Aggressive og kranglete kvinner

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en mor som var veldig skadelig for meg, min søster og min far. Før de skilte lag var det dagligdags med skriking og krangling. Det var alltid noe faren min hadde gjort galt. Som regel små uviktige bagateller. Typisk for kranglene var at far var rolig, rasjonell og forsiktig, mens mor jazzet seg opp og skrek høyere og høyere og ble mer og mer aggressiv og sint. Sinnet hennes og frustrasjonen hennes gikk også ut over meg, spesielt etter de skilte seg. Samme dynamikk som med far. I de senere år (har bra forhold nå) har hun innrømmet at hun lot aggresjonen og følelsene hun hadde rundt min far gå ut over meg, siden jeg var gutt og lik han på noen områder. I dag har hun en ny mann og er ikke slik hverken med han eller meg lenger. 

Nå er jeg voksen (25) og i et forhold. Det som skremmer meg er at jeg ser at kjærsten min begynner å vise de samme tendensene som min mor, og jeg som min far. Jeg er livredd for å ende opp som mine foreldre. Jeg vil ikke at mine (potensielle) barn skal vokse opp slik.

Har dere sett denne tendensen i andre forhold?

Hva er det som gjør at en kvinne blir slik?

Hva kan jeg gjøre for å unngå at kjæresten min blir aggressiv, kranglete og sinnatagg?

Er det noe med meg som gjør at hun blir slik?

Anonymkode: 3050a...937

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, og mer lik deg og din far i konflikter. Jeg vet at roen min ubevisst, og noen ganger bevisst, jazzer opp andre. Jeg bruker det ofte som våpen at jeg forblir upåvirket emosjonelt og det gjør at partnere ikke føler seg hørt/sett/tatt på alvor/You name it. Når noen føler at de ikke blir tatt på alvor vil de naturligvis agere for å få deg til å skjønne at deres opplevelse er at dette faktisk er en big Deal.

pro tip er å gjentatt forsikre henne, verbalt og fysisk/praktisk, om at du hører på henne og skjønner hvor hun kommer fra. Det er lov til å være uenig, men begge parter bør føle seg sett og forstått i diskusjonen.

Anonymkode: f338f...e9a

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er kvinne, og mer lik deg og din far i konflikter. Jeg vet at roen min ubevisst, og noen ganger bevisst, jazzer opp andre. Jeg bruker det ofte som våpen at jeg forblir upåvirket emosjonelt og det gjør at partnere ikke føler seg hørt/sett/tatt på alvor/You name it. Når noen føler at de ikke blir tatt på alvor vil de naturligvis agere for å få deg til å skjønne at deres opplevelse er at dette faktisk er en big Deal.

pro tip er å gjentatt forsikre henne, verbalt og fysisk/praktisk, om at du hører på henne og skjønner hvor hun kommer fra. Det er lov til å være uenig, men begge parter bør føle seg sett og forstått i diskusjonen.

Anonymkode: f338f...e9a

Takk for bra svar. Sliter med å se for meg rent praktisk hvordan det ville sett ut i virkeligheten da. 

Anonymkode: 3050a...937

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke svare på dine spørsmål. Men jeg vil si deg noe: Så bra at du 1) søker råd, 2) klarer å forstå at det du har vært utsatt for ikke er normalt, og 3) at du holder på å bryte mønsteret. Finnes så altfor mange som ikke klarer å komme seg ut av det destruktive, men som oppdrar sine unger på likt som de selv har blitt oppdradd/vært utsatt for.

Anonymkode: eb119...3f7

[Rosaboble15]

Har sett dette i et av mine egne forhold, men ikke i noen av de andre. For min egen del kom nok de voldsomme reaksjonene av at hans reaksjonsmåte fikk han til å virke helt likegyldig til alt jeg sa, og det trigget noe i meg. Nå var dette et generelt problem i vårt forhold, og ikke bare noe som skjedde under krangler. Jeg følte alltid at han ikke tok meg, mine behov, mine meninger osv. på alvor, og dette ble veldig forsterket under en krangel. 

