Gå til innhold

trenger innspill/tanker. Psykisk helse.


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Hei.
Jeg har tenkt lenge på om jeg skal skrive ett innlegg her, men velger nå å gjøre det. 

Jeg har etter svangerskapet for snart 5 år siden slitt med fødselsdepresjon... Har fått behandling for denne gjennom samtale hos psykolog,fastlege og helsestasjon og er på noen områder bedre... 
Jeg har i det lengste forsøkt å unngå medikamentell behandling og har heller forsøkt å flytte fokus med å gå turer i naturen, trene og spise sunt. 

Fra omtrendt midt i svangerskapet for omkring 5 år siden har jeg slitt med mye tøffe tanker og følelser som jeg bare ikke klarer å ta kontroll over selv om jeg vil det aldri så mye. 
FD har jeg som sagt fått mye hjelp med og føler hverdagen som mamma er "helt ok". 
Det er derimot en del andre aspekt jeg sliter med... 
Jeg trekker meg veldig unna sosiale situasjoner med både familie og venner, klarer nesten ikke tanken på å skulle være sammen med de. Ikke fordi jeg ikke liker de, for det gjør jeg virkelig... 
Jeg kaldsvetter,får hjertebank og blir kvalm dersom noen kommer på uanmeldt besøk her og gjør det jeg kan for å ta meg sammen. Det går en stund men så stopper det seg helt og jeg må finne på unnskyldninger for å komme unna så jeg ikke skal ende opp med å gå i bakken eller begynne å gråte. 
Det samme skjer om vi skal hjem til noen eller får (planlagt) besøk.  Jeg blir fysisk urolig  hele kroppen,svetter og blir uvel. Klarer ikke å slappe av og hjertet hamrer. jeg må ta meg sammen flere ganger på få minutter for å kunne holde en samtale og ikke begynne å gråte. 
Når besøk har gått/vi kommer hjem så kan jeg tilbringe lang tid i dusjen mens tårene renner, etterpå kan jeg sove i flere timer fordi jeg er helt utmattet.... 
Det har også skjedd flere ganger det siste året at jeg har vært nær ved å besvime i større sosiale arrangement og har måttet bli kjørt hjem mens jeg kaldsvetter og er likblek. En gang gav det seg ikke og jeg ble kjørt til legevakt. kom hjem noen timer etterpå og sov i nesten 2 døgn.
Utover dette så syns jeg det er vanskelig å ta telefon når det ringer, svare på meldinger eller generelt ta kontakt med folk. Kan ende opp med å bare legge på eller skru av telefon for deretter å bli vannvittig skuffet over meg selv. 

eg vil IKKE ha det slik. 
Jeg var før FD verdens mest sosiale, jeg ELSKET sosiale sammenkomster. alt som omhandlet mennesker. 
HVA  skjer og hvorfor gir det seg ikke? 
Det har pågått i 5 år nå og jeg blir snart gal. Jeg er så skuffet og sint på meg selv! 
Atpåtil har jeg verdens mest forståelsesfulle og omsorgsfulle mann som ikke vet hva godt han skal få gjort for meg... Han tar store deler av husarbeid,barn og sosiale arrangementer og sier jeg må ta vare på meg selv.... 
Jeg er så  LEI. 
Han fortjener ikke dette,ungene fortjener det ikke.... 

Jeg prøver som sagt å trene,spise sundt og opprettholde god søvnhygiene og gode rutiner...  Jeg jobber også fult og har ett sunt liv ellers. 

Jeg skjønner jo at jeg må bestille meg legetime, men hva i alle dager skal jeg si? 
Føler jo bare jeg sitter her og sutrer. 
Jeg er også livredd for at han tror jeg ikke er en god mamma på grunn av dette :(

Har dere der ute noen tanker? 
Er det flere som har opplevd lignende over så lang tid og opplever at det ikke er mulig å "ta seg sammen"? 
Hva gjorde dere?

Hilsen sinnsykt fortvilet og oppgitt dame på rett rundt 30 som IKKE vil ha det slik lenger. 

