Hjelp! Jeg er redd barnevernet!

[AnonymBruker]

Altså, hvordan skal jeg klare å ordlegge meg slik at jeg blir forstått riktig...? Men jeg sier det rett ut! Jeg er livredd barnevernet. Det begynte så smått med alle de skremmende sakene, hvor barnevernet «gjør feil» og alle de skrekkhistoriene som kommer frem på nettet. Her i kommunen var det flere som opplevde å bli urettferdig behandlet og gikk til sak osv... Jeg forstår jo det at mange foreldre har lite eller ingen selvinnsikt i de fleste saker, derfor klarer ikke de forstå hvorfor barna ble tatt i fra dem, de roper høyt om det på Internett, noen flykter til Polen og Gud vet hva.

Jeg har også hørt (både her på forumet og andre steder) at det er veldig mange som sender falske bekymringsmeldinger, misforståelser, hevn og hva det enn måtte være ender opp med en sak hos bv. Barnevernet er jo nødt til å sjekke alt dette opp uansett. 

Jeg er disponent for angst, da jeg har hatt det tidligere. Har gått til behandling hos psykolog og har også nylig vært inne til samtale hvor jeg har fortalt denne frykten for barnevernet til psykologen min. Jeg har også en venninne som er fosterhjem og en som har jobbet i bv før. Begge sier at jeg har ingen ting å frykte om de så skulle komme på besøk. Og jeg vet innerst inne dette selv også, men tenker ofte, «ja men hva hvis». Hva hvis vi skulle få en bekymringsmelding på oss og hva hvis barnevernet mener vi ikke er gode nok? 

Er det ingen andre enn meg her som er litt skeptiske til barnevernet? 

Anonymkode: 90ce0...744

[AnonymBruker]

Jeg er overhode ikke redd for barnevernet. I samtlige saker jeg har lest er mitt inntrykk at barnevernet har gjort det rette ved å bryte inn. Om noen skulle sende inn en bekymringsmelding på oss er barnevernet hjertelig velkomne.

Anonymkode: 1cce7...a18

[AnonymBruker]

Hva skal vi hjelpe deg med?
Jeg kjenner kun en familie som har hatt trøbbel med barnevernet, og jeg forstår grunnen til bekymring. Barnet selv meldte til helsessøster på skolen (var 14 år) om at hun ikke hadde det så bra, det endte med "frivillig" omsorgsovertakelse i noen år, de foreldrene har ikke mye pent å si, men jenta selv har det, og fikk jo hjelp.
Du har bare katastrofetanker. Det er veldig mye annet jeg er mye mer redd for, men er generelt lite redd. Sykdom, ulykker osv kan ramme alle, men jeg forsøker ikke bekymre meg. Kontakt med barnevernet som ender med katastrofe for familien er ikke en ting som kan ramme alle. Ingen grunner til noe worst-case-scenario-bekymring der for oss, og heller ikke for deg høres det ut som.

Anonymkode: 1984f...e87

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme inntrykk av barnevernet som du beskriver. Sliter med angst og depresjon, og i forbindelse med at jeg ble innlagt ble barnevernet automatisk kontaktet. Møtte to flinke og forståelsesfulle damer, som beroliget meg med at de skulle ikke ta fra meg jentene. Kort fortalt satt de inn tiltak i form av familieterapeut og samarbeidsmøte med skole og barnehage. 

Man hører sjelden om de historiene der barnevernet er en ressurs for familier som trenger det. Men alle de fæle historiene der folk mener seg urettferdig behandlet ofte kommer frem. Så er nok mange flere fornøyde foreldre enn de som føler seg dårlig behandlet, men det kommer sjelden frem😊

Anonymkode: a702b...19b

[AnonymBruker]

Så sant det ikke er akutt fare for liv og helse kommer ikke barnevernet plutselig på besøk. Hvis de får en bekymringsmelding, innkaller de til et møte hvor man får svare for seg ang meldingen. Så er det gjerne et hjemmebesøk, hvor de bla skal observere samspill. De innhenter (etter samtykke) informasjon fra skolen, barnehagen, evt BUP, fastlegen etc. Så har de samtale med barnet og så konkluderes det med enten henleggelse, igangsetting av evt tiltak, eller omsorgsovertakelse. 

