3-åringen

[AnonymBruker]

 Jeg har et barn på 3 år, som jeg faktisk ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Spørs om det er min egen feil og at barnet har vært bortskjemt. Vil gjerne ha svar fra de som kjenner igjen noe av det jeg skriver og eventuelt hva som har fungert for dere:) 

som sagt, barnet er 3 år. Har stor omsorg for andre barn. Leker kjempe godt med alle uansett alder eller kjønn. Sluttet med bleie lett. Og så imtelligent. Forstår seg på så utrolig masse. Er fantastisk flink med ord og motorisk. Mange blir sjarmert av alt som kommer ut av den lille munnen. Men dette er når vi er sammen med andre. 

Når vi kommer hjem, forandres dette lille hjertebarnet seg til noe helt annet. Er slem med dyrene, slår oss foreldre, svarer stygt og viser ikke snev av respekt eller takknemlighet. Tar ikke imot beskjeder, og om vi gir en, gjør barnet stikk motsatt. Ufordragelig rett og slett. Er så glad i barnet, men vet ikke hva vi skal gjøre lenger. Vurderer å snakke med noen fra et familiesenter for å få hjelp til å håndtere dette. For det er så vondt for oss. I tillegg har jeg veldig lite tålmodighet når det blir slik. Mye på grunn av provoserende og sårende ord som kan komme fra barnet. Bare ler når vi sier at dette er siste sjanse før timeout. Får timeout av og til, men til ingen nytte. Hjelp oss🙏

Anonymkode: a35c5...f3f

[jabx]

Timeout fungerer ikke. Det er en dårlig måte å gjøre ting på:

Snakk heller med fagpersoner og få hjelp der.

[Gjest BearMama]

Det første jeg tenker at dere ikke har vært konsekvente nok. 

Man må ikke bruke masse ord for å irettesette barnet. Det holder med å fjerne barnet fra situasjonen/stoppe handlingen uten å vise noen form for masse frustrasjon, kjefting, timeout og om ungen blir sinna og grinete og vil rulle på gulvet i sinne så la det gjøre det. Trekk deg unna og ikke gi oppmerksomhet med mindre barnet viser at det er lei seg og gråter fordi det trenger trøst. Når barnet har roet seg så fokuser på nettopp det. Hvor bra det var at barnet roet seg og så veilede og vise barnet hva det skal gjøre og så skryte barnet opp i skyene når det gjør ønsket ting/atferd. 

At barnet ler når du sier i fra betyr ikke at barnet synes det er morsomt. Å smile og le ved tilsnakk er et tegn på nervøsitet og usikkerhet og barnet vet ikke hvordan det skal håndtere situasjonen og begynner dermed å le. Om du gir det oppmerksomhet rundt det så vil det forverre seg. Ikke bruk ord som nei da det er en negativ forsterker. Forhold deg rolig og si heller «stopp, vi gjør sånn og sånn» og følg opp med å vise og veilede. 

Som da min f.eks synes det var gøy å smelle med kjøkkenskapsdørene. Jeg stoppet han og viste at man måtte være forsiktig. Og så sa jeg «forsiktig». Som ethvert barn vil så testet han meg og noen ganger eskalerte smellingen. Jeg ga han én advarsel om at om han ikke stoppet så var det ut av kjøkkenet. Han testet, jeg tok han rett ut av kjøkkenet. Han skrek, var sinne og frustrert og jeg trakk meg unna og ga han ikke oppmerksomhet.

Han ble ofte lei seg etterpå og da ga jeg trøst med en gang og forklarte at man ikke kan smelle med dørene fordi det bråker og kan ødelegge dem. Vi gikk inn igjen på kjøkkenet og jeg viste igjen at man skulle være forsiktig. Han var forsiktig og jeg skrøt han opp i skyene om hvor flink og forsiktig han var. Det tok ikke mange dagene før han sluttet å teste meg for det var samme resultatet hver gang. Én advarsel, konsekvens og ingen form for oppmerksomhet for den dårlige atferden. Han fant kjapt ut at det var mye kjekkere med masse oppmerksomhet ved å få skryt ved å gjøre det jeg ønsket.