Anonymkode: 1420b...737

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Dette høres ikke greit ut for deg. Har du reflektert over hvorfor du føler et slikt ubehag ved sosialt samvær? Er det pga depresjonen tror du? Jeg synes det høres ut som du føler du må «ta på ei maske» når du er sosial, slik at ingen skal se hvordan du egentlig har det. Og at dette sliter deg ut. Det er tungt drive skuespill over lang tid, og det vil også drive deg fra dine nærmeste.

Hva med å starte der? Vær ærlig med din nærmeste familie, så slipper du late som. Kanskje samvær med de vil bli lettere da? 

Det er en stor omveltning bli mor. Og noen føler på frihetsberøvelsen og ansvaret som følger med som tyngende. Det er normalt, og gjør deg ikke til en dårlig mor.

Du bør samtidig ta dette opp med legen din. Kanskje bare for å ha noen snakke med om ikke annet. Tror det er din største belastning- bære alt alene?

Bare noen tanker.

Lykke til iallefall, dette ordner seg skal du se ❤️

Anonymkode: 834c2...a9a

AnonymBruker
Skrevet
46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres ikke greit ut for deg. Har du reflektert over hvorfor du føler et slikt ubehag ved sosialt samvær? Er det pga depresjonen tror du? Jeg synes det høres ut som du føler du må «ta på ei maske» når du er sosial, slik at ingen skal se hvordan du egentlig har det. Og at dette sliter deg ut. Det er tungt drive skuespill over lang tid, og det vil også drive deg fra dine nærmeste.

Hva med å starte der? Vær ærlig med din nærmeste familie, så slipper du late som. Kanskje samvær med de vil bli lettere da? 

Det er en stor omveltning bli mor. Og noen føler på frihetsberøvelsen og ansvaret som følger med som tyngende. Det er normalt, og gjør deg ikke til en dårlig mor.

Du bør samtidig ta dette opp med legen din. Kanskje bare for å ha noen snakke med om ikke annet. Tror det er din største belastning- bære alt alene?

Bare noen tanker.

Lykke til iallefall, dette ordner seg skal du se ❤️

Anonymkode: 834c2...a9a

HI her. 
Tusen takk for utfyllende godt svar. 
Jeg er veldig heldig som har den mannen jeg har, jeg kan snakke masse med han om disse tingene.... enda hvor mye jeg prater,deler og får forståelse så hjelper det ikke på utfordringene :(
Når det er på det tøffeste så går jeg tur/løper eller trener. Problemet kommer i hvor ekstremt utmattet jeg blir, og ikke minst hvor ekstremt ødeleggende dette er. 
Jeg har prøvd å dele med svigerforeldrene mine at jeg har det tøft, men de mener bare at jeg skal sove mer, ta vitamintilskudd eller skifte jobb(?? elsker jobben min.) 
Liten forståelse. 
Prøvde også å si til annen familie at jeg syns det er vanskelig med uanmeldt besøk. 
Det gikk greit en liten stund før de nå har begynt å komme til alle døgnets tider. 
Jeg syns slik var ok før, IKKE nå. 
Sist det skjedde for noen dager siden så reagerte jeg så voldsomt at jeg bare måtte si jeg hadde blitt syk og gikk opp på soverommer å ble værende der til de hadde gått. 
Herlighet så dumt dette er. Høres jo ut som jeg er verdens største sutre... 

Hva kan legen eventuelt gjøre med dette? Er det noe å gjøre? 

Anonymkode: 1420b...737

Skrevet

Jeg synes du skal fortelle legen det akkurat slike du forteller det her. Du forteller bra så du bør bli forstått 

AnonymBruker
Skrevet

Jeg legger merke til at du omtaler deg selv og reaksjonene dine på en veldig dømmrnde og foraktfull måte. Sosial angst handler dypest sett om skam og frykt for å ikke være god nok.

Lurer på om du har kommet inn i en selvforsterkende, ond sirkel? Klart du ikke vil være «sånn»! Du vil ha kontroll. Fungere. Føle deg trygg. Og akkurat nå er du det motsatte. Og det vil du ikke ha. Skyver det bort. Kjemper i mot. Mens angsten bare styrker sitt grep. 

Jeg hadde bedt om samtaleterapi eller et angstmestringskurs el. Dette går ikke over av seg selv, men det er mulig å jobbe seg igjennom det. 

