Barn i en alder av 20 år?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Ella1 skrev:

Jeg synes man skal få barn når man selv ønsker det, ingen bør blande seg i det. Men, det eneste jeg vil nevne er at selv om man føler man er ferdig med festing så vil det ikke automatisk bety at man er klar for å få barn. Det beste med å være ung er friheten og å kunne oppleve ting uten bekymringer. Den dagen man får barn oppdager man automatisk hva virkelige bekymringer er.

Før man får barn tenker man kanskje at det er lurt å få barn så tidlig som mulig så man har mulighet å oppleve mye når barna er store og man selv fortsatt er ung. Problemet er at selv om barna er myndige så er det ikke bare å f.eks reise på lange ferier eller gjøre noe spontant, i hvert fall ikke på samme måte som man kunne før man fikk barn. Bekymringene og ansvaret følger nemlig med deg uansett hvor gamle barna er.

Så mitt råd er; vent 5-6 år, kos dere, reis, skap minner, vær impulsiv og ha det gøy frem til da og bruk tiden til å glede dere til den dagen dere skal få barn. 

Jeg har aldri vært en festløve, så har vel ikke i den forstand følt at "NÅ, nå er jeg ferdig og klar for barn". Begynte ikke å drikke før i fjor, da jeg var 18 år.. Så lysten på barn har ikke bare kommet plutselig, men jeg tror det bare ligger i min natur. Ja jeg kan oppleve mye ting før jeg får barn, men det er ikke det som betyr noe for meg. Selvfølgelig er det koselig å reise, men hvorfor skal jeg gjøre det i stedet for å få barn, hvis det er barn jeg virkelig ønsker meg. Det er ikke bare å reise på lange ferier, men det gjør meg faktisk ingen ting. Så lenge jeg tilbringer tid sammen med familien min, enten det er i syden eller hjemme, så vil det være det som gjør meg ordentlig lykkelig. Den følelsen jeg har klarer jeg ikke å beskrive, men jeg er ganske sikker på at det er dette jeg vil med livet. 

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare vær forberedt på at dere kanskje ikke holder sammen resten av livet siden dere er såpass ung. Noen vokser fra hverandre i deres alder. Men om du kan klare et liv som alenemor er det jo bare kjøre på. 

Anonymkode: 45357...58b

Det er jeg veldig klar over, og jeg skal ikke nekte for at det kan skje. Det jeg derimot tror og håper er at vi kommer til å holde sammen hele livet. Foreldrene våre ble kjærester på omtrent samme tid som oss, og holder enda i lag.. Jeg tror oppvekst og miljø kan ha en god del å si når det kommer til ulike relasjoner. Vi er i alle fall oppvokst med mer eller mindre samme verdier, og ønsker det samme her i livet. Man kan vel aldri være sikker på noe uansett hvor gammel man er. 

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg fikk barn i begynnelsen av 20-åra, da var jeg ung og sprek, kanskje litt naiv. Nå har jeg ventet og ventet og har blitt gammel, feit, og kynisk. 

Høres ut som dere har det meste på stell, TS. Gjør som dere vil. Mange jenter i klassen min på studiet ble gravide og tok et år permisjon uten problemer. 

Anonymkode: 6e74b...54d

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Sirinna skrev:

Enig. Lytt til hjertet ditt (deres). Er det riktig for dere, så kjør på. 

❤️

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønske jeg fikk barn i begynnelsen av 20-åra, da var jeg ung og sprek, kanskje litt naiv. Nå har jeg ventet og ventet og har blitt gammel, feit, og kynisk. 

Høres ut som dere har det meste på stell, TS. Gjør som dere vil. Mange jenter i klassen min på studiet ble gravide og tok et år permisjon uten problemer. 

Anonymkode: 6e74b...54d

Takk for svar 😊 Jeg kan ikke se deg, men jeg velger å tro at du ikke er så veldig gammel, feit og kynisk likevel. Synd å høre at du ikke fikk barn i begynnelsen av 20-årene, hvis det var det du egentlig ville  

Anonymkode: 7952f...a48

[Gjest BearMama]

Uansett ville jeg tatt utdannelsen først. Du blir fremdeles en ung mor. Om det skulle bli slutt mellom dere i fremtiden så har du i det minste en utdannelse og har alle muligheter åpen. Det er mye tøffere å studere med barn og iallefall om du er fulltidsmamma alene....

