Gå til innhold

Dere med personlighetsforstyrrelse


Fremhevede innlegg

Skrevet
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi. Jeg er litt usikker. Det er i regi av Lovisenberg DPS!

Anonymkode: f1e55...e92

Jeg sjekket nå, og ser at det heter «samtalegruppe med fokus på relasjoner».

Anonymkode: f1e55...e92

Videoannonse
Annonse
Skrevet
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi. Jeg er litt usikker. Det er i regi av Lovisenberg DPS!

Anonymkode: f1e55...e92

Håper det hjelper deg. :hug:

Anonymkode: 82026...f74

Skrevet
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper det hjelper deg. :hug:

Anonymkode: 82026...f74

Takk 😊. Det håper jeg også! 

Anonymkode: f1e55...e92

Skrevet
46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ADHD, PTSD, dissosiativ lidelse, panikkangst og andre typer angst, insomnia og flere søvnforstyrrelser.. Utredes nå IGJEN for flere diagnoser, paranoid og engstelig PF. Går ikke på medisiner nå, men skal mest sannsynlig starte på ADHD medisiner igjen. Sliter med meg selv, men har vært i behandling jævlig lenge og gått til psykologer og traumepsykologer i over 10 år, så jeg vil si at jeg er ganske oppegående. Det kan alle bli, så lenge de vil!

Jeg har vært ute av jobb en god stund, men tatt opp fag fra skolen. Nå jobber jeg i utelivsbransjen, bartender/servitør. Trives godt i den bransjen da det er litt mer laidback og alltid mye å gjøre (adhd 😂). Så jeg jobber der nå og tar voksenopplæring påbygg. 

Har bare jobbet i uteliv og restaurantbransjen :) 

Anonymkode: 32986...7fb

Så bra du er istand til å være i jobb! Kan jeg spørre om angsten og dissosiativ lidelsen er et resultat av traumer? siden du har PTSD. Var det vanskelig å få diagnosert dissosiativ? Har liksom aldri forstått forskjellen på sympomene på PTSD og dissosiativ, da de er så like. Har forstått det som om en av symptomene på PTSD nettopp er dissosiasjon. 

Anonymkode: 4a328...dfe

Skrevet
15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blandet pf og ptsd. Jobber som lærer på videregående. Er relativt fersk, er i mitt andre år i full jobb. Jeg trives veldig godt, men det spørs om ikke arbeidsmengden blir for mye for meg. Jobber mellom 50-70 timer i uka, som regel. Og selv om jeg trives, tærer dette veldig på. I mitt første år i jobb endte jeg opp sykmeldt i to måneder. Jeg trenger egentlig mye hvile, og blir veldig langt nede, får mye angst osv. av stress. Har et barn i småskolen, så er ikke mye tid til å hvile på fritiden heller.

Så nå er jeg litt i villrede. Jeg elsker jobben min, men hvis det fortsetter slik, er det ikke noe jeg takler å stå i i lengden. Kunne fint klart en «vanlig» jobb i 100% stilling med mye overtid i korte perioder, men læreryrket er ikke en 8-16 jobb akkurat. Men de sier at de første årene er «verst», og at det skal bli lettere når man er mer dreven. Så jeg tenker jeg skal se an hvordan det utvikler seg. Blir det ikke mindre belastende i løpet av ett års tid, så må jeg finne meg noe annet å jobbe med. Dessverre!

 

Anonymkode: c941c...754

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette med når det blir formye. Bl.a Kaldsvettet av angst når jeg våknet om morgenen før jeg skulle på jobb og  slet endel med stress og uro. Jeg håper du har noen som kan avlaste deg litt. Jeg hadde ikke det og har det ikke, men får hjelp likevell på andre måter slik at hverdagen går lettere. Håper du kommer deg gjennom det og all ære til deg om du gjør det, samtidig håper jeg du ikke møter veggen at du tar på deg formye. Da kan det ta veldig mye lenger tid å hente seg inn igjen og man risikerer mye mer. Man trenger å få hentet seg inn igjen. Hvile er viktig. Du er sikkert veldig klar over det selv og det er bra du har en plan med det.

