3-åringen

[AnonymBruker]

Dette var som om jeg skulle ha beskrevet situasjonen her hjemme om dagen, og jeg føler vi har prøvd ulike strategier uten hell. 

Først tok vi virkelig på «oppdrager-hatten». Time-out, «NEI», skjennepreken.. Funka ikke. Leste at dette heller ikke var måten å gjøre det på.

Så prøvde vi å overse. Overse all atferd som vi anser som negativ. Vi gikk ut av rommet og/eller svarer ikke på «stygt språk». Funka ikke.

Nå prøver vi en mellomting. Vi prøver å være litt i forkant av situasjoner vi vet kan være vanskelige. Overser mye, men kommenterer f.eks når vi velger å gå ut av et rom pga atferd at «nå går jeg ut for det gjør vondt når du slår»

Uansett hvilken stil vi kjører så roser vi ALT som er positivt og er tilstedet (uten mobiler, padder etc). 

Vi får se om det blir bedre nå. Det er tøft å stå i. 

Anonymkode: caa4d...f03

[Prøver18]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg har et barn på 3 år, som jeg faktisk ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Spørs om det er min egen feil og at barnet har vært bortskjemt. Vil gjerne ha svar fra de som kjenner igjen noe av det jeg skriver og eventuelt hva som har fungert for dere:) 

som sagt, barnet er 3 år. Har stor omsorg for andre barn. Leker kjempe godt med alle uansett alder eller kjønn. Sluttet med bleie lett. Og så imtelligent. Forstår seg på så utrolig masse. Er fantastisk flink med ord og motorisk. Mange blir sjarmert av alt som kommer ut av den lille munnen. Men dette er når vi er sammen med andre. 

Når vi kommer hjem, forandres dette lille hjertebarnet seg til noe helt annet. Er slem med dyrene, slår oss foreldre, svarer stygt og viser ikke snev av respekt eller takknemlighet. Tar ikke imot beskjeder, og om vi gir en, gjør barnet stikk motsatt. Ufordragelig rett og slett. Er så glad i barnet, men vet ikke hva vi skal gjøre lenger. Vurderer å snakke med noen fra et familiesenter for å få hjelp til å håndtere dette. For det er så vondt for oss. I tillegg har jeg veldig lite tålmodighet når det blir slik. Mye på grunn av provoserende og sårende ord som kan komme fra barnet. Bare ler når vi sier at dette er siste sjanse før timeout. Får timeout av og til, men til ingen nytte. Hjelp oss🙏

Anonymkode: a35c5...f3f

Åh! Dette høres veldig likt ut som et barn jeg har hatt på jobb! Mitt eneste råd er å stå i det. Du må være staere og mer tålmodig. Sykt provoserende noen ganger men tenk på at barnet ønsker klare retningslinjer og tydelig kommunikasjon. 

 

Barnet jeg hadde på jobb var generelt helt super i Bhg, og en dag ved henting ble jeg slått i ansiktet når jeg egentlig skulle få hadekos. Vet det ikke er personlig for jeg og jenta leker så utrolig mye sammen og hun er tydelig glad i meg men jeg opplevde det som frustrasjon av noe slag, som hun ikke får ut med ord. 

 

Prøv å få hen til å sette ord på ting. Spør åpne spørsmål. Ledende spørsmål. 😊😊 Lykketil! 

[AnonymBruker]

Dette er ganske normalt hos treåringer. De har en liten krise. De går fra å være småbarn til å bli mer selvstendige individer. De prøver å finne sin plass og har enormt mange tanker. Det er ikke uvanlig med reaksjoner fra barn i den alderen. Det går over og det blir bedre. Husk å rose de positive tingene, fortell barnet ditt hva du føler, gi beskjed om hva som ikke er greit og vær konsekvent. Trekk deg unna hvis du blir frustrert, men si fra hvorfor du går. Fortell barnet at du er glad i det selv om du var streng tidligere. Avvent med forklaring til barnet har roet seg. 