Mange unge lever i en boble om at de skal være sammen for alltid. Det er grunn til at mange vokser fra barndomskjæresten sin.

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri vært en festløve, så har vel ikke i den forstand følt at "NÅ, nå er jeg ferdig og klar for barn". Begynte ikke å drikke før i fjor, da jeg var 18 år.. Så lysten på barn har ikke bare kommet plutselig, men jeg tror det bare ligger i min natur. Ja jeg kan oppleve mye ting før jeg får barn, men det er ikke det som betyr noe for meg. Selvfølgelig er det koselig å reise, men hvorfor skal jeg gjøre det i stedet for å få barn, hvis det er barn jeg virkelig ønsker meg. Det er ikke bare å reise på lange ferier, men det gjør meg faktisk ingen ting. Så lenge jeg tilbringer tid sammen med familien min, enten det er i syden eller hjemme, så vil det være det som gjør meg ordentlig lykkelig. Den følelsen jeg har klarer jeg ikke å beskrive, men jeg er ganske sikker på at det er dette jeg vil med livet. 

Anonymkode: 7952f...a48

Men det du skriver her viser jo bare at du er umoden og har en snever tankegang. Når man snakker om mulighetene for å reise når man er ung og fri, handler det ikke om "koselige" reiser til "syden". Akkurat det passer jo fint med barn også. Reising handler mer om utvikling og læring enn kos. Loffe i Asia eller Europa, øyhoppe i Middelhavet med lite penger, studere et år i Skottland, jobbe i København en periode. Ta den en-gang-i-livet-turen til Nepal eller Bolivia eller Sør-Afrika, farte rundt i USA. 

Det handler om å lære å kjenne andre kulturer, høre andre språk, se andre liv, skjønne litt mer av verden. 

Og det er bare reisingen. Om du så bare flytter ut av hjembyen/bygda for å studere et år, lærer du utrolig mye mer enn skolepensum. Bo alene eller med venner, være et sted der ingen kjenner deg og du kan gjøre helt andre ting enn det som  er "typisk deg". Snakke om ting du aldri har tenkt på før, finne nye idéer, tanker og meninger, utvikle deg.

Perioden 18-25 medfører en enorm utvikling hos mange... Husk hjernen er ikke ferdig utviklet før vi er 25, engang. Det er en utrolig fruktbar tid, hvor vi er så mottakelige for inntrykk og nye ting. Hvis du skal ha denne gutten resten av livet, så haster det vel ikke å få barn sammen? 

Jeg har også stor tro på at det er sunt å bo alene, om man kan. Mange som henger fast i dårlige parforhold tror ikke de klarer seg alene, for de har aldri prøvd! Spre dere litt, eller bo sammen, men bli litt mer voksne før barn. Har aldri hørt noen angre på det, men mange som angrer på å binde seg eller få barn for tidlig..

Anonymkode: 1b720...e52

[Blueblizz]

Det er aldri noen garantier for noe som helst her i verden, men noen ting bør du likevel vurdere:

Hvor mange barn vil dere ha? Hvor tette skal de være i alder? Passer det i hop med studieplanene dine? 

Klarer han å forsørge dere hvis du ikke klarer å studere, jobbe 50% og være våken halve natta i tillegg?

Det er ikke fett å være studerende alenemor hvis det plutselig skulle ende opp sånn, men har du familie du vet du kam dpørre om å sitte barnevakt den dagen du skal ha eksamen og ungen er blitt sjuk så er det ikke spesielt mye vanskeligere enn livet i seg selv heller. 

Jo tidligere du begynner jo tidligere er du også ferdig 😊🎉 Sykt digg å ikke være 60 når ungen din fyller 20. 