-vet en del om hvor tøft det kan være! ❤️

Anonymkode: fefff...d58

AnonymBruker
Skrevet

Du kan godt si det som du har skrevet her til fastlegen. Det er greit å nevne hva det er du sliter med og også hva du ønsker hjelp med. Du kan dersom du ønsker det skrive det ned og enten gi det til fastlegen så han eller hun kan lese gjennom det selv eller du kan lese det opp for h*n. Jeg valgte å skrive ned det jeg ønsket at fastlegen skulle få vite om situasjonen min osv. og valgte å lese det opp for fastlegen som skrev en henvisning ut i fra det som jeg fortalte. Han stilte meg også noen oppfølgingsspørsmål relatert til det som jeg fortalte om. Jeg har vært i en lignende situasjon som deg der jeg endte opp med å bli diagnostisert med alvorlig depresjon. Det som jeg valgte å gjøre og som hjalp meg mye var å bli innlagt på psykiatrisk sykehus der jeg fikk hjelp til å opprettholde en god døgnrytme og spise nok mat da jeg hadde hatt problemer med det da jeg bodde hjemme. Jeg fikk også flere samtaler med behandler i uken der jeg fikk hjelp med de tankene som jeg hadde. Jeg var helt fullstending ærlig med behandleren min slik at han kom i posisjon til å hjelpe meg på en best mulig måte. Lykke til, jeg har tro på og vet at det blir bedre for deg.

Anonymkode: c6ea3...5a1

AnonymBruker
Skrevet

jeg synes de rundt deg bør slutte å komme uanmeldt til alle mulige tider. du kan si rett ut at det stresser deg. det er mange uten sosial angst 

som heller ikke takler det.

og i dag er det vanlig å tekste/ringe før en kommer på besøk

Anonymkode: 5a535...8ba

AnonymBruker
Skrevet

Dette hørtes leit ut. 

Med fare for å diagnostisere på nett, noe jeg ikke mener å gjøre, må jeg likevel nevne PTSD. Det er denne utmattelsen din som gjør at jeg tenker i de baner. Og at du foruten om disse sosiale problemene lever et vanlig liv med full jobb.

En fødsel kan være en voldsom opplevelse som kan sette spor, selv om du ikke tror det er noe som påvirker deg. Du har i tillegg hatt en fødselsdepresjon i etterkant. Er barn som har krevd deg, men som du kanskje ikke har klart å besvare. Nå kan dette ha flyttet seg til andre mennesker rundt deg. En følelse av å bli invadert og krevd noe av, uten at du har kontroll over det selv. Og du holder ut, og holder ut, til det hele ender i utmattelse.

Dette er bare tanker. Se om du kan bruke noe av det. Hvis ikke lar du det fare.

Anonymkode: e85cc...1df

Skrevet

Det du beskriver her er skolebok eksempel på angst. Så bare forklar til legen din at du sliter med angst, både generell angst og mer panikk angst anfall. Med angst kommer man fort i en ond sirkel hvor symptomene angsten gir deg, fører til mer angst, tilbaketrekning osv. Du må få profesjonell hjelp med dette. Svangerskap, fødsel og barsel er eksistensielle faser som kan utløse slike ubalanser i vår psykiske helse. Noen er mer sårbare enn andre. Spise sundt, sove, trene er bra men det løser neppe angsten. Kognitiv terapi, eventuelt gode samtaler med en klok fastlege vil hjelpe deg. Lettere medisiner kan være veldig bra for å hjelpe deg ut av en floke også, det er verken et nederlag eller noe å være redd for. Jeg synes du beskriver hverdagen din veldig bra her, så du kan gjerne la legen lese hva du skrev og ta utgangspunkt i det!

Ønsker deg lykke til!

 

AnonymBruker
Skrevet
23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette hørtes leit ut. 

Med fare for å diagnostisere på nett, noe jeg ikke mener å gjøre, må jeg likevel nevne PTSD. Det er denne utmattelsen din som gjør at jeg tenker i de baner. Og at du foruten om disse sosiale problemene lever et vanlig liv med full jobb.

