Barn i en alder av 20 år?

[AnonymBruker]

Hei. Det finnes sikkert utallige tråder lik denne, men likevel ønsker jeg min egen..nesten like sårt som jeg ønsker meg mitt eget barn. Jeg skal straks komme til poenget, men først vil jeg si litt om meg selv og min situasjon:

I skrivende stund er jeg bare 19 år, og har nettopp begynt på et 3 eller 5-årig studie. Alt ettersom hvor lenge jeg ønsker å studere. Ved siden av jobber jeg på en svært fleksibel jobb. Det vil si at nå som jeg studerer, har jeg mulighet til å bestemme mine arbeidstider selv fra uke til uke. Jeg vet at jeg også ville hatt denne muligheten ved en eventuell graviditet. Timelønna er veldig grei for ei på min alder, men selvfølgelig tjener jeg ikke alt for mye nå som jeg studerer også. Min månedlige inntekt ligger på ca. 13 tusen, men da kommer skolestipend/lån i tillegg. Jeg og min samboer som forresten også er 19 år, eier vårt eget hjem. Vi har vært sammen i omtrent 3 år. Vi har det veldig fint i lag, og vet at vi veldig sikkert kommer til å gifte oss etter hvert. Han har fast jobb, og månedlig inntekt på mellom 40- og 45 tusen. Er ikke det en grei økonomisk situasjon å være i dersom man tenker å sette et barn til verden? Eller tar jeg kanskje helt feil...?

Familiekjær, omsorgsfull og selvstendig er ord som beskriver oss i aller høyeste grad, mener jeg. Selv har jeg vært babysyk siden jeg var 16-17 år, men heldigvis har jeg klart å vente. Den bobla er i ferd med å sprekke nå for å si det sånn. Det samme gjelder han. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på å få vårt eget barn. Det eneste som stopper oss er alderen vår og mine studier. Hvordan er det egentlig å studere med barn? For jeg har egentlig ikke lyst til å vente til jeg er ferdig med studiene. Er det ikke bedre å få barn mens man studerer, også kan man få seg jobb rett etter studiene? Ja da tenker jeg i motsetning til at man venter til man er ferdig med å studere, for så og få barn. Da blir jo mest sannsynlig den jobbinga satt på vent. Det er vel kanskje ikke helt heldig? Jeg lurer på om noen her har erfaring med akkurat dette. Vi er nemlig inne på tanken om å sette et barn til verden snart. Jeg ville vært 20 år når barnet kommer dersom jeg blir gravid nå, men jeg tenker likevel å vente i alle fall et par måneder til før vi begynner å prøve. 

Festligheter og andre "rebelske" ting føler jeg at jeg ble ferdig med i 14-15 års alder. Ikke at jeg var så særlig rebelsk av meg, men føler at jeg fikk ristet nok av meg likevel. Jeg holder meg helst unna alkohol, fordi jeg føler at jeg får så mye mer igjen hvis jeg for eksempel tilbringer tid med mamma og pappa eller svigerforeldrene mine. Ja, mange ville nok kalt meg som en kjedelig 19-åring, men alle er tross alt forskjellige. 

Grunnen til at jeg skriver dette er vel egentlig ikke fordi jeg tviler på at vi ville klart å ta vare på et barn..Det er nok heller fordi jeg liker å leke med tanken, og vil selvfølgelig også høre andres meninger og erfaringer. En siste ting: jeg vet at vi er ung og at vi har hele livet foran oss. Noen vil til og med påstå at vi ikke klare å holde sammen. Men hvis kjærligheten mellom oss er så sterk, og vi allerede har kommet oss gjennom en del tunge tider sammen, er det virkelig så galt av oss å ønske og sette et barn til verden i en alder av 20? Det vi ønsker aller høyest sammen her i livet er å bli foreldre, og slik vet jeg at det alltid vil være. 

