Langt innlegg, hund og tantebarn

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville det fungere om hunden var i hundegård mens TS er hos foreldrene?

Er en ting jeg lurer på og det er hvor lenge TS har vært syk. Kan det være at broren synes det var greit å måtte ta hensyn, la hennes behov komme først og være i bakgrunnen, men ikke vil at hans barn skal måtte gjøre det samme? Var egentlig linjen om at det ikke fantes riktig behandling som fikk meg til å lure. Helt greit om de fortsatter prøver seg fram til riktig behandling, men hvis dette går på ørtene året og TS hele tiden kommer med unnskyldninger om at behandlingen ikke fungerer så kan det jo være at broren har fått nok. Bare et spørsmål, ikke en anklage mot TS.

Anonymkode: e58e0...d70

Jeg er 28 og har slitt siden jeg var 13 år. Så 15 år.

Anonymkode: 0524f...bfe

[AnonymBruker]

Jeg har vært behandlet i 15 år (for mye annet som ikke stemte). Behandelig for Borderline, i mitt tilfellet ikke så veldig produktivt (selv om jeg virkelig har det). Det skal sies at jeg nå har søk riktig utredning privat, depresjonene mine er så dype, så jeg/vi tror kanskje det kan være noe annet i tillegg. 

Anonymkode: 0524f...bfe

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 28 og har slitt siden jeg var 13 år. Så 15 år.

Anonymkode: 0524f...bfe

Så kan det være at broren din har gått lei? Å slite psykisk er selvfølgelig tyngst for den som lider, men det sliter også på de rundt. 

Eksisterer det forresten noen dokumentert behandling som kan hjelpe deg? Om ikke i Norge så utenlands?

Anonymkode: e58e0...d70

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så kan det være at broren din har gått lei? Å slite psykisk er selvfølgelig tyngst for den som lider, men det sliter også på de rundt. 

Eksisterer det forresten noen dokumentert behandling som kan hjelpe deg? Om ikke i Norge så utenlands?

Anonymkode: e58e0...d70

Nei, det tror jeg ikke. Han er nok litt bitter mot meg, men ikke fordi jeg sliter nå heller kanskje mere når jeg var rundt 15 år og var lagt in for spiseforstyrrelser i noen år.Jeg er veldig snill med barna, må jeg påpeke. Jeg tror virkelig ikke broren min er lei, for han er en fin bror, men noen ganger så driver han men en form for hersketeknikk. Får håpe det funker, fordi det har satt hele familien i en limbo. 

Anonymkode: 0524f...bfe

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Så kan det være at broren din har gått lei? Å slite psykisk er selvfølgelig tyngst for den som lider, men det sliter også på de rundt. 

Eksisterer det forresten noen dokumentert behandling som kan hjelpe deg? Om ikke i Norge så utenlands?

Anonymkode: e58e0...d70

Det er dessverre ikke bare sånn at man kan "gå lei" sykdom og så blir man kvitt problemet.

Anonymkode: e4178...7be

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Nei, det tror jeg ikke. Han er nok litt bitter mot meg, men ikke fordi jeg sliter nå heller kanskje mere når jeg var rundt 15 år og var lagt in for spiseforstyrrelser i noen år.Jeg er veldig snill med barna, må jeg påpeke. Jeg tror virkelig ikke broren min er lei, for han er en fin bror, men noen ganger så driver han men en form for hersketeknikk. Får håpe det funker, fordi det har satt hele familien i en limbo. 

Anonymkode: 0524f...bfe

Nettopp, hersketeknikk. Si til foreldrene dine at han prøver å få dem til å velge og at du synes det er veldig urettferdig av ham, de tar helt sikkert ditt parti (og det burde de).

Anonymkode: e4178...7be

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er dessverre ikke bare sånn at man kan "gå lei" sykdom og så blir man kvitt problemet.

Anonymkode: e4178...7be

Nei, men man kan gå lei av å alltid ta hensyn, gå på eggeskal osv. slik at man når et punkt hvor man ikke gidder lenger og som i dette tilfelle setter krav om hundefritt hus.

Anonymkode: e58e0...d70

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei, men man kan gå lei av å alltid ta hensyn, gå på eggeskal osv. slik at man når et punkt hvor man ikke gidder lenger og som i dette tilfelle setter krav om hundefritt hus.