Anonymkode: d6760...3d7

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med innblanding fra barnevernet i nærmeste familie (barn som slet på skolen pga uoppdaget diagnose, der det ble mistenkt omsorgssvikt men etter første samtale dreide alt seg om å diagnosere og tilrettelegge bedre for varnet). Skjønner at det var litt stress mens det sto på, men det endte jo kjempebra. Omsorgsovertagelse ble aldri nevnt/vurdert, men barnet fikk tildelt støttekontakt og foreldrene ble tilbudt avlastning dersom de ønsket det.

Anonymkode: 3be11...7de

[AnonymBruker]

Vi fikk en alvorlig bekymringsmelding på oss for noen år siden. Ble kalt inn, fikk presentert meldingen og sagt vår versjon. De trodde på oss, men pga alvoret i meldingen så startet de en utredning. Noe jeg synes var bra, for barna. De snakket med oss foreldrene, hver for oss. Snakket med barna og innhentet opplysninger fra skole, helsesøster og fastlege. De var også på et planlagt hjemmebesøk. 

Det gikk så fint. De var koselige og respektfulle damer. De forsto at det var belastende for oss. Saken ble henlagt når de hadde fått inn alle opplysningene.

Jeg er ikke redd for barnevernet nå ihvertfall. 

Anonymkode: f0646...b92

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker said:

Er det ingen andre enn meg her som er litt skeptiske til barnevernet? 

Anonymkode: 90ce0...744

Jeg er litt skeptisk ja. Men jeg er ikke redd dem, jeg er skeptisk fordi jeg ser at de ikke får gjort jobben sin skikkelig, i alle fall her jeg bor. De har for lite ressurser. Så redd for min egen del er jeg absolutt ikke, de har over hodet ikke kapasitet til å følge opp tullemeldinger eller fabrikkere saker. Men jeg er litt skremt på vegne av de barna som ikke får den hjelpen de skulle hatt.

Anonymkode: e26cf...0e7

[Gjest BearMama]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Altså, hvordan skal jeg klare å ordlegge meg slik at jeg blir forstått riktig...? Men jeg sier det rett ut! Jeg er livredd barnevernet. Det begynte så smått med alle de skremmende sakene, hvor barnevernet «gjør feil» og alle de skrekkhistoriene som kommer frem på nettet. Her i kommunen var det flere som opplevde å bli urettferdig behandlet og gikk til sak osv... Jeg forstår jo det at mange foreldre har lite eller ingen selvinnsikt i de fleste saker, derfor klarer ikke de forstå hvorfor barna ble tatt i fra dem, de roper høyt om det på Internett, noen flykter til Polen og Gud vet hva.

Jeg har også hørt (både her på forumet og andre steder) at det er veldig mange som sender falske bekymringsmeldinger, misforståelser, hevn og hva det enn måtte være ender opp med en sak hos bv. Barnevernet er jo nødt til å sjekke alt dette opp uansett. 

Jeg er disponent for angst, da jeg har hatt det tidligere. Har gått til behandling hos psykolog og har også nylig vært inne til samtale hvor jeg har fortalt denne frykten for barnevernet til psykologen min. Jeg har også en venninne som er fosterhjem og en som har jobbet i bv før. Begge sier at jeg har ingen ting å frykte om de så skulle komme på besøk. Og jeg vet innerst inne dette selv også, men tenker ofte, «ja men hva hvis». Hva hvis vi skulle få en bekymringsmelding på oss og hva hvis barnevernet mener vi ikke er gode nok? 

Er det ingen andre enn meg her som er litt skeptiske til barnevernet? 