Etter hvert eskalerte det virkelig, da han begynte å fremprovosere denne reaksjonen hos meg, men samtidig begynte å skrike tilbake et stykke ut i krangelen. Da tok forholdet etter hvert slutt, fordi jeg ikke kunne se noen fremtid i forholdet. Jeg ville aldri hatt barn med noen som fikk meg til å reagere sånn f.eks., et barn har ikke godt av å oppleve forakt, skriking og masse sinne, men på slutten var det alt forholdet vårt egentlig bestod av. 

Har du prøvd å spørre kjæresten din hvorfor hun reagerer som hun gjør? Har dere snakket om dine foreldres krangler under barndommen og hvordan det påvirket deg? Det kan være at noe ved din væremåte trigger hennes oppførsel, eller det kan være slik hun alltid reagerer i en krangel. Det beste er å snakke om det for å finne ut hvordan det ligger an.

Er dette hennes vanlige reaksjonsmåte og noe hun ikke er villig til å jobbe med eller se at er et problem, så har dere nok ingen noen fremtid sammen. Er det derimot noe som bare skjer i krangler med deg, så er det absolutt mulig at dere kan løse dette sammen. Kanskje opplever hun din reaksjonsmåte mer som en hersketeknikk enn noe annet, slik at du må jobbe mer med å vise at du faktisk respekterer henne og hennes meninger under en krangel, eller kanskje har hun sinneproblemer hun burde få hjelp med på egenhånd. 

Hvordan er forholdet ellers? Handler kranglene stort som om samme type ting, eller er det ingen rød tråd i hva som krangles om? Skjer dette med skrikingen i alle krangler, eller har dere mer rolige krangler også? Blir hun mer høylydt når hun er engasjert på en positiv måte også, eller er det bare når hun er sint? 

[Gjest hind]

Umulig for oss som ikke kjenner deg og ser hvordan du oppfører deg å svare på om det kan være noe med deg som trigger dette. Det kan det selvfølgelig være, men det kan også være andre ting. Det som i alle fall er sikkert er at lykkelige og harmoniske kvinner ikke holder på sånn, så hun er neppe helt der. Er det noe med samspillet deres som ikke fungerer som det skal, kanskje? 

[Virrevirrevapp]

Dette har ikke noe spesielt med kjønn å gjøre. Det å ikke klare å styre aggresjonen sin, og å ase seg opp over småting, er et personlighetstrekk som både kvinner og menn kan ha. 

Jeg har hatt flere forhold der en kjæreste har endt opp med å skrike til meg. Med den første var det konstant masse småmas og drama (og familien sa at vedkommende var sånn som barn også), med den andre var det noe som kom fram etter hvert og at han enten kanskje var for spak eller gikk ut helt drama king sjøl når jeg ikke kunne seg at vi hadde grunnleggende konflikter eller motarbeida hverandre. Dessverre for den siste eksen min, så tåler jeg ikke så godt at folk driver og skriker til meg masse aggressiv nonsens og fornærmelse, særlig ikke en som er min nærmeste og har gitt meg orgasmer. Så det ødela forholdet vårt fullstendig. 

Han jeg er sammen med nå, er veldig rolig. Hans første instinkt er å deskalere konflikter og få dem til å forsvinne. Heldigvis har jeg opplevd en del ganger at jeg er flink til å "ta" ham i øyeblikket og roe ham ned når han først blir sint. Men jeg vet jo ikke hvordan det blir framover, om han kan bli mer sint. Eller om hans tendens til å forlate situasjonen (mentalt eller fysisk) når noen, eller han selv, blir sint, er noe jeg har mage for. Jeg tenker for eksempel om vi får barn sammen. Men samspill er viktig. Man må ta det på alvor.