Anonymkode: e58e0...d70

Men de har ikke rett til å stille slike krav, det er bare idiotisk og egoistisk

Anonymkode: e4178...7be

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men man kan gå lei av å alltid ta hensyn, gå på eggeskal osv. slik at man når et punkt hvor man ikke gidder lenger og som i dette tilfelle setter krav om hundefritt hus.

Anonymkode: e58e0...d70

Har ikke følelsen av det heller. Han går heller ikke på eggeskall, heller omvendt. Jeg vil ikke vise det at jeg sliter rundt ungene. Holder meg mye for meg selv faktisk. Jeg skammer meg mye, armene mine ser ikke ut. Jeg er med dem og leker osv. Jeg vet at han eldste er veldig glad i meg (han som har allergi). Det er derfor dette er så vanskelig. 

Anonymkode: 0524f...bfe

[Eidvo]

Jeg har selv et tantebarn som er allergisk mot hund. Han reagerer hvis hunden vår slikker han, da kommer det en umiddelbar reaksjon . Han kan kose med hunden, men må være nøye med å vaske hendene sine etterpå, og også unngå å la hunden komme opp i ansiktet. Altså, han har en veldig mild form for allergi som ikke burde by på problemer i deres situasjon. 

Jeg anbefaler også at du prater med din bror om allergien til din niese, og hele situasjonen. Det høres ut som om du er glad i din bror og han i deg, så et kompromiss burde være mulig ved allergi hovedsakelig mot hundespytt. 

Og til dere som sikkert mener jeg ikke kan noe om allergi; jeg kommer fra en familie med allergi i alle spekter, mild til at man alltid må ha EPI-pen med seg, og er selv «kurert» fra min allergi (hyposensibilisering). Beklager avsporing

[tussi84]

2 timer siden, Stortromma skrev:

Ja det er tydelig at folk ikke forstår hvordan allergi fungerer. Men det er også veldig tydelig at du ikke forstår hvordan det er å ha en psykisk sykdom. 

Jeg forstår hvordan det er å ha psykisk sykdom jo. Har slitt selv før, og har både fam og venner som har diverse psykiske sykdommer. Et fam medlem tok også livet sitt også pga depresjon og angst...så ikke kom å fortell meg at jeg ikke har noen forståelse for hvor jævlig psykisk sykdom kan være!

 Men et barns behov er viktigst og kommer foran voksne sitt uansett. Ts blir ikke valgt bort i dette tilfellet, hunden hennes blir evt. Ts er et menneske, barnebarnet er også et menneske. Hunden er et dyr! Og selv om man er glad i husdyret sitt så kommer mennesker foran i slike settinger som dette. Det er allergi hos niesen, og pga det kommer hunden i veien. 

Jeg tenker at TS må lære seg andre måter å håndtere sykdommen sin på. Foreldrene kommer ikke til å leve for evig. Hva gjør hun da?

hun sier jo det er ingen form for behandling som fungerer utenom å være hos foreldrene med sin hund ofte. Det er meget sjeldent at feks en spesialist skriver i en rapport at det ikke er noe egnet behandling tilgjengelig. Har ts prøvd psykolog? Konjuktiv terapi? Anti depresiva? Frivillig innleggelse? Osv osv. Jeg er ikke noe lege eller psykolog og kan ikke alle behandlings metodene, men jeg tenker uansett at hun må skaffe seg noen andre å lene seg på enn kun foreldrene. De lever ikke evig. Ts har et ansvar for sitt eget liv, men det er ikke riktig av hun og nekte de besøk av barnebarnet sitt bare fordi hun skal ha med hunden dit. 

Løsningen som er best for begge parter er at ts kommer på besøk alene uten hunden, og tar kun hunden med en sjelden gang. Feks 1 til 2 ganger i året med en varighet på maks 1 uke om gangen burde holde. Alle andre ganger må hun komme uten hunden sin slik at foreldrene hennes også får ha gleden av å ha barnebarna på besøk også. 

Foreldrene ønsker nok både besøk av sin datter og sitt barnebarn, og da må noe ofres. Er litt spent på å se hva de bestemmer seg for..

