Hvis det er aspergers..

[AnonymBruker]

Hvordan kan jeg regne med at livet mitt blir? Jeg venter på diagnose og jeg er 27 år. Resultatet kommer i september. 
Det er bare det, at jeg på mange måter føler at jeg ikke kommer noe sted og blir nå mer og mer likegyldig. Fordi jeg er såpass gammel og føler jeg kan se langt etter mye allerede. Slike ting som barn (ønsker ikke heller, pga min lave ansvarsfølelse), kjæreste (er forelsket i en fra et annet land, men jeg har aldri turt å ta steget med NOEN) i tillegg så føler jeg at jeg fort kan bli for enkel for dem. De vil ha damer med "noe mellom øra" og jeg fremstår kanskje litt mer uskyldig og stille.
Karriere..har aldri hatt en "drømmejobb" , men havnet på jobber som alle kan ta. Mange fra min klasse har studert økonomi, juss, psykologi, tatt opp fag og hele denne pakka, og "blir noe" til slutt. Om de ikke allerede er etablert, så er de i ferd med å bli noe. Jeg føler meg fremdeles som en 18 åring i hodet. Det er sant! 
Jeg har hatt en del angst opp gjennom tiden pga annerledesfølelsen, men jeg har alltid sett veldig fremover. Jeg har tenkt at "en dag så.." og det har holdt motivasjonen oppe. Men det har liksom ikke skjedd. Det har kommet muligheter for meg, men jeg fikk fort berkeftet at jeg ikke var "god nok". 
Men nå som jeg er nådd denne alderen, etableringsalder, så blir jeg mer og mer likegyldig. Jeg har deltidsjobb altså, og jeg er ikke på nav. Var i full jobb før, og jeg skal skaffe meg fulltid igjen. 

Anonymkode: 7075e...5a4

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med den type jobb du har. Hvis du har aspergers, syns jeg det er godt gjort at du klarer å ha full jobb, det må koste deg mye anstrengelser! 

Hva som er et godt liv er opp til hver enkelt å vurdere. Du har jobb, forsørger deg selv og er reflektert i forhold til egen situasjon/det du føler begrenser deg. Syns ikke det er dårlig eller mindreverdig på noe vis! Gjør deg opp din egen definisjon av hva som er et bra liv for deg. Ikke alle er interessert i evig karrierejag, eller å stifte familie. Kanskje kan ditt liv være bra nok i dine egne øyne om du har jobb som gjør at du er selvforsørgende, tid og energi til å dyrke interesser, økonomisk frihet, nok alenetid for å lade opp osv. 

Jeg har en stedatter med aspergers som er litt eldre enn deg. Hun har en lang utdannelse, men klarer ikke få seg jobb. Så har jeg en stedatter som er mye yngre enn deg, med noe av samme problematikk. Hun er umoden for alderen, men en psykolog sa at modningen skjer senere, men den kommer. Han mente hun i midten av tjueårene ville kunne være som en 18-åring modenhetsmessig, så hun bare vil trenge mer tid på å bli voksen 😊 Hun vil nok aldri klare en helt vanlig jobb, altså hun vil mestre mye, men må ha lang tid på å utføre oppgavene sine. Hun blir også sliten av ting som er uforklarlige for oss andre, og må ikke ha for mange ting pakket inn på en dag. Jeg tror likevel hun kan få et godt liv som hun blir fornøyd med når hun etterhvert skal flytte hjemmefra. Vi som er rundt henne må bare hjelpe til så kravene ikke blir så høye at hun sliter seg helt ut og får depresjon eller angst. 

Jeg tror du har mange ressurser i deg selv. Ikke minst det at du har kontakt med egne følelser og ser deg selv. Vær snill mot deg selv og ikke tenk dårlig om hva du klarer/har oppnådd. 

Anonymkode: 34a0d...586

[AnonymBruker]

Kommer an på hva du vil bruke livet ditt til. Jeg er fornøyd med å bruke mye tid på å game, liksom. Har ikke behov for å gjøre store ting. Om jeg liker å gjøre noe, så gjør jeg det, og føler meg fornøyd med det. Er 30, har aldri gjort noe stort, aldri hatt fantastisk jobb, aldri startet familie eller noe av de greiene. Men det er ikke et savn heller. Jeg har brukt mye av tiden min på å drive med aktiviteter jeg liker, føler meg fornøyd med det. Så mange som bruker 20-årene på å stresse om hva de skal gjøre når man kan chille og nyte de små ting. Tror jeg er mer fornøyd med 20-årene mine enn mange som har brukt mye av tiden med å føle seg mislykket eller ellers stresse med livet

Anonymkode: bb979...7c4

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke noe galt med den type jobb du har. Hvis du har aspergers, syns jeg det er godt gjort at du klarer å ha full jobb, det må koste deg mye anstrengelser! 

Hva som er et godt liv er opp til hver enkelt å vurdere. Du har jobb, forsørger deg selv og er reflektert i forhold til egen situasjon/det du føler begrenser deg. Syns ikke det er dårlig eller mindreverdig på noe vis! Gjør deg opp din egen definisjon av hva som er et bra liv for deg. Ikke alle er interessert i evig karrierejag, eller å stifte familie. Kanskje kan ditt liv være bra nok i dine egne øyne om du har jobb som gjør at du er selvforsørgende, tid og energi til å dyrke interesser, økonomisk frihet, nok alenetid for å lade opp osv. 