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

Det viktigste her i verden er familien. Gjør det du føler er rett. Studiene er der når du har lyst og mulighet. Det er mulig å studere etter man har fått barn også, spesielt når man har en samboer/ektefelle som jobber og tjener penger.

Hilsen studerende tobarnsmor på over tredve som aldri har angret på å få barn i en alder av 20.

Anonymkode: fb37b...de2

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg var akkurat som deg. Tidlig voksen og selvstendig, mer enn andre på min alder. Trygt liv med alt jeg trengte, likevel er jeg glad jeg ventet til jeg ble 25! Jeg vet at jeg hadde klart det den gang også, men bestemte meg for å prøve ut alt som folk mente var viktig først. Turer, reiser og festing. Hadde et par spennende år med det og prøvde ut et par andre drømmer som kan være vanskelig med barn i huset. Jeg er glad jeg ventet, det var verdt å vente på! 

For det å reise masse og feste mye er ikke veldig meg, litt derfor jeg presset meg til det også. 

Anonymkode: 64064...93a

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Det finnes sikkert utallige tråder lik denne, men likevel ønsker jeg min egen..nesten like sårt som jeg ønsker meg mitt eget barn. Jeg skal straks komme til poenget, men først vil jeg si litt om meg selv og min situasjon:

I skrivende stund er jeg bare 19 år, og har nettopp begynt på et 3 eller 5-årig studie. Alt ettersom hvor lenge jeg ønsker å studere. Ved siden av jobber jeg på en svært fleksibel jobb. Det vil si at nå som jeg studerer, har jeg mulighet til å bestemme mine arbeidstider selv fra uke til uke. Jeg vet at jeg også ville hatt denne muligheten ved en eventuell graviditet. Timelønna er veldig grei for ei på min alder, men selvfølgelig tjener jeg ikke alt for mye nå som jeg studerer også. Min månedlige inntekt ligger på ca. 13 tusen, men da kommer skolestipend/lån i tillegg. Jeg og min samboer som forresten også er 19 år, eier vårt eget hjem. Vi har vært sammen i omtrent 3 år. Vi har det veldig fint i lag, og vet at vi veldig sikkert kommer til å gifte oss etter hvert. Han har fast jobb, og månedlig inntekt på mellom 40- og 45 tusen. Er ikke det en grei økonomisk situasjon å være i dersom man tenker å sette et barn til verden? Eller tar jeg kanskje helt feil...?

Familiekjær, omsorgsfull og selvstendig er ord som beskriver oss i aller høyeste grad, mener jeg. Selv har jeg vært babysyk siden jeg var 16-17 år, men heldigvis har jeg klart å vente. Den bobla er i ferd med å sprekke nå for å si det sånn. Det samme gjelder han. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på å få vårt eget barn. Det eneste som stopper oss er alderen vår og mine studier. Hvordan er det egentlig å studere med barn? For jeg har egentlig ikke lyst til å vente til jeg er ferdig med studiene. Er det ikke bedre å få barn mens man studerer, også kan man få seg jobb rett etter studiene? Ja da tenker jeg i motsetning til at man venter til man er ferdig med å studere, for så og få barn. Da blir jo mest sannsynlig den jobbinga satt på vent. Det er vel kanskje ikke helt heldig? Jeg lurer på om noen her har erfaring med akkurat dette. Vi er nemlig inne på tanken om å sette et barn til verden snart. Jeg ville vært 20 år når barnet kommer dersom jeg blir gravid nå, men jeg tenker likevel å vente i alle fall et par måneder til før vi begynner å prøve. 

Festligheter og andre "rebelske" ting føler jeg at jeg ble ferdig med i 14-15 års alder. Ikke at jeg var så særlig rebelsk av meg, men føler at jeg fikk ristet nok av meg likevel. Jeg holder meg helst unna alkohol, fordi jeg føler at jeg får så mye mer igjen hvis jeg for eksempel tilbringer tid med mamma og pappa eller svigerforeldrene mine. Ja, mange ville nok kalt meg som en kjedelig 19-åring, men alle er tross alt forskjellige. 

