Barn med spesielle behov og sorgen

[AnonymBruker]

Jeg leser at mange ikke har denne sorgen, at det er ingen sorg, men jeg har.

Jeg synes det er vondt fordi jeg ønsker det beste for mitt barn. 

Barnet har autisme og ADHD.

Høytfungerende og jeg kan glemme at vi er annerledes, men det er helt til vi møter verden. Da føler jeg at vi stanger i veggen. 

Jeg skulle bare ønske at jeg ikke hadde tatt dette så sårt. Jeg er så stolt over barnet mitt, men det gjør vondt og se alle utfordringene barnet har. 

Vi har masse glede og jeg elsker tiden vi har sammen, men å være en del av alt det andre utenfor er tungt. Og jeg er også litt lei av at ting som andre kan se på som små ting, knekker meg. For meg er ikke alt like smått. 

Vi mestrer, men jeg får likevel perioder som er vanskelige følelsesmessig. Perioder jeg gråter og sliter med søvn selv om jeg ikke er sliten, men det slår meg helt ut.  

Jeg skulle ønske jeg tok lettere på det. Det er ikke verdens undergang og jeg er takknemlig, men de positive tankene klarer ikke å temme de negative. 

Jeg synes også følelsene er vanskelige å takle fordi jeg føler meg så alene om de. Når jeg trenger støtte føler jeg at familien min, også samboer bagatelliserer mine utfordringer. 

Jeg vet de ikke har feil alltid og jeg er følsom på området, men det føles som jeg er enda mer alene uten emosjonell støtte. Jeg har ytret flere ganger at noen ganger trenger jeg bekreftelse på følelsene mine, og ikke bare oppmuntrende ting eller at jeg ikke må føle det slik og slik for det er ikke sånt og sånt. De mener godt, men det føles ikke bedre når det gir meg følelsen av at det kun er i mitt hode. 

Jeg skulle bare ønsket jeg ble mer hardhudet for hvert år som går, men ingenting har endret seg og jeg synes det er vanskeligere for hvert år. Jo eldre barnet blir og jeg klandrer meg selv for å ikke være tøffere. 

Anonymkode: 4dc7c...abf

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser at mange ikke har denne sorgen, at det er ingen sorg, men jeg har.

Jeg synes det er vondt fordi jeg ønsker det beste for mitt barn. 

Barnet har autisme og ADHD.

Høytfungerende og jeg kan glemme at vi er annerledes, men det er helt til vi møter verden. Da føler jeg at vi stanger i veggen. 

Jeg skulle bare ønske at jeg ikke hadde tatt dette så sårt. Jeg er så stolt over barnet mitt, men det gjør vondt og se alle utfordringene barnet har. 

Vi har masse glede og jeg elsker tiden vi har sammen, men å være en del av alt det andre utenfor er tungt. Og jeg er også litt lei av at ting som andre kan se på som små ting, knekker meg. For meg er ikke alt like smått. 

Vi mestrer, men jeg får likevel perioder som er vanskelige følelsesmessig. Perioder jeg gråter og sliter med søvn selv om jeg ikke er sliten, men det slår meg helt ut.  

Jeg skulle ønske jeg tok lettere på det. Det er ikke verdens undergang og jeg er takknemlig, men de positive tankene klarer ikke å temme de negative. 

Jeg synes også følelsene er vanskelige å takle fordi jeg føler meg så alene om de. Når jeg trenger støtte føler jeg at familien min, også samboer bagatelliserer mine utfordringer. 

Jeg vet de ikke har feil alltid og jeg er følsom på området, men det føles som jeg er enda mer alene uten emosjonell støtte. Jeg har ytret flere ganger at noen ganger trenger jeg bekreftelse på følelsene mine, og ikke bare oppmuntrende ting eller at jeg ikke må føle det slik og slik for det er ikke sånt og sånt. De mener godt, men det føles ikke bedre når det gir meg følelsen av at det kun er i mitt hode. 

