Jeg har ingen og prate med.. noen?

[Offred]

Hei

det holder på og klikke for meg. Utvendig er det skikkelig fasade,mens innvendig rakner jeg fullstendig. Dette har vært det jævligste året.. samboer er syk og ikke mottakelig (selvfølgelig) for at jeg prater om meg og mitt. Veninner og familie vil jeg ikke dele noe av dette med fordi at han da vil framstå negativt, utifra at de ikke har samme innsikt i sykdommen hans som jeg har. Noen av dem vil oppfatte det som at han er fæl osvosv, og det er han ikke, men han er syk og under behandling og totalt inni sin egen verden. Tar ikke hensyn til meg og er ikke opptatt av hvordan jeg har det. Egoisme, vil jeg kalle det. Og jeg vet jo hvordan han vanligvis er, derfor har jeg ikke løpt avgårde. En dag håper jeg at jeg får treffe den samboeren jeg ble kjent med for 10 år siden, og kjente frem til på nyåret i år, da alt endret seg pga sykdom. Vi går liksom bare rundt hverandre her hjemme, og støtten er mest jeg som oppmuntrer,skryter osv i hans retning, uten og få noe som helst tilbake. Jo, når det er noe han irriterer seg over som jeg gjør, da får jeg vite det. Som at jeg alltid setter fra meg skoene der folk går, slik at han nå sparker skoene mine bort på en irrirert måte når de står der. Etter 10 år så var visst ikke det noe han kunne leve mer med, virker det som, så da sparker vi rett og slett skoene. Jeg trodde jo kanskje at han bare hadde energi til seg selv, at det var derfor han aldri sier noe fint til meg lenger, men han orker jo og irritere seg og bruke energi på det..

 

vet ikke hvor jeg vil med dette. Er veldig veldig ensom.

[AnonymBruker]

Det må være grusomt å ikke ha noen å prate med. ❤️ Ut i fra du skriver så har du både familie og venner, men velger å holde deres problemer hemmelig da du er redd at de dømmer deg, og råde kanskje gå fra samboeren.  Uansett, jeg ville prate med noen om dette, da det blir uutholdelig for deg å ha det sånt hjemme. Jeg ville også pratet med samboer, selv om han er syk så kan han ikke behandle deg som dritt. Hans sykdom rettferdiggjør ikke hans oppførsel mot deg! Du skriver ikke hva slags sykdom dette dreier seg om, men uansett søk hjelp, kanskje ved siden av behandling kan han få hjelp av psykolog eller du kan få hjelp av psykolog, og råd hvordan du skal håndtere det. I den kommunen jeg bor så har det en gang vært tilbud for pårørende til alvorlig syke. Dette er stor belastning å være i et forhold med en som lider så mye og det går utover deg.

Min samboer hadde problemer for ei stund siden, og hadde det ikke bra. Han  fikk ofte panikkanfall og hadde depresjon. Det var vanskelig å kommunisere med han og jeg vurderte å gå, men klarte ikke. Skjønner derfor at du ikke vil forlate din samboer heller. Til slutt så overtalte jeg samboeren min til å søke hjelp hos fastlegen som har henvist han til DPS. Han gikk til behandling og fikk antidepressiva i over et år. Alt ble så mye bedre. 

Ikke la ødelegge livet ditt med å ha det slik du har det nå. Du blir selv psykisk nedbrutt til slutt. Søk hjelp.

Lykke til Ts!

Anonymkode: 8ca0d...9a7

[AnonymBruker]

Mener du fysisk bruk av stemmen? I så fall er vel ikke et forum noe særlig til løsning. Det finnes ymse telefontjenester man kan bruke.

Hvis du vil "prate", også skriftlig kan du jo begynne med å formulere en problemstilling. Det er sikkert nok å ta av.

Anonymkode: 6e4c1...621

[Offred]

Tusen takk for svar!

kunne veldig gjerne tenkt meg og skrevet med en kvinne som har opplevd tilsvarende som det jeg går gjennom, altså privat melding. Bare sånn at jeg har noen.. hvis noen leser dette og har mulighet til det så blir jeg kjempeglad! På innsiden er jeg et sammensurium av rot følelsesmessig. Glemte og nevne at jeg er kronisk syk selv, både fysisk og psykisk, men har aldri latt noe gå utover ham. Derfor er det veldig sårt at han lar ting gå utover meg. Og at vi ikke kommuniserer. Sa dette til ham idag: «hvis jeg virker sur eller noe så er det bare fordi jeg har angst og er redd mtp at det nermer seg datoen jeg må forsøke meg ut i jobben min igjen», fordi jeg har vært borte fra jobb i 2 år straks, og må prøve og se om det går eller om jeg mister jobben. Så jeg er veldig presset og stresset på mange måter. Skulle ønske han kunne gi beskjed på samme måte, at når han virker sur osv så har det ikke med meg og gjøre. Der er vi som natt og dag, helt forskjellige.. så jeg er frustrert.. kommuniser for faen!! Tenker jeg ofte. Om det så bare var om været. Gi meg NOE da!! Blæ. Første natt på sofaen også inatt, da han plutselig etter 10 år har problemer med at jeg snorker. Har snorket fra dag 1 og det har aldri vært noe problem for han sover så tungt. Men nå er det et problem og han våkner pga meg osv så jeg sa at «javel, det er jo jeg som er problemet der, så jeg får begynne og sove i stua». 

 

Nå babler jeg.. men jeg har ingen jeg vil dele noe som helst med av dette. Og det er litt rart, fordi jeg normalt sett er veldig åpen. Jeg bare.. dette har pågått så lenge nå at jeg ikke orker at andre skal misforstå eller tro at han plutselig er ond. Han er jo ikke det. Han er syk. Men for faen som jeg savner hvordan livet vårt var. Det klarer jeg ikke tenke for lenge på uten og begynne og gråte. Vi var paret som mange beundret fordi vi hadde det så fint på så mange måter. Føler at hele livet mitt ligger i grus.

jaja.. nok babbel.. får lese litt på kg før jeg sovner.. orker ikke være alene med tankene mine så bedre og lese litt her inne. Også har jeg hunden da<3 min bestevenn. Før var samboer min bestevenn samtidig som at han var min kjære. Nå er hunden min beste venn.