Når ditt eget barn bryter kontakten

[AnonymBruker]

Jeg er en mor på 53 år, skilt fra barnafar.

Mitt yngste barn har bodd hos meg noen år av diverse grunner jeg ikke vil nevne her. 

Jeg har gjort så godt jeg kan for dette barnet i alle år og nå skal det flytte ut om få uker av egen fri vilje. Samtidig fikk jeg beskjed om at kontakten mellom oss vill bli brutt. Årsaken til det er ifølge barnet at jeg aldri har brydd meg om det, aldri vært tilstede for det.

Jeg skriver «det» da jeg ikke ønsker å skrive kjønn.

Dette barnet har svært vekslende humør og jeg skal ærlig innrømme at da humøret er på bånn og min tilnærming ikke fører frem så har jeg gitt opp. Jeg har gitt beskjed om at det kan komme og snakke med meg hvis det føler for det. Noen ganger har vi snakket sammen og jeg gir råd så godt jeg kan. Så kan vi ha en fin periode igjen, før barnet plutselig en dag begynner å kjefte på meg fordi jeg ikke er en inkluderende mor igjen.

Jeg jobber og utenom jobb er jeg stort sett hjemme, så jeg er tilstede hvis barnet trenger en prat.

Nå kjenner jeg veldig lettelse, men også sorg over at barnet skal flytte. Jeg gleder meg til å få være fri i min egen leilighet, men gruer meg veldig hvis kontakten blir brutt.

Jeg er så utrolig glad i dette barnet og kan gjøre nær sagt hva som helst for det, men det er aldri bra nok.

Jeg håper dette vil bedre seg når vi ikke tråkker på hverandre her hjemme lenger, men jeg vet jo ikke.

Jeg er ikke slem på noen måte, heller tvert om. Jeg trur mer og mer på at barnet mitt har en eller annen diagnose pga vekslende humør. Jeg hat vært innom tvangstanker. Barnet er utredet for bipolar og det var det ikke.

Er det noen som kan gi meg noen trøstende ord og som kanskje har hatt det som meg selv og som vil fortelle om hvordan det har gått med dere?

Anonymkode: 87389...ca2

[Kvalitet]

Jeg lurer på hvor gammelt barnet er og om det er eller skal begynne på utdannelse? 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Kvalitet skrev:

Jeg lurer på hvor gammelt barnet er og om det er eller skal begynne på utdannelse? 

Barnet er 24 og i full jobb.

Anonymkode: 87389...ca2

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal la det gå litt tid her, dette vil høyst sannsynlig roe seg mer når dette voksne barnet har fått bo alene ei stund.

Med mindre du underkommuniserer noe voldsomt her så er det jo ikke så mye du kan gjøre.

Men jeg ville invitert til familieterapi om ei stund(type 6-12 mnd til), for å se om man kan finne en OK måte å komme overens på. 

Anonymkode: a572d...e86

[Gjest hind]

Litt tid fra hverandre kommer sikkert til å gjøre underverker. "Barn" på 24 er for gamle til å bo hjemme og det ender ofte opp med maktkamp og drama fordi de egentlig trenger å skape seg sitt eget liv. Da går det ut over den som er dem nærmest og i dette tilfellet er det deg. La yngstemann få flytte ut, vær hjelpsom og snill, sørg for å få formidlet at du er der uansett hva og vær det hvis noe skjærer seg. 

[Hadley]

Hvis en 24 åring måtte bo hjemme hos mamma kan jeg godt forstå at han/hun er sur og tverr. Er jo da man skal leve livet og finne seg selv! Bli selvstendig og finne nye venner og bekjente. Ikke fremdeles bo hjemme hos mamma. 

Jeg vil tippe at å bryte kontakten er en trussel som kommer av frustrasjon. Sikkert dritlei av å måtte bo sammen med mamma hele tiden. Gi det litt tid, et par måneder, så vil jeg tro det går seg til.  

