Når ditt eget barn bryter kontakten

[BMW 5-serie 535D]

48 minutter siden, Carrot skrev:

Jada, jeg ser den - men hva skal de kalle deg i en setting der man ønsker anonymisere om du er han eller hun? Avkommet er liksom så - kaldt.. Og du er deres barn til de dør... eller du dør.. da er du deres avdøde barn rått men sant..

Mitt barn som har blitt godt voksen 🙂

Endret 26. august 2018 av BMW 5-serie 535D

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som barn som har kuttet kontant med en foreldre kan jeg si at det er grusomt, og ligger ofte masse bak, men foreldre som ikke har selvinnsikt eller evne til å ta ansvar eller snakke om egne feil. 

Min mor har insinuert at hun har ønsket å kutte kontakt. Jeg blir nok også omtalt like stygt av min mor som mange foreldre gjør om sine barn i tråden her. 

Dere mødre (og fedre) som har så mye stygt å si om barna deres: Vi vet at dere ikke liker oss! Vi har forstått at i deres øyne er vi «ditt og datt» Vi orker ikke å ha emosjonelt ansvar eller forhold til noen som see på oss som byrder, en diagnose, oppmerksomhetssyk, krevende osv. 

Nei takk! 

Men sånne «venner», hvem trenger fiender?! Dere er foreldre og svartmaler deres egne barn. Bare feil og ulemper trekkes frem! 

Jeg er godt likt, godt gift, godt utdannet, velfungerende i jobb og andre sosiale arena, men har en mor som bare ser det negative. Hvorfor skal jeg orke å leve mer med det? Å konstant være i nærvær av noen som bare ser ens feil??

spør dere selv foreldre; hva har DERE gjort, for at deres eget barn ikke MAKTER å være nær dere mer??! 

Anonymkode: d9292...783

Det kan du si, og for en del ligger gjerne skylden hos foreldrene. Selv føler jeg en enorm skyld fordi jeg ikke tidligere forsto at mitt barn hadde noe å slite med. Jeg var blind, av kjærlighet. Vi visste at barnet hadde "sine sider", men trodde det var noe barnet ville vokse av seg. Eller at det var noe vi kunne "elske bort". Mer trygghet, mer oppmerksomhet, mer forståelse... 

Jeg vet forøvrig hva min synd som mamma er; Jeg fikk to barn til. 

Det var et svik! Noe som slett ikke var ønsket. 

Jeg vet ikke hva synden til resten av familien er. Som meg elsket de barnet. Har alltid stilt opp for det. Det er mine foreldre og mine søsken, og jeg kan med hånden på hjertet si at de er svært gode mennesker, som alltid har ønsket barnet det beste. Barnet har kuttet ut dem også. Besteforeldre er knust. Forstår det ikke. 

Jeg kan bære min sorg, men det er tungt å bære sorgen til min familie! De fortjener det overhodet ikke! Det er gode og omtenksomme mennesker! 

Din historie er din, men du kan ikke automatisk anta at din historie er lik andres historie! Jeg vet at mitt barn har vokst opp med kjærlighet og omtanke rundt seg. Vært elsket, fått mye oppmerksomhet og støtte. Fikk kanskje for mye av det? Barnet var sentrum i livet til både meg og min familie i mange år. Ferier og feiringer ble lagt opp etter barnet. Eneste barn, eneste barnebarn i mange år. Skjemte vi bort? 

Vi trodde det ville være bra for barnet å få søsken. Det var nok kjærlighet til å "gå rundt". Raseriet og sjalusi trodde vi ville gå over. 

Du kan gjerne dømme meg som mor, for noe gikk galt, men min familie er utrolig flotte mennesker. Er det noe mitt barn aldri har manglet er det å bli sett, hørt og ivaretatt. 

Barnets søsken er trygge, kjærlige og omtenksomme barn. Et produkt av at de ikke bare har foreldre som bryr seg om dem, men en hel storfamilie som bryr seg. 

