Sviktet av livet og av psykiatrien

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre dette så kort som mulig, men kort blir det nok ikke uansett.

Så lenge jeg kan huske, har jeg følt meg annerledes. At jeg ikke passer inn. At det er noe galt med meg. Ikke plass til meg. Ingen liker meg. 
Og det er ikke bare noe jeg har følt, det har sett ut til å stemme i svært stor grad. Jeg falt helt utenfor i skolen, ble mobbet, hadde én venn, men hun droppet meg sakte, men sikkert. Vi var veldig nære frem til videregående. Merket at vennskapet begynte å skrante på ungdomsskolen også, og etter hvert sluttet hun helt å være med meg på skolen. Som om hun var flau for å bli sett med meg. I dag (vi er 20 år) har vi ingen kontakt overhodet. Ikke over sosiale medier engang.

Jeg har alltid vært flink på skolen. Fra videregående har jeg kun seksere og femmere, med et overtall av seksere. Likevel klarer jeg ikke bestemme med for hva jeg vil studere. Har nå studert i ett år, men det var totalt bortkastet for jeg fant ut at dette vil jeg absolutt ikke. Så nå sitter jeg her med ett års unødvendig studielån.

Gikk i behandling ved BUP noen år, ble innlagt to ganger. Innleggelsene gjorde alt verre, de ødela mer rett og slett. Jeg opplevde at jeg ble behandlet uverdig. Også tidligere behandlere har reagert på måten jeg ble behandlet på, samt reagert på det psykologen ved seksjonen jeg var innlagt ved har skrevet i min journal.

Fikk på slutten (hos VOP) en god psykolog. Jeg klarte imidlertid aldri å åpne meg ordentlig opp for noen, selv ikke ham. Jeg vet det er min egen feil, og ja jeg vet jeg ikke kan hjelpes når jeg ikke deler. Men alt var, og er, for sårt til å deles. Han sa flere ganger at han var glad i meg (som i at han bryr seg om meg), men jeg klarte aldri å tro på det. Aldri. Ikke ett sekund. For hvem er glad i meg? Det er ingenting å være glad i. Ingen har noen gang vært glad i meg. 

Hadde nok ikke hatt lyst å være venn med den personen jeg er, om jeg hadde vært en annen person. Har knapt noen gode kvaliteter. Jeg er klein, mangler sosiale ferdigheter, noe jeg vil tro skyldes at jeg falt ut av det sosiale i skolen og dermed ikke har fått tilstrekkelig sosialisering. Har lest i journalen min at enkelte behandlere har skrevet at jeg kanskje har Aspergers syndrom. Skal ikke selvdiagnostisere meg selv, men jeg har faktisk vært inne på tanken selv. Som barn var jeg blant annet veldig klumsete, det er jeg vel egentlig fremdeles. Det er også enkelte ting jeg ikke kan, som den analoge klokka, den har jeg aldri skjønt meg ordentlig på - til tross for at jeg er sterk faglig, også i matematikk.

Opplever en voldsom angstfølelse i mange, om ikke de fleste, sosiale situasjoner. Kroppen stivner og det kjennes ut som jeg ikke klarer å bevege meg, jeg blir varm og får bare lyst til å løpe vekk. 

Er diagnostisert med to personlighetsforstyrrelser, og behandlerne var også inne på en tredje. I tillegg til noe jeg tror het blandet angst- og depressiv lidelse (husker ikke helt, og orker ikke sjekke nå). 

Sitter nå igjen med en følelse av å være sint. Sint for at jeg ikke opplevde å få den hjelpen jeg trengte da jeg trengte det som mest (innleggelsene). Føler meg sviktet av livet, og på toppen av det hele også av psykiatrien. Jeg sliter nå med mareritt etter innleggelsene og føler at livet mitt er ødelagt. Har mareritt om psykologen der jeg var innlagt, og tenker nærmest hele tiden på dette - selv i dag, seks år siden. Burde ha kommet meg videre for lengst, men jeg er stuck i det.