 

[tussi84]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ville det fungere om hunden var i hundegård mens TS er hos foreldrene?

Er en ting jeg lurer på og det er hvor lenge TS har vært syk. Kan det være at broren synes det var greit å måtte ta hensyn, la hennes behov komme først og være i bakgrunnen, men ikke vil at hans barn skal måtte gjøre det samme? Var egentlig linjen om at det ikke fantes riktig behandling som fikk meg til å lure. Helt greit om de fortsatter prøver seg fram til riktig behandling, men hvis dette går på ørtene året og TS hele tiden kommer med unnskyldninger om at behandlingen ikke fungerer så kan det jo være at broren har fått nok. Bare et spørsmål, ikke en anklage mot TS.

Anonymkode: e58e0...d70

En hundegård hadde i alle fall fungert mye bedre. Men vi vet ikke noe om hvor allergisk niesen er uansett. 

Ts er ikke villig til å ofre noe, broren er ikke villig til å ofre noe..

[AnonymBruker]

13 minutter siden, tussi84 said:

Jeg forstår hvordan det er å ha psykisk sykdom jo. Har slitt selv før, og har både fam og venner som har diverse psykiske sykdommer. Et fam medlem tok også livet sitt også pga depresjon og angst...så ikke kom å fortell meg at jeg ikke har noen forståelse for hvor jævlig psykisk sykdom kan være!

 Men et barns behov er viktigst og kommer foran voksne sitt uansett. Ts blir ikke valgt bort i dette tilfellet, hunden hennes blir evt. Ts er et menneske, barnebarnet er også et menneske. Hunden er et dyr! Og selv om man er glad i husdyret sitt så kommer mennesker foran i slike settinger som dette. Det er allergi hos niesen, og pga det kommer hunden i veien. 

Jeg tenker at TS må lære seg andre måter å håndtere sykdommen sin på. Foreldrene kommer ikke til å leve for evig. Hva gjør hun da?

hun sier jo det er ingen form for behandling som fungerer utenom å være hos foreldrene med sin hund ofte. Det er meget sjeldent at feks en spesialist skriver i en rapport at det ikke er noe egnet behandling tilgjengelig. Har ts prøvd psykolog? Konjuktiv terapi? Anti depresiva? Frivillig innleggelse? Osv osv. Jeg er ikke noe lege eller psykolog og kan ikke alle behandlings metodene, men jeg tenker uansett at hun må skaffe seg noen andre å lene seg på enn kun foreldrene. De lever ikke evig. Ts har et ansvar for sitt eget liv, men det er ikke riktig av hun og nekte de besøk av barnebarnet sitt bare fordi hun skal ha med hunden dit. 

Løsningen som er best for begge parter er at ts kommer på besøk alene uten hunden, og tar kun hunden med en sjelden gang. Feks 1 til 2 ganger i året med en varighet på maks 1 uke om gangen burde holde. Alle andre ganger må hun komme uten hunden sin slik at foreldrene hennes også får ha gleden av å ha barnebarna på besøk også. 

Foreldrene ønsker nok både besøk av sin datter og sitt barnebarn, og da må noe ofres. Er litt spent på å se hva de bestemmer seg for..

 

Denne tråden handler ikke om å foreslå nye terapier for ts. Jeg vil anta at det har hun hørt før, om hun har vært under behandling i 15 år. 

Og dette handler ikke om et dyr vs et menneske. Men om at ts har behov for denne hunden grunnet sin helsestasjon. 

Vi vet heller ikke hvor allergisk barnet er - det finnes de allergikere som kan klappe en hund, og de som ikke kan være i samme rom. Ts og resten av familien bør kunne tilpasse tiltak ifht allergi utifra alvorlighetsgraden. 

Jeg ser du sier hunden kommer i veien. Hunden er ikke en ting, men trolig ts sin bestevenn. Kanskje vi kan omtale hunden som et levende vesen, og et familiemedlem. Siden den er det for ts, og da er den det i denne tråden. 

Anonymkode: 4e0ba...495

[allice]

Man hadde ikke sagt til en blind person at førerhunden din må bli igjen hjemme fordi noen er allergisk. «Barnet sin allergi er mye viktigere enn at du kan «se» og komme deg trygt rundt på egenhånd ved hjelp av en hund.»