[AnonymBruker]

Det som er viktig å huske på her, er at alle sine opplevelser og følelser er forskjellig. Selv om du føler at du har vært tilstede for barnet, så kan barnet ha en følelse og en opplevelse av at du ikke har vært der for den.

Er du flink til å være åpen om følelser og tanker? Det er veldig viktig for å få knyttet følelsesmessig bånd, og ihvertfall slik at barnet kan føle seg elsket. Viktig å fortelle at du elsker h*n og alltid er der for h*n. Viser du noen form for sorg eller spørsmålstegn ovenfor det barnet sa til deg? Eller er du bare "apatisk" og tenker at dette går over? Kommunikasjon og trygghet er UTROLIG viktig, og virker som at barnet ditt faktisk føler seg neglisjert. Selv om det ikke er din sannhet.

Anonymkode: 37a0f...e2e

[BMW 5-serie 535D]

Herregud, hvorfor si barn til en 24 åring??

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mor på 53 år, skilt fra barnafar.

Mitt yngste barn har bodd hos meg noen år av diverse grunner jeg ikke vil nevne her. 

Jeg har gjort så godt jeg kan for dette barnet i alle år og nå skal det flytte ut om få uker av egen fri vilje. Samtidig fikk jeg beskjed om at kontakten mellom oss vill bli brutt. Årsaken til det er ifølge barnet at jeg aldri har brydd meg om det, aldri vært tilstede for det.

Jeg skriver «det» da jeg ikke ønsker å skrive kjønn.

Dette barnet har svært vekslende humør og jeg skal ærlig innrømme at da humøret er på bånn og min tilnærming ikke fører frem så har jeg gitt opp. Jeg har gitt beskjed om at det kan komme og snakke med meg hvis det føler for det. Noen ganger har vi snakket sammen og jeg gir råd så godt jeg kan. Så kan vi ha en fin periode igjen, før barnet plutselig en dag begynner å kjefte på meg fordi jeg ikke er en inkluderende mor igjen.

Jeg jobber og utenom jobb er jeg stort sett hjemme, så jeg er tilstede hvis barnet trenger en prat.

Nå kjenner jeg veldig lettelse, men også sorg over at barnet skal flytte. Jeg gleder meg til å få være fri i min egen leilighet, men gruer meg veldig hvis kontakten blir brutt.

Jeg er så utrolig glad i dette barnet og kan gjøre nær sagt hva som helst for det, men det er aldri bra nok.

Jeg håper dette vil bedre seg når vi ikke tråkker på hverandre her hjemme lenger, men jeg vet jo ikke.

Jeg er ikke slem på noen måte, heller tvert om. Jeg trur mer og mer på at barnet mitt har en eller annen diagnose pga vekslende humør. Jeg hat vært innom tvangstanker. Barnet er utredet for bipolar og det var det ikke.

Er det noen som kan gi meg noen trøstende ord og som kanskje har hatt det som meg selv og som vil fortelle om hvordan det har gått med dere?

Anonymkode: 87389...ca2

Her handler det ikke kun om deg, men dere begge som individer av foreldre som på noen måte har mislykket. 

- arrangerte du bursdager? - var hjemmet et trygt sted å komme til? - ble det misbrukt alkohol i hjemmet? - hvordan har du uttrykt kjærlighet?

hvis han er 18 år, så er dette en selvsagt mot reaksjon der lengselen etter nærhet og kjærlighet er det vesentlige gutten din ser og vil erfare, dermed kan du ikke komme i etter tid å formidle sannhetens ord. 