Jeg skulle bare ønsket jeg ble mer hardhudet for hvert år som går, men ingenting har endret seg og jeg synes det er vanskeligere for hvert år. Jo eldre barnet blir og jeg klandrer meg selv for å ikke være tøffere. 

Anonymkode: 4dc7c...abf

Selvsagt skal d få føle på sorg. Sorg, sinne, frustrasjonen, urettferdighet og du skal få sørge så mye du vil.

Ingen ønsker barn med diagnose. Ingen! Alle ønsker friske, funksjonsfriske barn som ikke får mer utfordringer enn de trenger i en allerede tøff verden. 

Det betyr ikke at du ikke elsker barnet. Men du har lov å hate og være sint på selve diagnosene. 

Jeg anbefaler deg å melde deg inn i FB gruppen, Foreldre med barn med spesielle behov. Der finner du mange som vil forstå hva du føler.

Anonymkode: 83adf...292

[AnonymBruker]

Har du vurdert en profesjonell samtalepartner? Enten fastlegen din, ved henvisning til en faginstans, eller ved rett og slett ta kontakt med en privatpraktiserende psykolog? Det høres ikke ut som omgivelsene dine klarer å møte deg på det, enten fordi de rett og slett ikke forstår, fordi de ikke klarer å ha empati med deg, fordi de kanskje synes at du skulle ha kommet deg videre?

Det er en sorg å ha barn som ikke fungerer som alle andre, definitivt. Det er også noe man ikke blir "ferdig" med, fordi på et hvert nytt steg i utviklingen blir man minnet om at barnet kommer til kort.

Men selv er jeg ferdig med sørgeperioden. Det er som det er. Jeg kommer ingen vei med å rase, gråte eller være sår på mitt barns vegne. Jeg har øyeblikk av motløshet, og jeg er jo egentlig redd for fremtiden- det er nemlig ikke sikkert at det går så bra, mitt barn ligger tilsynelatende nær normalen, men likevel så langt fra at det ikke er gitt at han vil mestre en jobb, mestre å ha en kjæreste og familieliv, klare å holde et bosted i orden. Han sliter på ganske mange grunnleggende områder som bare vi nærmeste ser rekkevidden av. Å ha et barn som ser normalt ut og oppfører seg (til dels) normalt, men likevel ikke er det er en helt spesiell utfordring. Det er mange mørke skyer på horisonten og nok av utfordringer i det daglige, og det er klart det er vanskelig, men jeg har kommet til et punkt der jeg har akseptert at det er slik det er og bruker tida på det lille jeg kan gjøre i stedet for å fortvile over det som er langt utenfor min kontroll.

Utfra innlegget ditt virker det som det er dine reaksjoner som plager deg (at du skulle ønske du ikke tok det så tungt), eller som du ønsker forståelse på (og ikke får det fra dine nærmeste), ikke så mye situasjonen i seg selv. Da tenker jeg at en profesjonell samtalepartner kan være veien å gå. Snakke skikkelig ut om ting, få hjelp til å skille følelsene fra hverandre, hjelp til å takle negative mønstre. Det er vanskelig nok som det er om man ikke skal slite med egne reaksjoner og manglende forståelse i tillegg.

Anonymkode: 5cacc...47c

[AnonymBruker]

*manglende forståelse fra omgivelsene, altså. Ser at siste setning kom litt feil ut.

Anonymkode: 5cacc...47c

[Celtic Heart]

Jeg har ikke denne sorgen selv, men forstår at man kan ha det.

Og det har du absolutt lov til. Det er heller ingen god følelse å ikke bli forstått av andre og ikke ha en støttespiller i sin aller nærmeste.

Ta kontakt med fastlegen din som kan henvise deg til psykolog. For det å ikke få utløp for følelsene sine når man har nok andre ting å stri med fører ofte til at man brenner lyset i begge ender.

Det er ikke unormalt å ha denne sorgen. Det er heller ikke unormalt å gå til psykolog.