Jeg beundrer deg for at du du kommer deg gjennom såpass stor arbeidsmengde samtidig som du har barn i småtrinnet 👍🏼 Alt er jo for en periode, og ser du har en plan med det hvis det blir formye. Det er veldig bra at du har den innsikten. Det er ikke sikkert du trenger å skifte jobb, det kan jo hende du kan gå ned litt i stilling en periode. Det er mulig det finnes andre alternativer også. Trenger ikke være sånn for alltid, men for en periode. Det jeg prøver å si er at kan finnes løsninger som kan gjøre det lettere i hverdagen. Da tenker jeg på ift avlasting/ arbeidsmengden/ hjelp ift utfordringene dine. Hadde noen sagt dette til meg når jeg trodde jeg skulle klare å fixe alt og mere til  (slik har jeg alltid tenkt) så hadde jeg feiet det vekk og tenkt at nei, dette fixer jeg og undervurderte utfordringene. Jeg er jo så sterk. Alltid vært det. Så smalt det så voldsomt en dag at hele bakken under føttene mine forsvant.  Anbefales ikke. Ting tar så lang tid å bygge opp igjen da. Mer enn hva man egentlig har tid til. Veldig mye mer. Er på «oppbyggingsnivå» enda. Det er ikke sikkert du risikerer det såklart, selv om jeg gjorde det, men utifra det du fortalte i innlegget ditt så følte jeg for å si noe om det hvertfall. Uansett så heier jeg på deg og håper virkelig du slipper å velge bort læreryrket siden du trives så godt. Det har jo så mye å si at man trives såpass godt så håper du slipper det. Uansett, dette ikke ment som «belærende» og jeg kjenner jo ikke deg etc, men håper uansett med tiden at trykket du føler no letter. 

Anonymkode: ce83c...3da

Skrevet
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen i det du skriver :) Skal svare så godt jeg kan iallefall, så får du heller spørre om det er noe som er uklart :)

Det som har hjulpet meg mye har vært å få forståelse for diagnosene. Jeg har vært på flere "kurs" i regi av DPS hvor vi har lært hva PTSD er, hvordan PTSDen fungerer osv osv osv (nå tok jeg PTSDen som eksempel) Det har gitt meg flere verktøy til å kunne håndtere det og ikke minst være mer bevist på hva som skjer. 

Jeg har ikke "hyper" adhd, men har et voldsomt kaos inne i hodet. Jeg går på laveste dose Ritalin og jeg syntes det har hjulpet meg en del. Når jeg har klart å samle tankene litt så går det ikke ut i like store eksplosjoner som det gjorde tidligere. Tar jeg mer Ritalin syntes jeg det får motsatt virkning.

Jeg håper at når jeg har fått ADHDen under kontroll så vil jeg "miste" noen av de andre diagnosene. De er rimelig sikre på paranoid, ptsd og engstelig, men håper borderline i det minste vil bli slettet. Ikke det at det egentlig spiller noen rolle for meg hva det heter så lenge jeg får hjelp, men det er jo noe med det 😂

Jeg har alltid slitt med relasjoner og er nok tidvis et mareritt å være sammen med. Jeg har verdens mest tålmodige kjæreste heldigvis ❤️ Det har hjulpet han MYE å få vite om diagnosene og han har lest seg mye opp på dem. Det har gitt han en større forståelse for hva som er "meg" og hva som er "diagnosen". I starten før jeg fikk diagnosene (hadde i utgangspunktet bare PTSD) var det mye vanskeligere for han å håndtere. Nå skjønner han mer av hva som skjer og han vet hva han skal ta seg nær av og ikke. Han har også blitt en kløpper til å få "meg ned på jorden" når jeg trenger det. Dette har også ført til at jeg har blitt mye bedre fordi jeg har følt at noen ser meg og "forstår" meg.