Fikk meg kjæreste for litt over to år siden. Tror ikke engang han er glad i meg, er sikker på at han bare bruker meg til han finner seg noen bedre. Men jeg jo likevel være med ham så lenge det varer, jeg har jo ingen andre alternativer enn ham. Ingen gutter har noensinne (utenom kjæresten min da, åpenbart) vist noen interesse overfor meg. Dét har faktisk vært sårt i seg selv. Å se at etter hvert som vi ble eldre, fikk samtlige jenter på min skole oppmerksomhet fra gutter, med unntak av... meg. Så klart. Det bekreftet jo bare følelsene jeg hadde fra før, om at jeg var annerledes og ikke passet inn.

Jeg skjønner ikke hva kjæresten min ser i meg, og synes oppriktig synd i ham som er sammen med meg. Jeg vet det er sånn man ikke skal tenke, men jeg klarer ikke kvitte meg med følelsen om at det er noe grunnleggende galt med meg.

Kjenner meg for øvrig veldig godt igjen i store deler av denne artikkelen: https://quillette.com/2018/07/18/i-was-a-female-incel/

Ser egentlig ikke noen fremtid. Før eller siden blir kjæresten å gjøre det slutt med meg, det er garantert. Jeg kommer aldri til å treffe en mann noen gang igjen. Kommer til å bli enda mer ensom, og jeg kommer aldri til å få barn, barnebarn etc., som etter mitt syn er selve meningen med livet.

Tenkte jeg kunne ta igjen alt dette negative ved å få meg en god utdannelse med høy status, men jeg klarer ikke det engang, til tross for gode karakterer fra videregående skole. Startet på et studium mange forbinder med status, men fikk elendige karakterer, noe som ikke var så rart med tanke på hvor lite motivert jeg var og hvor lite tid jeg brukte på studiene. Selve faget var heller ikke noe for meg.

Samtidig synes jeg livet på mange måter er fint. Det er mye i livet jeg setter pris på. God mat, hytteliv, film og serier, bøker, reise etc. Det er fine ting.

For tiden jobber jeg (sommerjobb) og har tenkt å ta meg et jobbår, kanskje dropper jeg bare å studere etter jobbåret også. For meg er det krevende å jobbe, jeg blir veldig sliten - men jeg klarer det jo. Etter jobb har jeg ikke sjans til å skulle være med på noe som helst, ikke med familien engang, for jeg er for sliten. Så sliten at jeg som regel ikke klarer å lage middag. 

Har insomni og bruker derfor Imovane innimellom. Eneste medisinen jeg bruker.

Lurer vel bare på om det er noen her som kjenner seg igjen, eller andre som har råd til meg. Kanskje er jeg ikke mottakelig for hjelp. Men hvis noen som kjenner seg igjen i dette har opplevd bedring, hadde det vært fine historier å høre også. 

 

Anonymkode: b9bd3...4f2

[AnonymBruker]

Oi, dette ble innmari mye lenger enn jeg trodde. Beklager. Skjønner at ingen gidder å lese, hadde ikke giddet selv. Håper likevel noen vil ta seg tid til å skumme gjennom. 

Anonymkode: b9bd3...4f2

[Brimi]

Jeg har lest absolutt alt du har skrevet og jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det er helt normalt å føle det slik når man har visse lidelser (blant annet PTSD).

Dog er ikke følelser alltid sannheten, selv om det føles slik (at kjæresten bare bruker deg, at det er noe grunnleggende galt med deg er bare noen av eksemplene hvor følelsene sier at det er sannhet, men det trenger nødvendigvis ikke være det).

Jeg synes det er vanskelig å gi råd på hva jeg har gjort for å bli bedre. Så jeg har ikke så mange råd til deg annet enn søke hjelp (annerledes i voksenpsykiatrien) og ikke gi deg før du får hjelp. I tillegg vil jeg anbefale å lese boka "Tilbake til nåtid" (eller gå inn på Modum bad's nettside og finn en bok som passer bedre for deg). Det er en bok for folk med PTSD, men det står mye bra der som man kan bruke til andre lidelser også synes jeg. Dog kan det hende at Modum Bad har en bok som passer bedre for det du sliter med. Jeg har ihvertfall hatt veldig god nytte av denne boka.