Og bare et lite tips til slutt: snakk med en evt psykolog om å ta med mann/samboer på en time så han kan få opp øynene for hvordan du sliter med dette.

Står man ikke sammen i dette blir det enda vanskeligere å håndtere etter hvert.

Klem til deg

[AnonymBruker]

Det der er som å lese om meg selv!

Jeg klarer aldri å legge det i fra meg. Jeg sliter meg selv ut rett og slett. Alltid på let etter metoder og tips som kan gjøre hverdagen enklere for barnet vårt. Alt for var på alt hun går glipp av. Jeg tror jeg ofte tar det tyngre enn hun gjør selv, men jeg føler på en måte jeg er føre var, da jeg tror hun vil slite mer med det etter hvert som hun blir eldre. 

Jeg er alltid føre var, tenker forebyggende, googler, leser, snakker med fagpersoner og undersøker, i hodet kverner det hele tiden.. Jeg bekymrer meg, og er trist.. Selvfølgelig ikke hele tiden, men veldig ofte. Går sjelden en hel dag uten å forsøke og finne løsningen på en utfordring jeg vet vi egentlig ikke kan endre eller gjøre noe med.

Dette betyr ikke at jeg ikke er stolt av barnet mitt, og glad i henne som hun er, for det er jeg! Jeg bekymrer meg aller mest for utfordringene hun har og får. Men selvfølgelig føler man også på hvor annerledes man er som familie, hvor annerledes man må være som mor, enn det folk flest er...

Beklager, det ble litt rotete dette her!

Anonymkode: 82bf0...008

[Missy1]

Hei. 

Har selv et barn som har autisme (og moderat psykisk utviklingshemming) og jeg føler denne sorgen aldri helt vil forsvinne. Den er ikke konstant, men kommer i perioder og da særlig i ferier og høytider når «alle» vanlige småbarnsfamilier reier på turer, finner på ting sammen med andre osv og vi er så alene og så begrenset. Jeg er flink til å se de positive tingene, men syns det er vondt at ikke andre kan klare å se hvor fantastisk gutten min er fordi annerledes er så skummelt for de. Det er en sorg å hele tiden måtte forklare og forsvare seg, at noen barn stenger han ute av lek og at han skal måtte ha alle disse utfordringene. Og jeg føler ofte jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok. 

Alt dette er veldig normalt. Bare så det er sagt. 

 

Har ikke tid å skrive så veldig utfyllende nå, men send meg gjerne en melding om du vil snakke med noen. 

Hørt om Bufetats «hva med oss» kurs (hva med meg om du er alene)? Det er helt fantastisk tilbud og har du/dere ikke vært på det så anbefaler jeg det på det sterkeste  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det der er som å lese om meg selv!

Jeg klarer aldri å legge det i fra meg. Jeg sliter meg selv ut rett og slett. Alltid på let etter metoder og tips som kan gjøre hverdagen enklere for barnet vårt. Alt for var på alt hun går glipp av. Jeg tror jeg ofte tar det tyngre enn hun gjør selv, men jeg føler på en måte jeg er føre var, da jeg tror hun vil slite mer med det etter hvert som hun blir eldre. 

Jeg er alltid føre var, tenker forebyggende, googler, leser, snakker med fagpersoner og undersøker, i hodet kverner det hele tiden.. Jeg bekymrer meg, og er trist.. Selvfølgelig ikke hele tiden, men veldig ofte. Går sjelden en hel dag uten å forsøke og finne løsningen på en utfordring jeg vet vi egentlig ikke kan endre eller gjøre noe med.

Dette betyr ikke at jeg ikke er stolt av barnet mitt, og glad i henne som hun er, for det er jeg! Jeg bekymrer meg aller mest for utfordringene hun har og får. Men selvfølgelig føler man også på hvor annerledes man er som familie, hvor annerledes man må være som mor, enn det folk flest er...

Beklager, det ble litt rotete dette her!

Anonymkode: 82bf0...008

Du burde virkelig jobbe med dette, da jeg kan garantere at barnet ditt merker din bekymring, og du ender med å overføre disse på barnet, som igjen vil føle seg unormal og som en byrde!

