Veldig fjern og glemsk

[AnonymBruker]

Hei. For et par år tilbake hadde jeg det svært tøft. Hver dag føltes som en kamp og jeg tilbrakte all tiden min på soverommet hvor jeg var ensom og deprimert. På denne tiden var jeg ganske ung, og visste ikke hva dette var for noe og mine nærmeste skjønte nok ikke hvor ille det fakrisk var, ettersom ingen tok tak i det.

Etter denne perioden hvor jeg aldri var sosial, lå 10 timer i senga etter skoletid og sov svært lite om nettene (max 4-5timer), merket jeg at jeg begynte å huske betydelig dårligere. Hva jeg hadde gjort dagen før, samt spist til middag, husket jeg ikke. Jeg begynte å blande hva jeg hadde gjort i tidligere år, og kunne derfor ikke huske hva jeg hadde gjort i ferier og slikt. Dette med glemmingen var noe jeg merket ganske raskt, fordi det ble et problem å huske det meste som hadde skjedd i fortiden. Nå ca. 2-3 år etterpå er det helt likt, og jeg begynner snart å tro at noe er galt! 

Til vanlig husker jeg ikke hva jeg har gjort den siste uka, og hvilke avtaler som må huskes. Har mange alarmer på telefonen som jeg har satt i gang å bruke, rett og slett fordi jeg vet at jeg kommer til å glemme det. (Nå kommer en rar beskrivelse, men jeg må bare føye det med, for det er forhåpentligvis en eller annen som forstår meg) Hvis jeg prøver å tenke etter hva jeg spiste til middag i går eller hvilke fag jeg hadde på skolen, så er det som å svømme rundt i et stort rom uten noe innhold. Jeg kommer absolutt ingen vei, og det er bare en ekkel følelse av ingen ting. Jeg leter og leter inne i «hjernen», men det er helt håpløst!! Husker svært lite av barndommen min også;(

Til vanlig er jeg svært fjern, noe kjæresten min klager endel på. Jeg klarer ofte ikke å følge med på når folk snakker, men dette kan kanskje ha noe med at jeg er ganske nervøs i de fleste situasjoner. Jeg kan f.eks. lese en melding som jeg bør svare på, også glemmer jeg å svare, fordi jeg er så fjern.. På skolen er det ganske vanskelig å følge med, fordi jeg drømmer meg bort i egne tanker. Vanligvis kan det gå opptil ti minutter der jeg har hørt på læreren snakke, og plutselig «kvikner» til og innser at jeg har gått glipp av masse viktig informasjon. Jeg hører ordene, men tenker ikke over hva de betyr eller hva sammenhengen er, og dermed aner jeg ikke hva som ble sagt. Skal sies at jeg ikke husker noen av ordene heller. Føler meg fysisk dårlig av å alltid glemme det som ble sagt fem minutt i forveien.. Er jo for ung til dette;(((

Anonymkode: 0cb5b...0de

[AnonymBruker]

Ts igjen,

Må også si at å lese bøker er ganske krevende, da jeg ofte må lese setninger to eller tre ganger for å forstå de. Kan også lese flere avsnitt uten å tenke over at jeg ikke får med meg det jeg leser, og må dermed begynne på nytt.. 

Anonymkode: 0cb5b...0de

[visp]

Alt det du nevner her er vanlig ved depresjon. Jeg vil tro du ikke er bra enda. Det er veldig lurt å legge alt du ikke skal glemme i mobilen, som du gjør til en viss grad allerede og foreslår at du prøver å sette av en halvtime hver kveld hvor du tenker gjennom ting du skulle gjort, som å svare på en melding etc.

Om du får litt mer kontroll over disse tingene kan du kanskje konsentrere deg mer i timene på skolen. Du kommer til å bli sliten, men blir nok mer sliten av alt som glipper.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du ikke har tatt dette opp med legen din? Du skjønner jo at noe er galt når du glemmer så mye, og ikke klarer å følge med på skolen. Du må gå til legen din og fortelle dette. Så vil h*n nok vite hva som bør gjøres, og hvilken hjelp du kan få? Syns jo at det er litt rart at ikke samboeren din tar dette mer på alvor, eller sier du ikke noe til noen om hvordan du har det? 

