Hvordan slutte å hate seg selv?

[AnonymBruker]

?

Anonymkode: f9389...7c9

[Gjest supernova_87]

Jeg hater meg selv litt fremdeles. Men mye mindre enn jeg gjorde for et år siden! Og jeg tror jeg kan komme dit at jeg ikke hater meg selv i det hele tatt. 

Det jeg har gjort for å slutte å hate meg selv, og det jeg kommer til å fortsette å gjøre, det er å behandle meg selv som om jeg ikke gjør det. Som om jeg er verdt noe. Som om jeg kan ta plass. Som at jeg er okei!

Tidligere har jeg drevet litt og lest slike selvfølelse-bøker, og lest om affirmasjoner og å være takknemlig og fortelle seg selv hva som er bra med seg selv. Men det ble egentlig aldri noe særlig bedre av å fortelle meg selv i speilet at jeg var god nok, og det jeg tenker nå er egentlig at for hvis jeg virkelig trodde på at jeg var god nok så ville jeg aldri trengt å si det til speilbildet mitt, dermed ble det å fortelle meg selv det instendig nettopp beviset på at jeg ikke var det. Å tvinge seg selv til takknemlighet og å fortelle seg selv gode ting ble et ihuga strev fordi man overhodet ikke tenkte at man var bra. Disse tingene har jo gitt meg et positivt fokus, men jeg sluttet ikke å hate meg selv, jeg ble mer og mer fortvilet fordi jeg aldri FØLTE de gode tingene jeg skrev om. Godt for sitt eget bruk, men ikke for å begynne å føle at jeg var god nok. 

Jeg fokuserte på følelser og tanker. Tenk positivt, og jeg ville ikke tillate meg selv å føle alt det negative. Men dette er jo å ikke ta seg selv på alvor. Jeg har kommet til at joda, man kan absolutt jobbe med følelsene og tankene sine, og innbyrdes påvirker de hverandre, sammen med kropp og handlinger. Men når jeg fortsetter å handle som om jeg er verdiløs, og ikke fortjener respekt, aksept og grenser, da hjelper det ikke at jeg fortsetter å tvinge tankene til å tenke "jeg er verdt noe". Så jeg begynte å sette grenser for meg selv. Jeg begynte å lytte til signalene i kroppen. Jeg gjorde ting som jeg visste var godt for kroppen. Hva ville jeg gjort for meg selv hvis jeg var verdt noe? Og så kunne jeg tenkte "men jeg er jo ikke verdt noe", men så tenkte jeg bare "ånei, jeg er kanskje ikke det, men jeg har likevel tenkt å handle som om jeg er det". Og litt etter litt har selvforakten blitt mindre. 

Tidligere i vår kuttet jeg ut et forhold med en mann som virkelig tråkket over mine grenser, som kalte mine følelser for overreaksjoner, som kalte meg hore, jævla sviker, og som i bunn og grunn fikk meg til å føle meg dårlig. Jeg trodde jeg fortjente dette. Jeg trodde jeg trengte det. Men så kjente jeg etter i følelsene mine, og de sa jo at jeg ikke ønsket meg dette her. Men jeg hadde et desperat behov for bekreftelse. Jeg var verdiløs og når jeg presterte og var god for ham så fikk jeg litt verdi. Men så handlet jeg som om jeg hadde rett til å lytte til følelsene mine, som om jeg var verdifull, og jeg kuttet ham ut fullstendig. Og det er slike ting, slike handlinger som forteller deg at fuck yeah, jeg er verdt noe. Og dette kan man kjenne! Etter hvert som man tegner opp grensene følger tankene og følelsene etter. Vi har lov til å føle hva enn vi føler! Og strengt tatt, om vi ikke hadde lov/rett, så kan vi gjøre det likevel! 

Jeg har begynt å føle følelsene mine i stedet for å si "hvorfor (hvorforhvorfor!) blir du lei deg nå! herregud så teit du er, dette er ingenting å bli lei seg for", eller "du har ikke lov å bli irritert, hvem faen tror du at du er!?". Jeg registrerer den indre selvkritikken, jeg registrerer impulsene om å behandle meg selv som dritt, og så står jeg i mot, så minner jeg selv på at jeg er fri til å velge annerledes. Og det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg fortsetter å prøve. Jeg fokuserer på å gjøre ting som er snilt gjort mot meg selv. For eksempel trener jeg ikke fordi jeg er overvektig og stygg og burde i det minste gjøre det for å gå ned litt i vekt, eller for å få en verdi for andre, jeg trener fordi trening er en skikkelig kjærlighetshandling mot seg selv. Om jeg føler meg dårlig en dag så tillater jeg meg selv å føle meg dårlig i stedet for å si "skal du seriøst bare ligge på sofaen i dag, du er en jævla lat taper". 