 

Dog har jeg noen spørsmål som du ikke skal svare på, men som kan være lurt å reflektere over. 

Hvis kjæresten din bare bruker deg, hvorfor er han sammen med deg enda? Jeg tviler på at noen er sammen med en person i 2 år(!) uten å like personen. Folk skiller seg som fluer i dag, men han er fremdeles sammen med deg. Hva sier det deg? 

Klarte du ikke studiet fordi det er noe feil med deg, eller fordi du ikke var motivert og i tillegg slet psykisk? Det er mange som ikke klarer å studere med psykiske lidelser. Det er sykdommen(e), ikke pga deg. Hadde du fått bedre karakterer hvis du hadde valgt et studie du var skikkelig motivert for? Det tror jeg, for det er ingenting galt med intelligensen din. 

 

Til slutt, kanskje det kunne vært bra for deg å trappe ned på jobbingen. Det tjener ingen hvis du går på veggen. Aller minst deg selv. 

[AnonymBruker]

Hadde det veldig lik deg i 29 år TS, så bestemte jeg meg for å ikke ha det dritt lengre. Tok 3 år med mye jobbing og omstilling av hode, men det gikk. 

Er en så idiotisk ting jeg startet med, som virket for enkel og fjern, men den virker etter en stund. Hver da så jeg meg i speielt å sa jeg var bra nok. Følte meg helt idiotisk i sikkert 8mnd, men plutselig så satt det, jeg var bra nok. Deretter begynte jeg å avbryte dårlige tanker, med en gang de kom begynte jeg å telle baklengst fra 1000, når det gikk for lett begynte jeg å trekke fra 3 og fortsatte tellingen. Til slutt, etter et års tid sluttet de vonde tankene å komme hver dag, nå ti år etter er jeg et lykkelig menneske. Klart det var tøft og var mye hjernejobbing, men det gikk.

Anonymkode: 5a037...481

[Testosteron]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samtidig synes jeg livet på mange måter er fint. Det er mye i livet jeg setter pris på. God mat, hytteliv, film og serier, bøker, reise etc. Det er fine ting.

Anonymkode: b9bd3...4f2

Da gjør du det som gjør deg lykkelig. Det er ditt liv, og det er opp til deg å leve slik at du får mest mulig ut av det, og ikke ta sorgene på forskudd. Du har kjæreste, og da er det godt mulig at du en dag blir mor. 

[AnonymBruker]

Skal du bli bedre, så må du jo først og fremst virkelig ønske å bli bedre.

Jeg har selv PTSD og spiseforstyrrelse, og til tider er behandlingen noe dritt, og jeg vil ikke, fordi det er så tøft og vanskelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg bare har ønsket å løpe min vei. Men jeg gjør det, og jeg gråter og skriker. Og jeg blir sakte men sikkert bedre. Helt bra blir jeg nok aldri, men det viktigste for meg, er å bli bedre. Så jeg kan få ett bedre liv.

Anonymkode: be8c3...4c0

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. 

Kan liste opp diagnosene jeg har. 

- Asperger syndrom (høytfungerende)

- ADHD 

- kronisk depressiv lidelse som varierer mellom moderat og alvorlig. 

- rusavhengighet da jeg har selvmedisinert meg 

- unnvikende, avhengig og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse 

- spiseforstyrrelse 

- PTSD 

-Angst som gir meg dissosiative symptomer 

Tror det var alt. Jeg har hatt både gode og dårlige opplevelser i psykiatrien. Er en del inn og ut derfra. 

Anonymkode: d67da...ab1

[AnonymBruker]

Virker jo som du har fått og får (?) god hjelp av psykiatrien. Orker ikke lese alt så nøye, men gikk du ikke til VOP og så slutta du`? da er det jo isåfall din egen feil at de ikke kan hjelpe deg noe mer..? Forøvrig virker det jo  som du klarer livet relativt greit du har kjæreste du har hatt i 2år og en jobb. Dette er det ikke alle som får til.