Det er jo det alle dere sier nå, drit i øynene til Ts, det er ikke så viktig med den usynlige sykdommen der! 

Jeg har ingen råd til deg, jeg ble bare så sint av å se på måten enkelte skriver til deg her. Hunden din er verd mye for deg, mer dn hva de kan skjønne.

Endret 5. august 2018 av allice

[AnonymBruker]

Som en del påpeker er det forskjell på allergi og allergi. 

Jeg har to hunder og en katt. Mine foreldre elsker dyrene mine. Spesielt katten. Jeg lurer alltid på om jeg får den tilbake når de har passet den. Den er på en måte babyen deres. 

Så fikk jeg en nevø som viser seg å være allergisk mot både hund og katt. 

Her har alle vært velvillige til å finne en løsning, og vi har forsøkt oss forsiktig frem. Det viser seg heldigvis at min nevø fint kan oppholde seg i samme hus som dyrene. Han må bare ta antihistaminer (det må han uansett), vi må passe litt på at han ikke kneker på dyrene, og dyrene får ikke gå inn på soverom. 

Jeg vil anbefale dere å sette dere ned sammen, og bli enige om å teste forsiktig hva som er ok eksponering og ikke. Barnet skal selvfølgelig ikke ha ubehag, men det er heller ikke nødvendig å være hysterisk dersom noe eksponering går bra. Hvor grensen går må dere finne ut av. Det er ut fra den dere må finne løsninger. 

Anonymkode: 24c30...e1c

[AnonymBruker]

45 minutter siden, allice said:

Man hadde ikke sagt til en blind person at førerhunden din må bli igjen hjemme fordi noen er allergisk. «Barnet sin allergi er mye viktigere enn at du kan «se» og komme deg trygt rundt på egenhånd ved hjelp av en hund.»

Det er jo det alle dere sier nå, drit i øynene til Ts, det er ikke så viktig med den usynlige sykdommen der! 

Jeg har ingen råd til deg, jeg ble bare så sint av å se på måten enkelte skriver til deg her. Hunden din er verd mye for deg, mer dn hva de kan skjønne.

Veldig flott formulert og skrevet!

Anonymkode: e4178...7be

[Oardnji]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Så kan det være at broren din har gått lei? Å slite psykisk er selvfølgelig tyngst for den som lider, men det sliter også på de rundt. 

Eksisterer det forresten noen dokumentert behandling som kan hjelpe deg? Om ikke i Norge så utenlands?

Anonymkode: e58e0...d70

Å bli lei av at noen sliter psykisk er like produktivt som å bli lei av at noen er blitt lam.
Man er syk, det er det det er. Og om hunde hjelper henne såpass at den har mer eller mindre holdt henne i livet, så er det lettere sagt enn gjort å bare "lære seg å være alene".  Hun trenger denne hunden på samme måte en med astma trenger medisinen sin.

Dette er en utrulig sår situasjon for alle parter, og jeg tenker om det blir forbud mot hunden i huset så er det vel ganske stor risiko at TS sakte men sikkert kommer til å isolere seg fra familien da hun ikke kan "ta medisinen" sin der.

Jeg håper du kan ta dine foreldre og din bror og ta en skikkelig samtale hvor dere finner forhåpentligvis ett kompromiss.

[tussi84]

1 time siden, allice skrev:

Man hadde ikke sagt til en blind person at førerhunden din må bli igjen hjemme fordi noen er allergisk. «Barnet sin allergi er mye viktigere enn at du kan «se» og komme deg trygt rundt på egenhånd ved hjelp av en hund.»

Det er jo det alle dere sier nå, drit i øynene til Ts, det er ikke så viktig med den usynlige sykdommen der! 

Jeg har ingen råd til deg, jeg ble bare så sint av å se på måten enkelte skriver til deg her. Hunden din er verd mye for deg, mer dn hva de kan skjønne.

Jeg er nok en av de du snakker om, og jeg har dyr selv. Dyrene mine er som familiemedlemmer, men hadde jeg feks fått et barn med sterk allergi så hadde jeg omplassert kjæledyrene for å ta hensyn til barnet samme hvor avhenging psykisk jeg skulle være av de. Jeg hadde heller aldri tatt de med til noen som var allergiske, eller hatt de boende et hus i perioder hvor jeg visste at familie medlemmer som var allergiske ville komme på besøk ofte. 