Anonymkode: bb798...5ac

[Kitcat]

Kan være 3 års trass bare. Vanlig at det tas ut og testes hardt på de nærmeste, mens barnet viser normal adferd blant andre. 

Har fire barn og vært igjennom mange trassperioder opp i gjennom. Har god erfaring med å kombinere meget konsekvent håndheving av noen få regler, samtidig som man stimulerer til økt ansvarliggjøring, involvering og medbestemmelse på et eller to områder. Klistremerkekalender for å stimulere til ønsket adferd har vært suksess hos oss. Det vil si at brudd på "reglene" medfører som konsekvens at man ikke får klistremerke den dagen. 

Snakk sammen hjemme og bestem dere for noen få fokusområder som dere synes er mest viktige. Overse andre forseelser en stund, så det ikke blir for mye negativt for barnet. Vår erfaring er at får man endret adferd på et eller to områder, så løser resten seg selv. 

For eksempel: 

Være fysisk slem mot dyr, mennesker, ødelegge ting eller si slemme ord er ikke lov. Stopp barnet hver gang noe av dette skjer og fjern fra situasjonen. Forklar at det var galt, minn på at det var brudd på reglene og at barnet ikke vil få klistremerke den dagen. 

Samtidig finn noen arenaer hvor barnet kan utfordres til økt selvstendighet, f.eks. hjelpe til med matlaging, legge fram egne klær, bestemme koselige aktivitet hver kveld med foreldrene, smøre egne brødskiver. Kort sagt ting som kan gi barnet mer mestringsfølelse og gjør at han/hun må strekke seg litt ferdighetsmessig. Gjør et nummer ut av at barnet nå er stort, og får lov å bestemme disse tingene.  

Hjemme hos oss har det sjelden gått mer enn en uke eller to med litt aktiv innsats før vi har fått snudd en fastlåst situasjon. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg har et barn på 3 år, som jeg faktisk ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Spørs om det er min egen feil og at barnet har vært bortskjemt. Vil gjerne ha svar fra de som kjenner igjen noe av det jeg skriver og eventuelt hva som har fungert for dere:) 

som sagt, barnet er 3 år. Har stor omsorg for andre barn. Leker kjempe godt med alle uansett alder eller kjønn. Sluttet med bleie lett. Og så imtelligent. Forstår seg på så utrolig masse. Er fantastisk flink med ord og motorisk. Mange blir sjarmert av alt som kommer ut av den lille munnen. Men dette er når vi er sammen med andre. 

Når vi kommer hjem, forandres dette lille hjertebarnet seg til noe helt annet. Er slem med dyrene, slår oss foreldre, svarer stygt og viser ikke snev av respekt eller takknemlighet. Tar ikke imot beskjeder, og om vi gir en, gjør barnet stikk motsatt. Ufordragelig rett og slett. Er så glad i barnet, men vet ikke hva vi skal gjøre lenger. Vurderer å snakke med noen fra et familiesenter for å få hjelp til å håndtere dette. For det er så vondt for oss. I tillegg har jeg veldig lite tålmodighet når det blir slik. Mye på grunn av provoserende og sårende ord som kan komme fra barnet. Bare ler når vi sier at dette er siste sjanse før timeout. Får timeout av og til, men til ingen nytte. Hjelp oss🙏

Anonymkode: a35c5...f3f

Alle helsestasjoner skal ha helsestasjonspsykolog. Hps. Skal være et gratis lavterskeltilbud før problemene vokser foreldrene over hodet. Ta kontakt ed helsestasjonen og få en time. 

Anonymkode: f64b7...6da

[AnonymBruker]

Hør på helsestasjonen eller barnehagen om de arrangerer foreldrekurs. Dette er noe alle foreldre skulle ha tatt. Du lærer mer om barnetsutvikling og du får nye verktøy å bruke. 

Å be om hjelp er noe av det smarteste du kan gjøre. 