Grunnen til at jeg skriver dette er vel egentlig ikke fordi jeg tviler på at vi ville klart å ta vare på et barn..Det er nok heller fordi jeg liker å leke med tanken, og vil selvfølgelig også høre andres meninger og erfaringer. En siste ting: jeg vet at vi er ung og at vi har hele livet foran oss. Noen vil til og med påstå at vi ikke klare å holde sammen. Men hvis kjærligheten mellom oss er så sterk, og vi allerede har kommet oss gjennom en del tunge tider sammen, er det virkelig så galt av oss å ønske og sette et barn til verden i en alder av 20? Det vi ønsker aller høyest sammen her i livet er å bli foreldre, og slik vet jeg at det alltid vil være. 

Anonymkode: 7952f...a48

Skulle gjerne visst hva slags jobb en 19-åring har hvor han får 40 000-50 000 i mnd...? Kriminell?

Anonymkode: a9ae6...6c2

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skulle gjerne visst hva slags jobb en 19-åring har hvor han får 40 000-50 000 i mnd...? Kriminell?

Anonymkode: a9ae6...6c2

Hei  han har alltid vært veldig voksen for alderen, og har vært i samme jobb i 6 år allerede. Med andre ord er han en veldig dyktig og smart gutt som virkelig har jobbet for pengene sine. Nå jobber han hos et privat firma som er veldig grei når det kommer til lønn, for den er god. Så nei, det er absolutt mulig å tjene bra i en alder av 19 år uten å være kriminell. 

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei  han har alltid vært veldig voksen for alderen, og har vært i samme jobb i 6 år allerede. Med andre ord er han en veldig dyktig og smart gutt som virkelig har jobbet for pengene sine. Nå jobber han hos et privat firma som er veldig grei når det kommer til lønn, for den er god. Så nei, det er absolutt mulig å tjene bra i en alder av 19 år uten å være kriminell. 

Anonymkode: 7952f...a48

Bullshitt...

i tillegg eier dere eget?

kjøpte selv leilighet i Oslo i en alder av 21 alene. Men måten du skriver på avslører at du er en lystløgner. For å motbevise; hva jobber han som? Siden han har jobba som det siden han var 13!

Anonymkode: 0a90f...4b8

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det viktigste her i verden er familien. Gjør det du føler er rett. Studiene er der når du har lyst og mulighet. Det er mulig å studere etter man har fått barn også, spesielt når man har en samboer/ektefelle som jobber og tjener penger.

Hilsen studerende tobarnsmor på over tredve som aldri har angret på å få barn i en alder av 20.

Anonymkode: fb37b...de2

Tusen takk for svar  jeg vil tro at det egentlig aldri passer og få barn, så da må man bare kjøre på å se hvilken situasjon man havner i. Men da mener jeg selvfølgelig å kjøre på med omhu  

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn da jeg var 20 (planlagt).

Det har gått greit, men jeg ser i retrospekt at jeg nok brukte familielivet som en måte å skjule meg fra verden på. Jeg mente også at jeg var familiekjær, ikke hadde behov for fester, reiser eller opplevelser med jevnaldrende, men sånn innerst inne så stemte jo ikke det. Jeg bare turte ikke sånne ting. Jeg slet en del med dårlig selvtillit/selvfølelse og var redd for å kaste meg inn i det sosiale livet, å flytte på hybel alene, ta del i studiemiljø og sånne ting. Det bragte frem en del angst i meg.

Og derfor var det enklere å få barn med ungdomskjæresten min, og kjøpe Volvo og hund, for da hadde jeg bygd meg et trygt reir hvor jeg ikke trengte å bli utfordra sosialt eller å pushe mine egne grenser der ute i verden. Jeg kunne bo i rekkehus og ha et ansvar å komme hjem til hver ettermiddag, og slippe å føle press om å være sosial og leve livet sammen med studenter på min alder. Jeg hadde alltid en unnskyldning, og det var familien.