Anonymkode: 90ce0...744

Det er angsten din som styrer deg her.

Sjekkliste:

Slår du barnet ditt?

Sulter du barnet ditt?

Føler du kjærlighet for barnet ditt eller har du egentlig lyst å skade det?

Stenger du barnet inne i et kott, ignorerer det, gir faen om det er tørst, er skitten eller overlater det til seg selv uten tilsyn?

Misbruker du barnet ditt seksuelt eller lar andre gjøre det?

Er du psykisk syk med psykoser der du utgjør en fare for deg selv eller barnet?

Forlater du barnet på natten?

Misbruker du alkohol eller andre narkotiske stoffer?

Ønsker du å skade barnet ditt?

Eller elsker du barnet ditt, sørger for at det får masse kjærlighet, faste rammer, en trygg og stabil hverdag, sørger for at barnet får stell, mat og blir ivaretatt på en forsvarlig måte? At alle behov blir dekket og fulgt opp?

Er det sistnevnte så ber du angsten din ryke og reise. Om noen av de ovennevnte punktene er rett så burde du ringe barnevernet selv og melde deg så barnet ikke vokser opp i et helvete og faenskapet barnet må gjennomgå senere og ut i voksen alder om det ikke tar selvmord før den tid.

Endret 30. august 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

Det er bare den irrasjonelle angsten som snakker. Jeg er ikke redd for barnevernet, men jeg er ganske redd for andre unødvendige og rare ting. Jeg er redd for et voldelig angrep nesten uansett hvor jeg er. Jeg ser etter fluktveier ganske så ofte og planlegger hvor jeg kan gjemme meg. Jeg er også redd for drukning feks. Ikke at jeg skal drukne, men barna mine eller andre jeg har ansvar for. Jeg er redd for kidnapping. 

Poenget er at jeg har voldsomt mange fullstendig unødvendige redsler, akkurat som din. Det er vanskelig å bli kvitt dem, men hvis du går til psykolog så synes jeg at du skal be den personen om hjelp. Nå har du fortalt om din frykt, neste gang kan du da ta opp på en slik måte at du kan få hjelp mot akkurat slike tanker. De skaper jo definitivt en angst i deg. Altså, det er jo angsten som snakker, men de tankene gjør også angsten bare verre. Om du forstod det siste jeg prøvde å si. 

Anonymkode: 54207...177

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg utrolig godt. 

Jeg vet ikke om jeg har angst eller depresjon, men har hatt en depresjon (påvist) for noen år siden, og nå er det omtrent det samme, bare at jeg er redd i tillegg. 

Jeg tør ikke gå til helsestasjon alene med barnet. Jeg tør sjeldent dra lenger enn til butikken. Tør ikke ha kontakt med nye mennesker. Alt i tilfelle noen skal finne noe galt med meg som mor. I manges øyne er jeg allerede en fæl mor fordi jeg er religiøs. Helsestasjonen og fastlegen har ingenting annet enn positivt å si til oss om barnet vårt. Hun er godt med i utviklingen og et helt normalt barn. Likevel er jeg redd. Sjekka den listen til BearMama over her, og jeg har jo ingenting å frykte sånn egentlig.. 

Anonymkode: 4b53f...383

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i barnevernet, og vært innvolvert i saker som har vært veldig profilert i media. 

 

På generelt grunnlag vil jeg nevne at saker kan bli feil fremstilt når den ene parten fritt kan uttale seg i media, og den andre parten har streng taushetsplikt. 

Anonymkode: 4d371...54c

[AnonymBruker]

Kan man bli meldt til barnevernet dersom man har flyttet til nytt sted mer enn to ganger? Da bryter man opp barnets trygge nærmiljø. Dersom grunnen er ny jobb/ utdanning/ at de voksne ikke trives et sted? Vil dere si at det er omsorgssvikt å flytte til nytt sted mer enn en til to ganger? 