Jeg reagerte som deg når jeg fikk diagnosene. Jeg gikk gjennom en skikkelig sorgreaksjon og tenkte at nå "var livet over". Jeg så for meg uføretrygd og at ingen ville være venn med en som var så syk som meg. Så du MÅ slutte å lese om diagnosene på nett MED EN GANG! Jeg bestemte meg for at jeg på ingen måte er diagnosene mine, men at jeg er samme personen som jeg var før jeg fikk dem. Jeg har mine feil og mangler, men helt ærlig: Hvem har ikke det? Forskjellen er at våre feil og mangler har et navn.

Jeg kjenner ikke noen andre med personlighetsforstyrrelser tror jeg. Eller, det gjør jeg helt sikkert, men jeg vet ikke om dem :P Kjenner flere med ADHD og de er alle like forskjellige som alle andre. Noen fungerer utmerket, mens andre har utfordringer. Tror det kommer veldig mye ann på innstilling og om man velger å gjøre det til et "problem", eller om man godtar at "sånn er det". 

Anonymkode: 4f2c4...32d

Du er en engel!! ❤️ Det du skriver her er så ufattelig det jeg trengte å vite akkurat no. Vet ikke hvor jeg skal begynne! Jeg var ikke klar over at man kunne ta slike kurs. Det skal jeg ta opp med min behandler. Og jeg skal herved SLUTTE å surfe nettet om diagnoser med en eneste gang. Tusen takk for klar tale der, det trengte jeg! Jeg er nok ikke like heldig som deg mht å fremdeles være megselv oppi dette. Jeg ble dypt deprimert og ble veldig skremt over min egen situasjon, følte jeg mistet den kontrollen jeg trodde jeg hadde og med det «mistet jeg megselv» isolerte meg og sluttet å ta kontakt med folk, hvertfall til det minimale. Venner jeg har vært der for dag og natt viste seg å ikke være der når jeg trengte de (de vet om situasjonen og hvor alvorlig det har vært) jeg har kjempet for å ikke ende opp som bitter og selvsentrert. Så er det akkurat det jeg har blitt! Har mistet en venn pga dét. Jeg føler meg litt som i ingenmannsland, vet ikke lenger hva jeg skal tenke, tro eller føle. Føler meg lost rett og slett..men ønsker så veldig å komme meg styrket og ti ganger bedre rustet ut av dette her, at jeg tar med meg viktige lærdommer. Føler meg som ett dårlig menneske, mistenksom og negativ. Istedenfor å imøtekomme, tørr jeg ikke og holder avstand i situasjoner jeg ikke vet lenger hvordan jeg skal takle, for jeg føler jeg vet ingenting lenger. Stoler ikke på tankene og følelsene mine. Ikke konstant da, men mye. Men du har så rett i det du sier, vi har alle våre feiler og mangler, sånn sett er vi «heldige» fordi vi kan relatere veldig mye til de ift diagnosene/ at de har ett navn. Veldig fint poeng. 

Hehe. Ja det kan du si, hvem vet hvilke diagnoser folk rundt oss egentlig kan ha :P Det er synd at det er så tabubelagt. Vi skulle vært merket 🤣 Med armbånd eller noe. Og så skulle bare vi som har diagnoser visst om denne merkingen 🤔 :P da hadde vi kanskje sluppet å føle oss så alene om det om ikke annet.