Jeg sliter med å føle følelsene mine da, når man har gått i nesten 30 år uten å være i kontakt med dem, uten å gi dem plass, så er det underbevisste mekanismer som holder dem på avstand. Men jeg har en holdning som sier "komme, komme, komme kyra følelsene!" (jeg er rar ). Jeg stopper opp av og til bare for å puste og minne meg selv på at det er lov å slippe dem til. Det er å være glad i seg selv. Jeg kunne fortsatt lenge. Det er en stor prosess, men det er mulig, jeg er overbevist! Og jeg er faktisk ganske overbevist om at denne måten å gjøre det på er den beste. 

Lykke til!

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg hater meg selv litt fremdeles. Men mye mindre enn jeg gjorde for et år siden! Og jeg tror jeg kan komme dit at jeg ikke hater meg selv i det hele tatt. 

Det jeg har gjort for å slutte å hate meg selv, og det jeg kommer til å fortsette å gjøre, det er å behandle meg selv som om jeg ikke gjør det. Som om jeg er verdt noe. Som om jeg kan ta plass. Som at jeg er okei!

Tidligere har jeg drevet litt og lest slike selvfølelse-bøker, og lest om affirmasjoner og å være takknemlig og fortelle seg selv hva som er bra med seg selv. Men det ble egentlig aldri noe særlig bedre av å fortelle meg selv i speilet at jeg var god nok, og det jeg tenker nå er egentlig at for hvis jeg virkelig trodde på at jeg var god nok så ville jeg aldri trengt å si det til speilbildet mitt, dermed ble det å fortelle meg selv det instendig nettopp beviset på at jeg ikke var det. Å tvinge seg selv til takknemlighet og å fortelle seg selv gode ting ble et ihuga strev fordi man overhodet ikke tenkte at man var bra. Disse tingene har jo gitt meg et positivt fokus, men jeg sluttet ikke å hate meg selv, jeg ble mer og mer fortvilet fordi jeg aldri FØLTE de gode tingene jeg skrev om. Godt for sitt eget bruk, men ikke for å begynne å føle at jeg var god nok. 

Jeg fokuserte på følelser og tanker. Tenk positivt, og jeg ville ikke tillate meg selv å føle alt det negative. Men dette er jo å ikke ta seg selv på alvor. Jeg har kommet til at joda, man kan absolutt jobbe med følelsene og tankene sine, og innbyrdes påvirker de hverandre, sammen med kropp og handlinger. Men når jeg fortsetter å handle som om jeg er verdiløs, og ikke fortjener respekt, aksept og grenser, da hjelper det ikke at jeg fortsetter å tvinge tankene til å tenke "jeg er verdt noe". Så jeg begynte å sette grenser for meg selv. Jeg begynte å lytte til signalene i kroppen. Jeg gjorde ting som jeg visste var godt for kroppen. Hva ville jeg gjort for meg selv hvis jeg var verdt noe? Og så kunne jeg tenkte "men jeg er jo ikke verdt noe", men så tenkte jeg bare "ånei, jeg er kanskje ikke det, men jeg har likevel tenkt å handle som om jeg er det". Og litt etter litt har selvforakten blitt mindre. 

Tidligere i vår kuttet jeg ut et forhold med en mann som virkelig tråkket over mine grenser, som kalte mine følelser for overreaksjoner, som kalte meg hore, jævla sviker, og som i bunn og grunn fikk meg til å føle meg dårlig. Jeg trodde jeg fortjente dette. Jeg trodde jeg trengte det. Men så kjente jeg etter i følelsene mine, og de sa jo at jeg ikke ønsket meg dette her. Men jeg hadde et desperat behov for bekreftelse. Jeg var verdiløs og når jeg presterte og var god for ham så fikk jeg litt verdi. Men så handlet jeg som om jeg hadde rett til å lytte til følelsene mine, som om jeg var verdifull, og jeg kuttet ham ut fullstendig. Og det er slike ting, slike handlinger som forteller deg at fuck yeah, jeg er verdt noe. Og dette kan man kjenne! Etter hvert som man tegner opp grensene følger tankene og følelsene etter. Vi har lov til å føle hva enn vi føler! Og strengt tatt, om vi ikke hadde lov/rett, så kan vi gjøre det likevel! 