[AnonymBruker]

Dette har ikke noe med kjønn og gjøre, ærlig talt.  Folk er forskjellige og reagerer ulikt på ulike ting og måter. Hvis man er den som "provoserer " så la være å helle mer bensin på bålet. Vær saklig, og imøtekommende, lytt og forstå. Hva er agendaen, hva prøver du å oppnå.  Det gjelder begge parter.  

Anonymkode: dc1e8...2a8

[AnonymBruker]

3 hours ago, Rosaboble15 said:

Har sett dette i et av mine egne forhold, men ikke i noen av de andre. For min egen del kom nok de voldsomme reaksjonene av at hans reaksjonsmåte fikk han til å virke helt likegyldig til alt jeg sa, og det trigget noe i meg. Nå var dette et generelt problem i vårt forhold, og ikke bare noe som skjedde under krangler. Jeg følte alltid at han ikke tok meg, mine behov, mine meninger osv. på alvor, og dette ble veldig forsterket under en krangel. 

Jeg vil tro at det er slik hun føler det. 

 

3 hours ago, Rosaboble15 said:

Etter hvert eskalerte det virkelig, da han begynte å fremprovosere denne reaksjonen hos meg, men samtidig begynte å skrike tilbake et stykke ut i krangelen. Da tok forholdet etter hvert slutt, fordi jeg ikke kunne se noen fremtid i forholdet. Jeg ville aldri hatt barn med noen som fikk meg til å reagere sånn f.eks., et barn har ikke godt av å oppleve forakt, skriking og masse sinne, men på slutten var det alt forholdet vårt egentlig bestod av. 

Har du prøvd å spørre kjæresten din hvorfor hun reagerer som hun gjør? Har dere snakket om dine foreldres krangler under barndommen og hvordan det påvirket deg? Det kan være at noe ved din væremåte trigger hennes oppførsel, eller det kan være slik hun alltid reagerer i en krangel. Det beste er å snakke om det for å finne ut hvordan det ligger an.

 

Vi har snakket om hvorfor hun blir så sint og hun sier at det er fordi jeg provoserer henne. Hun kan ikke sette ord på hvordan jeg gjør det. Vi har snakket om min familie og hvordan det påvirket meg. 

 

3 hours ago, Rosaboble15 said:

Er dette hennes vanlige reaksjonsmåte og noe hun ikke er villig til å jobbe med eller se at er et problem, så har dere nok ingen noen fremtid sammen. Er det derimot noe som bare skjer i krangler med deg, så er det absolutt mulig at dere kan løse dette sammen. Kanskje opplever hun din reaksjonsmåte mer som en hersketeknikk enn noe annet, slik at du må jobbe mer med å vise at du faktisk respekterer henne og hennes meninger under en krangel, eller kanskje har hun sinneproblemer hun burde få hjelp med på egenhånd. 

Hvordan er forholdet ellers? Handler kranglene stort som om samme type ting, eller er det ingen rød tråd i hva som krangles om? Skjer dette med skrikingen i alle krangler, eller har dere mer rolige krangler også? Blir hun mer høylydt når hun er engasjert på en positiv måte også, eller er det bare når hun er sint? 

Ellers er forholdet veldig bra, vi krangler ikke ofte. Når vi først krangler blir det skriking ja. Etter hennes mening så har vi ikke kranglet skikkelig enda sammenlignet med hennes tidligere forhold. Utenom kranglingen er hun veldig omtenksom, søt, snill og rolig. Er kun i krangler hun «engasjerer seg».

TS

Anonymkode: 3050a...937

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette har ikke noe med kjønn og gjøre, ærlig talt.  Folk er forskjellige og reagerer ulikt på ulike ting og måter. Hvis man er den som "provoserer " så la være å helle mer bensin på bålet. Vær saklig, og imøtekommende, lytt og forstå. Hva er agendaen, hva prøver du å oppnå.  Det gjelder begge parter.  

