Bonusdatter....

[AnonymBruker]

Meg rett over. Hun har et eldre og et yngre søsken. Ingen av dem reagerer slik hun gjør. 

Anonymkode: 9ba7c...4aa

[AnonymBruker]

Jeg var også et følsomt og hypersensitivt barn, så jeg kan kjenne meg litt igjen. Hadde også skilte foreldre og samværsordning. Jeg fant meg vel aldri helt til rette. Det er bare noe med den hverdagen som er unaturlig i utgangspunktet. Og det noen barn takler fint, kan mindre robuste barn reagere på. Det er ingen perfekt formel. For meg var problemet at jeg aldri følte meg helt hjemme, spesielt ikke hos far. Jeg trenger mye trygghet for å slappe av, og jeg gikk alltid rundt litt anspent. Uten at noen hadde vært stygg mot meg, tvert imot var alle veldig snille.

Så ja, jeg har ikke noe godt råd, annet enn å erkjenne at det er en rar situasjon for et barn, og at det vil innebære noen nedturer. Gjøre det beste for å støtte og ivareta jenta, samtidig som man setter grenser når det trengs.

Samtidig så er det jo en tendens til at det er bonusmor som spør om råd her inne. Sier ikke at dette gjelder deg og din mann, men ofte slår det meg: hvor er pappaen her? Hva tenker han, og hvordan er relasjonen mellom han og jenta? Du skriver at du gjør mange aktiviteter med henne, og all honnør til deg for det, men får hun nok alenetid og fortrolighet med sin far?

Ofte er jo tendensen at far overlater mye av barneansvar til bonusmor. Det er hun som trøster, aktiviserer og oppdrar stebarna, mens han er opptatt i garasjen eller på kontoret. Om man som barn opplever at man annenhver uke har bonusmor som den primære omsorgsperson, snarere enn at mamma og pappa selv er primær omsorgsperson, så kan det nok oppleves som vanskelig. Skape mye indre uro og følelsen av fremmedgjorthet, selv om bonusmor er en super dame.

Det er liksom noe eget med det å være nær sine biologiske foreldre, det er et behov og instinkt som er enormt sterkt hos barn. Man trenger å bli tatt på, kost med, sett og ivaretatt av den som har satt deg til verden, hver eneste dag. Så jeg tenker en ytterst tilstedeværende pappa er svært viktig her.

Anonymkode: dc436...7a8

[Fruhansen2000]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var også et følsomt og hypersensitivt barn, så jeg kan kjenne meg litt igjen. Hadde også skilte foreldre og samværsordning. Jeg fant meg vel aldri helt til rette. Det er bare noe med den hverdagen som er unaturlig i utgangspunktet. Og det noen barn takler fint, kan mindre robuste barn reagere på. Det er ingen perfekt formel. For meg var problemet at jeg aldri følte meg helt hjemme, spesielt ikke hos far. Jeg trenger mye trygghet for å slappe av, og jeg gikk alltid rundt litt anspent. Uten at noen hadde vært stygg mot meg, tvert imot var alle veldig snille.

Så ja, jeg har ikke noe godt råd, annet enn å erkjenne at det er en rar situasjon for et barn, og at det vil innebære noen nedturer. Gjøre det beste for å støtte og ivareta jenta, samtidig som man setter grenser når det trengs.

Samtidig så er det jo en tendens til at det er bonusmor som spør om råd her inne. Sier ikke at dette gjelder deg og din mann, men ofte slår det meg: hvor er pappaen her? Hva tenker han, og hvordan er relasjonen mellom han og jenta? Du skriver at du gjør mange aktiviteter med henne, og all honnør til deg for det, men får hun nok alenetid og fortrolighet med sin far?

Ofte er jo tendensen at far overlater mye av barneansvar til bonusmor. Det er hun som trøster, aktiviserer og oppdrar stebarna, mens han er opptatt i garasjen eller på kontoret. Om man som barn opplever at man annenhver uke har bonusmor som den primære omsorgsperson, snarere enn at mamma og pappa selv er primær omsorgsperson, så kan det nok oppleves som vanskelig. Skape mye indre uro og følelsen av fremmedgjorthet, selv om bonusmor er en super dame.