Min eldste hadde det samme! Resultatet ble likevel noe helt annet. Det barnet er sinna og fordømmende. 

Har vi feilet? Helt klart! Noe gikk veldig galt! Antagelig skulle vi ha reagert på sinneutbrudd og at ting skulle være på barnets premisser mens det ennå var mulig å gjøre noe, men barnet kunne være så skjønt også, og vi trodde virkelig at dette var noe barnet ville vokse av seg. Få mer omtanke og forståelse for andre. Utvikle empati. Det skjedde dessverre ikke. Det ble derimot verre. 

Det er ingenting i veien med intelligens, snarere tvert imot, men barnet slutter i utdanning, fordi lærere er idioter, og mister jobber, fordi sjefer er idioter. 

Vi er tydeligvis også idioter. Jeg kan som nevnt leve med at jeg får på meg at jeg har sviktet, men at mine foreldre gjorde det... nei! De har vært ren omsorg og kjærlighet for barnet hele barnets liv, og de var like kjærlige besteforeldre som de var foreldre. Har gjort mer for barnet enn hva man kan forvente, og dette er likevel takken. 

Du har sikkert rett i at mange foreldre bærer skylden selv, men tro likevel ikke at det alltid er likt i alle familier! 

Dette er vår sorg. Alle ønsker det beste for sine barn, iallefall det store flertallet. Jeg skulle ønske at dette var vår klare skyld, og at barnet mitt ellers var godt likt, godt utdannet og i god jobb, men det er ikke vår historie. Vi har et sinna barn, som fordømmer verden. Aldri hatt kjæreste. Mister venner like fort som det får dem. Det er noe galt med alle! Nå har barnet skjøvet bort dem som uansett elsker det også. 

Det kan ikke være et godt liv! Men hva skal vi gjøre? Det er for sent! Vi gjorde en fatal feil da vi trodde at vi kunne elske dette i barnet bort. 

Vi har fortvilet i så mange år, og nå føler vi på sorgen ved at barnet har valgt oss bort, og den vanvittige skammen ved at det delvis også er en lettelse. 

Kunne jeg ved å påta meg hele ansvaret for dette lysne barnets sinne og mørke, gjøre mitt barn veltilpasset og lykkelig, så hadde jeg gjort det på sekundet. Så enkelt er det dessverre ikke! 

Anonymkode: e04e4...e87

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan du si, og for en del ligger gjerne skylden hos foreldrene. Selv føler jeg en enorm skyld fordi jeg ikke tidligere forsto at mitt barn hadde noe å slite med. Jeg var blind, av kjærlighet. Vi visste at barnet hadde "sine sider", men trodde det var noe barnet ville vokse av seg. Eller at det var noe vi kunne "elske bort". Mer trygghet, mer oppmerksomhet, mer forståelse... 

Jeg vet forøvrig hva min synd som mamma er; Jeg fikk to barn til. 

Det var et svik! Noe som slett ikke var ønsket. 

Jeg vet ikke hva synden til resten av familien er. Som meg elsket de barnet. Har alltid stilt opp for det. Det er mine foreldre og mine søsken, og jeg kan med hånden på hjertet si at de er svært gode mennesker, som alltid har ønsket barnet det beste. Barnet har kuttet ut dem også. Besteforeldre er knust. Forstår det ikke. 

Jeg kan bære min sorg, men det er tungt å bære sorgen til min familie! De fortjener det overhodet ikke! Det er gode og omtenksomme mennesker! 

Din historie er din, men du kan ikke automatisk anta at din historie er lik andres historie! Jeg vet at mitt barn har vokst opp med kjærlighet og omtanke rundt seg. Vært elsket, fått mye oppmerksomhet og støtte. Fikk kanskje for mye av det? Barnet var sentrum i livet til både meg og min familie i mange år. Ferier og feiringer ble lagt opp etter barnet. Eneste barn, eneste barnebarn i mange år. Skjemte vi bort? 