Anonymkode: b5d86...649

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker jo som du har fått og får (?) god hjelp av psykiatrien. Orker ikke lese alt så nøye, men gikk du ikke til VOP og så slutta du`? da er det jo isåfall din egen feil at de ikke kan hjelpe deg noe mer..? Forøvrig virker det jo  som du klarer livet relativt greit du har kjæreste du har hatt i 2år og en jobb. Dette er det ikke alle som får til.

Anonymkode: b5d86...649

Med sviktet av psykiatrien mener jeg sviktet under innleggelsene samt av enkelte behandlere ved BUP. 

Sluttet hos VOP siden jeg flyttet for å studere. Hadde da ikke hørt noe fra dem på flere mnd. og ikke fått noen time. Ringte til og med, men skjedde ingenting. Så nei, det er ikke min «egen feil». 

Man klarer seg ikke nødvendigvis godt selv om man har jobb og kjæreste. 

 

Anonymkode: b9bd3...4f2

[Raven.Writingdesk]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med sviktet av psykiatrien mener jeg sviktet under innleggelsene samt av enkelte behandlere ved BUP. 

Sluttet hos VOP siden jeg flyttet for å studere. Hadde da ikke hørt noe fra dem på flere mnd. og ikke fått noen time. Ringte til og med, men skjedde ingenting. Så nei, det er ikke min «egen feil». 

Man klarer seg ikke nødvendigvis godt selv om man har jobb og kjæreste. 

 

Anonymkode: b9bd3...4f2

Hei.

Du skriver du føler deg sviktet, men det er ikke sånn at psykiatrien kan «Fikse deg». Mange med psykiske lidelser må rett og slett lære seg å leve med dem. 

Jeg tror det mange idag tar feil av, er at de antar at andre har det bedre/lettere enn dem. Sånn er det ikke, selv om det såklart er store forskjeller på hva slags belastning man må bære med seg gjennom livet. 

Å bli sliten etter jobb er fullstendig naturlig. Det virker som at du er ganske ny på jobbmarkedet også, da er det værtfall normalt å ikke orke noe særlig etter arbeidsdagen er over.

Du har altså:

jobb,

kjæreste,

familie,

kommet inn på et prestisjefylt studie

dermed antar jeg du har fullført videregående

 du har fått endel diagnoser (ergo du er grundig utredet)

du har fått noe medisinering men ikke så mye at du er overmedisinert.

Du har hatt en behandler du likte veldig godt, men sluttet selv å gå til.

Jeg vil si at mye har lykkes for deg, med tanke på at du i ung alder opplevde endel utfordringer, og tydelig hadde behov for hjelp. 

Jeg tror du gjør en stor feil i å «kun» se det negative, og du er muligens din egen største fiende og utfordrer, om du hele tiden ser ned på deg selv, snakker ned deg selv, forventer at det du har skal forsvinne, orker ikke jobbe for noe fordi du antar det ikke vil fungere likevel (studier, kjærlighetsliv osv)

Det er umulig for psykiatrien å gi deg en magisk pille eller person som alene skal endre disse destruktive tankene dine. 

Du har kommet så langt, som er veldig bra. Så må du fortsette å ta din del av ansvaret for å se til at du får et verdig liv du selv er fornøyd med. Jo eldre du blir jo mer av dette ansvaret faller på degselv. 

[AnonymBruker]

 

17 minutter siden, veggteppe skrev:

Hei.

Du skriver du føler deg sviktet, men det er ikke sånn at psykiatrien kan «Fikse deg». Mange med psykiske lidelser må rett og slett lære seg å leve med dem. 

Jeg tror det mange idag tar feil av, er at de antar at andre har det bedre/lettere enn dem. Sånn er det ikke, selv om det såklart er store forskjeller på hva slags belastning man må bære med seg gjennom livet. 

Å bli sliten etter jobb er fullstendig naturlig. Det virker som at du er ganske ny på jobbmarkedet også, da er det værtfall normalt å ikke orke noe særlig etter arbeidsdagen er over.

