Bonusdatter....

[AnonymBruker]

Hei. 

 

Vi lever i denne typiske "mine-dine-våre" familien. Min mann og jeg har vært gift i noen år, og vi har det veldig bra sammen. Jeg har et barn fra tidligere, og han har to små fra før. 
Det var litt innkjøring i starten for å få alle til å lære hverandre å kjenne. Men etter litt tid, så fungerer det veldig bra. 

Vi har 50/50 ordning på hans to barn. Mitt barn bor hos oss fulltid. Det ene "bonusbarnet" mitt er en jente på 10 år. Hun er helt ekstremt følsom. Altså, på grensen til at det blir irriterende. 

Misforstå meg rett. Jeg blir aldri irritert på henne for at hun er følsom. Men det skaper veldig mange utfordringer i hverdagen, hvor vi alltid må tenke oss om to ganger før vi gir en beskjed. Det er på et slik nivå at dersom hun sier en super-frekk kommentar til sin søster eller bror og blir irettesatt for det - så begynner hun å hylgrine. Ikke fordi hun får kjeft eller fordi hun føler dette er urettferdig. Men hun klarer bare ikke motgang eller konflikter. 

Det som ofte skjer er at vi (og det er jo feil) lar vær å irettesette henne fordi vi ikke vil at hun skal stupe helt i kjelleren fordi hun får litt tilsnakk. Dette har jo dessverre resultert i at hun blir frekkere og gjør drøyere ting, uten å forstå selv hva hun gjør. 

Dette er absolutt ikke barnet sin feil, men jeg er veldig rådvill på hvordan jeg/vi skal irettesette henne. 

Et lite (og kanskje dårlig) eksempel:
Hun skulle på trening rett etter skolen idag, og hadde ikke fått med seg gym/treningsbag fra mor. Jeg sier at hun kan låne mitt barn sin gymbag slik at det ikke skal bli noe problem. (Hun ville ikke ha pose, og det var en stor greie rundt dette) 
Uansett. Hun får mitt barn sin gymbag, og jeg sier at hun må huske å få den med tilbake, siden *** har svømming i morgen og trenger baggen til det. Ingen problem. 
Hun kommer hjem fra trening, og har selvfølgelig glemt baggen. Jeg sier at dette går helt fint, men hun griner og stresser så mye at hun såvidt får frem et ord. 
Jeg tar henne med meg inn på stuen og sier at dette går helt fint. Vi finner den baggen, og dette ordner seg. Hun griner videre og er helt i fra seg fordi hun lovet at denne baggen skulle bli med hjem igjen. 
Etter mye frem og tilbake spør jeg henne om det er noe annet hun er lei seg for, siden hun ikke klarer å roe seg. Hun er helt fortvilet og sier at ingen er glad i henne, og at hun bare gjør alt feil hele tiden. 
Vi har en laaang prat, hvor jeg (for tusende gang) forteller henne at vi bare er glad i henne, og at det er helt ok å glemme ting. 
Jeg har lenge følt at det ligger mer bak her, men siden de ikke er særlig glad i snakke om følelser osv - så har jeg ikke gått i dybden på noe. Til slutt sier hun at hun føler at hun er tilstede, men ikke tilstede alikevel. Hun husker ikke ting hun har gjort ila dagen, og hun glemmer ting hun har opplevd. Hun føler at hun bare er til bry, og at hun syns det er forferdelig vanskelig å snakke om hva hun føler og tenker. 
Jeg oppmuntrer henne og sier at det er kjempebra at hun får det ut, og prøver å finne ut hva det er hun kjenner på. 

Hun vil ikke utdype noe mer, og jeg begynner å bli veldig bekymret. 
Er det vanlig at jenter på den alderen er så følsom eller er dette uvanlig? Har noen noe tips til meg..? 

Føler meg helt rådvill, og jeg ser at hun ikke har det bra.. men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe...

Anonymkode: 60cb3...aba

[AnonymBruker]

Datteren min er også slik. Hun er like gammel. Prøver å finne ut av det så jeg skal følge med her. 

Anonymkode: 9ba7c...4aa

[AnonymBruker]

Dette er ett klassisk eksempel på hva som kan skje når foreldre skilles og barna blir kasteballer hit og dit. Samtidig blir de båret rundt på gullstol fordi de er så sensitive stakkars.

Hun er ung men manipulerende og ja, så små barn kan fint snurre foreldrene rundt lillefingeren ved hjelp av gråt.