Vi trodde det ville være bra for barnet å få søsken. Det var nok kjærlighet til å "gå rundt". Raseriet og sjalusi trodde vi ville gå over. 

Du kan gjerne dømme meg som mor, for noe gikk galt, men min familie er utrolig flotte mennesker. Er det noe mitt barn aldri har manglet er det å bli sett, hørt og ivaretatt. 

Barnets søsken er trygge, kjærlige og omtenksomme barn. Et produkt av at de ikke bare har foreldre som bryr seg om dem, men en hel storfamilie som bryr seg. 

Min eldste hadde det samme! Resultatet ble likevel noe helt annet. Det barnet er sinna og fordømmende. 

Har vi feilet? Helt klart! Noe gikk veldig galt! Antagelig skulle vi ha reagert på sinneutbrudd og at ting skulle være på barnets premisser mens det ennå var mulig å gjøre noe, men barnet kunne være så skjønt også, og vi trodde virkelig at dette var noe barnet ville vokse av seg. Få mer omtanke og forståelse for andre. Utvikle empati. Det skjedde dessverre ikke. Det ble derimot verre. 

Det er ingenting i veien med intelligens, snarere tvert imot, men barnet slutter i utdanning, fordi lærere er idioter, og mister jobber, fordi sjefer er idioter. 

Vi er tydeligvis også idioter. Jeg kan som nevnt leve med at jeg får på meg at jeg har sviktet, men at mine foreldre gjorde det... nei! De har vært ren omsorg og kjærlighet for barnet hele barnets liv, og de var like kjærlige besteforeldre som de var foreldre. Har gjort mer for barnet enn hva man kan forvente, og dette er likevel takken. 

Du har sikkert rett i at mange foreldre bærer skylden selv, men tro likevel ikke at det alltid er likt i alle familier! 

Dette er vår sorg. Alle ønsker det beste for sine barn, iallefall det store flertallet. Jeg skulle ønske at dette var vår klare skyld, og at barnet mitt ellers var godt likt, godt utdannet og i god jobb, men det er ikke vår historie. Vi har et sinna barn, som fordømmer verden. Aldri hatt kjæreste. Mister venner like fort som det får dem. Det er noe galt med alle! Nå har barnet skjøvet bort dem som uansett elsker det også. 

Det kan ikke være et godt liv! Men hva skal vi gjøre? Det er for sent! Vi gjorde en fatal feil da vi trodde at vi kunne elske dette i barnet bort. 

Vi har fortvilet i så mange år, og nå føler vi på sorgen ved at barnet har valgt oss bort, og den vanvittige skammen ved at det delvis også er en lettelse. 

Kunne jeg ved å påta meg hele ansvaret for dette lysne barnets sinne og mørke, gjøre mitt barn veltilpasset og lykkelig, så hadde jeg gjort det på sekundet. Så enkelt er det dessverre ikke! 

Anonymkode: e04e4...e87

Varm klem fra en mor som forstår deg. Du er ikke alene... 😢

Anonymkode: 9c4f1...635

[AnonymBruker]

Har du vekslende humør? Det kan avklare barnets vekslende humør?

Anonymkode: e8e5d...b16

[AnonymBruker]

Dette er jo ikke et barn. Det er jo en fullt voksen person. Det blir nok godt for dere begge å være borte fra hverandre. Ikke mas og ring osv. La han/hun kontakte deg når han/hun har behov for det. Gi han/hun tid. Normalt bryter han/hun ikke kontakt, men trenger en pause fra deg. Ta tiden til hjelp.

Jeg har en tenårings barn, som nå bor en liten periode hos faren. Sorgen kjenner jeg på. Men kranglene som oppstod i det siste ville bare ført vondt til verre. Noen ganger må man bite i seg sine egne sorger, og forstå barnets behov og la han eller hun få en pause fra oss. 

Anonymkode: 5bbaa...81e

[Duff]

Jeg lurer litt på dette med utredningen for bipolar. Vet du med sikkerhet at ikke det ble satt en annen diagnose som du ikke har fått vite? Det er mye skam rundt en del diagnoser. 