Du har altså:

jobb,

kjæreste,

familie,

kommet inn på et prestisjefylt studie

dermed antar jeg du har fullført videregående

 du har fått endel diagnoser (ergo du er grundig utredet)

du har fått noe medisinering men ikke så mye at du er overmedisinert.

Du har hatt en behandler du likte veldig godt, men sluttet selv å gå til.

Jeg vil si at mye har lykkes for deg, med tanke på at du i ung alder opplevde endel utfordringer, og tydelig hadde behov for hjelp. 

Jeg tror du gjør en stor feil i å «kun» se det negative, og du er muligens din egen største fiende og utfordrer, om du hele tiden ser ned på deg selv, snakker ned deg selv, forventer at det du har skal forsvinne, orker ikke jobbe for noe fordi du antar det ikke vil fungere likevel (studier, kjærlighetsliv osv)

Det er umulig for psykiatrien å gi deg en magisk pille eller person som alene skal endre disse destruktive tankene dine. 

Du har kommet så langt, som er veldig bra. Så må du fortsette å ta din del av ansvaret for å se til at du får et verdig liv du selv er fornøyd med. Jo eldre du blir jo mer av dette ansvaret faller på degselv. 

Kom inn på et prestisjefylt studium som jeg sluttet på siden jeg ikke klarte det. 

Hvor har jeg skrevet at psykiatrien skal «fikse meg» eller at de skal gi meg en «magisk pille»?

Jeg har ikke skrevet noe om min familie, så det blir kun antakelser fra din side.

Har for øvrig også skrevet hva jeg liker ved livet, så jeg kan absolutt se det positive i ting også.

Jeg har det ikke bra, og at du mener jeg har lyktes, endrer jo ikke noe for meg. 

TS

Anonymkode: b9bd3...4f2

[Raven.Writingdesk]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Kom inn på et prestisjefylt studium som jeg sluttet på siden jeg ikke klarte det. 

Hvor har jeg skrevet at psykiatrien skal «fikse meg» eller at de skal gi meg en «magisk pille»?

Jeg har ikke skrevet noe om min familie, så det blir kun antakelser fra din side.

Har for øvrig også skrevet hva jeg liker ved livet, så jeg kan absolutt se det positive i ting også.

Jeg har det ikke bra, og at du mener jeg har lyktes, endrer jo ikke noe for meg. 

TS

Anonymkode: b9bd3...4f2

Du skriver at du føler deg sviktet av psykiatrien, at du er sint. samtidig er det mye du ramser opp som viser at endel ting har jo faktisk fungert godt for deg.

At du ikke har det bra med deg selv endrer nok sikkert ikke av at andre forteller deg at mye har lykkes for deg. Men kanskje er det poenget: om du så hadde en fantastisk utdannelse, hengiven kjæreste og god økonomi hjelper det ikke om du har det konstant vondt med deg selv. Det er altså ikke at psykiatrien som har «sviktet» som gjør at du er misfornøyd, men at du har en grunnleggende diagnose. Er du diagnostiert med depresjon ? 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, veggteppe skrev:

Du skriver at du føler deg sviktet av psykiatrien, at du er sint. samtidig er det mye du ramser opp som viser at endel ting har jo faktisk fungert godt for deg.

At du ikke har det bra med deg selv endrer nok sikkert ikke av at andre forteller deg at mye har lykkes for deg. Men kanskje er det poenget: om du så hadde en fantastisk utdannelse, hengiven kjæreste og god økonomi hjelper det ikke om du har det konstant vondt med deg selv. Det er altså ikke at psykiatrien som har «sviktet» som gjør at du er misfornøyd, men at du har en grunnleggende diagnose. Er du diagnostiert med depresjon ? 

Hvis du hadde lest innlegget mitt hadde du visst at jeg sliter med traumer etter innleggelsene.

Det er klart jeg føler meg sviktet av psykiatrien når jeg ble behandlet på den måten jeg ble under innleggelsene.