Du har mer energi nå enn om 10 år også, men jeg ville sørget for å vært klar for babyen var jeg deg. Les artikler, gå på COS-kurs (viktig!), snakk med folk. Stol på deg selv. Med alder kommr modenhet og livserfaring, du kan lett veie opp for den hvis du passer på å oppsøke kunnskap. 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men det du skriver her viser jo bare at du er umoden og har en snever tankegang. Når man snakker om mulighetene for å reise når man er ung og fri, handler det ikke om "koselige" reiser til "syden". Akkurat det passer jo fint med barn også. Reising handler mer om utvikling og læring enn kos. Loffe i Asia eller Europa, øyhoppe i Middelhavet med lite penger, studere et år i Skottland, jobbe i København en periode. Ta den en-gang-i-livet-turen til Nepal eller Bolivia eller Sør-Afrika, farte rundt i USA. 

Det handler om å lære å kjenne andre kulturer, høre andre språk, se andre liv, skjønne litt mer av verden. 

Og det er bare reisingen. Om du så bare flytter ut av hjembyen/bygda for å studere et år, lærer du utrolig mye mer enn skolepensum. Bo alene eller med venner, være et sted der ingen kjenner deg og du kan gjøre helt andre ting enn det som  er "typisk deg". Snakke om ting du aldri har tenkt på før, finne nye idéer, tanker og meninger, utvikle deg.

Perioden 18-25 medfører en enorm utvikling hos mange... Husk hjernen er ikke ferdig utviklet før vi er 25, engang. Det er en utrolig fruktbar tid, hvor vi er så mottakelige for inntrykk og nye ting. Hvis du skal ha denne gutten resten av livet, så haster det vel ikke å få barn sammen? 

Jeg har også stor tro på at det er sunt å bo alene, om man kan. Mange som henger fast i dårlige parforhold tror ikke de klarer seg alene, for de har aldri prøvd! Spre dere litt, eller bo sammen, men bli litt mer voksne før barn. Har aldri hørt noen angre på det, men mange som angrer på å binde seg eller få barn for tidlig..

Anonymkode: 1b720...e52

Skjønner, men vil absolutt ikke si at jeg er umoden på bakgrunn av hva jeg skrev. Selv om disse tingene kanskje er noe du måtte ønske, er det ikke noe for meg. Jeg ønsker faktisk ikke å studere et år i Skottland, eller et annet sted for den saks skyld. Mennesker er forskjellige vet du, med forskjellige ønsker. Jeg klarer ikke å se hvorfor jeg skal gjøre disse tingene som jeg overhode ikke har lyst til, uansett hvor bra andre mener at det måtte være for meg. Men hvis det er til trøst for deg, så har jeg allerede bodd et år i USA. 

Utvikle meg har jeg gjort, og mer vil følge på. Slik er det hele livet. Jeg trenger ikke å være uten barn eller kjæreste for å gjøre det. Forholdet mitt er ikke dårlig, og vil nok ikke bli det heller. Selvfølgelig kan vi forandre oss, begge to, men vi sitter fortsatt på de samme ønsker og verdier som vi alltid har gjort. Vi har en enorm respekt for hverandre, og behandler hverandre veldig bra. Ofte hører jeg venninner klager over kjærestene sine, så sitter jeg her å kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. Vi er ikke et "vanlig" kjærestepar på vår alder, bare så det er sagt. Vi ville tatt utrolig godt vare på et eventuelt barn, og ikke gått fra hverandre av en bagatell. 

Jeg skjønner at du tviler, fordi du og jeg er ganske forskjellige, men jeg klarer ikke å se at det er noen som helst større sjanse for at vi gjør det slutt i løpet av 20-årene enn i 30-årene. 

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør tenke litt over hvorfor du har dette intense behovet for barn, og har hatt det siden du var 16. Ofte stammer det fra et behov for at noen trenger deg og å bli elsket betingelsesløst. Det er ikke bare "sånn du er" - du er ikke ferdig mentalt utviklet.

Om 5 år vil du være en annen person enn du er idag, på en måte du ikke kan forestille deg nå. Du vil antakeligvis ha en annen kjæreste, en annen jobb, ville bo i en annen by. Barn er den ene tingene som ikke kan gjøres om på, og det vil amputere mange av dine ønsker for fremtiden.

Du kan vente og fortsatt bli en ung mor. Prøv å tenke litt modent her. Når man har alt å vinne og lite å tape på å vente, så sier det seg selv hva valget burde være. 