 

Anonymkode: d911c...ce4

[AnonymBruker]

Ts her.

Er ganske ung, så vi er ikke samboere. Jeg er fakrisk bare 17 år, tenkte det var dumt å nevne det i innlegget da jeg kanskje ikke kom til å bli tatt seriøst.. Foreldrene mine vet det da jeg har nevnt det for dem en del ganger, men de er slike typer som tror problemene bedrer seg ved å ignorere de😒 Legen har jeg vurdert en god stund nå, men følte det var for dumt å ta det opp i og med at jeg kun er 17. Men det er kanskje ikke det?

Anonymkode: 0cb5b...0de

[AnonymBruker]

Mannen min har det slik, og han har ADD. 
Det kan også bli slik ved andre diagnoser.

Tenker uansett at det beste for deg er å snakke med fastlegen din og eventuelt få en henvisning til DPS for utredning.

Anonymkode: b5766...b68

[visp]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

Er ganske ung, så vi er ikke samboere. Jeg er fakrisk bare 17 år, tenkte det var dumt å nevne det i innlegget da jeg kanskje ikke kom til å bli tatt seriøst.. Foreldrene mine vet det da jeg har nevnt det for dem en del ganger, men de er slike typer som tror problemene bedrer seg ved å ignorere de😒 Legen har jeg vurdert en god stund nå, men følte det var for dumt å ta det opp i og med at jeg kun er 17. Men det er kanskje ikke det?

Anonymkode: 0cb5b...0de

Jeg skjønte at du var så ung. Selvfølgelig blir du tatt seriøst. Du må nesten ha hjelp til dette og legen er første sted å starte. Spesielt viktig siden du er 17 og har det så vanskelig. Snakk med foreldrene dine og si at det er for stort for deg til at du klarer å håndtere det alene.

[AnonymBruker]

Det er en vanlig bivirkning av depresjon, og en del blir dessverre ikke kvitt disse problemene. I følge denne siden opplever 20% av depresjonsrammede at hjerneskaden blir varig: https://forskning.no/psykologi/2011/10/depresjon-kan-skade-hjernen

Anonymkode: 89bb7...e27

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en vanlig bivirkning av depresjon, og en del blir dessverre ikke kvitt disse problemene. I følge denne siden opplever 20% av depresjonsrammede at hjerneskaden blir varig: https://forskning.no/psykologi/2011/10/depresjon-kan-skade-hjernen

Anonymkode: 89bb7...e27

Aner ikke om det jeg hadde var depresjon engang.. Slet veldig mye med både selvskading og annet tull, samt mat og selvmordstanker. Jeg har alltid klart å tatt meg sammen hvis jeg virkelig må, og deprimerte har det kanskje verre?

Anonymkode: 0cb5b...0de

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Aner ikke om det jeg hadde var depresjon engang.. Slet veldig mye med både selvskading og annet tull, samt mat og selvmordstanker. Jeg har alltid klart å tatt meg sammen hvis jeg virkelig må, og deprimerte har det kanskje verre?

Anonymkode: 0cb5b...0de

De tingene der henger jo veldig sammen med depresjon da. Du kan fortsatt slite med ting som hukommelse og depresjon selv etter at depresjonen er over, dessverre.

Anonymkode: 18360...54e

[AnonymBruker]

Jeg er prikk lik, på alle områder du nevner, og det er 8 år siden jeg sist var deprimert. Har fått diagnosene ADD og lavt stoffskifte i tillegg, så jeg blir ikke bedre. Jeg håper at du kan bli bedre ved å trene hukommelsen din. 