Anonymkode: 5f98e...8cf

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår deg utrolig godt. 

Jeg vet ikke om jeg har angst eller depresjon, men har hatt en depresjon (påvist) for noen år siden, og nå er det omtrent det samme, bare at jeg er redd i tillegg. 

Jeg tør ikke gå til helsestasjon alene med barnet. Jeg tør sjeldent dra lenger enn til butikken. Tør ikke ha kontakt med nye mennesker. Alt i tilfelle noen skal finne noe galt med meg som mor. I manges øyne er jeg allerede en fæl mor fordi jeg er religiøs. Helsestasjonen og fastlegen har ingenting annet enn positivt å si til oss om barnet vårt. Hun er godt med i utviklingen og et helt normalt barn. Likevel er jeg redd. Sjekka den listen til BearMama over her, og jeg har jo ingenting å frykte sånn egentlig.. 

Anonymkode: 4b53f...383

Ts her. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Bare det at jeg tør å gjøre det som er «skummelt». Men ubehaget er der. Og jeg er redd mange tror jeg er en dårlig mor. Men når jeg ser på barnet mitt, ser jeg fort at jeg har veldig lite å bekymre meg for.

Anonymkode: 90ce0...744

[AnonymBruker]

Åååå - endelig en barnevernstråd!

Anonymkode: 8063b...044

[AnonymBruker]

Jeg er mest redd for at barnevernet vil ikke se hvor bra mamma jeg er for barnet mitt på den lille tiden de vil være der. La oss det dukker opp en bekymring på oss, så vil de komme og se. Og så er jeg redd for at jeg blir så nervøs at det blir vanskelig å vise hvordan vi egentlig har det. Hvis dere skjønner hva jeg mener. 

Men som noen skrev over her med disse punktene  Ser jo det at jeg har overhode ingenting å frykte. Men som sagt er redd for at barnevernet ikke vil se eller merke dette på meg dersom de skulle komme. At bekymringsmeldingen vil fortsatt veie tyngst og jeg får ikke overbevist dem at jeg er en god omsorgsperson for barnet mitt. Har lest også om at barnevernet stiller for høye krav til omsorgsevne osv. Det er klart man kan fort bli usikker når man skal bli vurdert ut og inn. Men det er som regel anonyme bekymringsmeldinger fra private personer er jeg mest redd for. Offentlige instanser ser jo at vi har det bra. Men private personer kan være så onde noen ganger. Melde en bekymring på pur faen eller hva andre grunner de har. Håper jeg slipper å oppvele det, men blir det noe slikt en gang så vil jeg samarbeide med barnevernet for best mulig resultat. Jeg forstår at de må underøske og lar dem gjøre jobben sin. 

Anonymkode: 90ce0...744

[Hadley]

Hvis du ikke gjør noe feil, skjønner jeg ikke hvorfor folk er så redd for barnevernet? 
Klart det er ubehagelig hvis noen sender en falsk bekymringsmelding, men da blir det undersøkt og hvis de ikke finner noe galt, så er det over. 

Øst-Europeere som slår ungene sine fordi det er OK i der de kommer fra og blir sur når de ikke får lov til det i Norge og går i prottesttog mot barnevernet har jeg ingenting til overs for. 

Endret 30. august 2018 av Hadley

[AnonymBruker]

1 time siden, BearMama skrev:

Det er angsten din som styrer deg her.

Sjekkliste:

Slår du barnet ditt?

Sulter du barnet ditt?

Føler du kjærlighet for barnet ditt eller har du egentlig lyst å skade det?

Stenger du barnet inne i et kott, ignorerer det, gir faen om det er tørst, er skitten eller overlater det til seg selv uten tilsyn?

Misbruker du barnet ditt seksuelt eller lar andre gjøre det?

Er du psykisk syk med psykoser der du utgjør en fare for deg selv eller barnet?

Forlater du barnet på natten?

Misbruker du alkohol eller andre narkotiske stoffer?