En fødsel kan være en voldsom opplevelse som kan sette spor, selv om du ikke tror det er noe som påvirker deg. Du har i tillegg hatt en fødselsdepresjon i etterkant. Er barn som har krevd deg, men som du kanskje ikke har klart å besvare. Nå kan dette ha flyttet seg til andre mennesker rundt deg. En følelse av å bli invadert og krevd noe av, uten at du har kontroll over det selv. Og du holder ut, og holder ut, til det hele ender i utmattelse.

Dette er bare tanker. Se om du kan bruke noe av det. Hvis ikke lar du det fare.

Anonymkode: e85cc...1df

HI her. 
Det kan tenkes at du absolutt er inne på noe. 
Under det akutte keisersnittet til barnet vårt ble det en rutinesvikt på avdelingen og jeg kom til meg selv uten at det hadde blitt gitt noen form for smertlindring. 
Anestesilege ble tilkalt umiddelbarn fordi jeg kom inn og ut av bevisthet og hylte de få cekundene jeg var våken uten at noen fikk kontakt med meg. 
Jeg husker dette i bruddstykker og gjennom gjenfortelling fra samboeren min og anestesilegen i ettertid. 
Han måtte gi meg så mye medisiner at jeg sovnet og måtte være koblet til en hau maskiner og pustehjelp. De holdt meg sovende i flere timer før de vekket meg opp og gav meg MYE smertestillende det påfølgende døgnet. 
Jeg har fått en lang beklagelse fra avdelingen og har i ettertid tenkt at dette ikke har betydd noe... Så gikk jeg jo rett inn i en fødselsdepresjon. 
Nå ser jeg jo at dette antagelig har hatt en betydning for både fødselsdepresjonen og tiden etterpå.... I flere andre situasjoner etter dette har jeg hatt fullstendig dødsangst og i en situasjon hvor jeg måtte gjennom en planlagt operasjon så fikk jeg fullstendig panikk og hylgråt mens narkosen ble gitt, jeg var helt overbevist om at jeg skulle dø og aldri våkne. 

Tusen takk for at du nevner dette... Det gav meg plutselig flere brikker som falt på plass. 
Ikke at det har noen betydning egentlig, men jobber du i helsevesenet? 

 

Anonymkode: 1420b...737

AnonymBruker
Skrevet
17 timer siden, Kitcat skrev:

Det du beskriver her er skolebok eksempel på angst. Så bare forklar til legen din at du sliter med angst, både generell angst og mer panikk angst anfall. Med angst kommer man fort i en ond sirkel hvor symptomene angsten gir deg, fører til mer angst, tilbaketrekning osv. Du må få profesjonell hjelp med dette. Svangerskap, fødsel og barsel er eksistensielle faser som kan utløse slike ubalanser i vår psykiske helse. Noen er mer sårbare enn andre. Spise sundt, sove, trene er bra men det løser neppe angsten. Kognitiv terapi, eventuelt gode samtaler med en klok fastlege vil hjelpe deg. Lettere medisiner kan være veldig bra for å hjelpe deg ut av en floke også, det er verken et nederlag eller noe å være redd for. Jeg synes du beskriver hverdagen din veldig bra her, så du kan gjerne la legen lese hva du skrev og ta utgangspunkt i det!

Ønsker deg lykke til!

 

Tusen takk for ett fint svar. 
Jeg setter stor pris på det du skriver,og må nok bare innse at jeg må bestille en legetime i morgen. 
Heldigvis er samboeren min helt fantastisk og en utrolig forståelsesfull og fin person som jeg kan snakke med om alt og som virkelig gjør sitt for å forstå. 
Jeg hr tidligere hatt samtaler med psykolog pga fødselsdepresjonen men følte faktisk at det hjalp mer å snakke med mannen min når det var på det verste. 
Jeg prøver å skåne han litt fra dette altså, og sitter ikke konstant å snakker om at ting er vanskelig. 
Det er mer når det blir noe ekstra eller jeg har ett stort behov for å prate. 
Han forstår heldigvis det og er alltid tilgengelig, noe  jeg tror har vært helt avgjørende til at ikke dette er enda verre enn det faktisk er. 
Jeg skal nevne eventuell medikamentell behandling for legen. Bare for en periode eller som ett alternativ på de verste dagene. 
 

Anonymkode: 1420b...737

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...