Jeg har begynt å føle følelsene mine i stedet for å si "hvorfor (hvorforhvorfor!) blir du lei deg nå! herregud så teit du er, dette er ingenting å bli lei seg for", eller "du har ikke lov å bli irritert, hvem faen tror du at du er!?". Jeg registrerer den indre selvkritikken, jeg registrerer impulsene om å behandle meg selv som dritt, og så står jeg i mot, så minner jeg selv på at jeg er fri til å velge annerledes. Og det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg fortsetter å prøve. Jeg fokuserer på å gjøre ting som er snilt gjort mot meg selv. For eksempel trener jeg ikke fordi jeg er overvektig og stygg og burde i det minste gjøre det for å gå ned litt i vekt, eller for å få en verdi for andre, jeg trener fordi trening er en skikkelig kjærlighetshandling mot seg selv. Om jeg føler meg dårlig en dag så tillater jeg meg selv å føle meg dårlig i stedet for å si "skal du seriøst bare ligge på sofaen i dag, du er en jævla lat taper". 

Jeg sliter med å føle følelsene mine da, når man har gått i nesten 30 år uten å være i kontakt med dem, uten å gi dem plass, så er det underbevisste mekanismer som holder dem på avstand. Men jeg har en holdning som sier "komme, komme, komme kyra følelsene!" (jeg er rar ). Jeg stopper opp av og til bare for å puste og minne meg selv på at det er lov å slippe dem til. Det er å være glad i seg selv. Jeg kunne fortsatt lenge. Det er en stor prosess, men det er mulig, jeg er overbevist! Og jeg er faktisk ganske overbevist om at denne måten å gjøre det på er den beste. 

Lykke til!

Tusen takk for et velskrevet og fint innlegg! ❤️

Anonymkode: f9389...7c9

[Raven.Writingdesk]

35 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg hater meg selv litt fremdeles. Men mye mindre enn jeg gjorde for et år siden! Og jeg tror jeg kan komme dit at jeg ikke hater meg selv i det hele tatt. 

Det jeg har gjort for å slutte å hate meg selv, og det jeg kommer til å fortsette å gjøre, det er å behandle meg selv som om jeg ikke gjør det. Som om jeg er verdt noe. Som om jeg kan ta plass. Som at jeg er okei!

Tidligere har jeg drevet litt og lest slike selvfølelse-bøker, og lest om affirmasjoner og å være takknemlig og fortelle seg selv hva som er bra med seg selv. Men det ble egentlig aldri noe særlig bedre av å fortelle meg selv i speilet at jeg var god nok, og det jeg tenker nå er egentlig at for hvis jeg virkelig trodde på at jeg var god nok så ville jeg aldri trengt å si det til speilbildet mitt, dermed ble det å fortelle meg selv det instendig nettopp beviset på at jeg ikke var det. Å tvinge seg selv til takknemlighet og å fortelle seg selv gode ting ble et ihuga strev fordi man overhodet ikke tenkte at man var bra. Disse tingene har jo gitt meg et positivt fokus, men jeg sluttet ikke å hate meg selv, jeg ble mer og mer fortvilet fordi jeg aldri FØLTE de gode tingene jeg skrev om. Godt for sitt eget bruk, men ikke for å begynne å føle at jeg var god nok. 

Jeg fokuserte på følelser og tanker. Tenk positivt, og jeg ville ikke tillate meg selv å føle alt det negative. Men dette er jo å ikke ta seg selv på alvor. Jeg har kommet til at joda, man kan absolutt jobbe med følelsene og tankene sine, og innbyrdes påvirker de hverandre, sammen med kropp og handlinger. Men når jeg fortsetter å handle som om jeg er verdiløs, og ikke fortjener respekt, aksept og grenser, da hjelper det ikke at jeg fortsetter å tvinge tankene til å tenke "jeg er verdt noe". Så jeg begynte å sette grenser for meg selv. Jeg begynte å lytte til signalene i kroppen. Jeg gjorde ting som jeg visste var godt for kroppen. Hva ville jeg gjort for meg selv hvis jeg var verdt noe? Og så kunne jeg tenkte "men jeg er jo ikke verdt noe", men så tenkte jeg bare "ånei, jeg er kanskje ikke det, men jeg har likevel tenkt å handle som om jeg er det". Og litt etter litt har selvforakten blitt mindre. 