Anonymkode: e947a...ca2

[AnonymBruker]

1 time siden, Blueblizz skrev:

Det er aldri noen garantier for noe som helst her i verden, men noen ting bør du likevel vurdere:

Hvor mange barn vil dere ha? Hvor tette skal de være i alder? Passer det i hop med studieplanene dine? 

Klarer han å forsørge dere hvis du ikke klarer å studere, jobbe 50% og være våken halve natta i tillegg?

Det er ikke fett å være studerende alenemor hvis det plutselig skulle ende opp sånn, men har du familie du vet du kam dpørre om å sitte barnevakt den dagen du skal ha eksamen og ungen er blitt sjuk så er det ikke spesielt mye vanskeligere enn livet i seg selv heller. 

Jo tidligere du begynner jo tidligere er du også ferdig 😊🎉 Sykt digg å ikke være 60 når ungen din fyller 20. 

Du har mer energi nå enn om 10 år også, men jeg ville sørget for å vært klar for babyen var jeg deg. Les artikler, gå på COS-kurs (viktig!), snakk med folk. Stol på deg selv. Med alder kommr modenhet og livserfaring, du kan lett veie opp for den hvis du passer på å oppsøke kunnskap. 

 

Hei! Morsomt at du tar opp disse tingene, men de har jeg selvfølgelig tenkt på allerede😄

Vi vil ha alt mellom 4-6 barn, med alt fra 2-4 år mellom seg. Helt greit å få barn til neste år eller bli gravid da, så er barnet mitt 1-2 år når jeg er ferdig med 3-årig studium. Derifra kan jeg vurdere om jeg vil ta 2 år til, og kanskje få et barn til i mellomtiden..?

Han klarer og forsørge oss ja. Hele forrige skoleår gikk jeg uten store muligheter for å jobbe i tillegg, og uten lån/stipend. Det gikk helt fint, og vi var ikke nødt til å spise knekkebrød til middag noen ganger😅

Jeg har en fantastisk familie og svigerfamilie som jeg vet vil stille opp for oss når det trengs, så denne delen er jeg ikke litt bekymret for en gang. 

Ser for meg at det er utrolig deilig å være ung å sprek når barna blir voksne. Det er langt fram i tid å tenke, men jeg klarer ikke å se for meg å dø fra barnebarna mine tidlig pga. alderdom.

Når det gjelder å oppsøke kunnskap, så er det selvfølgelig noe jeg gjør. Å få barn er som sagt det eneste jeg ønsker og tenker på, så jeg er allerede godt på vei. Jeg ville ikke ha satt et barn til verden dersom jeg ikke hadde eller opparbeidet meg kunnskap ang. sikkerhet og andre viktige ting. 

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du bør tenke litt over hvorfor du har dette intense behovet for barn, og har hatt det siden du var 16. Ofte stammer det fra et behov for at noen trenger deg og å bli elsket betingelsesløst. Det er ikke bare "sånn du er" - du er ikke ferdig mentalt utviklet.

Om 5 år vil du være en annen person enn du er idag, på en måte du ikke kan forestille deg nå. Du vil antakeligvis ha en annen kjæreste, en annen jobb, ville bo i en annen by. Barn er den ene tingene som ikke kan gjøres om på, og det vil amputere mange av dine ønsker for fremtiden.

Du kan vente og fortsatt bli en ung mor. Prøv å tenke litt modent her. Når man har alt å vinne og lite å tape på å vente, så sier det seg selv hva valget burde være. 

Anonymkode: e947a...ca2

Det er bare sånn jeg er, ja. Jeg har ikke hatt et intenst behov fra jeg har vært 16 år, men ønsket har derimot vært der. Jeg føler meg veldig tilfreds med min livssituasjon slik den er nå. 

Jeg vil ikke antakeligvis ha en annen kjæreste, bare fordi jeg er ung. Det er ganske provoserende å føle at man ikke blir trodd på, når man er så sikker i sin sak som meg. Men jeg skjønner det, for all del.. Vi vet med veldig stor sikkerhet at vi har en framtid sammen. Selv om du eller dere tror vi ikke blir å holde sammen, så har vi virkelig troa. Er det ikke slik kjærlighet er? Man kan aldri være sikker, men sjanser må man ta her i livet. Dette er da en veldig stor sjanse å ta, men vi er langt i fra de første som har måttet ta den. Vi har vært kjærester i 3 år, kjent hverandre i 6 år. En så sterk kjærlighet som vi har for hverandre, er ikke bare gjennomgående. 