Anonymkode: a3479...dd3

[Gjest BearMama]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, dette blir også gjort. Men det virker ikke som hun tar til seg denne måten å bli snakket til. Vi har strevd med denne oppførselen siden hun var mye mindre. Hun begynte å snakke tidlig, og gjør seg bedre forstått enn en del 6-åringer jeg har snakket med. Hum forstår så veldig godt. Det er dette som bekymrer meg mest. Som for eksempel dette med dyr. Hum sier ifra til andre hvordan de skal behandles og sier ifra når de er harde med de og slikt. Og hun kan godt si til andre at de må høre etter foreldrene sine.

hvis jeg blir irettesetter henne,setter jeg meg med med henne på fanget, sier alltid unnskyld og forklarer hvorfor. Så blir vi enige om å høre etter og være bestevenner. Men det er glemt neste gang jeg sier noe som ikke passer henne der og da.

Anonymkode: a35c5...f3f

Dere er ikke konsekvent nok. Dere tror dere er det, men i og med at barnet deres oppfører seg fint i barnehagen tyder på at dere rett og slett ikke har stått lenge nok på kravene deres. 

Min teori sånn jeg leser dette:

Jeg synes det er litt urovekkende at du tillegger henne veldig høy intelligens og sammenligner henne med 6 åringer. Hun er bare 3 år. Jeg tror kanskje du har for høye forventninger til henne og behandler henne som en liten venninne. Jeg tror hun har klart å vise hvem som styrer skuta og har skjønt at du er med på seilturen hennes.

Jeg får inntrykk av at hun ikke er trygg nok på deg fordi du viser frustrasjon og mye følelser når hun klikker. Om hun også er intelligent og er noe mer moden enn andre 3 åringer så vil hun kreve enda mer veiledning nettopp fordi hun enda kjappere innser at hun har står påvirkningskraft på å gå igjennom viljen sin ved å skape seg. 

Du sier det virker som om hun ikke reagerer på den måten å blir snakket på. Alle barn vil hyle, slå eller gråte ekstra mye om de blir irettesatt. Først får de en reaksjon på at de måtte avslutte noe de synes var morro. Frustrasjon. Så må de bearbeide. Sinne og gråt. Så må de innse at de fremdeles ikke kommer noe vei ved å hyle(er de vant med det så hyler de lenger fordi de vet foreldrene gir etter) Barnet stopper tilslutt.

Om det så mister stemmen så må en som forelder stå stødig som et fjell og stå i det. Denne prosessen vil man måtte gå igjennom flere ganger og i mange situasjoner. Men om man gjennomfører så blir hver gang litt lettere. Og barnet vil sakte, men sikkert korte ned på episodene inntil de en dag kanskje sutrer litt, men innser at det ikke kommer noen vei og kapitulerer. Det er en seig krig, men det handler om tålmodighet og kontinuitet.

Tro meg. Jeg har også en smart og sta unge.

Og jeg har stått med han ute der jeg har måtte tvinge en hysterisk hylende unge opp i vognen som spenner og kjemper imot som om fanden selv er ute etter han. Folk stirrer og alle ser på. Men du hører ikke at jeg hever stemmen en eneste gang. Jeg er helt kald og rolig og holder han fast og utnytter det øyeblikket han blir litt sliten slik at han setter seg ned så jeg kan feste belte. Han kunne skrike av frustrasjon mens jeg trillet videre. Men for hver gang jeg bare gjennomførte uten nåde, dulling eller ettergivelse så ble det mindre og mindre motstand. Han innså at jeg at var staere og at jeg er sjefen. Inntil han en dag innså at det ikke var verdt å kjempe imot.

Og sånn tar jeg hva eneste kamp som må gjøres. Han trenger knapt et blikk av meg og han vet at det ikke er poeng å lage masse styr rundt det. Men han er utrolig trygg og glad gutt fordi han føler seg trygg på meg. Fordi jeg ikke blir sinna, frustrert, kjefter eller lager masse drama rundt han når han tester grenser. Han avslutter enkelt det meste uten noe drama kun ved at jeg sier ordet «Nå er vi ferdig» eller bare «ferdig» Da sier han selv «ferdig» uten å blinke. 