Tidligere i vår kuttet jeg ut et forhold med en mann som virkelig tråkket over mine grenser, som kalte mine følelser for overreaksjoner, som kalte meg hore, jævla sviker, og som i bunn og grunn fikk meg til å føle meg dårlig. Jeg trodde jeg fortjente dette. Jeg trodde jeg trengte det. Men så kjente jeg etter i følelsene mine, og de sa jo at jeg ikke ønsket meg dette her. Men jeg hadde et desperat behov for bekreftelse. Jeg var verdiløs og når jeg presterte og var god for ham så fikk jeg litt verdi. Men så handlet jeg som om jeg hadde rett til å lytte til følelsene mine, som om jeg var verdifull, og jeg kuttet ham ut fullstendig. Og det er slike ting, slike handlinger som forteller deg at fuck yeah, jeg er verdt noe. Og dette kan man kjenne! Etter hvert som man tegner opp grensene følger tankene og følelsene etter. Vi har lov til å føle hva enn vi føler! Og strengt tatt, om vi ikke hadde lov/rett, så kan vi gjøre det likevel! 

Jeg har begynt å føle følelsene mine i stedet for å si "hvorfor (hvorforhvorfor!) blir du lei deg nå! herregud så teit du er, dette er ingenting å bli lei seg for", eller "du har ikke lov å bli irritert, hvem faen tror du at du er!?". Jeg registrerer den indre selvkritikken, jeg registrerer impulsene om å behandle meg selv som dritt, og så står jeg i mot, så minner jeg selv på at jeg er fri til å velge annerledes. Og det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg fortsetter å prøve. Jeg fokuserer på å gjøre ting som er snilt gjort mot meg selv. For eksempel trener jeg ikke fordi jeg er overvektig og stygg og burde i det minste gjøre det for å gå ned litt i vekt, eller for å få en verdi for andre, jeg trener fordi trening er en skikkelig kjærlighetshandling mot seg selv. Om jeg føler meg dårlig en dag så tillater jeg meg selv å føle meg dårlig i stedet for å si "skal du seriøst bare ligge på sofaen i dag, du er en jævla lat taper". 

Jeg sliter med å føle følelsene mine da, når man har gått i nesten 30 år uten å være i kontakt med dem, uten å gi dem plass, så er det underbevisste mekanismer som holder dem på avstand. Men jeg har en holdning som sier "komme, komme, komme kyra følelsene!" (jeg er rar ). Jeg stopper opp av og til bare for å puste og minne meg selv på at det er lov å slippe dem til. Det er å være glad i seg selv. Jeg kunne fortsatt lenge. Det er en stor prosess, men det er mulig, jeg er overbevist! Og jeg er faktisk ganske overbevist om at denne måten å gjøre det på er den beste. 

Lykke til!

Det gjør vondt å lese dette, Rainstorm. Du fremstår som et genuint sympatisk og omsorgsfullt menneske, dessverre «overrasker» det meg ikke at noen kan finne på å ta deg for gitt og kjøre over grensene dine. Det er nesten ofte sånn at de mest reinhjerta folkene havner i klørne på de som kan å utnytte det  

ta vare på deg selv R. Du er verdt så mye, og du skal vite at innleggene dine gjennom mange år her på KG har værtfall gitt meg mye inspirasjon og glede ❤️

[Gjest supernova_87]

10 minutter siden, veggteppe skrev:

Det gjør vondt å lese dette, Rainstorm. Du fremstår som et genuint sympatisk og omsorgsfullt menneske, dessverre «overrasker» det meg ikke at noen kan finne på å ta deg for gitt og kjøre over grensene dine. Det er nesten ofte sånn at de mest reinhjerta folkene havner i klørne på de som kan å utnytte det  

ta vare på deg selv R. Du er verdt så mye, og du skal vite at innleggene dine gjennom mange år her på KG har værtfall gitt meg mye inspirasjon og glede ❤️

Åh, tusen takk! Dette gjorde godt å lese. Det er vanskelig å tro på gode ord om seg selv, men jeg prøver å ta det inn og jeg kjenner at dette berørte meg.  