Jeg forstår at dette er sårt. Det er ofte en grunn til at barn (ja for våre barn er alltid våre barn uansett alder) bryter ut enten det har med oppvekst, sykdom eller dårlige bekjentskaper å gjøre. Det MÅ altså ikke bunne i noe du har gjort feil. Jeg vil anbefale å la det roe litt og se hva som skjer og så kontakte familiekontoret og få hjelp der. Kanskje dere begge kan gå dit og snakke ut enten sammen eller hver for dere. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan du si, og for en del ligger gjerne skylden hos foreldrene. Selv føler jeg en enorm skyld fordi jeg ikke tidligere forsto at mitt barn hadde noe å slite med. Jeg var blind, av kjærlighet. Vi visste at barnet hadde "sine sider", men trodde det var noe barnet ville vokse av seg. Eller at det var noe vi kunne "elske bort". Mer trygghet, mer oppmerksomhet, mer forståelse... 

Jeg vet forøvrig hva min synd som mamma er; Jeg fikk to barn til. 

Det var et svik! Noe som slett ikke var ønsket. 

Jeg vet ikke hva synden til resten av familien er. Som meg elsket de barnet. Har alltid stilt opp for det. Det er mine foreldre og mine søsken, og jeg kan med hånden på hjertet si at de er svært gode mennesker, som alltid har ønsket barnet det beste. Barnet har kuttet ut dem også. Besteforeldre er knust. Forstår det ikke. 

Jeg kan bære min sorg, men det er tungt å bære sorgen til min familie! De fortjener det overhodet ikke! Det er gode og omtenksomme mennesker! 

Din historie er din, men du kan ikke automatisk anta at din historie er lik andres historie! Jeg vet at mitt barn har vokst opp med kjærlighet og omtanke rundt seg. Vært elsket, fått mye oppmerksomhet og støtte. Fikk kanskje for mye av det? Barnet var sentrum i livet til både meg og min familie i mange år. Ferier og feiringer ble lagt opp etter barnet. Eneste barn, eneste barnebarn i mange år. Skjemte vi bort? 

Vi trodde det ville være bra for barnet å få søsken. Det var nok kjærlighet til å "gå rundt". Raseriet og sjalusi trodde vi ville gå over. 

Du kan gjerne dømme meg som mor, for noe gikk galt, men min familie er utrolig flotte mennesker. Er det noe mitt barn aldri har manglet er det å bli sett, hørt og ivaretatt. 

Barnets søsken er trygge, kjærlige og omtenksomme barn. Et produkt av at de ikke bare har foreldre som bryr seg om dem, men en hel storfamilie som bryr seg. 

Min eldste hadde det samme! Resultatet ble likevel noe helt annet. Det barnet er sinna og fordømmende. 

Har vi feilet? Helt klart! Noe gikk veldig galt! Antagelig skulle vi ha reagert på sinneutbrudd og at ting skulle være på barnets premisser mens det ennå var mulig å gjøre noe, men barnet kunne være så skjønt også, og vi trodde virkelig at dette var noe barnet ville vokse av seg. Få mer omtanke og forståelse for andre. Utvikle empati. Det skjedde dessverre ikke. Det ble derimot verre. 

Det er ingenting i veien med intelligens, snarere tvert imot, men barnet slutter i utdanning, fordi lærere er idioter, og mister jobber, fordi sjefer er idioter. 

Vi er tydeligvis også idioter. Jeg kan som nevnt leve med at jeg får på meg at jeg har sviktet, men at mine foreldre gjorde det... nei! De har vært ren omsorg og kjærlighet for barnet hele barnets liv, og de var like kjærlige besteforeldre som de var foreldre. Har gjort mer for barnet enn hva man kan forvente, og dette er likevel takken. 

Du har sikkert rett i at mange foreldre bærer skylden selv, men tro likevel ikke at det alltid er likt i alle familier! 