Selv om jeg vil være annerledes om 5 år enn det jeg er i dag, betyr det ikke at jeg ikke vil ha barn da. Det er noe jeg vet med sikkerhet. Jeg elsker virkelig barn, og er oppvokst rundt og sammen med barn. Det er altså bare ikke et tomrom jeg ønsker å fylle  

 

Anonymkode: 7952f...a48

[Skiftenøkkel]

Det var da voldsomt med "nebbete" svar i starten av tråden her. Man kan fint dra inn mange penger i anleggsbransjen om man står på. Selvfølgelig må jeg også anbefale å gjøre unna utdanning først, men er man innstilt på å greie det, og har nettverk rundt seg går det nok fint. Men tungt kan det nok bli i perioder.

Selvfølgelig kan det dukke opp ubehagelige overraskelser, som handicap, sykdom og så videre. Men pessimister kommer aldri noen vei her i verden.

[solmåneogstjerner]

Det går veldig fint å studere mens man er gravid og har barn. Det har jeg gjort selv. Men jeg har også fått barn tidlig, selv om det var et par år senere enn du planlegger. Da var jeg ikke student da (første gang jeg fikk barn). Og basert på min erfaring så anbefaler jeg deg å vente litt. Det skjer så mye med oss i begynnelsen av 20-årene... 

Kunne jeg valgt om igjen, så ville jeg studert, gjerne tatt et semester utenlands, og kost meg med kjæresten. Så kjent litt på om jeg fortsatt tenkte at vi skulle være sammen for alltid og få barn sammen. I mitt tilfelle fikk vi barn, jeg begynte å studere, vi fikk et barn til, og så ble det slutt omtrent når jeg fullførte studiene. 

Det er selvsagt ikke likt for alle. Men du har ikke noe å tape på å vente ihvertfall et par år. Jeg kjenner igjen babysyken da... Men angrer litt på at jeg lot den være styrende for livet mitt. 

[funginger]

Jeg hadde ventet til jeg hadde 1-1,5 år igjen på studiet og funnet ut av når på året det passer best å få barn. Feks i juli slik at du rekker å ta eksamen, kan ta et semester fri og fortsette fra våren igjen.

[AnonymBruker]

Nå er du og jeg veldig forskjellige personer, så ta svaret mitt med en klype salt. Jeg mener at å (planlegge) å få barn når man er 20 er altfor ungt. Jeg er ett år eldre enn deg, og jeg synes at dette med selvrealisering er så utrolig viktig før man slår seg til ro og får barn. Jeg likte veldig godt svaret over her som foreslo reising. Jeg har selv bodd ett år i USA, vært på backpacking i 6 måneder alene, og flytter nå til utlandet for å studere de neste 4 årene. Jeg forstår at dette ikke er for alle, og at noen ikke ønsker å "finne seg selv" på denne måten.

Poenget mitt er: jeg har en vennine som flyttet sammen med ungdomsskjæresten for noen år siden. De bor på ett småbruk, rett nedfor foreldrene hans. Innad i vennegjengen har vi egentlig bare ventet på at de skal få barn, da hun virkelig lever a4 livet. For å gjøre historien kort fikk hun barn mens jeg var ute å reiste. Hun har siden blitt deprimert. Hun elsker jo åpenbart barnet sitt, men angrer veldig på at hun ikke tok en spontan tur der, ett semester i utlandet eller "gjorde noe" med livet sitt før hun slo seg så til ro i hjembygda. Selvom dette nødvendigvis ikke vil skje deg, og at du heller ikke føler noe behov for å reise/utvikle deg mer nå, så kan det fort endre seg når du får en baby som skriker 24/7 og er totalt avhengig av deg. 

Jeg håper uansett at du finner utav det, og at du får den støtten du trenger i hva enn du velger. Bare husk at det er mer i livet enn barn.