[emilie123]

46 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg hater meg selv litt fremdeles. Men mye mindre enn jeg gjorde for et år siden! Og jeg tror jeg kan komme dit at jeg ikke hater meg selv i det hele tatt. 

Det jeg har gjort for å slutte å hate meg selv, og det jeg kommer til å fortsette å gjøre, det er å behandle meg selv som om jeg ikke gjør det. Som om jeg er verdt noe. Som om jeg kan ta plass. Som at jeg er okei!

Tidligere har jeg drevet litt og lest slike selvfølelse-bøker, og lest om affirmasjoner og å være takknemlig og fortelle seg selv hva som er bra med seg selv. Men det ble egentlig aldri noe særlig bedre av å fortelle meg selv i speilet at jeg var god nok, og det jeg tenker nå er egentlig at for hvis jeg virkelig trodde på at jeg var god nok så ville jeg aldri trengt å si det til speilbildet mitt, dermed ble det å fortelle meg selv det instendig nettopp beviset på at jeg ikke var det. Å tvinge seg selv til takknemlighet og å fortelle seg selv gode ting ble et ihuga strev fordi man overhodet ikke tenkte at man var bra. Disse tingene har jo gitt meg et positivt fokus, men jeg sluttet ikke å hate meg selv, jeg ble mer og mer fortvilet fordi jeg aldri FØLTE de gode tingene jeg skrev om. Godt for sitt eget bruk, men ikke for å begynne å føle at jeg var god nok. 

Jeg fokuserte på følelser og tanker. Tenk positivt, og jeg ville ikke tillate meg selv å føle alt det negative. Men dette er jo å ikke ta seg selv på alvor. Jeg har kommet til at joda, man kan absolutt jobbe med følelsene og tankene sine, og innbyrdes påvirker de hverandre, sammen med kropp og handlinger. Men når jeg fortsetter å handle som om jeg er verdiløs, og ikke fortjener respekt, aksept og grenser, da hjelper det ikke at jeg fortsetter å tvinge tankene til å tenke "jeg er verdt noe". Så jeg begynte å sette grenser for meg selv. Jeg begynte å lytte til signalene i kroppen. Jeg gjorde ting som jeg visste var godt for kroppen. Hva ville jeg gjort for meg selv hvis jeg var verdt noe? Og så kunne jeg tenkte "men jeg er jo ikke verdt noe", men så tenkte jeg bare "ånei, jeg er kanskje ikke det, men jeg har likevel tenkt å handle som om jeg er det". Og litt etter litt har selvforakten blitt mindre. 

Tidligere i vår kuttet jeg ut et forhold med en mann som virkelig tråkket over mine grenser, som kalte mine følelser for overreaksjoner, som kalte meg hore, jævla sviker, og som i bunn og grunn fikk meg til å føle meg dårlig. Jeg trodde jeg fortjente dette. Jeg trodde jeg trengte det. Men så kjente jeg etter i følelsene mine, og de sa jo at jeg ikke ønsket meg dette her. Men jeg hadde et desperat behov for bekreftelse. Jeg var verdiløs og når jeg presterte og var god for ham så fikk jeg litt verdi. Men så handlet jeg som om jeg hadde rett til å lytte til følelsene mine, som om jeg var verdifull, og jeg kuttet ham ut fullstendig. Og det er slike ting, slike handlinger som forteller deg at fuck yeah, jeg er verdt noe. Og dette kan man kjenne! Etter hvert som man tegner opp grensene følger tankene og følelsene etter. Vi har lov til å føle hva enn vi føler! Og strengt tatt, om vi ikke hadde lov/rett, så kan vi gjøre det likevel! 

Jeg har begynt å føle følelsene mine i stedet for å si "hvorfor (hvorforhvorfor!) blir du lei deg nå! herregud så teit du er, dette er ingenting å bli lei seg for", eller "du har ikke lov å bli irritert, hvem faen tror du at du er!?". Jeg registrerer den indre selvkritikken, jeg registrerer impulsene om å behandle meg selv som dritt, og så står jeg i mot, så minner jeg selv på at jeg er fri til å velge annerledes. Og det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg fortsetter å prøve. Jeg fokuserer på å gjøre ting som er snilt gjort mot meg selv. For eksempel trener jeg ikke fordi jeg er overvektig og stygg og burde i det minste gjøre det for å gå ned litt i vekt, eller for å få en verdi for andre, jeg trener fordi trening er en skikkelig kjærlighetshandling mot seg selv. Om jeg føler meg dårlig en dag så tillater jeg meg selv å føle meg dårlig i stedet for å si "skal du seriøst bare ligge på sofaen i dag, du er en jævla lat taper". 

