sjeldent hemninger for hvor langt de strekker strikken for å beholde noen som tar ansvaret.

Så pass godt på deg selv! 

Anonymkode: 1333a...2af

[Gjest hind]

Just now, AnonymBruker said:

Denne diskusjonen handler om kjønn i den grad TS er utsatt for voldelige kvinner og i tillegg er det kvinner her inne som forsøker å undergrave hans utsagn.

Hadde du svart det samme til en kvinne som opplevde at mannen raste og brølte? At det nok er hun som har gjort eller sagt noe feil? At hun bare må bli litt snillere så slutter han å brøle?

Helt utrolig at det er mulig å være så hjerteløs at man mangler empati med voldsutsatte.

Anonymkode: 1333a...2af

Voldelige kvinner? Det har jeg ikke fått med meg. Var det ikke bare roping og krangling det var snakk om da?

Ja, hvis en kvinne la fram problemet på denne måten og beskrev en partner som ikke tidligere har vært sint men som plutselig blir irritabel og viser nøyaktig samme reaksjonsmønster som hennes far gjorde overfor henne og moren ville jeg sagt det samme. Hvis hun beskrev situasjonen på samme måte ville jeg tenkt at det kanskje var noe hun og moren på en eller annen måte la opp til og som han ble veldig trigget av. Hvis det bikker over i vold er det bare nødbremsen som gjelder for meg. Da er det ikke lenger noe å kjempe for.

[Tekopp1]

10 timer siden, Rosaboble15 skrev:

Har sett dette i et av mine egne forhold, men ikke i noen av de andre. For min egen del kom nok de voldsomme reaksjonene av at hans reaksjonsmåte fikk han til å virke helt likegyldig til alt jeg sa, og det trigget noe i meg. Nå var dette et generelt problem i vårt forhold, og ikke bare noe som skjedde under krangler. Jeg følte alltid at han ikke tok meg, mine behov, mine meninger osv. på alvor, og dette ble veldig forsterket under en krangel.

Dette. Det beskriver noe veldig viktig. Nemlig at hennes invitasjoner til emosjonell kontakt (som nesten all kommunikasjon i et intimt forhold er) blir møtt med "snu deg fra" eller "snu deg mot"- respons. Snu deg fra er når man ikke svarer, eller bare svarer mhm, uten å se opp fra det man holder på med. Når man signaliserer "jeg er ikke så interessert i å høre på deg (akkurat nå)" både verbalt og non-verbalt. Snu deg mot-respons er når man aktivt svarer noe som er ment for å såre/sette ut den andre. Det kan være sarkasme, spydigheter eller tvetydigheter hvor den ene forståelsen i beste fall er nøytral, det andre slemt.

Å bli utsatt for en stor andel snu deg fra/mot-respons fører til usikkerhet, dårligere selvfølelse og selvtillit. Man søker mindre emosjonell kontakt, litt avhengig av hvilket tilknytningsmønster man oftest tyr til. Dem er det fire av: 1) trygg tilknytning har den som får mye snu deg til-respons, som er at den andre i relasjonen (forelder, partner, kollega osv) snur hele seg til deg, ser deg i ansiktet, speiler din ansiktsmimikk, speiler din kroppsholdning og er interessert i det du har å si. 

2) engstelig tilknytningsstil har den som øker tilknytningsadferden når hen opplever for lite snu deg til-respons. Dette kan være i form av gråt, trusler når truet av å bli forlatt (barn kan si f.eks "jeg kommer til å hate deg resten av livet hvis du går fra meg nå!", voksne kan f.eks si "jeg skal sørge for at dubfår et jævlig liv om du går fra meg!"), klengete adferd, overøser den andre med kjærlighetserklæringer og lignende. 

3) unnvikende tilknytningsstil har den som reagerer med mindre tilknytningsadferd når hen opplever for lite snu deg til-respons. Dette kan være i form av tilbaketrekking og snu deg mot/fra-respons tilbake. Disse oppleves ofte som kalde, og/eller selvstendige. De kan ofte beskrive at de har måttet klare seg mye selv i oppveksten. 