Dette er vår sorg. Alle ønsker det beste for sine barn, iallefall det store flertallet. Jeg skulle ønske at dette var vår klare skyld, og at barnet mitt ellers var godt likt, godt utdannet og i god jobb, men det er ikke vår historie. Vi har et sinna barn, som fordømmer verden. Aldri hatt kjæreste. Mister venner like fort som det får dem. Det er noe galt med alle! Nå har barnet skjøvet bort dem som uansett elsker det også. 

Det kan ikke være et godt liv! Men hva skal vi gjøre? Det er for sent! Vi gjorde en fatal feil da vi trodde at vi kunne elske dette i barnet bort. 

Vi har fortvilet i så mange år, og nå føler vi på sorgen ved at barnet har valgt oss bort, og den vanvittige skammen ved at det delvis også er en lettelse. 

Kunne jeg ved å påta meg hele ansvaret for dette lysne barnets sinne og mørke, gjøre mitt barn veltilpasset og lykkelig, så hadde jeg gjort det på sekundet. Så enkelt er det dessverre ikke! 

Anonymkode: e04e4...e87

Syns ikke jeg ser annet enn martyr og offerrolle jeg altså. Ikke veldig til selvinnsikt. Du får bestille time ved familikontor eller psykolog som en tredjeperson til å gi deg forståelse. Orker ikke lese alt du skriver en gang for eneste du ser av deg selv er at du har gjort alt og det er den andre det er noe galt med. Barn er også forskjellige så selv om to andre sier du er ok så betyr ikke det noe for den tredje. Kan også være at de ikke orker å si noe negativt til deg fordi de kjenner dine reaksjoner.

Anonymkode: 60aab...1d7

[AnonymBruker]

Moren min er også sikker på at jeg har en diagnose og jeg har vært til utredning for alt mulig. Adhd, bipolar, borderline, depresjoner, angst. Ja alt. Jeg har ingenting og ble mer frustrert av det fordi moren min mener jo at noe er galt med meg. Flere dager i uken i mange år gikk jeg til psykolog uten å få diagnose. Jeg vrengte meg tom for å få en diagnose. Rart hvor ille en mor kan tenke om barnet sitt for å slippe ansvar selv.

Anonymkode: 60aab...1d7

[Gjest hind]

44 minutter siden, AnonymBruker said:

Syns ikke jeg ser annet enn martyr og offerrolle jeg altså. Ikke veldig til selvinnsikt. Du får bestille time ved familikontor eller psykolog som en tredjeperson til å gi deg forståelse. Orker ikke lese alt du skriver en gang for eneste du ser av deg selv er at du har gjort alt og det er den andre det er noe galt med. Barn er også forskjellige så selv om to andre sier du er ok så betyr ikke det noe for den tredje. Kan også være at de ikke orker å si noe negativt til deg fordi de kjenner dine reaksjoner.

Anonymkode: 60aab...1d7

Så forskjellig vi leser innlegget hennes! Jeg ser overhodet ikke en martyr og synes hun viser god selvinnsikt. Tror du er så farget av dine egne erfaringer at du overfører dem på henne. Når det er psykisk sykdom hos barnet kan det være svært utfordrende å være forelder. De er jo sjelden utdannet innen faget og om de er det kan det jammen bli feil da også.  

 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns ikke jeg ser annet enn martyr og offerrolle jeg altså. Ikke veldig til selvinnsikt. Du får bestille time ved familikontor eller psykolog som en tredjeperson til å gi deg forståelse. Orker ikke lese alt du skriver en gang for eneste du ser av deg selv er at du har gjort alt og det er den andre det er noe galt med. Barn er også forskjellige så selv om to andre sier du er ok så betyr ikke det noe for den tredje. Kan også være at de ikke orker å si noe negativt til deg fordi de kjenner dine reaksjoner.