Sier ikke at det samme gjelder deg, men det kan være lurt å tenke igjennom hva motivasjonen egentlig er, når man vil starte familie så tidlig. Være ærlig med seg selv. Jeg ser i hvert fall nå at jeg hadde hatt ekstremt godt av noen år uten barn, hvor jeg bygde trygghet i meg selv og pushet meg selv mer i studier og det sosiale livet. Det handler ikke bare om festing og drikking, men om å bli kjent med seg selv. Det er vanskeligere når hver dag er en tidsklemme med små unger som krever masse av deg. 

For min del ble ting også vanskelig fordi det etter noen år ble slutt med samboeren min. Man er ganske sårbar økonomisk når man sitter igjen alene og ikke er ferdig med utdanning eller kommet seg ut i arbeidslivet. Brudd er ikke alltid noe man kan kontrollere, livet skjer, og man må være forberedt på muligheten. Hvordan skal du klare deg økonomisk og praktisk som bachelorstudent med barn, hvis kjæresten din plutselig ikke vil være sammen mer? 

Sånne spørsmål er ganske vesentlige.

Anonymkode: 6d372...f34

[Kj27]

Jeg ble mamma som 20-åring. Var alenemor til to når jeg studerte. Gikk greit, men Ikke å anbefale. Elsker ungene, men livet som ung mamma/pappa er ikke så lukrativt. Ville ventet med barn og heller tatt vare på forholdet og fokusert på å bli voksne sammen 😊

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bullshitt...

i tillegg eier dere eget?

kjøpte selv leilighet i Oslo i en alder av 21 alene. Men måten du skriver på avslører at du er en lystløgner. For å motbevise; hva jobber han som? Siden han har jobba som det siden han var 13!

Anonymkode: 0a90f...4b8

Er så mye idioti en skal lese...😂

Anonymkode: 5eabd...b83

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Bullshitt...

i tillegg eier dere eget?

kjøpte selv leilighet i Oslo i en alder av 21 alene. Men måten du skriver på avslører at du er en lystløgner. For å motbevise; hva jobber han som? Siden han har jobba som det siden han var 13!

Anonymkode: 0a90f...4b8

Du kan gjerne tro hva du vil 😅 Vi eier vår egen leilighet, ja. Jeg kan si så mye som at jeg ikke bor i Oslo, så prisene er heldigvis ikke like høye her som der. Han jobber med anleggsarbeid uten at jeg vil gå så mye inn på hva, for vi vil helst forholde oss anonym.. Han jobber lange dager bare så det er sagt, så det sier seg selv at det fort kan bli en del penger. Det stemmer at han har jobbet siden har var 13 også, frivillig og ved siden av skolen. 

Bare så det er sagt..det kunne ALDRI ha falt meg inn å finne på alle disse tingene bare på grunn av lyst. I så fall tror jeg ikke at jeg hadde vært ved mine fulle fem. Jeg er fult klar over at vår situasjon kanskje ikke er lik en A4-situasjon for noen på vår alder, men slik er det nå bare for oss.

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan gjerne tro hva du vil 😅 Vi eier vår egen leilighet, ja. Jeg kan si så mye som at jeg ikke bor i Oslo, så prisene er heldigvis ikke like høye her som der. Han jobber med anleggsarbeid uten at jeg vil gå så mye inn på hva, for vi vil helst forholde oss anonym.. Han jobber lange dager bare så det er sagt, så det sier seg selv at det fort kan bli en del penger. Det stemmer at han har jobbet siden har var 13 også, frivillig og ved siden av skolen. 

Bare så det er sagt..det kunne ALDRI ha falt meg inn å finne på alle disse tingene bare på grunn av lyst. I så fall tror jeg ikke at jeg hadde vært ved mine fulle fem. Jeg er fult klar over at vår situasjon kanskje ikke er lik en A4-situasjon for noen på vår alder, men slik er det nå bare for oss.