Det er liksom noe eget med det å være nær sine biologiske foreldre, det er et behov og instinkt som er enormt sterkt hos barn. Man trenger å bli tatt på, kost med, sett og ivaretatt av den som har satt deg til verden, hver eneste dag. Så jeg tenker en ytterst tilstedeværende pappa er svært viktig her.

Anonymkode: dc436...7a8

Hei, 

 

Så utrolig kjekt at du tar deg tid til å svare når du har "levd" i denne type situasjon. 
Jeg forstår spørsmålet ditt om hvor er far? Men i dette tilfellet er far veldig mye på banen. Han har en jobb som gjør at han kan ha mye hjemmekontor, og de ukene vi har barna - så er han har når de drar, og er tilbake fra jobb når de er ferdig på skolen. Han er veldig mye med på aktiviteter og hverdag. Men det kom gjerne ikke frem i mitt første innlegg. 
Jeg er helt enig i at bonusforeldre ofte tar mye av "ansvaret" og det har jeg vært veldig klar på at ikke skal skje hos oss. Jeg har ett barn som krever sitt,og jeg har ikke kapasitet til å ta inn to andre som har både mamma og pappa. 
Jeg prøver å være her for dem på best mulig måte, men samtidig prøver jeg å overlate mest mulig ansvar på mor og far. 
Jeg merker derimot at begge hans barn helst vil være med meg, selv om far gjerne vil være med dem alene. Dette er ikke fordi han er en dårlig far, eller ikke finner på ting med dem. Jeg tror helt ærlig det er en "mamma-greie" de to har. 

Han er en veldig rolig type som sjeldent kjefter eller skriker. Han er her hver dag, og følger dem til alle aktiviteter de skal på. Han lager frokost, matpakke og følger dem til bussen. Han står klar på busstoppet når de er ferdig på skolen og er veldig opptatt av at de skal ha det bra. 
Men det virker som om de "tar det litt for gitt" hvis du skjønner meg? 

 

 

[Fruhansen2000]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Redd for å gjøre feil, føler seg ikke tilstede, husker ikke hva hun har gjort den dagen....jeg er ingen psykolog, men det høres ut som hun er veldig stresset....?

Har mor også nye bonusbarn? Føler hun seg usett, lite satt pris på? At mamma og pappa har "nye" familier?

 

 

Anonymkode: 319a2...bff

Ja, jeg tenker jo akkurat det samme.... 
Mor har selvfølgelig en ny mann som har to barn fra før. Jeg tror hun kjenner på at mamma og pappa har nye familier, men samtidig er det så mange år siden at jeg tror ikke det er der skoen trykker. 
Jeg vet at hun føler seg lite sett hos mor, og jeg prøver virkelig å gjøre sånn at hun føler seg sett her hos oss. Men det er en vanskelig kabal når jeg ikke er verken mor eller far. 
Jeg kan gjøre alt som står i min makt for at barna skal ha det bra, men det er alltid mor eller far som har det siste ordet og det er de som bestemmer oppdragelsen på deres barn. 
Jeg prøver å innrette meg, og jeg forsøker å finne måter som jeg kan tilpasse meg barna på  - men det er vanskelig når jeg ser at de ikke har det bra. 

[AnonymBruker]

Vi har ei tiårig jente som kan oppføre seg sånn, og jeg anser henne som robust. Ingen skillsmisser eller noe her, hun blir bare noe voldsomt dramaqueen av ingen ting. Ikke så ofte og gjennomført som dere beskriver, men likevel. Jeg (hyggelig tone): "Å, bli nå ferdig og slutt og klag. Hadde du ikke somlet sånn og tulla, kunne jo leksene vært gjort for en halvtime siden". Rop og anklager. Kasting av ting. Jeg rolig, det tar kanskje tyve min med voldsomt sinne og styr, vi rolig at det er hun som overeagerer/er urimelig akkurat nå, hun innser det og kaster seg i armene våre og hikster "jeg er så dum, jeg er så dum". Gråter og er utrøstelig . Etterpå: "vet ikke hvorfor jeg ble sånn". 