Anonymkode: dc1e8...2a8

Jeg spør om kvinner fordi det er det jeg har erfart og sett. Det er kvinne jeg prøver å forstå perspektivet til. Jeg har også sett dynamikken hvor kvinnen er emosjonell og mannen er rasjonell oftest. Det er situasjonen jeg er i og trenger råd til. 

TS

Anonymkode: 3050a...937

[AnonymBruker]

 

4 hours ago, hind said:

Umulig for oss som ikke kjenner deg og ser hvordan du oppfører deg å svare på om det kan være noe med deg som trigger dette. Det kan det selvfølgelig være, men det kan også være andre ting. Det som i alle fall er sikkert er at lykkelige og harmoniske kvinner ikke holder på sånn, så hun er neppe helt der. Er det noe med samspillet deres som ikke fungerer som det skal, kanskje? 

Forstår at det er vanskelig å gi svar med så lite informasjon. På tross av dette har jeg heldigvis fått svar og synspunkter som hjelper.

Det er definitivt ikke alt ved samspillet vårt som er perfekt. Jeg gjør det jeg kan for å lære og bli en bedre partner. Som for eksempel å spørre om råd her.

TS

Anonymkode: 3050a...937

[AnonymBruker]

Kudos til deg som prøver å bryte mønsteret. 

Jeg vil tro at jeg er litt lik partneren din. I mitt tilfelle så har jeg vært i et langvarig forhold og vi har 2 barn sammen. Jeg er i slutten av 30 årene. Jeg ble slik først etter at vi fikk barn, først da klarte han å få frem denne siden av meg. I alle tidligere relasjoner så har jeg alltid vært en tolmodig og lite skrikende person. Jeg er sjeldent i konflikter med andre og det har aldri vært noe drama rundt meg. Det tok meg faktisk nesten 10 år inn i dette forholdet for å se at triggeren var han. Jeg regner meg som en oppgående kvinne med høy utdannelse, men dog så trodde jeg at problemet ene og alene var mitt og mest sannsynlig heller var trigget av stresset rundt barn og hverdag. 

I vår situasjon så ser jeg at han er passiv/aggressiv og utad virker veldig fattet og rolig. Han gir meg lite anerkjennelse på mine behov og for å kompensere må jeg gjøre meg høylydt og overdrive. Han syns og sier at jeg lager drama og er en kontrollfreak, men jeg har sett at det er han som gjør meg slik. Han glemmer ting med vilje og later som han ikke husker ting og dermed så må jeg passe på alt som har med barna å gjøre. Det er egentlig veldig vanskelig å sette fingeren på hva han egentlig gjør, men det som er sikkert er at det ikke gjør meg noe godt. Han prøver å forandre dette og vi er i en bedre fase nå som vi jobber med det. 

Kan det være at du gjør noe av det samme? Det er en veldig viktig detalj du har med at moren din ikke er slik i sitt nye forhold. Derfor kan det være en mulighet for at faren din her var triggeren og gjorde henne sånn. 

Anonymkode: 7d89a...781

[Gjest Atheena]

5 timer siden, hind skrev:

Umulig for oss som ikke kjenner deg og ser hvordan du oppfører deg å svare på om det kan være noe med deg som trigger dette. Det kan det selvfølgelig være, men det kan også være andre ting. Det som i alle fall er sikkert er at lykkelige og harmoniske kvinner ikke holder på sånn, så hun er neppe helt der. Er det noe med samspillet deres som ikke fungerer som det skal, kanskje? 

Jo harmoniske kvinner kan faktisk bli slik hvis de blir trigget til det. Kan selvfølgelig være at han ikke er årsaken til det, men det er verdt å se på det. Å heller prøve å bryte mønsteret. 

Endret 31. august 2018 av Atheena

[Gjest hind]

21 minutter siden, Atheena said:

Jo harmoniske kvinner kan faktisk bli slik hvis de blir trigget til det. Kan selvfølgelig være at han ikke er årsaken til det, men det er verdt å se på det. Å heller prøve å bryte mønsteret. 