Jeg sliter med å føle følelsene mine da, når man har gått i nesten 30 år uten å være i kontakt med dem, uten å gi dem plass, så er det underbevisste mekanismer som holder dem på avstand. Men jeg har en holdning som sier "komme, komme, komme kyra følelsene!" (jeg er rar ). Jeg stopper opp av og til bare for å puste og minne meg selv på at det er lov å slippe dem til. Det er å være glad i seg selv. Jeg kunne fortsatt lenge. Det er en stor prosess, men det er mulig, jeg er overbevist! Og jeg er faktisk ganske overbevist om at denne måten å gjøre det på er den beste. 

Lykke til!

Takk Rainstorm.

Nå er ikke jeg TS,  men det kunne likeså vært meg. Du hjalp meg mye med dette innlegget. Skal prøve din metode, begynner i dag.

[Gjest supernova_87]

5 minutter siden, emilie123 skrev:

Takk Rainstorm.

Nå er ikke jeg TS,  men det kunne likeså vært meg. Du hjalp meg mye med dette innlegget. Skal prøve din metode, begynner i dag.

 

Jeg begynte litt etter litt. Jeg unnskyldte mye av oppførselen jeg godtok fra andre. At den som behandlet meg dårlig hadde det sikkert dårlig selv, han hadde jo gode sider også, jeg fortjente ikke mer, det var sikkert min feil. Jeg har skrevet flere tråder her inne om ulike relasjoner, fått mye råd. Og til slutt innså jeg at den eneste måten var å kutte dem ut, sette grensen og følge den. For hver gang det ikke fikk konsekvenser å tråkke på meg så lot jeg meg jo tråkke på! Det er vondt å innse at man selv har tillatt det. Men fastlegen min hadde vist meg en TED-talk om hvordan vi "gjetter" vår virkelighet utifra tidligere erfaringer, og jeg innså samtidig at jeg ikke tillot det fordi jeg var teit eller svak eller dum, men fordi jeg aldri hadde lært noe annet. Så i stedet for å se på at jeg hadde tillatt det som noe jeg skulle klandre meg selv for, noe jeg var skyldig i, så var det heller en mulighet, et alternativ, sjansen til at fremtiden ikke måtte være sånn. Men akkurat det krevde mye mot da. Det høres jo dumt ut, at det skal kreve styrke og mot å kutte ut noe som har en negativ effekt på en. Men jeg har følt meg så ensom at jeg har trodd at jeg ville gå til grunne av å gi slipp på de få relasjonene jeg hadde. Det var en bruker her inne som skrev til meg at man ikke går til grunne av å gi slipp på en venn eller en romantisk interesse, man går til grunne uten SEG SELV. Og meg selv hadde jeg jo ikke, enten jeg hadde bekreftelse fra menn eller ikke. 

En annen ting som jeg har gjort er å slippe vennene mine inn i større grad. Jeg har alltid tvilt på vennene mine, aldri trodd på at de virkelig kunne bry seg. Men hvordan kunne jeg tro på det når jeg aldri ga dem muligheten? Det krever så mye mot å gjøre seg sårbar. Men jeg tar sats og hopper. Jeg stoler ikke på mennesker, men jeg velger å stole på dem. Jeg behandler meg selv og handler som om jeg er en person som stoler på folk, jeg handler som om jeg er en person som kan lene meg på vennene mine. 