Anonymkode: b1175...45e

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg har litt fordommer mot folk som aktivt går inn for barn når de såvidt er flytta ut fra sine egne foreldre. At det å bli ung mor/far liksom er drømmen og det høyeste målet. Har man ikke flere ambisjoner med livet sitt? Kunnskap og ferdigheter man vil tilegne seg, noe man vil gi tilbake til samfunnet, steder man vil oppleve, nye mennesker man vil bli kjent med.. Større drømmer enn bare å reprodusere seg selv. Det å bli gravid er ikke akkurat en imponerende bragd i seg selv.

Joda, noen unge foreldre får til å sjonglere barn og andre drømmer, men det er jo åpenbart at det er mye, mye vanskeligere. Man havner på utsida av studentlivet. Og å få barn handler ikke bare om å ha hus og bil på plass, men om å ha noe livserfaring og visdom å gi videre til ungen.

Det er like koselig å få baby når man er 27-28. Man er fremdeles ung, sprek og fruktbar, men har gjerne utdanning og et langvarig voksent forhold på plass. Skjønner ikke hastverket.

Anonymkode: fc193...d11

[AnonymBruker]

Vi fikk barn, planlagt, når jeg var lærling. For alt vi visste så kunne jeg blitt helt arbeidsledig etter læretiden. 

Gutten vår er 3 år nå, jeg og samboeren min har vært sammen i 6 år. Eier ikke hus enda, men det er fordi jeg må få meg en fast jobb først sånn samboeren min ikke plutselig må sitte på alle regninger og lignende.  Det har gått kjempefint.

Jeg fikk meg vikariat etter læretiden, og har vært vikar i 1 år nå. Nå går kontrakten min ut etter august, men jeg har vært på 4 intervjuer forrige uke + i går, fått tilbud om 1 ringevikariat og venter på svar på de 3 andre. Så det ordner seg nå også  

Anonymkode: 007c9...806

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi fikk barn, planlagt, når jeg var lærling. For alt vi visste så kunne jeg blitt helt arbeidsledig etter læretiden. 

Gutten vår er 3 år nå, jeg og samboeren min har vært sammen i 6 år. Eier ikke hus enda, men det er fordi jeg må få meg en fast jobb først sånn samboeren min ikke plutselig må sitte på alle regninger og lignende.  Det har gått kjempefint.

Jeg fikk meg vikariat etter læretiden, og har vært vikar i 1 år nå. Nå går kontrakten min ut etter august, men jeg har vært på 4 intervjuer forrige uke + i går, fått tilbud om 1 ringevikariat og venter på svar på de 3 andre. Så det ordner seg nå også  

Anonymkode: 007c9...806

Jeg ble forresten gravid når jeg var 19, samboeren var da 23. Han hadde fast jobb da, og har ny fast jobb nå med bedre lønn  

Anonymkode: 007c9...806

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må innrømme at jeg har litt fordommer mot folk som aktivt går inn for barn når de såvidt er flytta ut fra sine egne foreldre. At det å bli ung mor/far liksom er drømmen og det høyeste målet. Har man ikke flere ambisjoner med livet sitt? Kunnskap og ferdigheter man vil tilegne seg, noe man vil gi tilbake til samfunnet, steder man vil oppleve, nye mennesker man vil bli kjent med.. Større drømmer enn bare å reprodusere seg selv. Det å bli gravid er ikke akkurat en imponerende bragd i seg selv.

Joda, noen unge foreldre får til å sjonglere barn og andre drømmer, men det er jo åpenbart at det er mye, mye vanskeligere. Man havner på utsida av studentlivet. Og å få barn handler ikke bare om å ha hus og bil på plass, men om å ha noe livserfaring og visdom å gi videre til ungen.

Det er like koselig å få baby når man er 27-28. Man er fremdeles ung, sprek og fruktbar, men har gjerne utdanning og et langvarig voksent forhold på plass. Skjønner ikke hastverket.

Anonymkode: fc193...d11

Uhm altså. Kunnskap og ferdigheter kan man fortsatt tilegne seg etter man har fått barn. Kan og gi tilbake til samfunnet, oppleve steder, møte nye mennesker.

herlighet, ut i fra innlegget ditt skulle man jo tro at livet var over når man fikk barn! Hahah. 

Anonymkode: 007c9...806