Hvordan vite om man er psykotisk?

[AnonymBruker]

Kan noen bare beskrive enkelt hva det er? jeg har jo lest, men jeg føler man fort kan se seg selv som psykotisk hvis man kjenner seg igjen i ting og. Jeg vet det har å gjøre med å være i kontakt med virkeligheten, og jeg er jo det. Jeg vet jo hva som er fakta, jeg vet at jeg er her og min situasjon. Har ingen "hemmelige venner" osv.
Men jeg er arbeidsledig og er ganske flink i å fylle tiden meningsfullt. Jeg trener for å holde kroppen i form og prøver å tilegne meg kunnskap. Men søsknene mine går på skole, og de har da nok av ting å fylle tiden med. De er mye flinkere på skolen enn hva jeg var og kommer nok til å klare å ta bra utdannelser pga de er veldig teoretisk glupe og tar ting lett. Så føler jeg at jeg er den misslykka søsteren som ikke "er noen". 
De kommer helt sikkert til å stifte familie før meg, for å si det slik og jeg er eldst. Jeg har ingen forhåpninger om at det vil skje heller og orker  egnentlig ikke tanken på familie  nå.
Jeg føler meg så udugelig, uselvstendig og lite vellykket. Det føles som livet bare går forbi. Folk har ting å fylle dagene med. Jeg står opp, trener, og gjør alt man kan gjøre når man har fri. Jeg har så masse tid til å tenke!  Jeg fantaserer mye og mens jeg bare blir eldre blir jeg mer og mer likegyldig. Er redd jeg begynner å få et bilde av folk og verden som ikke er sant. Slik sett er jeg redd for psykose. Jeg føler svært sjelden noen glede, og mye av tiden bruker jeg på kg, ser på youtube filmer og hører på musikk. Går turer og lar tanker flyte. 
Det er litt ekstra tungt å tenke på at jeg er heldig som er født i Norge. Hvordan hadde livet mitt blitt dersom jeg var født i et fattigere land? Jeg føler ikke jeg har noen rett i å klage. Jeg er frisk ellers, det er bare denne forbanna identiteten og "hvem er jeg egentlig"? greia. Føler meg svært dum. Jeg føler det blir litt uansvarlig av meg å være lykkelig i denne situasjonen. Ingen vil være udugelig i samfunnet og på samme tid rope stolt "jeg gjør ingenting jeg! jeg er bare glad" . Men syter jeg føler også dårlig samvittighet, fordi det er så mange som har det verre. Det er folk som får kropper som ikke fungerer, som mister barna sine i ulykker/kidnappinger, blir uteliggere osv..

Anonymkode: 64ccb...46b

[AnonymBruker]

Dette har vel ikke noe som helst med psykose å gjøre? Vet du hva paykosebegrepet egentlig omfatter?

Anonymkode: d0374...f13

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette har vel ikke noe som helst med psykose å gjøre? Vet du hva paykosebegrepet egentlig omfatter?

Anonymkode: d0374...f13

jeg spør i innlegget mitt.

Anonymkode: 64ccb...46b

[Elán]

Psykose er vel når du blir helt virkelighetsfjern og du ikke vet hva som er realitet og hva som er fantasi. Et eksempel kan være at du er fast bestemt på at det bor en grønn dverg i skapet ditt og i din verden så gjør det det. Da er du vel psykotisk om ikke jeg har misforstått begrepet selv. 

Høres ut som du kanskje ville hatt godt av profesjonell hjelp om du ikke allerede får det. 

[aiba]

Jeg har vært psykotisk noen ganger. Da satt jeg ikke akkurat på forum...

[AnonymBruker]

Når jeg ikke klarer å skille mellom virkelighet og drømmer.  Jeg kan tro at noe er etter meg, eller at noe plotter noe som "kommer til og skje" eller at jeg tror jeg VET at noe kommer til å skje (tror jeg er Notredamus). Når jeg er på taket på hus som er 14 (?) meter høyt, fordi jeg tror at skyene vil straffe meg og jeg vil hoppe ned. Det at jeg tror at jeg må hoppe utifra en bil som kjører i over 70 km i timen, fordi det er dårlige sjeler i bilen. Det det finnes forskjellige typer psykoser. Ja jeg går til behandling 🙂

Anonymkode: 7e98c...a0e

[AnonymBruker]

Jeg liker også en mann som bor veldig veldig langt borte. Han er litt der at han ikke helt trives med jobben sin men han vet ikke hva han virkelig vil. Det er egentlig ikke status og sånn jeg er ute etter så hvilken jobb han har er irrelevant.
Det ble misforståelser mellom oss så begge har trukket seg. Jeg har skjønt i ettertid at han nok følte det samme, men jeg klarte ikke å tenke klart i perioden følelsene var intense og ungikk han i stedefor å være åpen. 
Nå ser jeg bare på instagramen hans. Han betyr så mye selv om han er langt borte. Jeg får så mye tid til å tenke på han pga dette og   Men jeg føler han var ment for meg selv om det ikke ble oss. Er i en alder der det er på "tide" å få kjæreste og. jeg tror ikke nødvendigvis på "meant to be", det er bare for å illustrere tanken. men jeg savner å være der, å se han..