I begynnelsen hadde jeg ikke troen. Jeg fortsatte å gjøre små handlinger som liksom skulle fortelle at jeg var noe verdt, men jeg fortsatte å hate meg selv, og ofte så ville jeg også da klandre meg og hate meg for at jeg nettopp hatet meg selv (dette er jo en kjent negativ spiral). Men etter hvert prøvde jeg å vise aksept for disse følelsene av håpløshet, for følelsen av selvforakt, å forstå meg selv, ikke klandre meg selv. Og i dag har jeg et lite håp, og etter et helt voksenliv uten håp blir et lite håp til noe kjempestort. Jeg tror jeg kan være glad i meg selv. Jeg heier på meg selv. Jeg tror på at jeg kan ha nære, gode relasjoner der jeg lar noen slippe helt inn, og der jeg stoler på at de er der for meg. Jeg tror at jeg en dag vil kjenne at jeg er ikke bare god nok, men at jeg har mye å komme med, og at jeg er ganske kul. Og at jeg en dag vil leve godt med å ha det vondt innimellom. Jeg vil være helhjertet, tilstede i meg selv, og tanken på å hate meg selv er like idiot som tanken på å hate mitt eget barn. 

Et forslag for hva du kan gjøre i dag er å se TED-talken "The power of vulnerability" av Brene Brown. 

Lykke til til deg også! (Herlighet, jeg skrev så mye i stad, og så skrev jeg bare mye nå også, det var for å fortelle deg at dette er ikke noe som hjalp meg over natta, men som har hjulpet litt etter litt, og som består i masse små handlinger hver dag, og etter hvert store grensesettinger, og store vågestykker.)

[emilie123]

17 minutter siden, Rainstorm skrev:

 

Jeg begynte litt etter litt. Jeg unnskyldte mye av oppførselen jeg godtok fra andre. At den som behandlet meg dårlig hadde det sikkert dårlig selv, han hadde jo gode sider også, jeg fortjente ikke mer, det var sikkert min feil. Jeg har skrevet flere tråder her inne om ulike relasjoner, fått mye råd. Og til slutt innså jeg at den eneste måten var å kutte dem ut, sette grensen og følge den. For hver gang det ikke fikk konsekvenser å tråkke på meg så lot jeg meg jo tråkke på! Det er vondt å innse at man selv har tillatt det. Men fastlegen min hadde vist meg en TED-talk om hvordan vi "gjetter" vår virkelighet utifra tidligere erfaringer, og jeg innså samtidig at jeg ikke tillot det fordi jeg var teit eller svak eller dum, men fordi jeg aldri hadde lært noe annet. Så i stedet for å se på at jeg hadde tillatt det som noe jeg skulle klandre meg selv for, noe jeg var skyldig i, så var det heller en mulighet, et alternativ, sjansen til at fremtiden ikke måtte være sånn. Men akkurat det krevde mye mot da. Det høres jo dumt ut, at det skal kreve styrke og mot å kutte ut noe som har en negativ effekt på en. Men jeg har følt meg så ensom at jeg har trodd at jeg ville gå til grunne av å gi slipp på de få relasjonene jeg hadde. Det var en bruker her inne som skrev til meg at man ikke går til grunne av å gi slipp på en venn eller en romantisk interesse, man går til grunne uten SEG SELV. Og meg selv hadde jeg jo ikke, enten jeg hadde bekreftelse fra menn eller ikke. 

En annen ting som jeg har gjort er å slippe vennene mine inn i større grad. Jeg har alltid tvilt på vennene mine, aldri trodd på at de virkelig kunne bry seg. Men hvordan kunne jeg tro på det når jeg aldri ga dem muligheten? Det krever så mye mot å gjøre seg sårbar. Men jeg tar sats og hopper. Jeg stoler ikke på mennesker, men jeg velger å stole på dem. Jeg behandler meg selv og handler som om jeg er en person som stoler på folk, jeg handler som om jeg er en person som kan lene meg på vennene mine. 

I begynnelsen hadde jeg ikke troen. Jeg fortsatte å gjøre små handlinger som liksom skulle fortelle at jeg var noe verdt, men jeg fortsatte å hate meg selv, og ofte så ville jeg også da klandre meg og hate meg for at jeg nettopp hatet meg selv (dette er jo en kjent negativ spiral). Men etter hvert prøvde jeg å vise aksept for disse følelsene av håpløshet, for følelsen av selvforakt, å forstå meg selv, ikke klandre meg selv. Og i dag har jeg et lite håp, og etter et helt voksenliv uten håp blir et lite håp til noe kjempestort. Jeg tror jeg kan være glad i meg selv. Jeg heier på meg selv. Jeg tror på at jeg kan ha nære, gode relasjoner der jeg lar noen slippe helt inn, og der jeg stoler på at de er der for meg. Jeg tror at jeg en dag vil kjenne at jeg er ikke bare god nok, men at jeg har mye å komme med, og at jeg er ganske kul. Og at jeg en dag vil leve godt med å ha det vondt innimellom. Jeg vil være helhjertet, tilstede i meg selv, og tanken på å hate meg selv er like idiot som tanken på å hate mitt eget barn. 