Anonymkode: 7952f...a48

Bor dere i Andeby?

Anonymkode: 5eabd...b83

[Sirinna]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det viktigste her i verden er familien. Gjør det du føler er rett. Studiene er der når du har lyst og mulighet. Det er mulig å studere etter man har fått barn også, spesielt når man har en samboer/ektefelle som jobber og tjener penger.

Hilsen studerende tobarnsmor på over tredve som aldri har angret på å få barn i en alder av 20.

Anonymkode: fb37b...de2

Enig. Lytt til hjertet ditt (deres). Er det riktig for dere, så kjør på. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk barn da jeg var 20 (planlagt).

Det har gått greit, men jeg ser i retrospekt at jeg nok brukte familielivet som en måte å skjule meg fra verden på. Jeg mente også at jeg var familiekjær, ikke hadde behov for fester, reiser eller opplevelser med jevnaldrende, men sånn innerst inne så stemte jo ikke det. Jeg bare turte ikke sånne ting. Jeg slet en del med dårlig selvtillit/selvfølelse og var redd for å kaste meg inn i det sosiale livet, å flytte på hybel alene, ta del i studiemiljø og sånne ting. Det bragte frem en del angst i meg.

Og derfor var det enklere å få barn med ungdomskjæresten min, og kjøpe Volvo og hund, for da hadde jeg bygd meg et trygt reir hvor jeg ikke trengte å bli utfordra sosialt eller å pushe mine egne grenser der ute i verden. Jeg kunne bo i rekkehus og ha et ansvar å komme hjem til hver ettermiddag, og slippe å føle press om å være sosial og leve livet sammen med studenter på min alder. Jeg hadde alltid en unnskyldning, og det var familien.

Sier ikke at det samme gjelder deg, men det kan være lurt å tenke igjennom hva motivasjonen egentlig er, når man vil starte familie så tidlig. Være ærlig med seg selv. Jeg ser i hvert fall nå at jeg hadde hatt ekstremt godt av noen år uten barn, hvor jeg bygde trygghet i meg selv og pushet meg selv mer i studier og det sosiale livet. Det handler ikke bare om festing og drikking, men om å bli kjent med seg selv. Det er vanskeligere når hver dag er en tidsklemme med små unger som krever masse av deg. 

For min del ble ting også vanskelig fordi det etter noen år ble slutt med samboeren min. Man er ganske sårbar økonomisk når man sitter igjen alene og ikke er ferdig med utdanning eller kommet seg ut i arbeidslivet. Brudd er ikke alltid noe man kan kontrollere, livet skjer, og man må være forberedt på muligheten. Hvordan skal du klare deg økonomisk og praktisk som bachelorstudent med barn, hvis kjæresten din plutselig ikke vil være sammen mer? 

Sånne spørsmål er ganske vesentlige.

Anonymkode: 6d372...f34

Hei 😃 Jeg skjønner at du godt kan tenke deg at jeg er i samme situasjon som deg, men jeg føler rett og slett det stikk motsatte. Det stemmer at jeg kan være ganske sjenert til tider, men jeg er slett ikke redd for å være sosial. Har mange venner på min egen alder. Det skal sies at jeg har vært på en del fester også, men jeg føler bare mer og mer avsmak for det, og holder meg helst unna hvis jeg kan. Det kan godt hende at jeg har godt av en del år for meg selv enda, men jeg kan med trygghet si at barn er det jeg vil oppnå med livet mitt. Det ligger nok mye i at jeg selv har mange søsken, og det har han også. 

Det kan bli slutt mellom oss, men det kunne ha skjedd om vi hadde vært 30 år også. Jeg ville aldri ha tatt dette opp for vurdering om det bare var et gjennomgående forhold. Kanskje jeg er naiv, men jeg vet i alle fall at vi er veldig seriøse om dette forholdet.