Nøkkelen er at forsterkeren er på det positive. Uansett hvor lenge han hylte så var det alltid belønning med masse skryt i sekundet han roet ned. Om du innser at dette er en maktkamp som man bare må holde ut så vil barnet til slutt kapitulere. Men det må gjøres rett. Du må fremstå som en trygg leder og veileder. Og, om noe dramatisk 😅:

For å vinne må du forvente å vinne.

.

Endret 17. august 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, det første jeg tenker her, er at det er et barn som ikke har fått tilstrekkelig kjærlighet og tid fra foreldrene sine. Barnet er frustrert over dere fordi han vil ha kjærlighet og oppmerksomhet. Pleide dere å dra på jobb tidlig og hente barnet sent på ettermiddagene? Jobber dere fortsatt mye? Har barnet deres begynt i bhg i en tidlig alder? 1års alder? Hvor mye timer tilbringer dere tid med barnet? Er dere borte på jobb i 9 timer og har kun 3 timer igjen å være sammen med barnet? Må en av dere jobbe i helgene?

Anonymkode: b14cd...c5d

Utrolig stygt skrevet. Skam deg!!

Anonymkode: 0237c...5a2

[TONJELA]

23 timer siden, Sportsbabe skrev:

Vel nå er det ikke alle som har gjort seg fortjent til respekt. Respekt er ikke noe man har, men som man gjør seg fortjent til.

Så når ditt barn behandler dere slik, men er en skikkelig godgutt med alle andre så betyr det at denne dårlige holdningen mot dere som foreldre er noe dere har godt av og gjort dere fortjent til.

Det er bare å takke dere selv for at dere har gjort en så dårlig jobb som foreldre, men jeg sender masse varme tanker til dere og håper at det kan gå bra til slutt

Men ikke gi opp om dere ikke skulle greie det, er tross alt ikke alle som passer som foreldre 

Fy så stygt å skrive noe slikt!!! Hva vet vel DU om hvordan de er som foreldre ?! Alle barn er forskjellige, og det er utrolig stygt å skrive noe slikt til noen som faktisk her spør om råd og hjelp. Å man skriver altså ikke til folk at de har gjort en dårlig jobb som foreldre! 

[AnonymBruker]

21 timer siden, BearMama skrev:

Jeg kunne trodd deg om barnet var sånn i barnehagen og rundt andre. Men han er 3 år. 

Noe stemmer ikke hjemme hos dere....

Det er veldig vanlig for barn å være slik. Så dette er absolutt ikke noe uvanlig. Har jobbet i barnehage, og der kunne det snilleste barnet forandre seg til et monster så fort det ble hentet. Dette har jeg sett flere ganger, så jeg tror ikke dette hjemmet er noe mer uvanlig enn andre hjem. Dette være seg 1 eller 3 år! 

Anonymkode: 82aa5...aa5

[Gneis]

Det ene barnet mitt var aldeles psykopat da hn var 2-3 år, hjemme der han var trygg, men ikke i barnehagen eller hos andre. Pleide ikke å være direkte slem eller voldelig da, men helt ufattelig sta. Det gikk seg til etterhvert. Vi har vært ganske vanlige foreldre, tror jeg. Ikke fantastiske, men ikke så værst heller. Vi prøvde alltid å lå hn komme ut av en situasjon med æren i behold selv. Er nå en veldig veltilpasset og flink ung voksen som jeg er kjempestolt av. 

[Papirfly]

Tråden er ryddet for personangrep.

Papirfly, mod.

[jabx]

På 17.8.2018 den 6.32, BearMama skrev:

Og barnet vil sakte, men sikkert korte ned på episodene inntil de en dag kanskje sutrer litt, men innser at det ikke kommer noen vei og kapitulerer.

Målet er ikke at barnet skal kapitulere, men at det skal lære seg å håndtere situasjoner og følelser. Kapitulasjon er ikke håndtering!

Sitat

Det er en seig krig, men det handler om tålmodighet og kontinuitet.

Men herregud da. Det er ikke en krig. Det er et lite menneske som trenger hjelp til å håndtere impulser og følelser!