Anonymkode: 64ccb...46b

[AnonymBruker]

Dette er ikke for å være frekk, men du må slutte å sammenligne deg med andre. Selv om de er dine søsken så er dere forskjellige. 

Du må finne ut hva er dine interesser og hobbyer, hva ønsker du å gjøre, hvilken jobb kunne du ha tenkt deg? Fungerer ikke plan A, så trenger du en plan B og C osv. Livet går ikke alltid som planlagt eller som du kunne ønske.

Å være psykotisk betyr at du har en realitetsbrist. Noen greier ikke se det selv, mens andre er klar over at de har det. Jeg har opplevd slike realitetsbrister ett par ganger. Jeg så personer som i mitt hode var virkelige, en av de personene var en som har utsatt meg for overgrep. De gangene jeg selv ikke greide å se at disse personene kun var i mitt hode, ble jeg frustrert da andre sa at de ikke eksisterte. De siste gangene har jeg vært klar over at de ikke er ekte, men de ser og høres like virkelige ut fordet. Slike perioder er vanskelige og frustrerende, men jeg vet at de vil gå over. 

Anonymkode: 8f241...05b

[Maestro]

Jeg bare visste det, da jeg hadde lest meg MYE opp før jeg nådde psykosen, da jeg var bekymra for og bli nettopp det. Hørte stemmer, alt ble liksom veeldig klart, kjente meg ikke igjen, var ikke meg selv, sov mye, spiste ikke, var egentlig ganske forvirra. 

 

Når man er psykotisk så trenger man nødvendigvis ikke å se/høre ting, eller tro at man er mesias. Er flere typer psykoser. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Maestro skrev:

Jeg bare visste det, da jeg hadde lest meg MYE opp før jeg nådde psykosen, da jeg var bekymra for og bli nettopp det. Hørte stemmer, alt ble liksom veeldig klart, kjente meg ikke igjen, var ikke meg selv, sov mye, spiste ikke, var egentlig ganske forvirra. 

 

Når man er psykotisk så trenger man nødvendigvis ikke å se/høre ting, eller tro at man er mesias. Er flere typer psykoser. 

Var du bekymra for å få det fordi du var i faresonen, eller var du bare så uheldig at du var redd for å bli psykotisk (sykdomsangst) og så ble du det faktisk?

Anonymkode: d0374...f13

[Maestro]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var du bekymra for å få det fordi du var i faresonen, eller var du bare så uheldig at du var redd for å bli psykotisk (sykdomsangst) og så ble du det faktisk?

Anonymkode: d0374...f13

Jeg var i faresonen. Begynte i Mars, ble sjuk i April/mai(husker ikke helt). Var selvfølgelig redd for og bli psykotisk, er jo ingen som vil bli det? Er helt ærlig det jævligste jeg har vært med på. 

[Gjest making.a.mess]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan noen bare beskrive enkelt hva det er? jeg har jo lest, men jeg føler man fort kan se seg selv som psykotisk hvis man kjenner seg igjen i ting og. Jeg vet det har å gjøre med å være i kontakt med virkeligheten, og jeg er jo det. Jeg vet jo hva som er fakta, jeg vet at jeg er her og min situasjon. Har ingen "hemmelige venner" osv.
Men jeg er arbeidsledig og er ganske flink i å fylle tiden meningsfullt. Jeg trener for å holde kroppen i form og prøver å tilegne meg kunnskap. Men søsknene mine går på skole, og de har da nok av ting å fylle tiden med. De er mye flinkere på skolen enn hva jeg var og kommer nok til å klare å ta bra utdannelser pga de er veldig teoretisk glupe og tar ting lett. Så føler jeg at jeg er den misslykka søsteren som ikke "er noen". 
De kommer helt sikkert til å stifte familie før meg, for å si det slik og jeg er eldst. Jeg har ingen forhåpninger om at det vil skje heller og orker  egnentlig ikke tanken på familie  nå.
Jeg føler meg så udugelig, uselvstendig og lite vellykket. Det føles som livet bare går forbi. Folk har ting å fylle dagene med. Jeg står opp, trener, og gjør alt man kan gjøre når man har fri. Jeg har så masse tid til å tenke!  Jeg fantaserer mye og mens jeg bare blir eldre blir jeg mer og mer likegyldig. Er redd jeg begynner å få et bilde av folk og verden som ikke er sant. Slik sett er jeg redd for psykose. Jeg føler svært sjelden noen glede, og mye av tiden bruker jeg på kg, ser på youtube filmer og hører på musikk. Går turer og lar tanker flyte. 
Det er litt ekstra tungt å tenke på at jeg er heldig som er født i Norge. Hvordan hadde livet mitt blitt dersom jeg var født i et fattigere land? Jeg føler ikke jeg har noen rett i å klage. Jeg er frisk ellers, det er bare denne forbanna identiteten og "hvem er jeg egentlig"? greia. Føler meg svært dum. Jeg føler det blir litt uansvarlig av meg å være lykkelig i denne situasjonen. Ingen vil være udugelig i samfunnet og på samme tid rope stolt "jeg gjør ingenting jeg! jeg er bare glad" . Men syter jeg føler også dårlig samvittighet, fordi det er så mange som har det verre. Det er folk som får kropper som ikke fungerer, som mister barna sine i ulykker/kidnappinger, blir uteliggere osv..