Nå er det slik at jeg har en stor familie, og har alltid noen som støtter meg uansett om det en dag skulle bli slutt. Foreldrene mine er veldig rause av seg, og jeg VET at de hadde stilt opp for meg og mitt barn. Så forberedt er vi absolutt. Dessuten har jeg vært flink til å spare penger opp gjennom årene, så litt har jeg i alle fall på lager. 

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan gjerne tro hva du vil 😅 Vi eier vår egen leilighet, ja. Jeg kan si så mye som at jeg ikke bor i Oslo, så prisene er heldigvis ikke like høye her som der. Han jobber med anleggsarbeid uten at jeg vil gå så mye inn på hva, for vi vil helst forholde oss anonym.. Han jobber lange dager bare så det er sagt, så det sier seg selv at det fort kan bli en del penger. Det stemmer at han har jobbet siden har var 13 også, frivillig og ved siden av skolen. 

Bare så det er sagt..det kunne ALDRI ha falt meg inn å finne på alle disse tingene bare på grunn av lyst. I så fall tror jeg ikke at jeg hadde vært ved mine fulle fem. Jeg er fult klar over at vår situasjon kanskje ikke er lik en A4-situasjon for noen på vår alder, men slik er det nå bare for oss.

Anonymkode: 7952f...a48

Og hvis dere får barn og han må jobbe mindre, så? Hva hvis bedriften går konk? Har han fagbrev?

Anonymkode: 5a865...2ec

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bor dere i Andeby?

Anonymkode: 5eabd...b83

Om du vil😉

Anonymkode: 7952f...a48

[Ella1]

Jeg synes man skal få barn når man selv ønsker det, ingen bør blande seg i det. Men, det eneste jeg vil nevne er at selv om man føler man er ferdig med festing så vil det ikke automatisk bety at man er klar for å få barn. Det beste med å være ung er friheten og å kunne oppleve ting uten bekymringer. Den dagen man får barn oppdager man automatisk hva virkelige bekymringer er.

Før man får barn tenker man kanskje at det er lurt å få barn så tidlig som mulig så man har mulighet å oppleve mye når barna er store og man selv fortsatt er ung. Problemet er at selv om barna er myndige så er det ikke bare å f.eks reise på lange ferier eller gjøre noe spontant, i hvert fall ikke på samme måte som man kunne før man fikk barn. Bekymringene og ansvaret følger nemlig med deg uansett hvor gamle barna er.

Så mitt råd er; vent 5-6 år, kos dere, reis, skap minner, vær impulsiv og ha det gøy frem til da og bruk tiden til å glede dere til den dagen dere skal få barn. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og hvis dere får barn og han må jobbe mindre, så? Hva hvis bedriften går konk? Har han fagbrev?

Anonymkode: 5a865...2ec

Om han måtte jobbe mindre hadde vi hatt mindre penger, men vi skulle klart oss fint likevel. Slik det ser ut nå vil ikke bedriften gå konk i løpet av de kommende årene..men uforutsette ting kan selvfølgelig dukke opp. Da er det en trøst at han har kontakt med flere bedrifter innad samme bransje, og har gjort diverse jobber for noen av disse. Han er som sagt godt likt og har dermed gode jobbmuligheter. Om dette ikke skulle være godt nok, så har han også en familiebedrift å støtte seg på. Fagbrevet er ikke i boks ennå, men godt på vei  

Anonymkode: 7952f...a48

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Det finnes sikkert utallige tråder lik denne, men likevel ønsker jeg min egen..nesten like sårt som jeg ønsker meg mitt eget barn. Jeg skal straks komme til poenget, men først vil jeg si litt om meg selv og min situasjon:

