Når sosial angsten begrenser livet

[AnonymBruker]

Blir sint lei og oppgitt over situasjonen. Vet at andre har det mye verre med isolasjon, ikke tør og gå ut og slikt. Jeg er glad for at jeg har et funksjonsnivå som gjør at jeg kan jobbe. Men jeg blir så sliten at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Anspent hele dagen fra jeg drar hjemmefra, i jobb og helt til jeg er trygt innenfor husets fire vegger igjen - min trygge hule. Blir utrolig sliten av møter, eller sosiale greier i forbindelse med barnas skole, eller bare det å stå på sidelinja på fotballtrening å mingle med de andre foreldrene. Helt ferdig og konstant spent i muskler. Klarer jo ikke etablere vennskap da jeg er nødt til å hente meg inn i helgene. Derfor har jeg veldig begrenset sosial omgangskrets, kun nærmeste familie egentlig. Trener alene, løper i skogen og går turer føler jeg gir meg energi. 

Jeg eksponerer meg hele tida, prater med folk og er ute. Det hjelper jo ikke. Jeg har ikke panikkangst, kun spente muskler, skjelven og hjertebank når jeg snakker foran mange. Har gått i gruppeterapi før og til psykolog, jeg har det i teorien. Jeg greier også å takle angsten, roe med ned/ holde meg rolig. Jeg har fortalt meg selv at det ikke er synlig for andre med mine fysiske reaksjoner, dette er også noe jeg tror på. Jeg føler meg også ganske trygg på meg selv egentlig, sånn bortsett fra at jeg føler meg litt merkelig som ikke har venner.  

Det er så vondt at hele livet mitt skal dreie seg om å greie å jobbe eller studere, slik at jeg ikke kan ha noe liv ved siden av! Ingen  vet hvorfor, de tror bare jeg ikke har noen venner men vet ikke hva som er årsaken. Jeg kan ikke være sammen med folk i helgene, da blir jeg syk til jeg skal på jobb. Finnes det noen som har godt råd, eller en solskinnshistorie om å ha kommet seg ut av noe sånt her?

Anonymkode: f6d84...8fc

[AnonymBruker]

Følger med på denne tråden her, da jeg har det akkurat likedan

Anonymkode: 61079...94e

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følger med på denne tråden her, da jeg har det akkurat likedan

Anonymkode: 61079...94e

Påvirker det de rundt deg, for eksempel kjæreste? Føler veldig på at det begrenser han at jeg ikke vil bli med på noe sosialt. Er ikke egentlig det at jeg ikke vil da, men konsekvensene er så store etterpå, gnaging på dumme ting jeg sa osv, utmattelse. 

Anonymkode: f6d84...8fc

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Påvirker det de rundt deg, for eksempel kjæreste? Føler veldig på at det begrenser han at jeg ikke vil bli med på noe sosialt. Er ikke egentlig det at jeg ikke vil da, men konsekvensene er så store etterpå, gnaging på dumme ting jeg sa osv, utmattelse. 

Anonymkode: f6d84...8fc

Ja, men han har noen av de samme problemene selv. Så vi gruer oss mye sammen for å MÅTTE gå ut på noe. F.eks. foreldremøter. Men støtter hverandre slik at det ikke skal føles så uoverkommelig. Vi prøver å være et team. Men er like utslitte begge to etter å måtte ut.

Anonymkode: 61079...94e

[AnonymBruker]

jeg har så sterk angst at det å være nyforelsket i verdens beste mann som vil planlegge fremtiden med meg, ikke føles som en glede.

kommer til å knuse han når han forstår at jeg ikke kan flytte sammen med han og barnet hans😐dette er nok desidert det vanskeligste jeg har vært bort i ifht denne dumme angsten.

kan heller ikke ødelegge meg selv ved å ta sobril daglig😌

Anonymkode: 59ab9...739

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg har så sterk angst at det å være nyforelsket i verdens beste mann som vil planlegge fremtiden med meg, ikke føles som en glede.

kommer til å knuse han når han forstår at jeg ikke kan flytte sammen med han og barnet hans😐dette er nok desidert det vanskeligste jeg har vært bort i ifht denne dumme angsten.

kan heller ikke ødelegge meg selv ved å ta sobril daglig😌

Anonymkode: 59ab9...739

Herregud så utrolig trist. Er du sikker på at dere ikke kan bo sammen? Kanskje han har stor forståelse og vilje slik at dere kan finne en måte å leve sammen? Selv følte jeg at det å være forelsket demper angsten. Jeg tør heller ikke flytte sammen, da jeg har dårlig erfaring med at det er slitsomt at mannen mottar overraskende besøk og slikt. 

Anonymkode: f6d84...8fc

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men han har noen av de samme problemene selv. Så vi gruer oss mye sammen for å MÅTTE gå ut på noe. F.eks. foreldremøter. Men støtter hverandre slik at det ikke skal føles så uoverkommelig. Vi prøver å være et team. Men er like utslitte begge to etter å måtte ut.

Anonymkode: 61079...94e

Høres godt ut å kunne dele det vanskelige med hverandre og ha en som forstår. På en annen side er det også godt å gjemme seg bak en utadvendt partner også.

Anonymkode: f6d84...8fc

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med det samme, og tro meg, tilstanden blir ekstremt mye verre av å isolere seg. Jeg hadde en periode hvor jeg "ga opp" og gjemte meg nesten fullstendig fra sosial kontakt. Da ble all omgang med mennesker forferdelig, og jeg orket knapt å gå i butikken. 

Eksponeringsterapi ble redningen for meg. Faktisk så har jeg kjørt så hardt på å gå ut av komfortsonen min daglig, være mye mer sosial enn jeg noen gang har vært, og tatt på meg oppgaver i jobbsammenheng som jeg aldri kunne forestille meg tidligere. Fikk en slags, faen ta holdning, og tenkte at ok så får jeg heller bare leve i frykt med hjertebank og anspenthet, være redd, men alt er bedre enn å trekke seg tilbake fra livet.

Det som skjedde var at angsten "brant opp" på en måte. Kjemp eller frykt mekanismen har en naturlig begrensing, og alarmberedskapen tiltok. Det var ikke lenger krise å møte opp i et middagsselskap, det gikk jo egentlig helt fint. En gang sjokkerte jeg meg selv ved å se på fitbiten i et avdelingsmøte hvor jeg måtte prate, hvor jeg tidligere hadde vært helt panisk. Jeg hadde 60 i puls midt i møtet!

Nå har jeg funnet en gylden middelvei hvor jeg fremdeles må trekke meg tilbake med jevne mellomrom. Og blir aldri helt kvitt den sosiale angsten. Men det er nå dette jeg har fått. Andre har andre issues. Og jeg dealer med det.

Anonymkode: ba62e...a9f