Anonymkode: b8e4f...614

[LizbethOsnes]

Jeg er ikke i samme situasjon, men da jeg var 24 (som bare er to år siden, men føles brått som en evighet siden sett i lys av dette innlegget) var jeg mamma til en treåring og hadde bodd hjemmefra i over seks år.. Om jeg skulle ha bodd hjemme med foreldrene mine i den alderen hadde det vel sannsynligvis rablet for meg før eller siden (selv om de er verdens beste foreldre og vi er en veldig sammensveiset familie), og jeg hadde nok også gitt klar beskjed om å gi meg litt "space" når jeg omsider flyttet ut 😉

Se på det som at barnet ditt (for det vil h*n jo for alltid være, uansett alder) prøver å komme seg ut i livet som voksen, h*n vil helt sikkert "komme tilbake" til deg mentalt når h*n har fått vært alene en stund. Ikke ta det så veldig tungt, om du kan la være 🙂 

[LizbethOsnes]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her handler det ikke kun om deg, men dere begge som individer av foreldre som på noen måte har mislykket. 

- arrangerte du bursdager? - var hjemmet et trygt sted å komme til? - ble det misbrukt alkohol i hjemmet? - hvordan har du uttrykt kjærlighet?

hvis han er 18 år, så er dette en selvsagt mot reaksjon der lengselen etter nærhet og kjærlighet er det vesentlige gutten din ser og vil erfare, dermed kan du ikke komme i etter tid å formidle sannhetens ord. 

Anonymkode: b8e4f...614

Woooow. "Barnet" er 24 år og har bodd hjemme hos TS i flere år allerede. Jeg tror ikke TS kan være så forferdelig ille 😉 

[AnonymBruker]

Mitt eldste barn har brutt kontakt med meg, og det er både en sorg og en lettelse. Sorg fordi det selvfølgelig ikke burde være slik, men lettelse fordi relasjon til dette barnet har vært vanskelig over år. Det har vært utrolig krevende, og jeg har følt at uansett hva man gjør er det ikke godt nok. En helt vanlig familiemiddag, med besteforeldre, mine søsken, barnets søsken og kusiner og fettere ble fort en trykket opplevelse, fordi alle liksom måtte være på tå hev for å ikke si eller gjøre noe galt. Barnet tåler dårlig å ikke være i fokus, og har fra det var liten sørget for å komme i fokus dersom fokus var på andre. Da det var yngre med raserianfall og å forlate bordet, når eldre ved å vite bedre enn alle andre. 

Det er sannsynligvis en diagnose bak, men barnet valgte å flytte til far under utredning, og far fulgte ikke opp. Ga bare meg skylden for at barnet er som det er. 

Jeg elsker selvfølgelig barnet mitt, og må likevel innrømme at jeg puster lettere uten kontrakt med dette barnet. Jeg føler at jeg mistet det for mange år siden, da barnet flyttet til far, og at jeg og min familie nå mest av alt fungerer som syndebukker for at livet ikke oppleves som en lek for en ung voksen som egentlig mener at alt skal serveres opp i hendene. Vi svikter bare ved å sette krav. Vi fordømmes hardt for å være mennesker med feil og mangler. Barnet er liksom i en annen liga enn oss, og ved å ikke konsekvent beundre og servere det barnet ønsker både svikter vi, og feiler. Barnet har lov til å feile, men ikke andre. Det fordømmes hardt. Negativt og fordømmelse dyrkes av barnet. Det evner ikke å være takknemlig for noe, eller å være rund i kantene i forhold til andre. 

Det er fryktelig sårt at situasjonen er som den er, men når situasjonen først er som den er føles barnets fravær også som en lettelse. 

Anonymkode: e04e4...e87

[Carrot]

26 minutter siden, BMW 5-serie 535D skrev:

Herregud, hvorfor si barn til en 24 åring??

Min eldste er 28 og fortsatt barnet mitt selv om h*n er voksen   det vil alltid være slik at ens barn er akkurat det, barnet ditt.. 

 

TS - 

gi det tid, det å bo sammen når man også forsøker finne sine egne verdier som voksen er utfordrende for alle parter. Spesielt om man har hatt utfordringer, noe det kan virke som om dere har hatt. Kanskje er du ikke flink nok til å vise at du bryr deg, kanskje viser du det på en måte som avkommet ikke helt ser, forstår, kanskje er rådene ikke de man helst vil ha osv osv. men til syvende og sist nå du gi slipp. Pass på å si om og om igjen at barnet alltid er velkommen, at du alltid vil være der om de trenger det og at døren er åpen selv om barnet velger avstand. 