Nok om det! Han kjæresten din er jo helt fantastisk ❤️At han klarer å forholde seg til deg slik han gjør og tilegner seg kunnskap etc, slike menn trodde jeg faktisk ikke fantes. Det at han ser deg ig forstår deg er så ufattelig viktig når man har disse diagnosene. Det er alfa omega om ett forhold skal fungere eller ei. Det sier veldig mye om han at han klarer dette, men så sier det veldig mye om deg også siden han gjør det.Dere er nok begge veldig heldige som har hverandre ❤️

Det siste du skriver er ett utrolig viktig poeng. Om man skal la det bli ett problem eller bare tenke at «sånn er det». Jeg er ikke helt ferdig med «diagnostiseringen» fordi jeg ba sa «stopp» til terapeuten min for jeg klarte ikke fordøye det når han fortalte jeg hadde blandet pf. No har jeg klart å ta det inn, så skal snart ta opp igjen den tråden om utredning. Jeg skal øve meg på at «sånn er det» tusen tusen takk for du delte dette, det har virkelig fått meg til å tenke litt nyere enn hva jeg har gjort til nå. 

Anonymkode: ce83c...3da

  • Liker 3
Skrevet
18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Får du medisiner for det? Jeg trodde bare man trengte samtaleterapi (er bare 1/2 år siden jeg fikk diagnosen) hvis jeg kan spørre, hvilken medisin tar du? Så bra du vil det, lykke til 👌🏼❤️

Anonymkode: ce83c...3da

 

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har de begynte å medisinere? Kan jeg spørre hva slags medisiner? Det sies jo at det ikke kan medisineres, så ble litt overrasket.

Anonymkode: 1a562...456

Begynte på Zoloft før de var helt sikre på diagnosen min pga at jeg var suicidal, hvilket ikke var helt ideelt, men da jeg fikk diagnosen "på ordentlig" etter et sykehusopphold ble jeg satt på Lamictal i tillegg. Den kombinasjonen var gull for meg; det intense kaoset i hodet ble "skrudd ned" til et levelig nivå, greide sakte, men sikkert å kutte ut selvskadingen, og det ble færre "meltdowns".
Et par år senere begynte jeg i gruppeterapi og det var et stort gjennombrudd for meg, for jeg lærte endelig hvordan å forholde meg til andre mennesker på en sunn måte.

Nå har jeg det ganske fint, men jeg kjenner at det er lenge til jeg kommer til å være klar til å kutte ut medisinene.

Anonymkode: 5157e...c92

Skrevet
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Begynte på Zoloft før de var helt sikre på diagnosen min pga at jeg var suicidal, hvilket ikke var helt ideelt, men da jeg fikk diagnosen "på ordentlig" etter et sykehusopphold ble jeg satt på Lamictal i tillegg. Den kombinasjonen var gull for meg; det intense kaoset i hodet ble "skrudd ned" til et levelig nivå, greide sakte, men sikkert å kutte ut selvskadingen, og det ble færre "meltdowns".
 Et par år senere begynte jeg i gruppeterapi og det var et stort gjennombrudd for meg, for jeg lærte endelig hvordan å forholde meg til andre mennesker på en sunn måte.

 Nå har jeg det ganske fint, men jeg kjenner at det er lenge til jeg kommer til å være klar til å kutte ut medisinene.

Anonymkode: 5157e...c92

Lamictal er vel for bipolar? Hadde du ikke emosjonelt ustabil? Feildiagnosistert da? 
Til meg sa de at hvis du ikke er bipolar og begynner på Lamictal vil det bare skape trøbbel...