I skrivende stund er jeg bare 19 år, og har nettopp begynt på et 3 eller 5-årig studie. Alt ettersom hvor lenge jeg ønsker å studere. Ved siden av jobber jeg på en svært fleksibel jobb. Det vil si at nå som jeg studerer, har jeg mulighet til å bestemme mine arbeidstider selv fra uke til uke. Jeg vet at jeg også ville hatt denne muligheten ved en eventuell graviditet. Timelønna er veldig grei for ei på min alder, men selvfølgelig tjener jeg ikke alt for mye nå som jeg studerer også. Min månedlige inntekt ligger på ca. 13 tusen, men da kommer skolestipend/lån i tillegg. Jeg og min samboer som forresten også er 19 år, eier vårt eget hjem. Vi har vært sammen i omtrent 3 år. Vi har det veldig fint i lag, og vet at vi veldig sikkert kommer til å gifte oss etter hvert. Han har fast jobb, og månedlig inntekt på mellom 40- og 45 tusen. Er ikke det en grei økonomisk situasjon å være i dersom man tenker å sette et barn til verden? Eller tar jeg kanskje helt feil...?

Familiekjær, omsorgsfull og selvstendig er ord som beskriver oss i aller høyeste grad, mener jeg. Selv har jeg vært babysyk siden jeg var 16-17 år, men heldigvis har jeg klart å vente. Den bobla er i ferd med å sprekke nå for å si det sånn. Det samme gjelder han. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på å få vårt eget barn. Det eneste som stopper oss er alderen vår og mine studier. Hvordan er det egentlig å studere med barn? For jeg har egentlig ikke lyst til å vente til jeg er ferdig med studiene. Er det ikke bedre å få barn mens man studerer, også kan man få seg jobb rett etter studiene? Ja da tenker jeg i motsetning til at man venter til man er ferdig med å studere, for så og få barn. Da blir jo mest sannsynlig den jobbinga satt på vent. Det er vel kanskje ikke helt heldig? Jeg lurer på om noen her har erfaring med akkurat dette. Vi er nemlig inne på tanken om å sette et barn til verden snart. Jeg ville vært 20 år når barnet kommer dersom jeg blir gravid nå, men jeg tenker likevel å vente i alle fall et par måneder til før vi begynner å prøve. 

Festligheter og andre "rebelske" ting føler jeg at jeg ble ferdig med i 14-15 års alder. Ikke at jeg var så særlig rebelsk av meg, men føler at jeg fikk ristet nok av meg likevel. Jeg holder meg helst unna alkohol, fordi jeg føler at jeg får så mye mer igjen hvis jeg for eksempel tilbringer tid med mamma og pappa eller svigerforeldrene mine. Ja, mange ville nok kalt meg som en kjedelig 19-åring, men alle er tross alt forskjellige. 

Grunnen til at jeg skriver dette er vel egentlig ikke fordi jeg tviler på at vi ville klart å ta vare på et barn..Det er nok heller fordi jeg liker å leke med tanken, og vil selvfølgelig også høre andres meninger og erfaringer. En siste ting: jeg vet at vi er ung og at vi har hele livet foran oss. Noen vil til og med påstå at vi ikke klare å holde sammen. Men hvis kjærligheten mellom oss er så sterk, og vi allerede har kommet oss gjennom en del tunge tider sammen, er det virkelig så galt av oss å ønske og sette et barn til verden i en alder av 20? Det vi ønsker aller høyest sammen her i livet er å bli foreldre, og slik vet jeg at det alltid vil være. 

Anonymkode: 7952f...a48

Jeg er 29 og mor til ei på 9. Ble slutt med far hennes når hun var 2. Jeg studerer nå og fullfører bachelor om 1 år. Går fint det. 

Anonymkode: 45357...58b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 29 og mor til ei på 9. Ble slutt med far hennes når hun var 2. Jeg studerer nå og fullfører bachelor om 1 år. Går fint det. 

Anonymkode: 45357...58b

Bare vær forberedt på at dere kanskje ikke holder sammen resten av livet siden dere er såpass ung. Noen vokser fra hverandre i deres alder. Men om du kan klare et liv som alenemor er det jo bare kjøre på. 

Anonymkode: 45357...58b