Sitat

Og jeg har stått med han ute der jeg har måtte tvinge en hysterisk hylende unge opp i vognen som spenner og kjemper imot som om fanden selv er ute etter han. Folk stirrer og alle ser på. Men du hører ikke at jeg hever stemmen en eneste gang. Jeg er helt kald og rolig og holder han fast og utnytter det øyeblikket han blir litt sliten slik at han setter seg ned så jeg kan feste belte. Han kunne skrike av frustrasjon mens jeg trillet videre. Men for hver gang jeg bare gjennomførte uten nåde, dulling eller ettergivelse så ble det mindre og mindre motstand. Han innså at jeg at var staere og at jeg er sjefen. Inntil han en dag innså at det ikke var verdt å kjempe imot.

Fy faen, jeg får nesten vondt av å lese dette. I stedet for følelsesmessig støtte og hjelp til å takle vanskelige situasjoner så møter han bare en iskald mor som tilsynelatende gir faen i hans behov.

Helt forjævlig.

Sitat

Og sånn tar jeg hva eneste kamp som må gjøres. Han trenger knapt et blikk av meg og han vet at det ikke er poeng å lage masse styr rundt det. Men han er utrolig trygg og glad gutt fordi han føler seg trygg på meg.

Barn er glade i foreldrene sine nesten uansett hva de gjør. Selv barn som utsettes for de mest brutale overgrep vil være livredde for å skilles fra foreldrene sine.

Endret 18. august 2018 av jabx

[AnonymBruker]

På 17.8.2018 den 6.32, BearMama skrev:

Dere er ikke konsekvent nok. Dere tror dere er det, men i og med at barnet deres oppfører seg fint i barnehagen tyder på at dere rett og slett ikke har stått lenge nok på kravene deres. 

Min teori sånn jeg leser dette:

Jeg synes det er litt urovekkende at du tillegger henne veldig høy intelligens og sammenligner henne med 6 åringer. Hun er bare 3 år. Jeg tror kanskje du har for høye forventninger til henne og behandler henne som en liten venninne. Jeg tror hun har klart å vise hvem som styrer skuta og har skjønt at du er med på seilturen hennes.

Jeg får inntrykk av at hun ikke er trygg nok på deg fordi du viser frustrasjon og mye følelser når hun klikker. Om hun også er intelligent og er noe mer moden enn andre 3 åringer så vil hun kreve enda mer veiledning nettopp fordi hun enda kjappere innser at hun har står påvirkningskraft på å gå igjennom viljen sin ved å skape seg. 

Du sier det virker som om hun ikke reagerer på den måten å blir snakket på. Alle barn vil hyle, slå eller gråte ekstra mye om de blir irettesatt. Først får de en reaksjon på at de måtte avslutte noe de synes var morro. Frustrasjon. Så må de bearbeide. Sinne og gråt. Så må de innse at de fremdeles ikke kommer noe vei ved å hyle(er de vant med det så hyler de lenger fordi de vet foreldrene gir etter) Barnet stopper tilslutt.

Om det så mister stemmen så må en som forelder stå stødig som et fjell og stå i det. Denne prosessen vil man måtte gå igjennom flere ganger og i mange situasjoner. Men om man gjennomfører så blir hver gang litt lettere. Og barnet vil sakte, men sikkert korte ned på episodene inntil de en dag kanskje sutrer litt, men innser at det ikke kommer noen vei og kapitulerer. Det er en seig krig, men det handler om tålmodighet og kontinuitet.

Tro meg. Jeg har også en smart og sta unge.

Og jeg har stått med han ute der jeg har måtte tvinge en hysterisk hylende unge opp i vognen som spenner og kjemper imot som om fanden selv er ute etter han. Folk stirrer og alle ser på. Men du hører ikke at jeg hever stemmen en eneste gang. Jeg er helt kald og rolig og holder han fast og utnytter det øyeblikket han blir litt sliten slik at han setter seg ned så jeg kan feste belte. Han kunne skrike av frustrasjon mens jeg trillet videre. Men for hver gang jeg bare gjennomførte uten nåde, dulling eller ettergivelse så ble det mindre og mindre motstand. Han innså at jeg at var staere og at jeg er sjefen. Inntil han en dag innså at det ikke var verdt å kjempe imot.