Men det går fint an å leve med så lenge man er strukturert. På universitetet ble skippertak løsningen for eksamener, og jeg jobber faktisk som prosjektleder og må følge opp ganske mye hver eneste dag. Det går helt fint, til tross for at jeg kan glemme alt vi snakket om i sist møte.. Jeg skriver ned absolutt alt, og har alarmer på alt mulig. Jeg skriver også ned stikkord fra samtaler med venner så jeg kan følge opp hvordan det går med dem. 

Det som kan hjelpe for å huske detaljer er mindfulness og oppmerksomhetstrening, altså at du aktivt jobber for å huske ting.

Men først bør du drøfte det med legen

Anonymkode: 9c3e5...c7a

[AnonymBruker]

Jeg vet akkurat hva du snakker om TS, du er ikke alene
Det er lenge siden det begynte med depresjonen men blir sakte men sikkert bedre.

Ta det opp med legen du

Mindfullness er allerede nevnt av personen over meg og det har hjulpet. Det handler om å være her og nå. Kjenne på kroppen, se på detaljer rundt deg. Det tar litt trening men lærer deg å være "våken" til tider. Det er deilig å være litt fri, om ikke bare i noen minutter.

Anonymkode: ce183...70a

[AnonymBruker]

 

Ts her. Tusen takk for gode svar!  Jeg skal prøve å skrive ned ting jeg må huske og stikkord fra hva som blir sagt i samtaler, gode tips. Skal prøve å komme i kontakt med lege, er virkelig ikke enkelt og jeg har kviet meg for å gjøre det i alt for lang tid nå.. Har egentlig stusset over at jeg glemmer såppass mye og har dårlig hukommelse og konsentrasjon, men har samtidig vært en av de med best resultater i klassen. Er det fysisk mulig å ha gode karakterer og samtidig ikke huske hva en medelev fortalte meg for fem minutter siden? Skal jo sies at jeg øver ca 5-6 timer hver dag i tre dager før prøver, noe som sliter meg fullstendig ut. Men det å få gode karakterer er omtrent det eneste jeg føler at jeg mestrer i livet, så da er det på en måte verd å bruke så mye tid på skolearbeid. Den sosiale biten har aldri vært min greie, og har vel vært venneløs siden jeg startet på ungdomsskolen. 

Anonymkode: 0cb5b...0de

[AnonymBruker]

Kjenner meg så altfor godt igjen i alt du nevner. Spesielt det med at når du skal «lete» etter noe i hukommelsen, så står det bare helt stille. Som om man leter i et tomt rom. Jeg har aldri gått til lege, men dette problemet fikk jeg for et år siden da jeg gikk gjennom en svært tung tid etter at kjæresten min slo opp. Har vært slik helt siden, og jeg føler ikke jeg blir noe bedre. Jeg føler meg tilsynelatende gladere, men jeg føler det egentlig er overfladisk. Dypt inni meg er jeg fortsatt veldig deprimert og usikker på meg selv da jeg har blitt dumpet til fordel for en annen.

Vil bare du skal vite at du ikke er alene. Jeg er også ganske ung, 19 år. Må legge til at jeg hadde ekstremt problemer med å lese på pensum i eksamensperioden, endte meg at jeg strøk i flere fag. Nå har jeg droppet ut av universitetet for å ta et friår og jobbe med meg selv. Når du nevner det med lesinga, er det sånn at du føler du ikke er «tilstede»? Du bare «sovner» på en måte, samtidig som du leser, bare at du ikke får noe med deg? Sånn er det for meg hvertfall. Samme når jeg snakker med noen som prater veldig lenge, da kan jeg «falle ut» av samtalen. Har aldri vært sånn før. Det er helt jævlig! 

Anonymkode: 729a0...9b1

[AnonymBruker]

Jeg var sykere enn deg da jeg fikk hjelp. Jeg husket mindre og mindre, forstod mindre og mindre osv. Du trenger hjelp av noen. Det er ikke sikkert du trenger psykolog men du må ut av situasjonen din. Anbefaler å IKKE kontakte psykolog. Få venner, familie og fastlege til å hjelpe deg.