Tror det er hormonelt.

Anonymkode: 754ae...7c7

[AnonymBruker]

50/50 ordninger gavner foreldre mer enn barna. Jeg jobber som lærer, og det som du skriver om hennes sensitivitet er ikke uvanlig. Det trenger ikke bety at det er noe i veien med noen av omsorgspersonene, men det er bare så utrolig slitsomt å måtte flytte hver uke, forholde seg til alle disse menneskene, og klare å huske på alt. Den episoden som du nevner med gymbagen er veldig beskrivende. Hvem har ikke følt på maktesløsheten når man ikke klarer å være best på alle områder? Og så kan man i tillegg tenke seg at man er ti år. Et barn er også veldig vàr på respons fra omgivelsene, og et fraværende svar eller kommentar i en hverdagslig setting som avsenderen overhode ikke mener noe vondt med eller en gang tenker over, kan utløse et ras av negative følelser som går på eget selvbilde.

 

Hva skal en gjøre? En kan ikke skjerme dem for verden. Du og far virker som omsorgsfulle og bevisste, og jenta har et godt forhold til deg. Fortsett med positiv forsterkning. Jeg skjønner godt at det er krevende, men dere vil har så mye igjen for det. Jeg regner med at det ikke vil være mulig å få igjennom å slippe å flytte så ofte, og selvsagt kan barn også oppleve å bli rammet av psykisk sykdom uten direkte årsak, men antagelig må dere bare annerkjenne at det er slik hun er, og fortsette å avverge sitasjoner som dere vet blir FOR belastende for henne. Hvordan er det med venner? Har hun to sett av dem også? Eller har hun en eller flere bestevenner? La dem i såfall være mye sammen. Komme på besøk, overnatte, være fleksible. Det er mye terapi i vennskap.

Anonymkode: 73f52...338

[AnonymBruker]

1 time siden, Fruhansen2000 skrev:

Hei, 

Når man har hatt det slik over lang tid så kan det oppstå situasjoner hvor det blir irriterende ja!  Mitt barn kan irritere meg hver eneste dag. Jeg elsker *** over alt på jord uansett. Det er lov å syns at ting er vanskelig/utfordrende/irriterende osv til tider. Jeg forstår ikke hvordan du kan vri dette om til at jeg er den "stygge ulven" her. 
Barna tar buss hjem, og de er tre stykker. Det er ikke lett i en så hektisk hverdag å hive seg i bilen for å "fikse" problemet sånn at hun ikke skal kjenne på det. 
Helt ærlig.. jeg syns ikke at jeg skal gjøre dette til en "trivelig" greie når hun glemmer baggen. 
Som jeg har sag til henne, så er det absolutt ikke noe krise. Vi finner den baggen i morgen. Selve baggen var absolutt ikke problemet. Jeg bare tok en (og jeg skrev til og med at det kanskje var et teit) eksempel. 

Ja..forstår. Jeg ble provosert over at du irriterte deg, når det var rimelig klart at hun sliter med dårlig selvbilde. Det virket litt feil. Men jeg ser den at barn kan være irriterende og at man alikevel er glad i de. Men, kansje det er annerledes å komme seg unna den når det gjelder andre sine barn. Tanken er at kansje det kan påvirke henne om hun merker at du irriterer deg? uansett.

Det virker for meg, at hun ikke står stødig nok til å takle å si unnskyld, feks. Det henger på grep med at hun tror at "ingen er glad i henne" Skuespill for å få medlidenhet? Vet ikke. Men hva om oppførselen stammer fra en følelse hun har da?

Mon tro om foreldrene gir klemmer og sier de er glad i barna sine daglig? Eller er det slik at sånne følelse greier ikke er helt deres ting? Virker som ungene trenger de voksne, her. Og at dette er noe foreldrene må ta tak i. Mao bygge en sterk og stødig plattform av selvverd for jenta. 

Anonymkode: e1448...017