Jeg føler meg også sviktet da jeg ikke har opplevd at disse traumene har blitt tatt på alvor, ei heller at noen har forsøkt å hjelpe meg med trikotillomanien jeg har (sistnevnte har jeg imidlertid ikke skrevet om i HI).

Jeg likte vel siste psykologen godt som person og ble knyttet til ham, og til en viss grad hjalp det litt å snakke med ham. Men ikke nok.

Jeg føler meg sviktet når jeg i dag, etter å ha vært rundt seks år i psykiatrien, fremdeles napper hår i flere timer per dag (trikotillomani).

Og jeg føler meg sviktet når jeg fremdeles våkner av mareritt om nettene etter innleggelsene.

Om jeg er sviktet eller ikke, var for øvrig ikke poenget med innlegget mitt heller. Jeg føler meg sviktet, og for meg er det ille nok. 

Nei, jeg er ikke diagnostisert med depresjon. Er først og fremst diagnostisert med borderline personlighetsforstyrrelse og tvangspreget personlighetsforstyrrelse.

TS

Anonymkode: b9bd3...4f2

[Raven.Writingdesk]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du hadde lest innlegget mitt hadde du visst at jeg sliter med traumer etter innleggelsene.

Det er klart jeg føler meg sviktet av psykiatrien når jeg ble behandlet på den måten jeg ble under innleggelsene.

Jeg føler meg også sviktet da jeg ikke har opplevd at disse traumene har blitt tatt på alvor, ei heller at noen har forsøkt å hjelpe meg med trikotillomanien jeg har (sistnevnte har jeg imidlertid ikke skrevet om i HI).

Jeg likte vel siste psykologen godt som person og ble knyttet til ham, og til en viss grad hjalp det litt å snakke med ham. Men ikke nok.

Jeg føler meg sviktet når jeg i dag, etter å ha vært rundt seks år i psykiatrien, fremdeles napper hår i flere timer per dag (trikotillomani).

Og jeg føler meg sviktet når jeg fremdeles våkner av mareritt om nettene etter innleggelsene.

Om jeg er sviktet eller ikke, var for øvrig ikke poenget med innlegget mitt heller. Jeg føler meg sviktet, og for meg er det ille nok. 

Nei, jeg er ikke diagnostisert med depresjon. Er først og fremst diagnostisert med borderline personlighetsforstyrrelse og tvangspreget personlighetsforstyrrelse.

TS

Anonymkode: b9bd3...4f2

Slik jeg leser det sier du at du føler deg sviktet blant annet fordi psykiatrien ikke har gjort deg frisk?

Mitt poeng var jo at psykiatrien kan ikke nødvendigvis helbrede dine (eller andres psykiske lidelser). Det betyr dog ikke at du er sviktet.

For deg er det kanskje likegyldig om du har blitt sviket eller ikke, det er nok at du føler deg sviktet. Likevel er det jo relevant, ettersom du i praksis kan ha blitt sviktet, eller du kan ha blitt  fulgt opp veldig godt, og er kommet mye lengre enn  forventet «prognose». 

Jeg har forøvrig  både lest og tatt meg tid til å svare innlegget ditt. Du trenger ikke anklage meg for å ikke ha lest, selv om det er noe jeg kanskje ikke helt har forstått. 