Anonymkode: 1a562...456

Skrevet
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er en engel!! ❤️ Det du skriver her er så ufattelig det jeg trengte å vite akkurat no. Vet ikke hvor jeg skal begynne! Jeg var ikke klar over at man kunne ta slike kurs. Det skal jeg ta opp med min behandler. Og jeg skal herved SLUTTE å surfe nettet om diagnoser med en eneste gang. Tusen takk for klar tale der, det trengte jeg! Jeg er nok ikke like heldig som deg mht å fremdeles være megselv oppi dette. Jeg ble dypt deprimert og ble veldig skremt over min egen situasjon, følte jeg mistet den kontrollen jeg trodde jeg hadde og med det «mistet jeg megselv» isolerte meg og sluttet å ta kontakt med folk, hvertfall til det minimale. Venner jeg har vært der for dag og natt viste seg å ikke være der når jeg trengte de (de vet om situasjonen og hvor alvorlig det har vært) jeg har kjempet for å ikke ende opp som bitter og selvsentrert. Så er det akkurat det jeg har blitt! Har mistet en venn pga dét. Jeg føler meg litt som i ingenmannsland, vet ikke lenger hva jeg skal tenke, tro eller føle. Føler meg lost rett og slett..men ønsker så veldig å komme meg styrket og ti ganger bedre rustet ut av dette her, at jeg tar med meg viktige lærdommer. Føler meg som ett dårlig menneske, mistenksom og negativ. Istedenfor å imøtekomme, tørr jeg ikke og holder avstand i situasjoner jeg ikke vet lenger hvordan jeg skal takle, for jeg føler jeg vet ingenting lenger. Stoler ikke på tankene og følelsene mine. Ikke konstant da, men mye. Men du har så rett i det du sier, vi har alle våre feiler og mangler, sånn sett er vi «heldige» fordi vi kan relatere veldig mye til de ift diagnosene/ at de har ett navn. Veldig fint poeng. 

Hehe. Ja det kan du si, hvem vet hvilke diagnoser folk rundt oss egentlig kan ha :P Det er synd at det er så tabubelagt. Vi skulle vært merket 🤣 Med armbånd eller noe. Og så skulle bare vi som har diagnoser visst om denne merkingen 🤔 :P da hadde vi kanskje sluppet å føle oss så alene om det om ikke annet.

Nok om det! Han kjæresten din er jo helt fantastisk ❤️At han klarer å forholde seg til deg slik han gjør og tilegner seg kunnskap etc, slike menn trodde jeg faktisk ikke fantes. Det at han ser deg ig forstår deg er så ufattelig viktig når man har disse diagnosene. Det er alfa omega om ett forhold skal fungere eller ei. Det sier veldig mye om han at han klarer dette, men så sier det veldig mye om deg også siden han gjør det.Dere er nok begge veldig heldige som har hverandre ❤️

Det siste du skriver er ett utrolig viktig poeng. Om man skal la det bli ett problem eller bare tenke at «sånn er det». Jeg er ikke helt ferdig med «diagnostiseringen» fordi jeg ba sa «stopp» til terapeuten min for jeg klarte ikke fordøye det når han fortalte jeg hadde blandet pf. No har jeg klart å ta det inn, så skal snart ta opp igjen den tråden om utredning. Jeg skal øve meg på at «sånn er det» tusen tusen takk for du delte dette, det har virkelig fått meg til å tenke litt nyere enn hva jeg har gjort til nå. 

Anonymkode: ce83c...3da

Godt å lese at innlegget mitt kunne hjelpe deg litt ❤️

Jeg forstår veldig godt fortvilelsen du går gjennom akkurat nå, jeg hadde den samme selv 😢

Og ja, du MÅ slutte å lese på nett! Det står så ufattelig mye stygt om diagnosene der at man føler seg som verdens aller værste menneske! Men alle er forskjellige og selv om en person med borderline er "sånn", så kan andre være helt annerledes! Du er DEG! Du er IKKE diagnosen din ❤️

Lykke til :) 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 4f2c4...32d

  • Liker 2
Skrevet

Bipolar er ikke en personlighetsforstyrrelse, men en klinisk diagonse. Veldig skjelden  å bli diagnostisert med bipolar 1 og emosjonell personlighetsforstyrrelse, men det kan forekomme.

Bipolar fungerer ofte bedre i arbeidslivet, da de i lange perioder kan være ‘friske’. Personlighetsforstyrrelser preges av at svingningene KAN skje så ofte som flere ganger om dagen... altså veldig slitsomt å forholde seg til, og slitsomt for de som er rammet. Eks. Bipolar... kan svinge mellom opp og nedturer hvor opptur (mani) kan være type 10 dager, mens nedtur i en lengre periode. Så kanskje en lang periode som frisk. Med personlighetsforstyrrelser kan alt dette skje i løpet av en dag..