Anonymkode: 60aab...1d7

Det har jeg gjort, for å bearbeide skamfølelse ved at jeg føler jeg må ha feilet som mamma. For å få hjelp til å ikke ødelegge mine andre barn, som jeg skrev i brevet til familievernkontoret. Siden jeg ikke visste hvordan jeg hadde feilet måtte jeg mangle selvinnsikt, som du skriver. Det var min egen overbevisning. 

Så jeg gikk til psykolog, og tok også kontakt med familievernkontoret. Gikk til samtaler, og meldte meg på kurs. 

Du har bestemt deg du! Det er uansett min skyld! Jeg tenderte altså til å være enig med deg. Det måtte mye til for å klare å innse at noen ganger kan man fylle på i mengder, men det vil likevel renne rett gjennom, for det er sprekk i glasset. Jeg fikk klar beskjed om at det måtte jeg bare innse, for ellers sto jeg i fare for å faktisk forsømme de to yngre, fordi dette tok for mye av mine tanker. Det er sant! Jeg HAR forsømt de to yngre mer, fordi det eldre søsken fra de ble født sørget for at fokuset var der. 

Jeg klarer å innse at ikke alle situasjoner er som vår, og jeg tenker ennå at uansett hva andre sier, så har jeg jo feilet, siden det gikk galt, men jeg har også lært meg å gi mye slipp, fordi de to yngre ikke fortjener en mamma som er mentalt fraværende, i sorgen over at det gikk galt med eldste. 

Du virker ikke å kunne klare å se at det finnes ulike historier der ute i verden, men det du føler det mener du er en mal. Du kaller derfor meg en martyr uten selvinnsikt. Hva med deg da? Hvorfor er du så innbitt på at det må være som du mener? Du fordømmer meg, en fremmed på nettet, og vil ikke engang lese det jeg skriver, for å vurdere om du kan ta feil. Det er ingen god egenskap! Å være så ensporet at kun din sannhet finnes. 

 

Anonymkode: e04e4...e87

[AnonymBruker]

21 minutter siden, hind skrev:

Så forskjellig vi leser innlegget hennes! Jeg ser overhodet ikke en martyr og synes hun viser god selvinnsikt. Tror du er så farget av dine egne erfaringer at du overfører dem på henne. Når det er psykisk sykdom hos barnet kan det være svært utfordrende å være forelder. De er jo sjelden utdannet innen faget og om de er det kan det jammen bli feil da også.  

 

Jeg synes flere svar i tråden er svært farget av egne opplevelser, og så trekkes det ut i generalisering. "Dere foreldre gjør", "dere som mangler selvinnsikt", "dere som svartmaler og feiler".

Det er dessverre sånn at noen mennesker er vanskelige å ha i livet sitt. De kan være ekstremt krevende, humørsyke, selvopptatte, selvsentrerte, de kan lyve, være voldelige, ha en ekstrem offermentalitet- med eller uten diagnoser. Disse menneskene kan være foreldre, eller de kan være barn. Ganske mange er nok begge deler.

Noen ganger er det et uvanlig stort kræsj i personlighet og kjemi som gjør at én person kan fungere i en familiesetting, men ikke i en annen. Andre ganger blir omgivelsene eksperter i å tilpasse seg, på grensen til det sykelige. Barn som undertrykker egne følelser for å ta hensyn til sine foreldre, for eksempel. Eller foreldre som gjennomgående må forskjellsbehandle eller gå på eggeskall rundt ett barn, på bekostning av de andre.

Det finnes så mange varianter, men jeg vil protestere på at det kun er foreldrene som alltid er de vanskelige. De har et større ansvar for å ordne opp i ting (og tar de ikke det ansvaret så godt det lar seg gjøre har de feilet!), men noen ganger er ting så vanskelig at de ikke lar seg "fikse". Menneskers personlighet og mellommenneskelige forhold er utrolig komplekst tema.

Alle som sliter med vanskelige foreldre, eller vanskelige barn, har min sympati. Det er utrolig sårt og vanskelig. 

Anonymkode: e9dbb...8e4