Et forslag for hva du kan gjøre i dag er å se TED-talken "The power of vulnerability" av Brene Brown. 

Lykke til til deg også! (Herlighet, jeg skrev så mye i stad, og så skrev jeg bare mye nå også, det var for å fortelle deg at dette er ikke noe som hjalp meg over natta, men som har hjulpet litt etter litt, og som består i masse små handlinger hver dag, og etter hvert store grensesettinger, og store vågestykker.)

Tusen takk igjen.

Går i terapi og er bedre enn jeg var, men faller fort tilbake igjen. Samtidig som jeg er bedre får jeg liksom ikke bukt med den store, indre demonen, selvhatet. Vet hvor jeg har det fra, har opplevd grov omsorgssvikt + + og i tillegg fant jeg en mann som videreførte mye. Akkurat nå hadde jeg nesten gitt opp, men ser nå en lysning. Kan du så kan kanskje jeg også. Du ga meg iallefall et nytt verktøy med det du skrev.

Ts, unnskyld, det var ikke meningen å kuppe tråden din.

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, emilie123 skrev:

Tusen takk igjen.

Går i terapi og er bedre enn jeg var, men faller fort tilbake igjen. Samtidig som jeg er bedre får jeg liksom ikke bukt med den store, indre demonen, selvhatet. Vet hvor jeg har det fra, har opplevd grov omsorgssvikt + + og i tillegg fant jeg en mann som videreførte mye. Akkurat nå hadde jeg nesten gitt opp, men ser nå en lysning. Kan du så kan kanskje jeg også. Du ga meg iallefall et nytt verktøy med det du skrev.

Ts, unnskyld, det var ikke meningen å kuppe tråden din.

Jeg skjønner hva du snakker om. Det er som at selv om man ikke i hverdagen lenger blir utsatt for krenkende handlinger så blir man utsatt for det fra seg selv. Holdningen om at man ikke fortjener bedre enten fra mobbing, omsorgssvikt, vold fra partner (eller hva enn) har blitt internalisert og uansett hvor man går eller hva man gjør blir man møtt med en ekstrem mengde selvkritikk og selvhat, både i handlinger og i tankene. Hvordan kunne jeg slutte å hate meg selv når jeg behandlet meg selv som dritt med f.eks overspising eller selvskading? Det er umulig. Jeg jobbet med tankene og følelsene, men med handlingene mine fortalte jeg meg selv stadig det motsatte. Til og med den ekstreme jobbingen med følelsene mine var ikke spesielt kjærlig. For hvor kjærlig er det å fortelle noen at følelsene deres er feil? Hvor kjærlig er det å kritisere noen fordi de er sint eller lei seg? Det er ikkje kjærlig. Det er mangel på respekt og aksept. 

Jeg håper du finner håpet ditt. For etter jeg fant det så har alt strevet blitt enklere å tåle. Jeg har en lang vei å gå, men det er enklere å gå her når jeg har det lille håpet. Før var hver dag bare mørke og å famle i blinde. 

[AnonymBruker]

Tusen takk til deg TS for at du opprettet denne tråden!

Dette har jeg lurt på lenge, og prøvd å finne tips om men finner bare "svada"... Og føler at hver gang jeg har kommet ett lite stykke på vei, får jeg en ny en på trynet, og hater dermed meg selv enda mer for at jeg har turt å få håp om at ting kan bli bedre... Rett og slett en ond sirkel.. 

Og tusen takk til deg, Rainstorm, for at du deler så åpent og ærlig om hva som har fungert for deg! Skal se TED-talken og lese tipsene dine igjen og igjen, og se om noen av de kan fungere for meg.. For det er jo som du sier, man er ikke snill mot seg selv ved å ikke anerkjenne også de vanskelige følelsene... 

Så tusen tusen takk fra meg, og masse lykke til, til både TS og Rainstorm og andre som måtte finne på å dukke opp i denne tråden.. Håper den blir fylt opp av masse gode tips og at vi alle sammen når målet til slutt; å elske oss selv  

Anonymkode: 9555a...459