Den metoden har jeg brukt på all negativ atferd. Ved å gi null respons og oppmerksomhet på negativ atferd så får han ingen forsterker til å fortsette med det. Ved å veilede, vise og gi masse ros så er han motivert til å gjøre ting på ønske måte og ikke minst føler han enorm mestring når ham gjør ting riktig. 

Jeg har sjelden problemer med at han ikke følger instrukser eller stopper uønsket atferd temmelig kjapt. De gangene der skjer og han er grinete så roer han seg på minutter fordi han vet at han ikke kommer noen vei og at han heller ikke får oppmerksomheten han ønsker ved å ikke oppføre seg eller gjøre som han skal. 

 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, BearMama skrev:

Det første jeg tenker at dere ikke har vært konsekvente nok. 

Man må ikke bruke masse ord for å irettesette barnet. Det holder med å fjerne barnet fra situasjonen/stoppe handlingen uten å vise noen form for masse frustrasjon, kjefting, timeout og om ungen blir sinna og grinete og vil rulle på gulvet i sinne så la det gjøre det. Trekk deg unna og ikke gi oppmerksomhet med mindre barnet viser at det er lei seg og gråter fordi det trenger trøst. Når barnet har roet seg så fokuser på nettopp det. Hvor bra det var at barnet roet seg og så veilede og vise barnet hva det skal gjøre og så skryte barnet opp i skyene når det gjør ønsket ting/atferd. 

At barnet ler når du sier i fra betyr ikke at barnet synes det er morsomt. Å smile og le ved tilsnakk er et tegn på nervøsitet og usikkerhet og barnet vet ikke hvordan det skal håndtere situasjonen og begynner dermed å le. Om du gir det oppmerksomhet rundt det så vil det forverre seg. Ikke bruk ord som nei da det er en negativ forsterker. Forhold deg rolig og si heller «stopp, vi gjør sånn og sånn» og følg opp med å vise og veilede. 

Som da min f.eks synes det var gøy å smelle med kjøkkenskapsdørene. Jeg stoppet han og viste at man måtte være forsiktig. Og så sa jeg «forsiktig». Som ethvert barn vil så testet han meg og noen ganger eskalerte smellingen. Jeg ga han én advarsel om at om han ikke stoppet så var det ut av kjøkkenet. Han testet, jeg tok han rett ut av kjøkkenet. Han skrek, var sinne og frustrert og jeg trakk meg unna og ga han ikke oppmerksomhet.

Han ble ofte lei seg etterpå og da ga jeg trøst med en gang og forklarte at man ikke kan smelle med dørene fordi det bråker og kan ødelegge dem. Vi gikk inn igjen på kjøkkenet og jeg viste igjen at man skulle være forsiktig. Han var forsiktig og jeg skrøt han opp i skyene om hvor flink og forsiktig han var. Det tok ikke mange dagene før han sluttet å teste meg for det var samme resultatet hver gang. Én advarsel, konsekvens og ingen form for oppmerksomhet for den dårlige atferden. Han fant kjapt ut at det var mye kjekkere med masse oppmerksomhet ved å få skryt ved å gjøre det jeg ønsket.

Den metoden har jeg brukt på all negativ atferd. Ved å gi null respons og oppmerksomhet på negativ atferd så får han ingen forsterker til å fortsette med det. Ved å veilede, vise og gi masse ros så er han motivert til å gjøre ting på ønske måte og ikke minst føler han enorm mestring når ham gjør ting riktig. 

Jeg har sjelden problemer med at han ikke følger instrukser eller stopper uønsket atferd temmelig kjapt. De gangene der skjer og han er grinete så roer han seg på minutter fordi han vet at han ikke kommer noen vei og at han heller ikke får oppmerksomheten han ønsker ved å ikke oppføre seg eller gjøre som han skal. 

 

Jeg har prøvd dette. Det funket ikke. Det var etter jeg begynte å overse uønsket adferd at barnet begynte å slå. Jeg har prøvd å overse det også, uten at det funker.  Finner på andre ting som VET ikke er greit. 

 Får masse positiv oppmerksomhet, men virker ikke som det er noe barnet ønsker. Skryter vi, finner det bare på masse tull. 

Anonymkode: a35c5...f3f

[AnonymBruker]

Bare 3 år og holder på slik? Jeg ville dratt til BUP eller noen andre fagpersoner .