Anonymkode: 75074...a2d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver....

Har selv et barn med diagnose lett pu, epilepsi, strever motorisk også. Datteren min blir 12 år nå til høsten. 

Når jeg forteller at jeg synes det er vanskelig osv, får jeg ofte høre at det kunne vært så mye verre. Men jeg synes det er tøft NÅ!!

Ikke sammen med barnefar lenger, men har ny samboer. Men vanskelig å snakke med han om det, for han forstår det ikke på samme måte som meg....

Anonymkode: 4b5b7...c1e

[Gjest BearMama]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du burde virkelig jobbe med dette, da jeg kan garantere at barnet ditt merker din bekymring, og du ender med å overføre disse på barnet, som igjen vil føle seg unormal og som en byrde!

Anonymkode: 75074...a2d

Må du slutte. Man kan fint føle sorg fordi barnet vil møte på ekstra utfordringer i livet og føle for å snakke ut om det med likesinnede uten at det betyr at hun sitter som et vrak hjemme foran ungen.

 

[AnonymBruker]

3 timer siden, BearMama skrev:

Må du slutte. Man kan fint føle sorg fordi barnet vil møte på ekstra utfordringer i livet og føle for å snakke ut om det med likesinnede uten at det betyr at hun sitter som et vrak hjemme foran ungen.

 

Les innlegget hennes igjen! Hun virket jo helt nedbrutt og overfokusert på det negative! Barn senser sånt!

Anonymkode: 75074...a2d

[Gjest BearMama]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Les innlegget hennes igjen! Hun virket jo helt nedbrutt og overfokusert på det negative! Barn senser sånt!

Anonymkode: 75074...a2d

Nei, det gjør hun ikke. Hun virker oppgitt over familien sin som ikke kan gi mer støtte.

Ikke av å ha et barn med spesielle behov.

 

[AnonymBruker]

7 timer siden, BearMama skrev:

Nei, det gjør hun ikke. Hun virker oppgitt over familien sin som ikke kan gi mer støtte.

Ikke av å ha et barn med spesielle behov.

 

Veldig uenig med deg!

Anonymkode: 75074...a2d

[Gjest BearMama]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig uenig med deg!

Anonymkode: 75074...a2d

🤦🏻‍♀️

[Missy1]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig uenig med deg!

Anonymkode: 75074...a2d

Har du selv barn med spesielle behov? 

Det er ikke rart Ts har bekymringer, eller at hun er fortvilet, frustrert, sliten... osv...

det å ha et barn med autisme er vanskelig på veldig mange måter. Det er vanskelig fordi en selv må sette seg inn i en helt ny verden, lære seg å forstå barnet sitt, det kreves mye oppfølging, mye møter, mange kamper... det er vanskelig fordi det er lite forståelse for denne (og andre) diagnosen og det at folk rundt ikke forstår (og i mange tilfeller nekter å forstå) gjør utfordringene mye større enn de behøver å være, både for foreldrene og for barnet... og du virker som en av de som bare ikke evner å sette seg inn i andres situasjon når du bruker «ta deg sammen» kortet når du svarer Ts. Det hjelper ingenting, tvert imot, sånt gjør ting verre. Denne holdningen møter man ofte! 

Snakker nå av egen erfaring. 

[Gjest BearMama]

25 minutter siden, Missy1 skrev:

Har du selv barn med spesielle behov? 

Det er ikke rart Ts har bekymringer, eller at hun er fortvilet, frustrert, sliten... osv...

det å ha et barn med autisme er vanskelig på veldig mange måter. Det er vanskelig fordi en selv må sette seg inn i en helt ny verden, lære seg å forstå barnet sitt, det kreves mye oppfølging, mye møter, mange kamper... det er vanskelig fordi det er lite forståelse for denne (og andre) diagnosen og det at folk rundt ikke forstår (og i mange tilfeller nekter å forstå) gjør utfordringene mye større enn de behøver å være, både for foreldrene og for barnet... og du virker som en av de som bare ikke evner å sette seg inn i andres situasjon når du bruker «ta deg sammen» kortet når du svarer Ts. Det hjelper ingenting, tvert imot, sånt gjør ting verre. Denne holdningen møter man ofte! 