Det kan selvfølgelig skje alle en gang eller to, men lykkelige og harmoniske kvinner flyr ikke opp i sinne ofte. Når han sier at hun begynner å vise de samme tendensene som moren tolker jeg det som at det har skjedd en del ganger. Da tenker jeg at det er noe som er galt og at dama er neppe helt fornøyd med livet sitt. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kudos til deg som prøver å bryte mønsteret. 

Jeg vil tro at jeg er litt lik partneren din. I mitt tilfelle så har jeg vært i et langvarig forhold og vi har 2 barn sammen. Jeg er i slutten av 30 årene. Jeg ble slik først etter at vi fikk barn, først da klarte han å få frem denne siden av meg. I alle tidligere relasjoner så har jeg alltid vært en tolmodig og lite skrikende person. Jeg er sjeldent i konflikter med andre og det har aldri vært noe drama rundt meg. Det tok meg faktisk nesten 10 år inn i dette forholdet for å se at triggeren var han. Jeg regner meg som en oppgående kvinne med høy utdannelse, men dog så trodde jeg at problemet ene og alene var mitt og mest sannsynlig heller var trigget av stresset rundt barn og hverdag. 

I vår situasjon så ser jeg at han er passiv/aggressiv og utad virker veldig fattet og rolig. Han gir meg lite anerkjennelse på mine behov og for å kompensere må jeg gjøre meg høylydt og overdrive. Han syns og sier at jeg lager drama og er en kontrollfreak, men jeg har sett at det er han som gjør meg slik. Han glemmer ting med vilje og later som han ikke husker ting og dermed så må jeg passe på alt som har med barna å gjøre. Det er egentlig veldig vanskelig å sette fingeren på hva han egentlig gjør, men det som er sikkert er at det ikke gjør meg noe godt. Han prøver å forandre dette og vi er i en bedre fase nå som vi jobber med det. 

Kan det være at du gjør noe av det samme? Det er en veldig viktig detalj du har med at moren din ikke er slik i sitt nye forhold. Derfor kan det være en mulighet for at faren din her var triggeren og gjorde henne sånn. 

Anonymkode: 7d89a...781

Jeg kjenner meg veldig igjen i situasjonen din. Jeg er ikke like strukturert som henne og har ikke så god hukommelse. Viktig å si at jeg aldri glemmer ting med vilje eller eller later som at jeg ikke husker ting. Skal sies at jeg ikke har opplevd dette som kilde til krangel. 

Jeg er klar over at jeg kan være kilden til hennes aggresjon og sinne. Det er jo vanskelig å krangle alene. Jeg prøver å se hvordan jeg kan endre meg og jeg prøver å forstå hennes side av saken. 

Det jeg sliter med er å se hvordan jeg kan gjøre det annerledes. Når noen er aggressiv mot meg er det naturlig for meg å gjøre det jeg kan for å være rolig og rasjonell. Alternativet virker for meg å bli med på skrikingen å la meg rive med. Da er jeg redd for at vi kommer til å rive ut håret på hverandre haha. 

Det er helt tydelige likheter i din og min situasjon iallefall. 

TS

Anonymkode: 3050a...937

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spør om kvinner fordi det er det jeg har erfart og sett. Det er kvinne jeg prøver å forstå perspektivet til. Jeg har også sett dynamikken hvor kvinnen er emosjonell og mannen er rasjonell oftest. Det er situasjonen jeg er i og trenger råd til. 

TS

Anonymkode: 3050a...937

Hva er det dere krangler om, og hvorfor skriker hun?

Jeg er kvinne og skriker ikke i krangler.

For meg er det nedbrytende psykisk om man møter total stillhet, skriking eller nedsettende oppførsel i krangler.