Anonymkode: 5d43e...bef

[Fruhansen2000]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Datteren min er også slik. Hun er like gammel. Prøver å finne ut av det så jeg skal følge med her. 

Anonymkode: 9ba7c...4aa

Åh, det var nesten litt godt å lese. 
Jeg mener ikke det på noe negativ måte - men det var litt betryggende å vite at jeg ikke var helt på bærtur her nå! 
Hvordan er din datter i forskjellige "ubehagelige" situasjoner? 

[Fruhansen2000]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette er ett klassisk eksempel på hva som kan skje når foreldre skilles og barna blir kasteballer hit og dit. Samtidig blir de båret rundt på gullstol fordi de er så sensitive stakkars.

Hun er ung men manipulerende og ja, så små barn kan fint snurre foreldrene rundt lillefingeren ved hjelp av gråt.

Anonymkode: 5d43e...bef

Jeg forstår veldig godt hva du sier her. Og jeg er vanligvis fort på samme tankegang som du er. 
Mitt barn har hatt en veldig annerledes oppvekst. *** har hatt sine utfordringer og "kriser", men *** har aldri blitt dullet med. Jeg har vært veldig klar på at dersom det er et problem, så må det snakkes om, og løses. Vi har derfor hatt en god dialog og *** har blitt en veldig trygg og selvstendig person som tåler en "trøkk", men kommer til meg hvis det er noe gale. *** har også vært skilsmissebarn og vokst opp uten en far, men det har gått helt fint. 

Jeg faller ikke ofte for "gråt" og lar meg sjeldent påvirke av oppdiktede historier eller at de bare vil ut av situasjonen, sånn at de sier det som skal til. Da blir jeg rett og slett forbanna. Men det jeg reagerte på her er at hun virket så "sår"! Hun sa så mye som gjorde at jeg virkelig følte at hun ikke føler hun er verdt en dritt. 
 

Tror du det bare er spill for galleriet? Og hva skal man gjøre i slike tilfeller? 
Barnet/barna tåler jo ikke å få tilsnakk eller kjeft....

[AnonymBruker]

Jeg syntes det var vanskelig å regulere følelser før puberteten. De snakker om pubertale tenåringer, men jeg var aller "verst" mellom 10 og 13. Hadde ikke styring eller kontroll. Det virker som om du tar henne på alvor, fortsett med det. Hør på tankene hennes. Det trenger ikke å være noe alvorlig problem, men det er flott at hun har noen hun kan dele forvirrende tanker med. 

Anonymkode: 245eb...ae3

[AnonymBruker]

Noen barn er svært følsomme. Mitt barn var/er også det. Men nå er livet slik at man får noen slag og de lærer seg å takle mer og mer. 

Kan hende barnet trenger mer MEGtid, altså ha en foreldre litt alene og føle seg sett blandt søsken. For det kan være så enkelt at hun føler seg null verdt pga de andre søsknene "kan" så mye mer.

Anonymkode: 382d2...5f0

[Fruhansen2000]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes det var vanskelig å regulere følelser før puberteten. De snakker om pubertale tenåringer, men jeg var aller "verst" mellom 10 og 13. Hadde ikke styring eller kontroll. Det virker som om du tar henne på alvor, fortsett med det. Hør på tankene hennes. Det trenger ikke å være noe alvorlig problem, men det er flott at hun har noen hun kan dele forvirrende tanker med. 

Anonymkode: 245eb...ae3

Takk for veldig fint svar. Jeg prøver å ta henne på alvor, og jeg vil at hun skal kunne dele alt hun tenker på. Men jeg syns samtidig det er vanskelig når det ikke er "mitt barn". 

Hun har to foreldre som er veldig annerledes enn hva jeg er, og vi er ikke alltid enig om hvordan ting skal gjøres. Jeg føler at hun har mye hun styrer med - men at hun ikke vet hva eller hvordan hun skal håndtere det. Det er samtidig en veldig tynn linje på hvor jeg tråkker over som bonusmamma - og at jeg ikke har "lov" å mene/tenke/føle osv for dette barnet. 
Men det er søren meg ikke lett. 
Enten er man for lite involvert eller så er man for mye,,

[Fruhansen2000]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen barn er svært følsomme. Mitt barn var/er også det. Men nå er livet slik at man får noen slag og de lærer seg å takle mer og mer. 