Ønsker du å skade barnet ditt?

Eller elsker du barnet ditt, sørger for at det får masse kjærlighet, faste rammer, en trygg og stabil hverdag, sørger for at barnet får stell, mat og blir ivaretatt på en forsvarlig måte? At alle behov blir dekket og fulgt opp?

Er det sistnevnte så ber du angsten din ryke og reise. Om noen av de ovennevnte punktene er rett så burde du ringe barnevernet selv og melde deg så barnet ikke vokser opp i et helvete og faenskapet barnet må gjennomgå senere og ut i voksen alder om det ikke tar selvmord før den tid.

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet i barnevernet, og vært innvolvert i saker som har vært veldig profilert i media. 

 

På generelt grunnlag vil jeg nevne at saker kan bli feil fremstilt når den ene parten fritt kan uttale seg i media, og den andre parten har streng taushetsplikt. 

Anonymkode: 4d371...54c

Jeg er bekymret pga jeg har en sykdom som innebærer fatigue. Jeg har derfor ikke fått barn enda. Når jeg får barn kommer jeg nok til å trenge mye hjelp fra far, familie og venner de første årene av barnets liv. Jeg er egentlig en ressurssterk person, og jeg har mye kjærlighet å gi. Vil en slik tilstand gjøre at barnevernet får øynene opp for meg?

Anonymkode: c5724...a57

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, hvordan skal jeg klare å ordlegge meg slik at jeg blir forstått riktig...? Men jeg sier det rett ut! Jeg er livredd barnevernet. Det begynte så smått med alle de skremmende sakene, hvor barnevernet «gjør feil» og alle de skrekkhistoriene som kommer frem på nettet. Her i kommunen var det flere som opplevde å bli urettferdig behandlet og gikk til sak osv... Jeg forstår jo det at mange foreldre har lite eller ingen selvinnsikt i de fleste saker, derfor klarer ikke de forstå hvorfor barna ble tatt i fra dem, de roper høyt om det på Internett, noen flykter til Polen og Gud vet hva.

Jeg har også hørt (både her på forumet og andre steder) at det er veldig mange som sender falske bekymringsmeldinger, misforståelser, hevn og hva det enn måtte være ender opp med en sak hos bv. Barnevernet er jo nødt til å sjekke alt dette opp uansett. 

Jeg er disponent for angst, da jeg har hatt det tidligere. Har gått til behandling hos psykolog og har også nylig vært inne til samtale hvor jeg har fortalt denne frykten for barnevernet til psykologen min. Jeg har også en venninne som er fosterhjem og en som har jobbet i bv før. Begge sier at jeg har ingen ting å frykte om de så skulle komme på besøk. Og jeg vet innerst inne dette selv også, men tenker ofte, «ja men hva hvis». Hva hvis vi skulle få en bekymringsmelding på oss og hva hvis barnevernet mener vi ikke er gode nok? 

Er det ingen andre enn meg her som er litt skeptiske til barnevernet? 

Anonymkode: 90ce0...744

Jeg har tenkt lignende, dog ikke så mye som deg. Kjenner noen som har blitt urettferdig behandlet av bv, og flere som jobber i bv og er bra folk. Feilen med bv er at mye tydeligvis vurderes ut ifra skjønn hos den aktuelle saksbehandler. Litt som på nav. Det er alltids noen skrekkhistorier derfra. Og mattilsynet. En sak kan få vidt forskjellig behandling alt ettersom hvilken ansatt man møter på. Da blir det uforutsigbart. Uforutsigbarhet gjør oss urolige og folk er usikre på hva som forventes. Kan forestille med at folk som får bv på besøk går helt bananas med vaskekosten først. Men om det er støv bak kjøleskapet burde ikke det ha noe å si. Men hvem kan vite sikkert...?

Anonymkode: 32bb1...f54

[Gjest Bøff Eløff]

Dette er angst og det kan behandles. Ta kontakt med fastlege.