Det eneste man som forelder kan gjøre er sitt beste. 

[AnonymBruker]

Ditt voksne barn er 24 år, i full jobb og har hatt utredning så tenker jeg at da er det ikke noe galt med hen. Det at du gir opp ved motstand, barnet har det bra når du snakker mye med det for en periode før det snur igjen. Min tanke er at kanskje du er veldig lite tilstedet frem til du blir påminnet hva 24 åringen trenger da?

Det virker som om det ikke er stabilitet over den gode kontakten og da blir 24 åringen grinete på deg. Jeg kan til dels forstå 24 åringen ut fra hva jeg leser. Du tenker jo også at noe er galt med barnet ditt, min tanke er at det er et følelsesmenneske. Kanskje du er lite mottagelig til at det faktisk er deg det er noe "galt" med? 

Anonymkode: 60aab...1d7

[AnonymBruker]

det blir feil at noen i den alderen ikke skal få sagt sin mening, derimot kan jeg ikke kalle det et barn lenger. Her er det en person som har sett bak siden som kan skje i familien, og har en ufattelig behov for bekreftelse fremover i livet. Alt handler om kjærlighet, og kjærlighet kan man aldri konstruere. Men det kommer som ekte vare i den du er og det du er kalt til i livet.

Anonymkode: b8e4f...614

[AnonymBruker]

Jeg har lest alle svarene nå og har kommet frem til at jeg lar barnet gjøre som det vil. Vil barnet bryte kontakt, så skal jeg bare sende en mld innimellom for å høre hvordan det går og at jeg er her hvis det er noe.

Jeg er ikke feilfri, men rimelig sliten av å gå på silketøfler hjemme hos meg selv. Det gjør meg veldig vondt å innrømme at når jeg er alene hjemme så koser jeg meg.

De dagene barnet er i godt humør og vi snakker sammen så er det også koselig.

Jeg har forhørt meg med mine 2 andre barn om de kan væresånill og si hva det er galt med meg som mamma. Ingen av de har noe å utsette på meg, begge sier det er denne 24 åringen som har litt for mye drømmer om livet som ikke kan oppfylles. De har begge bedt meg om å si fra at 24 åringen skal flytte ut hvis det er så stor misnøye. Jeg klarer ikke kaste ut mitt eget barn, men nå skal det jo uansett flytte av egen vilje. Jeg kommer til å gi klar beskjed om at det å angre for så å ønske å flytte tilbake ikke vil være aktuelt. Nå vil jeg leve mitt liv og ikke minst slappe av i mitt eget hjem.

Anonymkode: 87389...ca2

[BMW 5-serie 535D]

1 time siden, Carrot skrev:

Min eldste er 28 og fortsatt barnet mitt selv om h*n er voksen   det vil alltid være slik at ens barn er akkurat det, barnet ditt.. 

 

TS - 

gi det tid, det å bo sammen når man også forsøker finne sine egne verdier som voksen er utfordrende for alle parter. Spesielt om man har hatt utfordringer, noe det kan virke som om dere har hatt. Kanskje er du ikke flink nok til å vise at du bryr deg, kanskje viser du det på en måte som avkommet ikke helt ser, forstår, kanskje er rådene ikke de man helst vil ha osv osv. men til syvende og sist nå du gi slipp. Pass på å si om og om igjen at barnet alltid er velkommen, at du alltid vil være der om de trenger det og at døren er åpen selv om barnet velger avstand. 

Det eneste man som forelder kan gjøre er sitt beste. 

