Barn med spesielle behov og sorgen

[AnonymBruker]

1 time siden, BearMama skrev:

Så bra 😊 Og oppsøk den Facebook siden. Der finner du mange i samme situasjon som deg ❤️

Jeg er medlem i foreldre med barn med spesielle behov, den som er foreldre til de med autisme og en for adhd, men vanskelig å skrive ting med fult navn. Leser mye da 😊

Anonymkode: 4dc7c...abf

[AnonymBruker]

På 1.8.2018 den 18.57, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver....

Har selv et barn med diagnose lett pu, epilepsi, strever motorisk også. Datteren min blir 12 år nå til høsten. 

Når jeg forteller at jeg synes det er vanskelig osv, får jeg ofte høre at det kunne vært så mye verre. Men jeg synes det er tøft NÅ!!

Ikke sammen med barnefar lenger, men har ny samboer. Men vanskelig å snakke med han om det, for han forstår det ikke på samme måte som meg....

Anonymkode: 4b5b7...c1e

Det er også en utfordringer her. Ny samboer. Han er her, men ikke oppi det på samme måte. BF er det lite engasjement fra, men han bor også ett helt annet sted så det er jeg alene som tar kampene. Samboer har vært med på alle foreldrekurs og arrangementer gjennom autismeforeningen, men det er jeg alene som går til fysio hver uke (har cp i tillegg), møter med kommune, ppt, bup, habiliteringen, skole osv.

I kampen mot systemet er jeg helt alene. Her har det vært lite hjelp fra innstanser når det kommer til tilrettelegging. Utenom ppt da og bup har gjort jobben sin. Diskusjoner med skole, skyss etter sfo, støttekontakt, avlastningshjem, riktig stønad fra nav holder jeg enda på med, omsorgspenger, andre tilbud osv. Jeg føler at det meste må jeg finne utav selv. Fritidstilbud og aktiviteter. Kjenner jeg får vondt i hodet av å tenke på det. 

Jeg har fått masse info av å gå på mamma treff for oss i samme situasjon, men jeg kjenner at jeg ikke helt har godt av å omgås for mye med de i samme situasjon og for det kan bli så mye negativt fokus også, selv om det ikke er det som er meningen, men solskinnshistoriene er det ikke nok av. Så etter masse snakk sitter jeg ofte med nytt å kverne på. Og jeg trenger og være i forkjøpet fordi jeg føler at hver gang jeg hviler og tenker at det fikser ser seg så gjør det ikke det og da kommer skyldfølsen for at jeg har gjort nok og fokusert. 

Så føler meg mellom midt i mellom uten å klare å finne balansen. 

Anonymkode: 4dc7c...abf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er også en utfordringer her. Ny samboer. Han er her, men ikke oppi det på samme måte. BF er det lite engasjement fra, men han bor også ett helt annet sted så det er jeg alene som tar kampene. Samboer har vært med på alle foreldrekurs og arrangementer gjennom autismeforeningen, men det er jeg alene som går til fysio hver uke (har cp i tillegg), møter med kommune, ppt, bup, habiliteringen, skole osv.

I kampen mot systemet er jeg helt alene. Her har det vært lite hjelp fra innstanser når det kommer til tilrettelegging. Utenom ppt da og bup har gjort jobben sin. Diskusjoner med skole, skyss etter sfo, støttekontakt, avlastningshjem, riktig stønad fra nav holder jeg enda på med, omsorgspenger, andre tilbud osv. Jeg føler at det meste må jeg finne utav selv. Fritidstilbud og aktiviteter. Kjenner jeg får vondt i hodet av å tenke på det. 

Jeg har fått masse info av å gå på mamma treff for oss i samme situasjon, men jeg kjenner at jeg ikke helt har godt av å omgås for mye med de i samme situasjon og for det kan bli så mye negativt fokus også, selv om det ikke er det som er meningen, men solskinnshistoriene er det ikke nok av. Så etter masse snakk sitter jeg ofte med nytt å kverne på. Og jeg trenger og være i forkjøpet fordi jeg føler at hver gang jeg hviler og tenker at det fikser ser seg så gjør det ikke det og da kommer skyldfølsen for at jeg har gjort nok og fokusert. 

Så føler meg mellom midt i mellom uten å klare å finne balansen. 

Anonymkode: 4dc7c...abf

At det fikser seg selv.. 

Og at jeg ikke har gjort nok og fokusert riktig skulle det stå... 

Anonymkode: 4dc7c...abf