Kan hende barnet trenger mer MEGtid, altså ha en foreldre litt alene og føle seg sett blandt søsken. For det kan være så enkelt at hun føler seg null verdt pga de andre søsknene "kan" så mye mer.

Anonymkode: 382d2...5f0

 

Jeg skjønner. Men kunne du irettesette barnet ditt uten at det var grining og helt kaos hjemme? Jeg kan ikke si: "Hei, sånn kan man ikke snakke til andre. Det var ikke noe fint sagt". Da griner hun i minst en halvtime før hun til slutt kan stotre frem at hun føler at ingen bryr seg. 

Jeg tar henne med meg på fjellturer, fisketurer, butikken, shopping osv alene. Sånn at hun skal føle seg mer sett og at hun skal få den alenetiden. Vi bygget to soverom for to år siden, bare for at de skulle få "mer tid" for seg selv - og ikke føle at de måtte være oppi hverandre hele tiden...

 

 

[AnonymBruker]

Huffa meg stakkars?? Irriterende altså?? Får vondt av henne jeg. Synes det virker som hun sliter litt, og har lav selvfølelse iom at hun sliter sånn med dårlig samvittighet rundt det med å gjøre en feil. Hvorfor ikke hoppet dere i bilen for å finne baggen? Gjøre det til en trivelig greie. 

Anonymkode: e1448...017

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Fruhansen2000 skrev:

 

Jeg skjønner. Men kunne du irettesette barnet ditt uten at det var grining og helt kaos hjemme? Jeg kan ikke si: "Hei, sånn kan man ikke snakke til andre. Det var ikke noe fint sagt". Da griner hun i minst en halvtime før hun til slutt kan stotre frem at hun føler at ingen bryr seg. 

Jeg tar henne med meg på fjellturer, fisketurer, butikken, shopping osv alene. Sånn at hun skal føle seg mer sett og at hun skal få den alenetiden. Vi bygget to soverom for to år siden, bare for at de skulle få "mer tid" for seg selv - og ikke føle at de måtte være oppi hverandre hele tiden...

 

 

Nå snakket ikke mitt barn stygt, men jo barnet ble veldig lei seg ved irettesettelser, dog ikke så ekstremt som du skriver om. Men kjøpte vi lodd for eksempel var det hylgrining fordi vi ikke vant. Hadde forventninger som lå skyhøyt over virkeligheten. Kan tenkes barnet hadde sagt til seg selv, nå skal jeg vise hvor flink jeg er å huske på gymbaggen, også klarte hun ikke engang det, så klart det føles grusomt ut. Mitt barn er en gutt ( nå ungeom) så ikke de hormomgreiene jenter går igjennom.

Jeg har jo kun et barn og barnet har alltid hatt meg. Så blir nok litt anderledes når man må dele og bytte bosted ofte. Kan forestille meg det er opprivende for en sart sjel.

Anonymkode: 382d2...5f0

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huffa meg stakkars?? Irriterende altså?? Får vondt av henne jeg. Synes det virker som hun sliter litt, og har lav selvfølelse iom at hun sliter sånn med dårlig samvittighet rundt det med å gjøre en feil. Hvorfor ikke hoppet dere i bilen for å finne baggen? Gjøre det til en trivelig greie. 

Anonymkode: e1448...017

Ja vet du hva? Barn kan irritere. Helt normalt. Skulle ønske mitt barn hadde hatt en stemor som TS, som virkelig prøver. Viser jo tydlig hun bryr seg mer enn de fleste.

Anonymkode: 382d2...5f0

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Fruhansen2000 skrev:

Takk for veldig fint svar. Jeg prøver å ta henne på alvor, og jeg vil at hun skal kunne dele alt hun tenker på. Men jeg syns samtidig det er vanskelig når det ikke er "mitt barn". 

Hun har to foreldre som er veldig annerledes enn hva jeg er, og vi er ikke alltid enig om hvordan ting skal gjøres. Jeg føler at hun har mye hun styrer med - men at hun ikke vet hva eller hvordan hun skal håndtere det. Det er samtidig en veldig tynn linje på hvor jeg tråkker over som bonusmamma - og at jeg ikke har "lov" å mene/tenke/føle osv for dette barnet. 
Men det er søren meg ikke lett. 
Enten er man for lite involvert eller så er man for mye,,

Hos voksne kan det med at man glemmer og ikke husker ting som har skjedd, vise til opplevd stress. Er barnet stresset? Føler hun ansvar som er for stort for henne? Hvordan er forholdet/samarbeidet mellom mor og far? 