Jeg har en stedatter med aspergers som er litt eldre enn deg. Hun har en lang utdannelse, men klarer ikke få seg jobb. Så har jeg en stedatter som er mye yngre enn deg, med noe av samme problematikk. Hun er umoden for alderen, men en psykolog sa at modningen skjer senere, men den kommer. Han mente hun i midten av tjueårene ville kunne være som en 18-åring modenhetsmessig, så hun bare vil trenge mer tid på å bli voksen 😊 Hun vil nok aldri klare en helt vanlig jobb, altså hun vil mestre mye, men må ha lang tid på å utføre oppgavene sine. Hun blir også sliten av ting som er uforklarlige for oss andre, og må ikke ha for mange ting pakket inn på en dag. Jeg tror likevel hun kan få et godt liv som hun blir fornøyd med når hun etterhvert skal flytte hjemmefra. Vi som er rundt henne må bare hjelpe til så kravene ikke blir så høye at hun sliter seg helt ut og får depresjon eller angst. 

Jeg tror du har mange ressurser i deg selv. Ikke minst det at du har kontakt med egne følelser og ser deg selv. Vær snill mot deg selv og ikke tenk dårlig om hva du klarer/har oppnådd. 

Anonymkode: 34a0d...586

Det forsterker følelsene litt at jeg pga økonomisk lønnsomhet flyttet inn hos mamma for en periode. Pga gjelden jeg har får jeg bo gratis, av og til betaler jeg maten selv. Men hun har selv sagt at jeg skal få bo gratis pga gjelden, fra folkehøgskole. Det var hun som bestemte at jeg skulle ta det året, så hun føler seg "skyldig". Jeg har ikke flyttet for å bli, det er fordi jeg jobber mot noe og det var bare mest økonomisk å flytte hjem igjen og få en deltidsjobb der. Kunne nok klart fulltid, men det florerer ikke akkurat jobber der, og særlig når jeg ikke har kommet for å bli værende. 

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om sen utvikling mentalt. Er det slik at utviklingen går senere og senere dersom du har denne diagnosen? For som barn var jeg "vanlig" i språklig utvikling og alt. Hadde bare ingen interesse for andre barn.
Men de andre jentene i klassen begynte å bry seg om klær og utseende, mens jeg fremdeles ikke var der i  det hele tatt. Det kom først når jeg var 14, men oppførselen var likevel litt barnslig. Nå er det vel kanskje ikke bare aspergers som kan gjøre en umoden. Jeg hadde en venninne på skolen (flyttet for mange år siden, har henne på face), hun er også veldig umoden men begynte å ha sex tidlig, nå går hun på nav , men fester hver helg. Men det er neppe aspergers det hun har.

Anonymkode: 7075e...5a4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det forsterker følelsene litt at jeg pga økonomisk lønnsomhet flyttet inn hos mamma for en periode. Pga gjelden jeg har får jeg bo gratis, av og til betaler jeg maten selv. Men hun har selv sagt at jeg skal få bo gratis pga gjelden, fra folkehøgskole. Det var hun som bestemte at jeg skulle ta det året, så hun føler seg "skyldig". Jeg har ikke flyttet for å bli, det er fordi jeg jobber mot noe og det var bare mest økonomisk å flytte hjem igjen og få en deltidsjobb der. Kunne nok klart fulltid, men det florerer ikke akkurat jobber der, og særlig når jeg ikke har kommet for å bli værende. 

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om sen utvikling mentalt. Er det slik at utviklingen går senere og senere dersom du har denne diagnosen? For som barn var jeg "vanlig" i språklig utvikling og alt. Hadde bare ingen interesse for andre barn.
Men de andre jentene i klassen begynte å bry seg om klær og utseende, mens jeg fremdeles ikke var der i  det hele tatt. Det kom først når jeg var 14, men oppførselen var likevel litt barnslig. Nå er det vel kanskje ikke bare aspergers som kan gjøre en umoden. Jeg hadde en venninne på skolen (flyttet for mange år siden, har henne på face), hun er også veldig umoden men begynte å ha sex tidlig, nå går hun på nav , men fester hver helg. Men det er neppe aspergers det hun har.

Anonymkode: 7075e...5a4

Jeg er ikke helsepersonell, men siden mine to stedøtre sliter med noe av det samme har jeg satt meg inn i ting, diskutert med psykolog/bup og erfart noe. Jeg tror ikke den mentale utviklingen går senere og senere som du nevner her. Men ulikhetene og 'avstanden' med jevnaldrende blir tydeligere mår ungdomsårene nås. Aspergere har nonverbale lærevansker. Altså vanskelig for å tolke og sette seg inn i andres følelser/ansiktsuttrykk/kroppsspråk bl.a.. Og kommunikasjonen foregår ikke bare med ord, men mange tegn og div som man liksom bare skal forstå av seg selv uten at noen påpeker og forklarer. Dersom man sliter litt med det, kan man kanskje føle at man forstår mindre enn andre. Man er ikke dummere, har bare andre styrker. Verden og hverdagen er bygd opp etter folk som ikke har nonverbale lærevansker for å si det enkelt. Det blir derfor krevende og omfattende å sette seg inn i alt og tilpasse sin væremåte for dem som funker litt annerledes. Min legmannsmening er derfor at Aspergere kan oppfattes som umodne og naive fordi det tar mye kapasitet å få oversikt og forholde seg til alt dette. Det er også noen som har vanskelig for å få tak på og sette ord på egne følelser, og å se seg selv i forhold til andre, den ene stedatter min er slik og fremstår på noen områder som mye yngre enn hun er. På andre områder virker hun eldre enn hun er. 

Greit å bo hjemme for å betale ned gjeld raskest mulig. Også bra å ha en plan om mer selvstendige boforhold i nær framtid. Lykke til 😊

Anonymkode: 34a0d...586