Anonymkode: ca063...f13

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg har et barn på 3 år, som jeg faktisk ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Spørs om det er min egen feil og at barnet har vært bortskjemt. Vil gjerne ha svar fra de som kjenner igjen noe av det jeg skriver og eventuelt hva som har fungert for dere:) 

som sagt, barnet er 3 år. Har stor omsorg for andre barn. Leker kjempe godt med alle uansett alder eller kjønn. Sluttet med bleie lett. Og så imtelligent. Forstår seg på så utrolig masse. Er fantastisk flink med ord og motorisk. Mange blir sjarmert av alt som kommer ut av den lille munnen. Men dette er når vi er sammen med andre. 

Når vi kommer hjem, forandres dette lille hjertebarnet seg til noe helt annet. Er slem med dyrene, slår oss foreldre, svarer stygt og viser ikke snev av respekt eller takknemlighet. Tar ikke imot beskjeder, og om vi gir en, gjør barnet stikk motsatt. Ufordragelig rett og slett. Er så glad i barnet, men vet ikke hva vi skal gjøre lenger. Vurderer å snakke med noen fra et familiesenter for å få hjelp til å håndtere dette. For det er så vondt for oss. I tillegg har jeg veldig lite tålmodighet når det blir slik. Mye på grunn av provoserende og sårende ord som kan komme fra barnet. Bare ler når vi sier at dette er siste sjanse før timeout. Får timeout av og til, men til ingen nytte. Hjelp oss🙏

Anonymkode: a35c5...f3f

Vel, det første jeg tenker her, er at det er et barn som ikke har fått tilstrekkelig kjærlighet og tid fra foreldrene sine. Barnet er frustrert over dere fordi han vil ha kjærlighet og oppmerksomhet. Pleide dere å dra på jobb tidlig og hente barnet sent på ettermiddagene? Jobber dere fortsatt mye? Har barnet deres begynt i bhg i en tidlig alder? 1års alder? Hvor mye timer tilbringer dere tid med barnet? Er dere borte på jobb i 9 timer og har kun 3 timer igjen å være sammen med barnet? Må en av dere jobbe i helgene?

Anonymkode: b14cd...c5d

[AnonymBruker]

 

På 16.8.2018 den 20.23, AnonymBruker skrev:

Vel, det første jeg tenker her, er at det er et barn som ikke har fått tilstrekkelig kjærlighet og tid fra foreldrene sine. Barnet er frustrert over dere fordi han vil ha kjærlighet og oppmerksomhet. Pleide dere å dra på jobb tidlig og hente barnet sent på ettermiddagene? Jobber dere fortsatt mye? Har barnet deres begynt i bhg i en tidlig alder? 1års alder? Hvor mye timer tilbringer dere tid med barnet? Er dere borte på jobb i 9 timer og har kun 3 timer igjen å være sammen med barnet? Må en av dere jobbe i helgene?

Vil gjerne få svar på disse spørsmålene. Kunne du svare på dem? Takk🙂

Anonymkode: b14cd...c5d

 

Innlegget et ryddet for sitering av slettet innhold.

Endret 18. august 2018 av Papirfly

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Vil gjerne få svar på disse spørsmålene. Kunne du svare på dem? Takk🙂

Anonymkode: b14cd...c5d

Selvfølgelig. Synes det er trist å høre at du tror hun har fått for lite kjærlighet. Hun får masse kjærlighet og vi bruker tid på å leke med henne, tar henne med når vi reparerer ting og lignende. Ingen av oss jobber på helg. Vi er sammen alle helger. Pappa’n hender seg har noe å gjøre, men jeg er ALLTID her. 

Nei, hun går ikke lange dager. Jeg jobber ikke 100%. Leverer i 9-tiden og henter som oftest halv 3, om det ikke oppstår noe. (Før frukt, så hun vil ha middag). 

Hun begynte i bhg ved 1-års alder. Pga jeg var ferdig med permisjon og pappaen lå på sykehus da. Så vi fikk plass på skjærskilt grunnlag.