Tror mange vil velge sitt barnebarn foran et dyr gitt, uansett hvor avhenging ts er av denne hunden. Ts vil ikke ofre noe. Broren vil ikke ofre noe. Da er det opptil foreldrene å velge, og både ts og broren setter foreldrene i en umulig posisjon. De  vil nok gjøre alt for sin datter, samtidig som de ønsker at barnebarn skal kunne få lov å komme på besøk. La oss heller håpe på at niesen ikke er hyper allergisk.. 

[tussi84]

40 minutter siden, Oardnji skrev:

Å bli lei av at noen sliter psykisk er like produktivt som å bli lei av at noen er blitt lam.
Man er syk, det er det det er. Og om hunde hjelper henne såpass at den har mer eller mindre holdt henne i livet, så er det lettere sagt enn gjort å bare "lære seg å være alene".  Hun trenger denne hunden på samme måte en med astma trenger medisinen sin.

Dette er en utrulig sår situasjon for alle parter, og jeg tenker om det blir forbud mot hunden i huset så er det vel ganske stor risiko at TS sakte men sikkert kommer til å isolere seg fra familien da hun ikke kan "ta medisinen" sin der.

Jeg håper du kan ta dine foreldre og din bror og ta en skikkelig samtale hvor dere finner forhåpentligvis ett kompromiss.

 Det er ts selv så må finne andre løsninger om foreldrene godtar dette hundeforbudet. Hun er selv ansvarlig for eget liv og helse, ingen andre. Alle andre rundt kan hjelpe og støtte så godt man klarer, men til slutt så er det ts som har ansvaret for sin egen helse. 

Når det gjelder det andre du skriver så går det Ann å bli lei av folk som sliter psykisk jo på en måte. Om den personen det gjelder feks tømmer seg hele tiden til feks en venn, og det alltid er negativt så blir denne vennen til slutt sliten. Negativitet suger Energien ut fra en når det kommer til et visst punkt. Da er det bedre å heller bruke en psykolog.  Samtidig er de pårørende til den syke stadig bekymret for den syke, noe som tærer på. Spesielt ille er det når den syke evt sliter med selvmordstanker eller skader seg. Uansett om den syke får hjelp eller ikke går de pårørende og bekymrer seg over om vedkommende kommer til å forlate denne verden eller ikke. Det blir en ond sirkel både for den syke og for de nærmeste rundt slik at man som pårørende kanskje ikke orker alle belastningene i lengden. Det skjer at mennesker som har psykiske syke i din nærmeste omgangskrets blir psykisk syke  selv, eller utbrent.

Det er derfor det er så viktig med proffesjonell hjelp for den syke. Pårørende kan hjelpe mye, men det er også mye de ikke kan hjelpe til med. De fleste pårørende har heller ingen innblikk i psykologi, slik at hjelp de gir den syke kan Også bli veldig feil selv om de mener det godt. 

 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke følelsen av det heller. Han går heller ikke på eggeskall, heller omvendt. Jeg vil ikke vise det at jeg sliter rundt ungene. Holder meg mye for meg selv faktisk. Jeg skammer meg mye, armene mine ser ikke ut. Jeg er med dem og leker osv. Jeg vet at han eldste er veldig glad i meg (han som har allergi). Det er derfor dette er så vanskelig. 

Anonymkode: 0524f...bfe

A, ok. Det var bare en teori. Tenkte at foreldrene dine alltid hadde satt dine behov foran hans og at han nå testet om de kom til å sette barnebarnets behov foran dine også, men hvis ikke det er saken må det være noe annet. Er ofte enklere å finne en løsning hvis man vet den andre parts motivasjon. 

Jeg hadde forresten bedt en blind sette igjen førerhunden hjemme hvis h*n ønsket å overnatte hos meg og jeg hadde et allergisk barn. Barns helse trumfer mobilitet. I TS sitt tilfelle er det et helseaspekt for begge. Forhåpentligvis finnes det en løsning som fungerer for begge. Hvis ikke må besteforeldrene velge hvem de føler har det største behovet.

Anonymkode: e58e0...d70