Og sånn tar jeg hva eneste kamp som må gjøres. Han trenger knapt et blikk av meg og han vet at det ikke er poeng å lage masse styr rundt det. Men han er utrolig trygg og glad gutt fordi han føler seg trygg på meg. Fordi jeg ikke blir sinna, frustrert, kjefter eller lager masse drama rundt han når han tester grenser. Han avslutter enkelt det meste uten noe drama kun ved at jeg sier ordet «Nå er vi ferdig» eller bare «ferdig» Da sier han selv «ferdig» uten å blinke. 

Nøkkelen er at forsterkeren er på det positive. Uansett hvor lenge han hylte så var det alltid belønning med masse skryt i sekundet han roet ned. Om du innser at dette er en maktkamp som man bare må holde ut så vil barnet til slutt kapitulere. Men det må gjøres rett. Du må fremstå som en trygg leder og veileder. Og, om noe dramatisk 😅:

For å vinne må du forvente å vinne.

.

Støtter det Jabx skriver. Det å ha barn er ikke en krig du skal vinne og bevise hvem som er staest og sterkest. Min mor hadde samme oppdragermetode som deg, jeg har i dag et anstrengt forhold med henne og går til psykolog for å lære meg hvordan jeg skal håndtere ulike følelser og situasjoner. 

Anonymkode: 25be7...689

[AnonymBruker]

På 16.8.2018 den 20.23, AnonymBruker skrev:

Vel, det første jeg tenker her, er at det er et barn som ikke har fått tilstrekkelig kjærlighet og tid fra foreldrene sine. Barnet er frustrert over dere fordi han vil ha kjærlighet og oppmerksomhet. Pleide dere å dra på jobb tidlig og hente barnet sent på ettermiddagene? Jobber dere fortsatt mye? Har barnet deres begynt i bhg i en tidlig alder? 1års alder? Hvor mye timer tilbringer dere tid med barnet? Er dere borte på jobb i 9 timer og har kun 3 timer igjen å være sammen med barnet? Må en av dere jobbe i helgene?

Anonymkode: b14cd...c5d

Du beskriver vel 90% av alle foreldre akkurat nå. Jobber fulltid for å få samfunnet til å gå rundt.

Anonymkode: 7a3ff...895

[absinthia]

Vel, du har et barn som er i en av de mest utfordrende fasene. Selv synes jeg at treårsalderen, kanskje er den mest utfordrende i barnas utvikling. 

 Jeg har hatt fem treåringer selv og har jobbet med en hel haug av dem. Din er antagelig bare litt mer utfordrende enn gjennomsnittet.

Treåringen søker selvstendighet, samtidig som de ofte sjekker om alle regler alltid gjelder. Dette går verst utover dem hun er tryggest på, - nemlig familien. 

De fleste av dem går inn i en fase der de gjerne vil bestemme det meste selv og ofte vil gjøre det motsatte av det de får beskjed om. En treåring vil ofte markere at de bestemmer selv av prinsipp. Det viktigste for dem er altså å bestemme noe, ikke hva som bestemmes. Dette kan du lindre noe ved å gi dem valg mellom to ting, for å avlede fra en konflikt du vet vil komme. 

F.eks: Når du vet det vil komme en konflikt der barnet feks vil gå i finsko i regnværet og ikke ha på støvler, sysselsetter du heller hodet hennes med å bestemme om dere skal kjøpe gulrot til matpakka eller melon på butikken. ( i dette eksemplet skal dere på handletur) Mens dere snakker om dette gir du henne støvlene og fortsetter å snakke mens hun tar dem på seg. 

Forbered barnet på overganger og snakk om hva som skal komme. 