Kan jo forsåvidt si det slik, men jeg hadde blitt irritert om foreldrene mine hadde kalt meg et barn 😂

[Carrot]

42 minutter siden, BMW 5-serie 535D skrev:

Kan jo forsåvidt si det slik, men jeg hadde blitt irritert om foreldrene mine hadde kalt meg et barn 😂

Jada, jeg ser den - men hva skal de kalle deg i en setting der man ønsker anonymisere om du er han eller hun? Avkommet er liksom så - kaldt.. Og du er deres barn til de dør... eller du dør.. da er du deres avdøde barn rått men sant..

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mitt eldste barn har brutt kontakt med meg, og det er både en sorg og en lettelse. Sorg fordi det selvfølgelig ikke burde være slik, men lettelse fordi relasjon til dette barnet har vært vanskelig over år. Det har vært utrolig krevende, og jeg har følt at uansett hva man gjør er det ikke godt nok. En helt vanlig familiemiddag, med besteforeldre, mine søsken, barnets søsken og kusiner og fettere ble fort en trykket opplevelse, fordi alle liksom måtte være på tå hev for å ikke si eller gjøre noe galt. Barnet tåler dårlig å ikke være i fokus, og har fra det var liten sørget for å komme i fokus dersom fokus var på andre. Da det var yngre med raserianfall og å forlate bordet, når eldre ved å vite bedre enn alle andre. 

Det er sannsynligvis en diagnose bak, men barnet valgte å flytte til far under utredning, og far fulgte ikke opp. Ga bare meg skylden for at barnet er som det er. 

Jeg elsker selvfølgelig barnet mitt, og må likevel innrømme at jeg puster lettere uten kontrakt med dette barnet. Jeg føler at jeg mistet det for mange år siden, da barnet flyttet til far, og at jeg og min familie nå mest av alt fungerer som syndebukker for at livet ikke oppleves som en lek for en ung voksen som egentlig mener at alt skal serveres opp i hendene. Vi svikter bare ved å sette krav. Vi fordømmes hardt for å være mennesker med feil og mangler. Barnet er liksom i en annen liga enn oss, og ved å ikke konsekvent beundre og servere det barnet ønsker både svikter vi, og feiler. Barnet har lov til å feile, men ikke andre. Det fordømmes hardt. Negativt og fordømmelse dyrkes av barnet. Det evner ikke å være takknemlig for noe, eller å være rund i kantene i forhold til andre. 

Det er fryktelig sårt at situasjonen er som den er, men når situasjonen først er som den er føles barnets fravær også som en lettelse. 

Anonymkode: e04e4...e87

PUH! Med så mange stygge omtaler om seg selv tror jeg det må være en deilig ryggsekk å dumpe ! 

Anonymkode: d9292...783

[AnonymBruker]

Som barn som har kuttet kontant med en foreldre kan jeg si at det er grusomt, og ligger ofte masse bak, men foreldre som ikke har selvinnsikt eller evne til å ta ansvar eller snakke om egne feil. 

Min mor har insinuert at hun har ønsket å kutte kontakt. Jeg blir nok også omtalt like stygt av min mor som mange foreldre gjør om sine barn i tråden her. 

Dere mødre (og fedre) som har så mye stygt å si om barna deres: Vi vet at dere ikke liker oss! Vi har forstått at i deres øyne er vi «ditt og datt» Vi orker ikke å ha emosjonelt ansvar eller forhold til noen som see på oss som byrder, en diagnose, oppmerksomhetssyk, krevende osv. 

Nei takk! 

Men sånne «venner», hvem trenger fiender?! Dere er foreldre og svartmaler deres egne barn. Bare feil og ulemper trekkes frem! 

Jeg er godt likt, godt gift, godt utdannet, velfungerende i jobb og andre sosiale arena, men har en mor som bare ser det negative. Hvorfor skal jeg orke å leve mer med det? Å konstant være i nærvær av noen som bare ser ens feil??

spør dere selv foreldre; hva har DERE gjort, for at deres eget barn ikke MAKTER å være nær dere mer??! 

Anonymkode: d9292...783