Jeg vet jeg er en god forelder, hun er trygg på meg og vi har allerede de «dype» samtalene. Men hun har et veldig høyt energi-nivå. Sitter aldri stille. Er høyt og lavt. Jeg ser på henne som et sunt barn. Det samme sier besteforeldre, hun er en energibunt og det er vanskelig å henge med. Jeg tror ikke hun er frustrert over fraværende foreldre. 

Anonymkode: a35c5...f3f

[Addie]

Min treåring er nesten lik 😢 Han har slått oss så masse, skriker og kaster leker i gulvet. Han tar ikke fem øre for å dælje løs på storebroren din hvis han gjøre ‘feil’

I bhg er dette helt ukjent for de ansatte, så det er jo bare her hjemme. Han mangler heller ikke oppmerksomhet, det får han mye av. positiv altså, vi spiller spill, baker, leker, synger osv

Det har vært helt forferdelig og vi har vært så fortvilet. Ofte blir han veldig lei seg etterpå, så jeg tror at reaksjonen bare kommer uten at han får tenkt seg om. Han er jo egentlig verdens beste lille gutt. Og han er som din, veldig intelligent. (Broren hans er helt normal, så her ser jeg stor forskjell) Kanskje han er frustrert? Jeg vet ikke... 

men det jeg kan trøste deg med er at det nå er lenger og lenger mellom hver gang, og han fyller 4 om en mnd. Jeg håper at det tilhører treårsalderen. 

Jeh er sikker på at dere ikke gjør noe feil. Det er bare litt vanskelig for treåringen innimellom. 

Klem ❤️

Endret 16. august 2018 av Addie

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg har et barn på 3 år, som jeg faktisk ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Spørs om det er min egen feil og at barnet har vært bortskjemt. Vil gjerne ha svar fra de som kjenner igjen noe av det jeg skriver og eventuelt hva som har fungert for dere:) 

som sagt, barnet er 3 år. Har stor omsorg for andre barn. Leker kjempe godt med alle uansett alder eller kjønn. Sluttet med bleie lett. Og så imtelligent. Forstår seg på så utrolig masse. Er fantastisk flink med ord og motorisk. Mange blir sjarmert av alt som kommer ut av den lille munnen. Men dette er når vi er sammen med andre. 

Når vi kommer hjem, forandres dette lille hjertebarnet seg til noe helt annet. Er slem med dyrene, slår oss foreldre, svarer stygt og viser ikke snev av respekt eller takknemlighet. Tar ikke imot beskjeder, og om vi gir en, gjør barnet stikk motsatt. Ufordragelig rett og slett. Er så glad i barnet, men vet ikke hva vi skal gjøre lenger. Vurderer å snakke med noen fra et familiesenter for å få hjelp til å håndtere dette. For det er så vondt for oss. I tillegg har jeg veldig lite tålmodighet når det blir slik. Mye på grunn av provoserende og sårende ord som kan komme fra barnet. Bare ler når vi sier at dette er siste sjanse før timeout. Får timeout av og til, men til ingen nytte. Hjelp oss🙏

Anonymkode: a35c5...f3f

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd dette. Det funket ikke. Det var etter jeg begynte å overse uønsket adferd at barnet begynte å slå. Jeg har prøvd å overse det også, uten at det funker.  Finner på andre ting som VET ikke er greit. 

 Får masse positiv oppmerksomhet, men virker ikke som det er noe barnet ønsker. Skryter vi, finner det bare på masse tull. 

Anonymkode: a35c5...f3f

Jeg tror det kan ha noe med dette å gjøre. Jeg tror ikke dere har vært konsekvente nok. Sier dere at det er timeout så gjennomfører dere det, hver gang. Barnet vet at det kan gjøre mye uten konsekvenser. Hvorfor skal da barnet lytte til dere?

Her hadde jeg slått hardt ned og ikke hørt på dette moderne "ikke bruk nei". Det å slå gjør man bare ikke. Jeg hadde gitt klar beskjed om at det å slå ikke er greit, og IKKE IGNORERT!

Anonymkode: 0f2f7...217

[Gjest BearMama]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd dette. Det funket ikke. Det var etter jeg begynte å overse uønsket adferd at barnet begynte å slå. Jeg har prøvd å overse det også, uten at det funker.  Finner på andre ting som VET ikke er greit. 

 Får masse positiv oppmerksomhet, men virker ikke som det er noe barnet ønsker. Skryter vi, finner det bare på masse tull. 