Dette går mer og mer over, jo mer modent barnet blir. Velg dine kamper og sørg for mye positiv oppmerksomhet. Snakk om følelser og hva som skjer når hun er slem mot dyrene og andre.  Gi henne valg. Lag ikke veldig harde konsekvenser, men vis at du er en trygg voksenperson som likevel overholder grenser konsekvent.  Det beste du kan gjøre ovenfor barnet ditt er å vise at du er et menneske som ikke lar seg rive med av treåringens oppførsel, slik at dere ikke ender opp med en ond sirkel der hun foretrekker negativ oppmerksomhet foran ingen oppmerksomhet. 

Det kan virke provoserende med et lite barn som bare ler deg i ansiktet, når du setter grenser, men dette har ingenting med å være frekk eller at hun ikke bryr seg, men med at det er vanskelig å regulere følelsene. 

Det hjelper godt på med en del humor. 

 

 

[Miss.Wildfox]

Vil varmt anbefale time-IN ved utagering og uønsket adferd, motpolen til time-out.

https://www.positiveparentingconnection.net/time-out-vs-time-in-whats-the-difference/

 

«Elsk meg når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest!» ♥️

[Gjest BearMama]

11 timer siden, jabx skrev:

Målet er ikke at barnet skal kapitulere, men at det skal lære seg å håndtere situasjoner og følelser. Kapitulasjon er ikke håndtering!

Men herregud da. Det er ikke en krig. Det er et lite menneske som trenger hjelp til å håndtere impulser og følelser!

Fy faen, jeg får nesten vondt av å lese dette. I stedet for følelsesmessig støtte og hjelp til å takle vanskelige situasjoner så møter han bare en iskald mor som tilsynelatende gir faen i hans behov.

Helt forjævlig.

Barn er glade i foreldrene sine nesten uansett hva de gjør. Selv barn som utsettes for de mest brutale overgrep vil være livredde for å skilles fra foreldrene sine.

Herre. Snakker om å lage storm ut av vannglass.

Noen kamper må man faktisk ta med barn.

Når ungen min plutselig får for seg at han vil løpe ut i veien eller nekter å gå og slår seg helt vrang ved en trafikkert vei så er det faktisk ikke mulig å verken forhandle eller «prate» om det. Har du barn?

Har du vært borti en 2-3 åring som plutselig får en meltdown? Da er da faktisk ikke rom for å forhandle da barnet ikke er mottakelig for å prate inntil det har roet seg og i noen situasjoner må en handle selv om barnet ikke vil.

For hans sikkerhet og for at vi skal komme oss videre så må jeg sette han i vognen. Han har absolutt ikke noe vondt av at jeg løfter han opp i vognen. At han spenner seg og hyler er frustrasjon og trass over at han ikke får viljen sin, er trøtt, sulten etc. I sekundet han sitter i vognen og beltet er festet så roer han seg og er rolig og glad igjen.

Så jo, i visse situasjoner er kapitulasjon absolutt det rette. Akkurat som når han nekter å sove og står og hyler som en sirene på kvelden. Da gir jeg trøst om han bli lei seg og gråter, men ved hyling og klaging så sitter jeg med ryggen til. Øyekontakt, dulling eller annen oppmerksomhet får bare situasjonen til å eskalere. 

Når det kommer til å håndtere følelser så er ungen min langt foran mange andre små barn. Jeg vet forskjellen på når han oppriktig er lei seg og når han trasser og skaper seg. Små barn tester grenser og de vet ikke sitt eget beste. Og de har ikke impulskontroll eller klarer å håndtere følelser og dermed blir de sint og frustrert. Om han gjør noe ha ikke skal så gir jeg beskjed om at det ikke er ok og om han forsetter fjerner jeg han fra situasjonen. Og da blir et lite barn sinna og frustrert og kan hyle og gråte. Da er det ikke mulig å prate med barnet. Man venter til det roer seg og så er det trøst, veiledning og vise hvordan barnet skal gjøre det. Man motiverer og skryter og fokuserer på positivt atferd. Å gi oppmerksomhet og dulle når barnet har negativ atferd oppmuntrer til mer av den dårlige atferden. Det har ikke noe med å verken ignorere barnet eller være følelseskald. 