Anonymkode: c9275...fd5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg var sykere enn deg da jeg fikk hjelp. Jeg husket mindre og mindre, forstod mindre og mindre osv. Du trenger hjelp av noen. Det er ikke sikkert du trenger psykolog men du må ut av situasjonen din. Anbefaler å IKKE kontakte psykolog. Få venner, familie og fastlege til å hjelpe deg.

Anonymkode: c9275...fd5

Psykolog hjelper for noen, på samme måte som det ikke hjelper for andre. Slike råd kan være skadelige.
Hvis du får tilbud om psykolog TS så er det bare å prøve. Du har ingenting å tape.
 

29 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Ts her. Tusen takk for gode svar!  Jeg skal prøve å skrive ned ting jeg må huske og stikkord fra hva som blir sagt i samtaler, gode tips. Skal prøve å komme i kontakt med lege, er virkelig ikke enkelt og jeg har kviet meg for å gjøre det i alt for lang tid nå.. Har egentlig stusset over at jeg glemmer såppass mye og har dårlig hukommelse og konsentrasjon, men har samtidig vært en av de med best resultater i klassen. Er det fysisk mulig å ha gode karakterer og samtidig ikke huske hva en medelev fortalte meg for fem minutter siden? Skal jo sies at jeg øver ca 5-6 timer hver dag i tre dager før prøver, noe som sliter meg fullstendig ut. Men det å få gode karakterer er omtrent det eneste jeg føler at jeg mestrer i livet, så da er det på en måte verd å bruke så mye tid på skolearbeid. Den sosiale biten har aldri vært min greie, og har vel vært venneløs siden jeg startet på ungdomsskolen. 

Anonymkode: 0cb5b...0de

Det er absolutt mulig. Jeg er helt i tåke så å si hele tiden men jeg gjør det fortsatt utrolig bra på jobb og har oversikt over absolutt alt. Men det er fullstendig på autopilot. Spør du meg hva jeg gjorde i går etter jobb så sliter jeg.

Det blir ofte litt slik at når man er deprimert eller sliter med seg selv så nedprioriterer man seg selv, hvis det gir mening? Det er det samme hvis jeg skal representere jobben så kan jeg skru på sjarmen og gjøre det kjempe bra. Skal jeg representere meg seg.... ja da unngår jeg det Gjøre noe fint for andre? Tenker ikke over det en gang. Ta vare på meg selv? Eh....

Selvfølgelig er det kjempeflott at du gjør det bra på skolen! Men det er viktig å jobbe med mental helse også slik at du ikke etterhvert treffer veggen.

Anonymkode: ce183...70a

[Sitronterte]

Kontakt fastlegen og bli henvist til psykolog. Dette kan være alvorlig depresjon, PTSD eller en mental lidelse. Godt å finne ut av så fort som mulig. Lykke til!!

[AnonymBruker]

Hva mener du at du tuillet med mat? Om du er "heldig" har du "bare" vitaminmangler. Om du har spist lite eller veldig dårlig kan du få lave verdier av jern eller b vitaminer (mest vanlig). Burde sjekkes hos lege. 

Anonymkode: cafaa...5ed

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du at du tuillet med mat? Om du er "heldig" har du "bare" vitaminmangler. Om du har spist lite eller veldig dårlig kan du få lave verdier av jern eller b vitaminer (mest vanlig). Burde sjekkes hos lege. 

Anonymkode: cafaa...5ed

Ts igjen.

Jeg har hatt et «dårlig» syn på mat helt siden jeg startet på ungdomsskolen, men det har blitt bedre med årene. Er ikke undervektig eller noe slikt, og får nok i meg det jeg skal av vitaminer osv. Den dag i dag er det mest tankene rundt mat og at jeg spiser så ujevnt som er hovedproblemet. 

Anonymkode: 0cb5b...0de

[AnonymBruker]

Samme her.  Har også  ADD. 

Anonymkode: 5dfb9...9fc