Jeg er så stressa og nedfor

[AnonymBruker]

I går ble et nært familiemedlem rammet av akutt livstruende sykdom som kanskje forandrer vedkommende for alltid. Var hjemme fra jobb i dag og sendte melding til sjefen der jeg forklarte situasjonen, men fikk ingen svar. Siden jeg uventet ble borte i dag, har jeg ikke sagt ifra om en kiropraktortime jeg har i morgen tidlig, men orker rett og slett ikke å sende melding når jeg ikke får så mye som et "ok" en gang. Føler at jeg har gjort noe galt ved å være hjemme fra jobb, og føler at jeg gjør noe galt i morgen ved å dra til behandling når jeg var til behandling tidligere i uka også, selv om det er nødvendig for at jeg i det hele tatt skal klare å jobbe. Var borte to dager forrige uke pga det jeg går til kiropraktor for, og i dag var jeg borte igjen. Føler meg så deppa, stressa og nesten redd først og fremst pga familiemedlemmet mitt som er sykt, men også på grunn av jobben. Er livredd for at folk skal tro at jeg bare skulker, og er også livredd for å bryte sammen på jobb i morgen om jeg får spørsmål. Ligger og gråter og skjelver og aner ikke hva jeg skal gjøre, så beklager rotete innlegg. Vet ikke hva jeg vil med dette, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre og jeg trenger egentlig trøst. Er bare så lei meg.

Anonymkode: b9ae3...b43

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si og jeg har heller ingen råd å komme med til deg dessverre, jeg vil bare gi deg en klem og si at jeg har tro på deg og det at du har styrken til å komme gjennom dette sterkere på andre siden.

Anonymkode: b373a...56f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si og jeg har heller ingen råd å komme med til deg dessverre, jeg vil bare gi deg en klem og si at jeg har tro på deg og det at du har styrken til å komme gjennom dette sterkere på andre siden.

Anonymkode: b373a...56f

Takk skal du ha Har dessverre ikke helt troen selv, det blir så masse på en gang og jeg har så enorm skyldfølelse og katastrofetenker så til de grader

Anonymkode: b9ae3...b43

[GulSitron]

Er det nær familie? Typ mor/far bestemor/bestefar? 

Jeg sykemeldte meg da min bestefar døde fordi det ble mye å takle på en gang. Min egen psyke og dødsfallet. Det var rett å gjøre i den situasjonen. 

Hadde sendt en melding eller ringt sjefen i morgen og forklart kort om familiemedlemmet og informert om at jeg blir sykemeldt i noen dager 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk skal du ha Har dessverre ikke helt troen selv, det blir så masse på en gang og jeg har så enorm skyldfølelse og katastrofetenker så til de grader

Anonymkode: b9ae3...b43

Har du noen som du stoler på som du kan snakke med om de tankene som du har akkurat nå? En venninne, noen i familien eller en fastlege eller behandler, kanskje? Det har i alle fall hjulpet meg veldig mye å snakke om det som jeg finner vanskelig for å få hjelp til å sortere de tankene som jeg har, finne mestringsstrategier og å se fremover.

Anonymkode: b373a...56f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, GulSitron skrev:

Er det nær familie? Typ mor/far bestemor/bestefar? 

Jeg sykemeldte meg da min bestefar døde fordi det ble mye å takle på en gang. Min egen psyke og dødsfallet. Det var rett å gjøre i den situasjonen. 

Hadde sendt en melding eller ringt sjefen i morgen og forklart kort om familiemedlemmet og informert om at jeg blir sykemeldt i noen dager 

Forelder. Vedkommende fikk hjelp fort og er stabil, og er mye bedre i dag enn i går. Det ser bra ut og de på sykehuset er optimistiske. Klarer likevel ikke å legge det fra meg, og kjenner fortsatt på sjokket da jeg fikk beskjeden. Det var så utrolig uventet, og jeg har aldri tenkt at noe sånt kan skje noen jeg er så glad i, selv om det er ganske naivt. Er så redd for å sykemelde meg også fordi jeg er redd for å bli sett på som svak. Føler ikke at jeg fortjener noe forståelse og føler jeg bare må komme meg igjennom det, på en måte. Det føles liksom som at jeg takler det dårligere enn andre.

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen som du stoler på som du kan snakke med om de tankene som du har akkurat nå? En venninne, noen i familien eller en fastlege eller behandler, kanskje? Det har i alle fall hjulpet meg veldig mye å snakke om det som jeg finner vanskelig for å få hjelp til å sortere de tankene som jeg har, finne mestringsstrategier og å se fremover.