For mange foreldre er redd for å være konsekvent og gir etter for barnets vilje og da skaper man et problem. Barn trenger trygge og faste rammer med foreldre som er bestemt, men som selvsagt tar hensyn til barnets følelser og meninger. Om du har lest noe av det jeg har skrevet om oppdragelse tidligere så er jeg en av dem som ser på barn som små mennesker. Ikke uvitende, små barn som ikke skjønner bæret. Jeg kjefter aldri. Jeg er hun som kysser, koser og klemmer på ungen sin konstant. Men når et barn har meltdown så er den beste metoden å forholde seg rolig og ikke gjøre annet enn å fjerne barnet fra situasjonen eller trekke seg litt unna inntil barnet får regulert ned følelsene sine. Akkurat som med en voksen som er rasende. Da er det sjeldent mulig å prate med vedkommende inntil de roer seg. Forskjellen er, håper jeg, at den voksne ikke løper ut i en trafikkert bilvei eller kan utsette seg for fare.

Han er sjeldent grinete og han er en kjærlig og trygg gutt som som oftest er et stort smil fra morgen til kveld. 

[Gjest BearMama]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Støtter det Jabx skriver. Det å ha barn er ikke en krig du skal vinne og bevise hvem som er staest og sterkest. Min mor hadde samme oppdragermetode som deg, jeg har i dag et anstrengt forhold med henne og går til psykolog for å lære meg hvordan jeg skal håndtere ulike følelser og situasjoner. 

Anonymkode: 25be7...689

Om din mor hadde hatt samme oppdragelsemetode som meg så tviler jeg på at det hadde vært grunnen til psykologen.

Jeg oppdrar barnet mitt til å ha egne meninger og egen vilje. Hans stemme blir hørt og jeg oppfordrer til at han utfordrer seg selv og sprenger sine egne grenser. Jeg må ikke vinne alle kamper, men noen kamper må man faktisk ta når det kommer til et lite barn som ikke vet sitt eget beste og faktisk kan skade seg selv i visse situasjoner. 

Ungen min er faktisk veldig flink å regulerer følelsene sine nettopp fordi det er mitt hovedfokus, at han skal kunne kommunisere og vise hva han ønsker. Men av og til kan en ikke få som en ønsker og med det vil et lite barn reagere sterkt fordi det er kjipt å ikke gjøre noe en har lyst til. Ved å oppmuntre han til å heller fokusere på noe annet og hvor flink han er til å f.eks IKKE smelle kjøkkenskapene til hengslene faller av (som han gjorde en periode for 1 år siden) så føler han også mestring og stolthet over å faktisk gjøre det jeg ønsker. Men det er klart at han vil kunne reagere med frustrasjon i det jeg bryter inn når han smeller med skapdørene. For det var gøy.

Men han kan ødelegge dem og han kan skade andre barn ved et uhell om han smeller så hardt med andre barn til stede(som f.eks i barnehagen). At han hyler og skriker når jeg avslutter det er ikke barnemishandling. Jeg stopper atferden og jeg gir ikke masse oppmerksomhet rundt at han skaper seg. Gråter han fordi han er lei seg så får han selvsagt masse kos og trøst. Det pleier som oftest å skje når ham har hylt fra seg frustrasjonen. Da har han roet seg og er mottakelig for veiledning. Så går vi inn igjen på kjøkkenet og jeg viser at han må være forsiktig med skapdørene. Og så skryter jeg han opp til himmels over hvor flink  han var da han gjorde det. Han blir selvsagt enormt stolt og det tar ikke mange dagene før skapdørene får være i fred. 

Som med voksne mennesker så er det ikke mulig å forhandle med noen som er kjempesint og urasjonell. Men med et lite barn så må man noen ganger ta barnet med fysisk makt som mange foreldre må i visse situasjoner som ved henting i barnehagen, en unge som legger seg ned og hyler på butikkgulvet fordi de ikke fikk sjokolade eller fordi barnet ville løpe etter en fugl ut i veien.