Anonymkode: 64ccb...46b

Det er en slags identitetskrise og lav følelse av egenverd. 

Psykose blir vel når problemene hoper seg opp i topplokket så man mister grep om hva som er realistisk og ikke. 

Men fint tema. Lurer på om jeg har vært psykotisk selv. I ordets rette forstand. 

[isw]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan noen bare beskrive enkelt hva det er? jeg har jo lest, men jeg føler man fort kan se seg selv som psykotisk hvis man kjenner seg igjen i ting og. Jeg vet det har å gjøre med å være i kontakt med virkeligheten, og jeg er jo det. Jeg vet jo hva som er fakta, jeg vet at jeg er her og min situasjon. Har ingen "hemmelige venner" osv.
Men jeg er arbeidsledig og er ganske flink i å fylle tiden meningsfullt. Jeg trener for å holde kroppen i form og prøver å tilegne meg kunnskap. Men søsknene mine går på skole, og de har da nok av ting å fylle tiden med. De er mye flinkere på skolen enn hva jeg var og kommer nok til å klare å ta bra utdannelser pga de er veldig teoretisk glupe og tar ting lett. Så føler jeg at jeg er den misslykka søsteren som ikke "er noen". 
De kommer helt sikkert til å stifte familie før meg, for å si det slik og jeg er eldst. Jeg har ingen forhåpninger om at det vil skje heller og orker  egnentlig ikke tanken på familie  nå.
Jeg føler meg så udugelig, uselvstendig og lite vellykket. Det føles som livet bare går forbi. Folk har ting å fylle dagene med. Jeg står opp, trener, og gjør alt man kan gjøre når man har fri. Jeg har så masse tid til å tenke!  Jeg fantaserer mye og mens jeg bare blir eldre blir jeg mer og mer likegyldig. Er redd jeg begynner å få et bilde av folk og verden som ikke er sant. Slik sett er jeg redd for psykose. Jeg føler svært sjelden noen glede, og mye av tiden bruker jeg på kg, ser på youtube filmer og hører på musikk. Går turer og lar tanker flyte. 
Det er litt ekstra tungt å tenke på at jeg er heldig som er født i Norge. Hvordan hadde livet mitt blitt dersom jeg var født i et fattigere land? Jeg føler ikke jeg har noen rett i å klage. Jeg er frisk ellers, det er bare denne forbanna identiteten og "hvem er jeg egentlig"? greia. Føler meg svært dum. Jeg føler det blir litt uansvarlig av meg å være lykkelig i denne situasjonen. Ingen vil være udugelig i samfunnet og på samme tid rope stolt "jeg gjør ingenting jeg! jeg er bare glad" . Men syter jeg føler også dårlig samvittighet, fordi det er så mange som har det verre. Det er folk som får kropper som ikke fungerer, som mister barna sine i ulykker/kidnappinger, blir uteliggere osv..

Anonymkode: 64ccb...46b

Dette innlegget utelukker mer eller mindre at du har en psykose.

Du kan evt sende meg en melding hvis du vil lære om hva psykose er. Ser ingen grunn til å skrive så mye om det her.

Endret 24. juli 2018 av isw

[Gjest making.a.mess]

3 minutter siden, making.a.mess skrev:

Det er en slags identitetskrise og lav følelse av egenverd. 

Psykose blir vel når problemene hoper seg opp i topplokket så man mister grep om hva som er realistisk og ikke. 

Men fint tema. Lurer på om jeg har vært psykotisk selv. I ordets rette forstand. 

Dvs at om en psykose er at reelle problemstillinger vokser til å bli det eneste man kan tenke på, og at folk som inngår i disse problemstillingene blir fiender som er ute etter meg.