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har ikke vært innom psykiatrien, så den biten vet jeg ikke noe om, men jeg har hatt den følelsen av å mislykkes når det gjelder studie. Jeg gikk 3 hele år på forskjellige studier fordi jeg følte meg helt «lost» i hva jeg skulle bli. Til slutt hoppet jeg av hele greia, og tok kveldsskole i blomsterbinding! Dette fordi jeg alltid har likt form og farge, og fordi det gjorde meg glad. Jeg fikk etter hvert jobb i en blomsterbutikk, og da falt bitene litt mer på plass. For deg kan det jo være helt annerledes,men jeg tenker at ingen utdannelse er bortkastet! Du blir en erfaring rikere, selv om det ikke vises konkret her og nå. Så til den biten om at du føler deg helt tappet for energi etter jobb. Dette er noe jeg også kan kjenne meg igjen i, da jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke kan jobbe fullt. Er det noe for deg også kanskje, at du kan få hjelp/støtte til å finne ut om du bare kan jobbe delvis? Også over til kjæresten din.Vi kan aldri garantere at noen av oss holder sammen med kjæresten vår resten av livet. Ingenting er sikkert, vi må bare ha troen på at den andre liker oss for den vi er... Du er så ung, og da kan det føles vanskelig å bli hørt av helsevesenet. I hvert fall følte jeg det slik da jeg var på din alder. Mitt råd er å være bestemt på det du vil, ikke gi deg før du får den hjelpen du trenger! Det er du som kjenner deg selv best. Skriv ned en liste over ting du vil ta opp med lege/psykolog. Ta også notater selv under timen. Lag deg en perm, og ta vare på all dokumentasjon av det du får om diagnoser og oppfølging, timer og medisiner. 

Anonymkode: bc035...e14

[I Grosny]

Disse diagnosene, trenger du dem? Det er ett eller annet rart med folk flest, og jeg tror det lønner seg å gi totalt blaffen i eventuelle diagnoser, og heller leve livet. 

Hvis du ante hvor "rævva " vanlige vellykkede mennesker er, så hadde du følt deg mye høyere.

Hvis du er redd for å bli dumpa av typen så er denne redselen den største trusselen mot forholdet. Kom over det. Kos deg. Gi blaffen, men sørg for å få deg nok moro, søvn og mosjon.

Du er nødt til å innse at du faktisk er noe, og du er iallfall millioner ganger bedre enn dine teite mobbere.

 

[AnonymBruker]

TS, du er desverre en av mange som har opplevd psykiatrien fra en lite god side. Betviler ikke et sekund på dine opplevelser i der og registrer at mange i tråden her prøver å underkjenne dine opplevelser, men som deg har jeg opplevd det samme. Ble blant annet tvunget til å ta urinprøve foran en behandler av motsatt kjønn. Kroppen låste seg, men de ga seg ikke og det tok timesvis før det endelig tok slutt. En lege som selv har jobbet/jobber i psykiatrien skriver følgende om den:

Quote

Med det siste lobotomiinngrepet i Norge i 1974 ble psykiatriens overgrepshistorie erklært avsluttet. Men fortsatt er rommene lukket. De moderne overgrepene er tilpasset vår tid. Vi ser dem ikke.

Lukkede rom skaper kulturer hvor utydelig diagnostikk, mangel på retningslinjer og maktmisbruk råder. Tilfeldigheter og den enkelte behandlers skjønn får fritt spillerom. Ubegrunnet tvang og skadelig medisinbruk ties ihjel. Myke overtramp skjules av psykoterapiens godhetsteppe. Usynlige valg sorterer verdige trengende fra de uverdige.

https://bokelskere.no/bok/tvang-og-tvil-en-innsideberetning-fra-norsk-psykiatri/502295/

Jeg har ikke noen konkrete råd annet enn å finne en behandler/behandlingsform som passer deg og som tar deg og dine opplevelser på alvor. Det går an å få det bedre med rett hjelp og mot til å forandre.

Anonymkode: 11e01...50e

[AnonymBruker]

20 timer siden, Brimi skrev:

Jeg har lest absolutt alt du har skrevet og jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det er helt normalt å føle det slik når man har visse lidelser (blant annet PTSD).

Dog er ikke følelser alltid sannheten, selv om det føles slik (at kjæresten bare bruker deg, at det er noe grunnleggende galt med deg er bare noen av eksemplene hvor følelsene sier at det er sannhet, men det trenger nødvendigvis ikke være det).