Har en venn med bipolar 2 som fungerer strålende som sykepleier.

Skrevet (endret)
15 minutter siden, mann_oslo_41 skrev:

Bipolar er ikke en personlighetsforstyrrelse, men en klinisk diagonse. Veldig skjelden  å bli diagnostisert med bipolar 1 og emosjonell personlighetsforstyrrelse, men det kan forekomme.

Bipolar fungerer ofte bedre i arbeidslivet, da de i lange perioder kan være ‘friske’. Personlighetsforstyrrelser preges av at svingningene KAN skje så ofte som flere ganger om dagen... altså veldig slitsomt å forholde seg til, og slitsomt for de som er rammet. Eks. Bipolar... kan svinge mellom opp og nedturer hvor opptur (mani) kan være type 10 dager, mens nedtur i en lengre periode. Så kanskje en lang periode som frisk. Med personlighetsforstyrrelser kan alt dette skje i løpet av en dag..

Har en venn med bipolar 2 som fungerer strålende som sykepleier.

10 dager? Hadde hypomani/mani i 7 mnd jeg, siste to mnd med intens behandling på sykehus 

 

moren min fungerte derimot fint som bipolar og overlege

Endret av aiba
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lamictal er vel for bipolar? Hadde du ikke emosjonelt ustabil? Feildiagnosistert da? 
Til meg sa de at hvis du ikke er bipolar og begynner på Lamictal vil det bare skape trøbbel...

Anonymkode: 1a562...456

Til meg skrev de ut Lamictal som del av behandling for symptomer på ustabil personlighetsforstyrrelse.
Er ikke lege selv, så kan egentlig ikke annet enn å forholde meg til det jeg har fått beskjed om av profesjonelle.
Men har hatt tilsammen 4 fastleger i årene etter at jeg ble satt på medisinen, samt flere behandlere på dps, og ingen av dem har bemerket noe som helst angående kombinasjonen av diagnose og medisinering.

Anonymkode: 5157e...c92

  • Liker 1
Skrevet
1 time siden, aiba skrev:

10 dager? Hadde hypomani/mani i 7 mnd jeg, siste to mnd med intens behandling på sykehus 

 

moren min fungerte derimot fint som bipolar og overlege

Det må vel anses som uvanlig å være i hypomani i så lange perioder, men det er selvsagt mulig. Diagnosen sier vel at man må ha vært hypoman i minst 4 dager, men mange mener dette kriteriet burde blitt redusert. 

Henviste kun til normalen, men dette er mennesker og igjen er like :-)

Skrevet
22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til meg skrev de ut Lamictal som del av behandling for symptomer på ustabil personlighetsforstyrrelse.
Er ikke lege selv, så kan egentlig ikke annet enn å forholde meg til det jeg har fått beskjed om av profesjonelle.
Men har hatt tilsammen 4 fastleger i årene etter at jeg ble satt på medisinen, samt flere behandlere på dps, og ingen av dem har bemerket noe som helst angående kombinasjonen av diagnose og medisinering.

Anonymkode: 5157e...c92

Høres merkelig ut. Jeg ville pratet med fastlegen om dette ved neste anledning 

  • Liker 1
Skrevet
32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til meg skrev de ut Lamictal som del av behandling for symptomer på ustabil personlighetsforstyrrelse.
 Er ikke lege selv, så kan egentlig ikke annet enn å forholde meg til det jeg har fått beskjed om av profesjonelle.
Men har hatt tilsammen 4 fastleger i årene etter at jeg ble satt på medisinen, samt flere behandlere på dps, og ingen av dem har bemerket noe som helst angående kombinasjonen av diagnose og medisinering.