4) disorganisert tilknytning har den som har tilknytningsskade fra oppveksten. Ofte i form av misbruk fra omsorgspersoner. De har ingen hensiktsmessig tilknytningsstrategi, de vet ikke hvordan de skal få den andre til å gi emosjonell kontakt. Resultatet er ofte bisarre reaksjoner på andres invitasjoner til emosjonell kontakt. 

Men det er ikke så ukomplisert dette her. For det første er det ikke sånn at har man etablert én tilknytningsstil så er den sånn i alle relasjoner resten av livet. Heldigvis ikke. For det andre kommer tilknytningsstil an på hvilken indre arbeidsmodell man har. Jeg anbefaler å lese denne wiki-artikkelen: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Tilknytningsteori

I tillegg anbefaler jeg boka "snu deg til meg" av John Gottman og boka "Kunsten å elske" av Dimitrij Kjelland Samoilow. Du høres ut som en som er åpen for denne type innsikt, og disse bøkene er veldig gode oversiktsbøker som også inneholder noen øvelser og eksperimenter kan kan gjøre som par for å skjønne mer av reaksjonene sine. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, hind skrev:

Voldelige kvinner? Det har jeg ikke fått med meg. Var det ikke bare roping og krangling det var snakk om da?

Ja, hvis en kvinne la fram problemet på denne måten og beskrev en partner som ikke tidligere har vært sint men som plutselig blir irritabel og viser nøyaktig samme reaksjonsmønster som hennes far gjorde overfor henne og moren ville jeg sagt det samme. Hvis hun beskrev situasjonen på samme måte ville jeg tenkt at det kanskje var noe hun og moren på en eller annen måte la opp til og som han ble veldig trigget av. Hvis det bikker over i vold er det bare nødbremsen som gjelder for meg. Da er det ikke lenger noe å kjempe for.

Han og familien har fått oppveksten ødelagt på grunn av en voldelig kvinne. Veldig skadelig, er ordene han bruker. Han er bekymret for sine egne barn.

Er det virkelig mulig å klare å lese teksten så vrangt, eller ha så liten forståelse for andre mennesker?

Åja, det er sant. Man trenger jo ikke ta ansvar for seg selv når man er kvinne og snakker til en mann, man kan jo bare oppføre seg helt usmakelig og legge ansvaret på han. Si at han har uttrykket seg utydelig eller noe.

Ho ho ho, hvorfor bruke hodet eller hjertet når det er en mann å skylde på?

Man gjentar og gjentar at man ville svart det samme om kjønnene var snudd om. Det stemmer veldig sjelden at man gjør det. Jeg tror ikke på at på at du ikke lettere ville ha gjenkjent vold om det var fra en mann. 

Og denne holdningen er helt grusom for alle som har vokst opp med slike «mødre». For er det ett element som er ekstra skadelig ved kvinners vold, så er det at det er usynlig for samfunnet. Kvinner er alltid de stakkars ofrene. De har så vondt i følelsene sine stakkars, og menn er jo så onde. At kvinner er betydelige voldsutøvere er det dessverre veldig få som er i stand til å få øye på.

Og den mentaliteten er en ekstrem ekstrabelastning for alle de som er utsatt for vold fra kvinner.

Anonymkode: 1333a...2af

[Gjest GiftMann38]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg vokste opp med en mor som var veldig skadelig for meg, min søster og min far. Før de skilte lag var det dagligdags med skriking og krangling. Det var alltid noe faren min hadde gjort galt. Som regel små uviktige bagateller. Typisk for kranglene var at far var rolig, rasjonell og forsiktig, mens mor jazzet seg opp og skrek høyere og høyere og ble mer og mer aggressiv og sint. Sinnet hennes og frustrasjonen hennes gikk også ut over meg, spesielt etter de skilte seg. Samme dynamikk som med far. I de senere år (har bra forhold nå) har hun innrømmet at hun lot aggresjonen og følelsene hun hadde rundt min far gå ut over meg, siden jeg var gutt og lik han på noen områder. I dag har hun en ny mann og er ikke slik hverken med han eller meg lenger. 