 

Anonymkode: 47f50...73c

[AnonymBruker]

Det er jo bra at du klarer å være rolig når hun blir sint. Men om du ikke gir klare tilbakemeldinger så oppfattes det provoserende, for man blir ikke sett. Så hvis man kan formidle at jeg ser og hører deg, la oss finne en løsning som fungerer for oss begge, da har hun ingen grunn til å skrike. Man kommer jo sjelden noen vei med skriking. Det er gode samtaler som er cluet, men når man blir sint så vil mange heve stemmen. 

Anonymkode: 10ee5...fba

[AnonymBruker]

Nei, harmoniske kvinner skriker ikke. Men ikke-harmoniske kvinner har SELV ansvar for å bli harmoniske.

Og ja, mange fyre seg opp på kjølige og rasjonelle mennesker. Men kjølige og rasjonelle mennesker har overhodet ikke noe ansvar for at de gjør det.

Jeg synes det er fint at du ønsker å bryte mønsteret, ts, men jeg reagerer på at man skriver hvordan du kan gjøre det i forhold til denne kvinnen. Det er ikke slik det foregår å bryte et mønster.

Mest sannsynlig er det noe ved hennes væremåte som du kjenner igjen og faller for. Du er vokst opp med det, det er familiært, og du går inn som den mannsrollen du er vant med og kjent med, og møter en kvinnerolle du er vant med og kjent med. 

Slik det ligger an nå, er du den som det voldelige mennesket utagerer på og skylder på. Du er den sindige og ansvarsbevisste voksne. Hun er det lille hjelpesløse barnet. Tenk bare på at du er den som forsøker å løse problemet, ikke hun. Det blir bare verre og verre.

Mennesker vil omtrent aldri finne på å endre seg selv. Du bør derfor gå etter noen som er annerledes i utgangspunktet. Det betyr at du må venne deg til å være sammen med rolige mennesker og se om du ikke kan finne en tiltrekning der. Den naturlige tiltrekning du har til voldelig kommunikasjon, må du lære deg å ignorere.

Dette kan kreve en god dose jobbing med deg selv. Blant annet å lukke ørene for alle de som forsøker å gi deg ansvaret for hennes adferd. Jeg har selv vært der du er, og jeg kan si av hele mitt hjerte: Det er verdt det!

Anonymkode: 1333a...2af

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som gjør at en kvinne blir slik?

Hva kan jeg gjøre for å unngå at kjæresten min blir aggressiv, kranglete og sinnatagg?

Er det noe med meg som gjør at hun blir slik?

Anonymkode: 3050a...937

Dette er de spørsmålene du må lære deg å ignorere. Dette er IKKE ditt ansvar. Det er farlige spørsmål.

Vil bare på det varmeste anbefale deg å ta kontakt med et krisesenter - ja, så alvorlig er det - og be om noen samtaler for å sortere hva du gjør videre med livet ditt  

Anonymkode: 1333a...2af

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har snakket om hvorfor hun blir så sint og hun sier at det er fordi jeg provoserer henne. Hun kan ikke sette ord på hvordan jeg gjør det.

Dette er virkelig et rødt flagg som bør få deg til å trekke unna. Hennes følelser er hennes ansvar. Mennesker med ulike typer personlighetsforstyrrelser kan ha store problemer med å skille mellom følelsen av å bli truet og hva som er virkelige trusler, f.eks. kan det å åpne en dør feil eller gå tungt på gulvet brukes som «bevis» på at du hater henne, er utro, er sint, you name it, og at hun har «rett på» å hyle og skrike. Ikke nok med det, men slike mennesker tiltrekkes av mennesker som er rasjonelle, fordi de ofte mangler den emosjonelle fintolkningen av en situasjon og dermed lett lar seg vippe av pinnen.

Det finnes INGEN god måte å takle dette. Vil på det sterkeste anbefale deg å komme deg langt unna, jo før jo heller. 

Det er, som du vet, ekstremt vanskelig for barn å vokse opp med slikt «uhåndterbart» sinne.

Anonymkode: 1333a...2af