Anonymkode: b373a...56f

Jeg har det, men når jeg prater med folk jeg kjenner så har jeg en tendens til å underdramatisere, få det til å virke som det ikke er noen big deal, selv om det er det. Er også litt redd for å bli avfeiet eller å ikke bli møtt med den forståelsen og trøsten jeg så sårt trenger, selv om jeg nok tror at de hadde gjort sitt beste for å trøste.

Anonymkode: b9ae3...b43

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forelder. Vedkommende fikk hjelp fort og er stabil, og er mye bedre i dag enn i går. Det ser bra ut og de på sykehuset er optimistiske. Klarer likevel ikke å legge det fra meg, og kjenner fortsatt på sjokket da jeg fikk beskjeden. Det var så utrolig uventet, og jeg har aldri tenkt at noe sånt kan skje noen jeg er så glad i, selv om det er ganske naivt. Er så redd for å sykemelde meg også fordi jeg er redd for å bli sett på som svak. Føler ikke at jeg fortjener noe forståelse og føler jeg bare må komme meg igjennom det, på en måte. Det føles liksom som at jeg takler det dårligere enn andre.

  

Jeg har det, men når jeg prater med folk jeg kjenner så har jeg en tendens til å underdramatisere, få det til å virke som det ikke er noen big deal, selv om det er det. Er også litt redd for å bli avfeiet eller å ikke bli møtt med den forståelsen og trøsten jeg så sårt trenger, selv om jeg nok tror at de hadde gjort sitt beste for å trøste.

Anonymkode: b9ae3...b43

Det skjønner jeg veldig godt da jeg lett gjør det samme selv. Jeg tror nok og har inntrykk av at det er noe de aller fleste gjør fordi det bare rett og slett er slik de er skrudd sammen og fordi de er redd for å være til bry eller å gjøre personen de snakker med urolig for seg og lignende. Men prøv å åpne opp og være ærligere neste gang? Om du synes det er for vanskelig å si det høyt kan du jo prøve å skrive det ned og enten gi det til personen slik at de kan lese gjennom det selv eller lese det høyt til dem? Det har i alle fall hjulpet meg. Lykke til. Det er vanskelig, men verdt det.

Anonymkode: b373a...56f

[AnonymBruker]

Du bør få et avklart forhold til arbeidsgiver angående behandlingen din og hvor mye du trenger å være borte fra jobb. "Skulk" blir ikke sett positivt på, hverken av leder eller kolleger. Om du er mye borte bør du få ordnet med sykemelding, slik at hverken du eller arbeidsgiver taper på det. 

Anonymkode: 3318b...9ce

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du bør få et avklart forhold til arbeidsgiver angående behandlingen din og hvor mye du trenger å være borte fra jobb. "Skulk" blir ikke sett positivt på, hverken av leder eller kolleger. Om du er mye borte bør du få ordnet med sykemelding, slik at hverken du eller arbeidsgiver taper på det. 

Anonymkode: 3318b...9ce

Takk for svar, var hos behandler nettopp og ble anbefalt en ukes sykemelding, som jeg sa ja til. Føler meg litt bedre nå som den biten er ordnet opp i så jeg slipper å stresse noe mer med det. 

Selv om det føles bedre nå, så er jeg fortsatt litt usikker i forhold til min nærmeste leder. Jeg er veldig sånn "once bitten, twice shy", og siden jeg ikke fikk svar på meldingen jeg sendte i går, så vegrer jeg meg skikkelig for å sende en igjen og fortelle om sykemeldingen. Uansett så var jeg i administrasjonen på jobb i stad og leverte sykemeldingen og forklarte litt, så det går kanskje bra at jeg ikke sender ny melding til nærmeste leder? Føler jeg bør være åpen, men jeg er liksom så redd. Sykemeldingen er levert uansett, og det må han vel få med seg?

Anonymkode: b9ae3...b43

[AnonymBruker]

Har du prøvd å ringe sjefen? Er han/hun tilgjengelig på arbeidsstedet? Hvis ikke, ville jeg sendt en mail med informasjon om at du er sykemeldt og hvor lenge. Ikke noen om årsak, da du ikke har opplysningsplikt om dette. 

Anonymkode: 3318b...9ce

[MammaMums]

Kanskje sjefen din også tilfeldigvis var syk da du sendte mld? At det er helt naturlige grunner til at du ikke fikk svar? 

Prøv å tenk det- og ikke gruble deg i hjel over noe du ikke kan vite grunnen til👍 Når du er i en såpass sårbar akutt situasjon, og tenker katastrofetanker- er det ofte greit å legge vekk en sånn tanke- og slå deg til ro med at du nå har «lovlig» fravær» og det er det❤️