Anonymkode: a35c5...f3f

Jeg kunne trodd deg om barnet var sånn i barnehagen og rundt andre. Men han er 3 år. 

Noe stemmer ikke hjemme hos dere....

[AnonymBruker]

44 minutter siden, BearMama skrev:

Jeg kunne trodd deg om barnet var sånn i barnehagen og rundt andre. Men han er 3 år. 

Noe stemmer ikke hjemme hos dere....

En 3 åring vet godt at man ikke skal slå. En 3 åring vet at andre får vondt når noen slår. En 3 åring har normalt sett såpass med forståelse og empati. Jeg mistenker at noe er galt i deres hjem jeg. Slår barnet ditt mye?

Anonymkode: 0f2f7...217

[AnonymBruker]

47 minutter siden, BearMama skrev:

Jeg kunne trodd deg om barnet var sånn i barnehagen og rundt andre. Men han er 3 år. 

Noe stemmer ikke hjemme hos dere....

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

En 3 åring vet godt at man ikke skal slå. En 3 åring vet at andre får vondt når noen slår. En 3 åring har normalt sett såpass med forståelse og empati. Jeg mistenker at noe er galt i deres hjem jeg. Slår barnet ditt mye?

Anonymkode: 0f2f7...217

Om man kunne slette et innlegg... Her svarte jeg for fort, beklager. Trodde du svarte meg her jeg og da ble jeg litt på defensen😥

Anonymkode: 0f2f7...217

[AnonymBruker]

46 minutter siden, BearMama skrev:

Jeg kunne trodd deg om barnet var sånn i barnehagen og rundt andre. Men han er 3 år. 

Noe stemmer ikke hjemme hos dere....

Hun er et høygir barn. Hun sitter aldri stille. Jeg spurte søsteren min om dette, som kunne fortelle at hun så godt at hun kan være en utfordring. Barna hennes er utrolig rolige, så hun ser godt forskjell.

Anonymkode: a35c5...f3f

[Gjest BearMama]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er et høygir barn. Hun sitter aldri stille. Jeg spurte søsteren min om dette, som kunne fortelle at hun så godt at hun kan være en utfordring. Barna hennes er utrolig rolige, så hun ser godt forskjell.

Anonymkode: a35c5...f3f

Men du sier barnehagen ikke reagerer? At barnet er en engel og bare fryd rundt andre?

 

»

som sagt, barnet er 3 år. Har stor omsorg for andre barn. Leker kjempe godt med alle uansett alder eller kjønn. Sluttet med bleie lett. Og så imtelligent. Forstår seg på så utrolig masse. Er fantastisk flink med ord og motorisk. Mange blir sjarmert av alt som kommer ut av den lille munnen. Men dette er når vi er sammen med andre. 

Når vi kommer hjem, forandres dette lille hjertebarnet seg til noe helt annet. Er slem med dyrene, slår oss foreldre, svarer stygt og viser ikke snev av respekt eller takknemlighet. Tar ikke imot beskjeder, og om vi gir en, gjør barnet stikkmotsatt. Ufordragelig rett og slett.»

[Gjest BearMama]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Om man kunne slette et innlegg... Her svarte jeg for fort, beklager. Trodde du svarte meg her jeg og da ble jeg litt på defensen😥

Anonymkode: 0f2f7...217

No stress 😊

[AnonymBruker]

Ja, har kanskje ikke lagt til alle detaljer der. Beklager det. 

Nei, barnhagen kjenner ikke til slik oppførsel. De sier hun har sterk vilje og er aktiv. 

Når vi er med familie og venner kan hun godt vise slik oppførsel. 

Anonymkode: a35c5...f3f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd dette. Det funket ikke. Det var etter jeg begynte å overse uønsket adferd at barnet begynte å slå. Jeg har prøvd å overse det også, uten at det funker.  Finner på andre ting som VET ikke er greit. 

 Får masse positiv oppmerksomhet, men virker ikke som det er noe barnet ønsker. Skryter vi, finner det bare på masse tull. 