 Nå er jeg voksen (25) og i et forhold. Det som skremmer meg er at jeg ser at kjærsten min begynner å vise de samme tendensene som min mor, og jeg som min far. Jeg er livredd for å ende opp som mine foreldre. Jeg vil ikke at mine (potensielle) barn skal vokse opp slik.

 Har dere sett denne tendensen i andre forhold?

Hva er det som gjør at en kvinne blir slik?

Hva kan jeg gjøre for å unngå at kjæresten min blir aggressiv, kranglete og sinnatagg?

Er det noe med meg som gjør at hun blir slik?

Anonymkode: 3050a...937

Mye tyder på at du ubevisst velger en person som ligner på din mor - for øvrig er det veldig vanlig, bare så det er sagt. Både din mor og din kjæreste høres klin gærne ut og du bør ikke kaste bort mer tid av livet ditt sammen med en slik type person. 

Jeg ville dumpet kjæresten din, gjort litt sjelegranskning og funnet ut hvilken type person du egentlig ønsker å være sammen med.

Det er nok gærne kvinnfolk der ute, men det er sannelig mange bra også! Lykke til!

[AnonymBruker]

Og UANSETT hva man kan skylde på mannen for, og som muligens mannen står bak, så er det likevel INGEN UNNSKYLDNING for å ta ting utover barn.

Det er sykt.

Det er skadelig.

Det er vold.

Og det er dette barna lider av resten av livet.

Oppsøk hjelp!

Anonymkode: 1333a...2af

[AnonymBruker]

Akkurat nå, GiftMann38 skrev:

Mye tyder på at du ubevisst velger en person som ligner på din mor - for øvrig er det veldig vanlig, bare så det er sagt. Både din mor og din kjæreste høres klin gærne ut og du bør ikke kaste bort mer tid av livet ditt sammen med en slik type person. 

Jeg ville dumpet kjæresten din, gjort litt sjelegranskning og funnet ut hvilken type person du egentlig ønsker å være sammen med.

Det er nok gærne kvinnfolk der ute, men det er sannelig mange bra også! Lykke til!

Helt helt enig!

Anonymkode: 1333a...2af

[AnonymBruker]

Nå synes jeg denne tråden begynner å ta helt av...

Ts har ikke skrevet noe om vold, men AnonymBruker 2af, drar tydeligvis inn sin historie her, om en evt kvinne h*n har blitt dominert av ( mor, partner osv ), og det blir helt feil synes jeg.

JA, man har ansvar for sin egen reaksjon, men å fremstille det så sort hvitt som du og gift mann gjør her, blir for lite nyansert. 

Et forhold består alltid av TO individer, mye handler også om hva man godtar, og å være passiv aggressiv kan være like utspekulert, om ikke mer utspekulert, enn en med et oppfarende temperament. 

Anonymkode: 4e9c7...805

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her tolker du og vrir noe voldsomt. Trådstarter har ingen steder nevnt passiv aggresjon, kun rasjonalitet. Det er overhodet ikke det samme, selv om det sikkert er fristende å tenke det. 

Dessuten, blir man utsatt for passiv aggresjon så må man også gå ut av forholdet. Man kan ikke bare skylde på den andre.

Anonymkode: 1333a...2af

Hvis du leste det jeg faktisk skrev, er ingen bare rasjonelle, selv om de liker å tro det...

 

Anonymkode: 4e9c7...805

[AnonymBruker]

Man er ikke nødvendigvis "passiv aggressiv" fordi man ikke er høylytt aggressiv. Det er en falsk måte å sette det opp på. Det kan jo like gjerne være at den som ikke er høylytt aggressiv, snarere blir lei seg enn sint når hun/han er frustrert (sinne er jo uansett mer en "maskerende" følelse, altså den beskytter en sårere følelse). Eller at den personen har en mer robust eller flat personlighet og ikke lar seg trekke så mye mot topp eller bunn. Å snakke om at de som ikke viser sinne nødvendigvis er passiv aggressive, forutsetter at alle har lik mengde sinne inni seg, og at den som er høylytt er ærlig på det. Det kan jo like gjerne være at den som er stillere også er "ærlig" på at hun/han faktisk ikke føler det voldsomme sinnet som den andre føler på - ikke lar seg trekke like lett, rett og slett. 

Anonymkode: 71eec...780