Snakker nå av egen erfaring. 

Nettopp. Det er menneskelig å ville prate ut om bekymringer og kunne forbanne diagnosen, ikke barnet, uten dømmende blikk og holdinger. Det er rett og slett lettere med mennesker som har samme erfaring. De uten barn med diagnoser vil aldri helt kunne sette seg inn i situasjonen.

[AnonymBruker]

Takk for svar. 

Jeg har en bedre dag i dag ♥️ Jeg står på liste til psykolog, har ikke råd til å betale selv. 

Anonymkode: 4dc7c...abf

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Missy1 skrev:

Har du selv barn med spesielle behov? 

Det er ikke rart Ts har bekymringer, eller at hun er fortvilet, frustrert, sliten... osv...

det å ha et barn med autisme er vanskelig på veldig mange måter. Det er vanskelig fordi en selv må sette seg inn i en helt ny verden, lære seg å forstå barnet sitt, det kreves mye oppfølging, mye møter, mange kamper... det er vanskelig fordi det er lite forståelse for denne (og andre) diagnosen og det at folk rundt ikke forstår (og i mange tilfeller nekter å forstå) gjør utfordringene mye større enn de behøver å være, både for foreldrene og for barnet... og du virker som en av de som bare ikke evner å sette seg inn i andres situasjon når du bruker «ta deg sammen» kortet når du svarer Ts. Det hjelper ingenting, tvert imot, sånt gjør ting verre. Denne holdningen møter man ofte! 

Snakker nå av egen erfaring. 

Tror ikke anonym sitt første svar var rettet til meg siden det ikke et mitt innlegg som ble sitert først, men jeg kjenner meg godt igjen i innlegget og er uenig med anonyms mening. Selv om man innad er knust, trenger ikke det å vise utad. Selvfølgelig kan barnet merke du er sliten og være med på ett par humper, men ikke slik anonym mener det står til. 

Anonymkode: 4dc7c...abf

[AnonymBruker]

På 1.8.2018 den 15.47, Missy1 skrev:

Hei. 

Har selv et barn som har autisme (og moderat psykisk utviklingshemming) og jeg føler denne sorgen aldri helt vil forsvinne. Den er ikke konstant, men kommer i perioder og da særlig i ferier og høytider når «alle» vanlige småbarnsfamilier reier på turer, finner på ting sammen med andre osv og vi er så alene og så begrenset. Jeg er flink til å se de positive tingene, men syns det er vondt at ikke andre kan klare å se hvor fantastisk gutten min er fordi annerledes er så skummelt for de. Det er en sorg å hele tiden måtte forklare og forsvare seg, at noen barn stenger han ute av lek og at han skal måtte ha alle disse utfordringene. Og jeg føler ofte jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok. 

Alt dette er veldig normalt. Bare så det er sagt. 

 

Har ikke tid å skrive så veldig utfyllende nå, men send meg gjerne en melding om du vil snakke med noen. 

Hørt om Bufetats «hva med oss» kurs (hva med meg om du er alene)? Det er helt fantastisk tilbud og har du/dere ikke vært på det så anbefaler jeg det på det sterkeste  

Ja, jeg har sett på det kurset. Bare ikke klart å prioritere fordi vi må reise bort en hel helg da, men det står absolutt på listen. 

Anonymkode: 4dc7c...abf

[Gjest BearMama]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. 

Jeg har en bedre dag i dag ♥️ Jeg står på liste til psykolog, har ikke råd til å betale selv. 

Anonymkode: 4dc7c...abf

Så bra 😊 Og oppsøk den Facebook siden. Der finner du mange i samme situasjon som deg ❤️