Anonymkode: a35c5...f3f

Jeg har hatt to barn- et veldig rolig og et slikt som du. Det viste seg at det bare trengte å få beskjedene på en annen måte. Gå bort til, sett deg ned, se i øynene og fortell kort hva det skal gjøre. Ros voldsomt når det gjør det.

ellers: mobiliser all varme du har i dag, og vær ekstra ekstra omsorgsfull i prat og handling. 

Det er ikke sikkert det er slik alle sier («fort def til bup»). Prøv først veldig tydelige beskjeder med øyekontakt (og be barnet bekrefte at det har forstått beskjeden din). 

Så smører du på med ekstra varme i måten du snakker på, og tar kontakt på. Smør på med kompliment om hvor god og snill han er, hvor god han er med andre etc .

og vis ham hvordan man gjør det med dyr. Få ham til å bekrefte det du sier /gjør. Forklar hva som skjer når dyr får vondt. Hvordan føles det for dyret? Hva kan man gjøre i steden?

ikke gi opp, med rådene over blir det bedre på noen få dager. Husk varme og innlevelsen!

hilsen familieterapeut 

Anonymkode: 0237c...5a2

[AnonymBruker]

1 time siden, Addie skrev:

Min treåring er nesten lik 😢 Han har slått oss så masse, skriker og kaster leker i gulvet. Han tar ikke fem øre for å dælje løs på storebroren din hvis han gjøre ‘feil’

I bhg er dette helt ukjent for de ansatte, så det er jo bare her hjemme. Han mangler heller ikke oppmerksomhet, det får han mye av. positiv altså, vi spiller spill, baker, leker, synger osv

Det har vært helt forferdelig og vi har vært så fortvilet. Ofte blir han veldig lei seg etterpå, så jeg tror at reaksjonen bare kommer uten at han får tenkt seg om. Han er jo egentlig verdens beste lille gutt. Og han er som din, veldig intelligent. (Broren hans er helt normal, så her ser jeg stor forskjell) Kanskje han er frustrert? Jeg vet ikke... 

men det jeg kan trøste deg med er at det nå er lenger og lenger mellom hver gang, og han fyller 4 om en mnd. Jeg håper at det tilhører treårsalderen. 

Jeh er sikker på at dere ikke gjør noe feil. Det er bare litt vanskelig for treåringen innimellom. 

Klem ❤️

Takk Addie❤️

Anonymkode: a35c5...f3f

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt to barn- et veldig rolig og et slikt som du. Det viste seg at det bare trengte å få beskjedene på en annen måte. Gå bort til, sett deg ned, se i øynene og fortell kort hva det skal gjøre. Ros voldsomt når det gjør det.

ellers: mobiliser all varme du har i dag, og vær ekstra ekstra omsorgsfull i prat og handling. 

Det er ikke sikkert det er slik alle sier («fort def til bup»). Prøv først veldig tydelige beskjeder med øyekontakt (og be barnet bekrefte at det har forstått beskjeden din). 

Så smører du på med ekstra varme i måten du snakker på, og tar kontakt på. Smør på med kompliment om hvor god og snill han er, hvor god han er med andre etc .

og vis ham hvordan man gjør det med dyr. Få ham til å bekrefte det du sier /gjør. Forklar hva som skjer når dyr får vondt. Hvordan føles det for dyret? Hva kan man gjøre i steden?

ikke gi opp, med rådene over blir det bedre på noen få dager. Husk varme og innlevelsen!

hilsen familieterapeut 

Anonymkode: 0237c...5a2

Takk, dette blir også gjort. Men det virker ikke som hun tar til seg denne måten å bli snakket til. Vi har strevd med denne oppførselen siden hun var mye mindre. Hun begynte å snakke tidlig, og gjør seg bedre forstått enn en del 6-åringer jeg har snakket med. Hum forstår så veldig godt. Det er dette som bekymrer meg mest. Som for eksempel dette med dyr. Hum sier ifra til andre hvordan de skal behandles og sier ifra når de er harde med de og slikt. Og hun kan godt si til andre at de må høre etter foreldrene sine.

hvis jeg blir irettesetter henne,setter jeg meg med med henne på fanget, sier alltid unnskyld og forklarer hvorfor. Så blir vi enige om å høre etter og være bestevenner. Men det er glemt neste gang jeg sier noe som ikke passer henne der og da.

Anonymkode: a35c5...f3f