Ensom og nedstemt

[AnonymBruker]

Jeg føler meg til tider ganske ofte ensom og nedstemt. Jeg tror at en del av det handler om at jeg har flyttet hjemmefra til et sted som ikke føles som mitt eget (studenthybel), og selv om jeg har venner her er de ofte opptatt enten fordi de jobber, har andre folk her de kjenner som de er sammen med eller er sammen med kjæresten. 

Jeg begynte derfor som frivillig i Røde Kors, to kvelder i uken, men føler ikke at det hjelper noe særlig på ensomheten. Jeg får møtt andre og snakket med de, men jeg er en ganske introvert person og er alltid veldig sliten etter de kveldene. 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal løse dette. Det var slik store deler av forrige studieår, og jeg merker at jeg begynner å få det slik igjen. I sommerferien hadde jeg det helt fint da jeg var hjemme. 

Anonymkode: 842a9...31a

[AnonymBruker]

?

Anonymkode: 842a9...31a

[Gjest gjestvest]

Hei TS

Du beskriver en situasjon der du har det helt fint når du er hjemme, men når du er borte kommer et savn og følelse av ensomhet. Dette er helt naturlig.
Du har to valg: Det er å enten ta deg ut av situasjonen du er i, eller å forbedre eksisterende situasjon. Du kan faktisk gjøre begge deler:
Med å ta seg ut av situasjonen mener jeg selvsagt ikke å avslutte studier. Jeg mener å slenge pc-en evt en god bok under armen, og gå på en koselig cafe. Du kan faktisk gå på forskjellige cafeer.
Du kan videre gjøre din hybel til ditt eget. Det er ikke mye som skal til for å gjøre et lite kryppinn til en plass en ønsker å være. Jeg vet ikke hva slags design eller stil du liker, men dette kombinert med noen gjenstander som har betydd mest for deg samt noen stearinlys vil kunne gjenskape et lite hjem. 

 

[AnonymBruker]

45 minutter siden, gjestvest skrev:

Hei TS

Du beskriver en situasjon der du har det helt fint når du er hjemme, men når du er borte kommer et savn og følelse av ensomhet. Dette er helt naturlig.
Du har to valg: Det er å enten ta deg ut av situasjonen du er i, eller å forbedre eksisterende situasjon. Du kan faktisk gjøre begge deler:
Med å ta seg ut av situasjonen mener jeg selvsagt ikke å avslutte studier. Jeg mener å slenge pc-en evt en god bok under armen, og gå på en koselig cafe. Du kan faktisk gå på forskjellige cafeer.
Du kan videre gjøre din hybel til ditt eget. Det er ikke mye som skal til for å gjøre et lite kryppinn til en plass en ønsker å være. Jeg vet ikke hva slags design eller stil du liker, men dette kombinert med noen gjenstander som har betydd mest for deg samt noen stearinlys vil kunne gjenskape et lite hjem. 

 

Hybelen har jeg absolutt laget til min egen, så jeg kan ikke gjøre mer der. Problemet med at det ikke føles som mitt eget er nok fordi jeg bor i kollektiv og ikke helt klarer å slappe av fordi det er folk jeg ikke kjenner så godt rundt meg. Jeg merker at jeg ofte er "redd" for at noen plutselig skal komme inn på rommet mitt, men samtidig kan jeg ikke låse døren hele tiden da man hører veldig godt at døren blir låst fra fellesrommet.

Jeg har faktisk vurdert det å gå alene på kafe for å lese eller noe, men det er veldig ubehagelig. Det er ikke noe stor by jeg bor i, det er ikke noe miljø her for å gjøre denslags, og sannsynligheten for å møte på noen jeg "kjenner" er stor. Det blir rett og slett for ubehagelig til at jeg klarer å takle det akkurat nå. 

Jeg vet at jeg høres veldig negativ ut nå, og det er virkelig ikke meningen når du er både medfølende og kommer med gode råd.

Anonymkode: 842a9...31a

[Gjest gjestvest]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hybelen har jeg absolutt laget til min egen, så jeg kan ikke gjøre mer der. Problemet med at det ikke føles som mitt eget er nok fordi jeg bor i kollektiv og ikke helt klarer å slappe av fordi det er folk jeg ikke kjenner så godt rundt meg. Jeg merker at jeg ofte er "redd" for at noen plutselig skal komme inn på rommet mitt, men samtidig kan jeg ikke låse døren hele tiden da man hører veldig godt at døren blir låst fra fellesrommet.

Jeg har faktisk vurdert det å gå alene på kafe for å lese eller noe, men det er veldig ubehagelig. Det er ikke noe stor by jeg bor i, det er ikke noe miljø her for å gjøre denslags, og sannsynligheten for å møte på noen jeg "kjenner" er stor. Det blir rett og slett for ubehagelig til at jeg klarer å takle det akkurat nå. 

Jeg vet at jeg høres veldig negativ ut nå, og det er virkelig ikke meningen når du er både medfølende og kommer med gode råd.

Anonymkode: 842a9...31a

Du er ikke negativ. Du er fortvilet.

I ensomhet er vi etterlatt til oss selv noe som fører til stor tankevirksomhet. Vi gjør gjerne tanker om andre som ikke stemmer. Halve Norges befolkning låser inngangsdøren. Den andre halve lar denne stå åpen. Dersom den første halve hadde bodd i kollektiv ville disse sannsynligvis også låst døren til rommet. Jeg tilhører første gruppen, og om jeg hadde bodd i kollektiv ville jeg, i likhet med deg, også låst døren.

Når vi er ensomme tror vi at andre tenker mye på våre uttrykk og handlinger. Det er den store tankevirksomheten som lurer oss til å tro at andre også tenker like mye som oss. Realiteten er det motsatte. Akkurat som med deg og isommer da du ikke var fanget i tankevirksomhet.

Byen har trolig krympet noe grunnet redsel for å møte på kjenninger. Her igjen er det ikke stor sannsynlighet for at andre gir dette like mye tanker som deg. Å gå på cafe er tross alt svært normalt. Forfattere skriver sine bøker i andre omgivelser enn i hjemmet for inspirasjon: Eksempelvis på cafe. Manus forfattere, sangskrivere gjør også noe av arbeidet på cafe. Studenter som finner det lettere å konsentrere seg på en cafe og skrive en oppgave.

Ingen lytter til lyden av nøkkel, ingen iakttar deg. Disse er begrensninger du selv har satt som sliter deg ut. 
Nøkkellyden er lyden av trygghet. 

Jeg ville forsøkt å finne andre interesser. Noe som løfter deg opp. Evo eksempelvis er langt billigere enn SATS. Dansekurs mm.