Jeg tenker at nettopp fordi du gjør ting annerledes enn mor og far, er du en viktig ressurs for barnet. Spesielt om hun ikke klarer å åpne seg for foreldrene sine. Er hun trygg på deg, eller tror du at du kan stresse henne? Gråter hun uansett hvem hun er hos? Er det likedan hjemme hos mor?

Anonymkode: 45be6...4f9

[Fruhansen2000]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huffa meg stakkars?? Irriterende altså?? Får vondt av henne jeg. Synes det virker som hun sliter litt, og har lav selvfølelse iom at hun sliter sånn med dårlig samvittighet rundt det med å gjøre en feil. Hvorfor ikke hoppet dere i bilen for å finne baggen? Gjøre det til en trivelig greie. 

Anonymkode: e1448...017

Hei, 

Når man har hatt det slik over lang tid så kan det oppstå situasjoner hvor det blir irriterende ja!  Mitt barn kan irritere meg hver eneste dag. Jeg elsker *** over alt på jord uansett. Det er lov å syns at ting er vanskelig/utfordrende/irriterende osv til tider. Jeg forstår ikke hvordan du kan vri dette om til at jeg er den "stygge ulven" her. 
Barna tar buss hjem, og de er tre stykker. Det er ikke lett i en så hektisk hverdag å hive seg i bilen for å "fikse" problemet sånn at hun ikke skal kjenne på det. 
Helt ærlig.. jeg syns ikke at jeg skal gjøre dette til en "trivelig" greie når hun glemmer baggen. 
Som jeg har sag til henne, så er det absolutt ikke noe krise. Vi finner den baggen i morgen. Selve baggen var absolutt ikke problemet. Jeg bare tok en (og jeg skrev til og med at det kanskje var et teit) eksempel. 

[Fruhansen2000]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja vet du hva? Barn kan irritere. Helt normalt. Skulle ønske mitt barn hadde hatt en stemor som TS, som virkelig prøver. Viser jo tydlig hun bryr seg mer enn de fleste.

Anonymkode: 382d2...5f0

TUSEN takk! 
Setter mer pris på den kommentaren enn du skjønner! 

Takk

[Fruhansen2000]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hos voksne kan det med at man glemmer og ikke husker ting som har skjedd, vise til opplevd stress. Er barnet stresset? Føler hun ansvar som er for stort for henne? Hvordan er forholdet/samarbeidet mellom mor og far? 

Jeg tenker at nettopp fordi du gjør ting annerledes enn mor og far, er du en viktig ressurs for barnet. Spesielt om hun ikke klarer å åpne seg for foreldrene sine. Er hun trygg på deg, eller tror du at du kan stresse henne? Gråter hun uansett hvem hun er hos? Er det likedan hjemme hos mor?

Anonymkode: 45be6...4f9

Takk for svar!  

Ja, jeg og har tenkt på om det kan være stress. Hun har nok en stor ansvarsfølelse i sin lille***. Hun føler nok at hun må passe mye på *** og at siden hun er eldst, så faller de "ekstra" tingene på henne. 
Dette har jeg også snakket mye med henne om. Jeg har forklart at det er fint om hun kan være store*** og passe på. Men at hun ikke har noe ansvar eller plikt til at *** har det bra. Det er VI som foreldre som skal se til. 
Hun får veldig ofte dårlig samvittighet hvis hun leker med venninner på sin egen alder, også kan ikke lille**** være med. 
Dette har vi også snakket mye om. Jeg sier at det hun selvfølgelig skal kunne være med venner alene, men at det er kjekt for lille*** å være med innimellom. 

Hun virker å være trygg på meg. Hun vil heller prate med meg enn med far, og hun snakker aldri om slike ting med mor. Det er en av grunnene til at jeg føler jeg tråkker litt over på hva som er greit og ikke. 
Jeg er ikke ute etter å ta noen sin plass, og vil ikke at barnet skal se på meg som en "ustabil/usikker" person. 