Anonymkode: 5157e...c92

Du er sikker på at du ikke har diagnosen bipolar/evt. i tillegg? Høres merkelig ut.

Anonymkode: 1a562...456

Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lamictal er vel for bipolar? Hadde du ikke emosjonelt ustabil? Feildiagnosistert da? 
Til meg sa de at hvis du ikke er bipolar og begynner på Lamictal vil det bare skape trøbbel...

Anonymkode: 1a562...456

Jeg er ikke den du siterte, men opplevde selv utrolig god effekt av lamictal, og jeg har diagnosen emosjonelt pf. Ble mye mer stabil, ble kvitt selvmordstankene/impulsene (var kronisk suicidal), og fungerte mye bedre. Etter en stund måtte jeg dessverre slutte med lamictal, og ble like dårlig som jeg var før jeg begynte på medikamentet. 

Skrevet
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Godt å lese at innlegget mitt kunne hjelpe deg litt ❤️

Jeg forstår veldig godt fortvilelsen du går gjennom akkurat nå, jeg hadde den samme selv 😢

Og ja, du MÅ slutte å lese på nett! Det står så ufattelig mye stygt om diagnosene der at man føler seg som verdens aller værste menneske! Men alle er forskjellige og selv om en person med borderline er "sånn", så kan andre være helt annerledes! Du er DEG! Du er IKKE diagnosen din ❤️

Lykke til :) 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 4f2c4...32d

Tusen takk gode deg ❤️❤️ Dette skal jeg huske på, tro meg 😊

 

Anonymkode: ce83c...3da

Skrevet

Det men å ha lange perioder med hypomani er jeg blitt fortalt av psykolog at skyldes stress og ikke bipolaritet (med mindre man er bipolar da). Med pf kan man oppleve ekstremt stress over lang tid når man ikke forstår seg selv og omverdenen, derav kan man bli manisk eller hypoman. Jeg var manisk i flere måneder. 

Anonymkode: 5b43b...231

Skrevet

Jeg har emosjonelt ustabil og unnvikende. Klarer ikke jobbe. Heldige dere som klarer😊

Skrevet
21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så bra du er istand til å være i jobb! Kan jeg spørre om angsten og dissosiativ lidelsen er et resultat av traumer? siden du har PTSD. Var det vanskelig å få diagnosert dissosiativ? Har liksom aldri forstått forskjellen på sympomene på PTSD og dissosiativ, da de er så like. Har forstått det som om en av symptomene på PTSD nettopp er dissosiasjon. 

Anonymkode: 4a328...dfe

Ja, er glad for det! Er først nå i sommer jeg har kommet meg ut i jobb, men har følt at det er på tide en god stund. Får mye mestring av det, samtidig mye angst, men jeg trosser den bare.. Må jo leve også?

Jeg har PTSD med dissosiativ lidelse, så ja det er traume relatert. Jeg fikk diagnosert Dissosiativ lidelse samtidig som PTSD, var på en del samtaler på DPS (er det enda, men ny avdeling). Vi tok ikke kartlegging en gang, for symptomene og karaktertrekkene var såpass sterke. Jeg syntes ikke PTSD og Dissosiativ lidelse er like? Dissosiativ lidelse er jo en "nær psykotisk" lidelse, man hører og ser ting, paranoid og detter ut av virkeligheten. I noen tilfeller får man en splittet personlighet. PTSD er i bunn og grunn en ren angstlidelse, har du PTSD har du noen typer angst, mareritt, flashbacks etc. Jeg er ikke rette personen å spørre om en ren PTSD gjør en dissosiativ, men jeg vil regne med at en ren PTSD diagnose kan få en til å dissosiere en viss grad mtp flashbacks og angst. Igjen så kan jo alle mennesker dissosiere, hvis det er vonde følelser en ikke vil kjenne på eller frykt. 

Anonymkode: 32986...7fb

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...