Ja, det er nok fordi jeg gjør ting veldig annerledes enn mor og far at hun vil prate med meg om disse tingene. Jeg føler ikke at jeg stresser henne, men samtidig gjør jeg nok henne litt usikker i forhold til at hun aldri snakker om disse tingene med noen andre enn meg. 
Hun er like følsom og gråter like mye uansett hvor hun er - men dersom hun er på helt "ukjent grunn" så klarer hun nok å skjule det mer enn hun hadde klart her hjemme. 
Jeg kan jo se på henne når hun blir lei seg. (Det er ikke alltid far kan) Og når jeg spør henne om det var noe hun reagerte på nå, så begynner hun alltid å gråte. 
Da kan det komme alt mellom himmel og jord. 

Jeg vil jo tro at hun har behov for å snakke - og at hun har behov for å bli "sett"! 
Men det er forferdelig vanskelig å være bonus/stemamma i en sånn situasjon, for jeg vil ikke tråkke noen på tærene. 

[AnonymBruker]

Redd for å gjøre feil, føler seg ikke tilstede, husker ikke hva hun har gjort den dagen....jeg er ingen psykolog, men det høres ut som hun er veldig stresset....?

Har mor også nye bonusbarn? Føler hun seg usett, lite satt pris på? At mamma og pappa har "nye" familier?

 

 

Anonymkode: 319a2...bff

[AnonymBruker]

Det hørest ut som ho synest det er vanskelig å uttrykke seg med ord. Altså gråting er mestringstrategien. Nokre barn er også meir sensitive enn andre og gråte meir. Sensitive barn trenger meir positiv forsterkning og minst moglegt av kritikk. Kva liker ho å gjera? Aktivitetar som gir glede? Prøv å ha tydelige rutiner kvar dag, er kvardaglivet rundt sensitive barn kaotisk blir det berre meir kaos på innsida.

 

 

Anonymkode: f196e...b32

[Frida]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føler meg helt rådvill, og jeg ser at hun ikke har det bra.. men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe...

Anonymkode: 60cb3...aba

Jeg tror du hjelper mer enn du aner bare ved å være der for henne. Etterhvert vil hun kanskje stole mer og mer på deg, at du er der for henne uansett. Det er det barn trenger, den 100 % tryggheten. Uforutsigbarhet er det verste som er, og med foreldre som kanskje ikke helt ser den lille jenta si så vil du være en god støttespiller for henne. 

Jeg har lyst å gi deg en klem, du høres ut som en veldig, veldig god bonusmor!

[AnonymBruker]

1 time siden, Fruhansen2000 skrev:

Åh, det var nesten litt godt å lese. 
Jeg mener ikke det på noe negativ måte - men det var litt betryggende å vite at jeg ikke var helt på bærtur her nå! 
Hvordan er din datter i forskjellige "ubehagelige" situasjoner? 

Hun kunne reagert hele likt i tilfellet med gymbagen. Når hun gjør feil eller glemmer noe så får hun helt hetta. Sier ting som at hun er den verste personen på jorden, at hun skjønner at ingen er glad i henne osv. Samtidig som hun hyler, skriker og prøver å ødelegge ting. Ingenting nytter. Senere har hun dårlig samvittighet for oppførselen sin. Og gjentar at ingen er glad i henne osv. Jeg snakker rolig til henne, forteller at jeg er glad i henne, spør henne hva hun føler osv. Klarer det nesten alltid. En gang i blant blir jeg sint tilbake. Sier ikke noe stygt til henne egentlig likevel. 

Hun er faktisk godt over gjennomsnittet på skolen, likevel hater hun lekser og mener at hun selv er dum. Hun har også mange venner, flere av dem ordentlig gode og er godt likt av både barn og andre voksne. Hun viser kun denne siden av seg hjemme. Men har fått høre fra lærer at hun er god på å si ifra hvis andre blir behandlet dårlig f eks. 

Jeg og faren ble skilt for 2,5 år siden. Det var nok ikke et så pent brudd, eksen var veldig sint og lei seg. Men hun har vært slik før også, selv om det har blitt verre etterpå. Men nå var det forsåvidt konflikter og dårlig stemning hjemme før bruddet også da. Nå fortsatt så vet jeg at han snakker med barna om detaljer om bruddet og meg. At jeg var skyld i å ødelegge familien f eks. Bortsett fra det faktum at han var utro da...

Faren har nå ny kjæreste, men de bor ikke sammen. Far har kun samvær annenhver helg, det er av hans eget ønske. Jeg ønsker at hun skal få samtaler med psykolog, men faren vil ikke gi tillatelse til dette. Og da kan jeg ikke sende henne.

Så føler situasjonen er litt låst.  

Anonymkode: 9ba7c...4aa