Jeg synes det er vanskelig å gi råd på hva jeg har gjort for å bli bedre. Så jeg har ikke så mange råd til deg annet enn søke hjelp (annerledes i voksenpsykiatrien) og ikke gi deg før du får hjelp. I tillegg vil jeg anbefale å lese boka "Tilbake til nåtid" (eller gå inn på Modum bad's nettside og finn en bok som passer bedre for deg). Det er en bok for folk med PTSD, men det står mye bra der som man kan bruke til andre lidelser også synes jeg. Dog kan det hende at Modum Bad har en bok som passer bedre for det du sliter med. Jeg har ihvertfall hatt veldig god nytte av denne boka.

 

Dog har jeg noen spørsmål som du ikke skal svare på, men som kan være lurt å reflektere over. 

Hvis kjæresten din bare bruker deg, hvorfor er han sammen med deg enda? Jeg tviler på at noen er sammen med en person i 2 år(!) uten å like personen. Folk skiller seg som fluer i dag, men han er fremdeles sammen med deg. Hva sier det deg? 

Klarte du ikke studiet fordi det er noe feil med deg, eller fordi du ikke var motivert og i tillegg slet psykisk? Det er mange som ikke klarer å studere med psykiske lidelser. Det er sykdommen(e), ikke pga deg. Hadde du fått bedre karakterer hvis du hadde valgt et studie du var skikkelig motivert for? Det tror jeg, for det er ingenting galt med intelligensen din. 

 

Til slutt, kanskje det kunne vært bra for deg å trappe ned på jobbingen. Det tjener ingen hvis du går på veggen. Aller minst deg selv. 

Tusen takk for gode råd og innspill.  

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har ikke vært innom psykiatrien, så den biten vet jeg ikke noe om, men jeg har hatt den følelsen av å mislykkes når det gjelder studie. Jeg gikk 3 hele år på forskjellige studier fordi jeg følte meg helt «lost» i hva jeg skulle bli. Til slutt hoppet jeg av hele greia, og tok kveldsskole i blomsterbinding! Dette fordi jeg alltid har likt form og farge, og fordi det gjorde meg glad. Jeg fikk etter hvert jobb i en blomsterbutikk, og da falt bitene litt mer på plass. For deg kan det jo være helt annerledes,men jeg tenker at ingen utdannelse er bortkastet! Du blir en erfaring rikere, selv om det ikke vises konkret her og nå. Så til den biten om at du føler deg helt tappet for energi etter jobb. Dette er noe jeg også kan kjenne meg igjen i, da jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke kan jobbe fullt. Er det noe for deg også kanskje, at du kan få hjelp/støtte til å finne ut om du bare kan jobbe delvis? Også over til kjæresten din.Vi kan aldri garantere at noen av oss holder sammen med kjæresten vår resten av livet. Ingenting er sikkert, vi må bare ha troen på at den andre liker oss for den vi er... Du er så ung, og da kan det føles vanskelig å bli hørt av helsevesenet. I hvert fall følte jeg det slik da jeg var på din alder. Mitt råd er å være bestemt på det du vil, ikke gi deg før du får den hjelpen du trenger! Det er du som kjenner deg selv best. Skriv ned en liste over ting du vil ta opp med lege/psykolog. Ta også notater selv under timen. Lag deg en perm, og ta vare på all dokumentasjon av det du får om diagnoser og oppfølging, timer og medisiner. 

Anonymkode: bc035...e14

Tusen takk!

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS, du er desverre en av mange som har opplevd psykiatrien fra en lite god side. Betviler ikke et sekund på dine opplevelser i der og registrer at mange i tråden her prøver å underkjenne dine opplevelser, men som deg har jeg opplevd det samme. Ble blant annet tvunget til å ta urinprøve foran en behandler av motsatt kjønn. Kroppen låste seg, men de ga seg ikke og det tok timesvis før det endelig tok slutt. En lege som selv har jobbet/jobber i psykiatrien skriver følgende om den:

Jeg har ikke noen konkrete råd annet enn å finne en behandler/behandlingsform som passer deg og som tar deg og dine opplevelser på alvor. Det går an å få det bedre med rett hjelp og mot til å forandre.

Anonymkode: 11e01...50e

Wow, det var sterk lesing i sitatet du la ved. Kjenner meg så igjen... Dessverre.

TS

 

Anonymkode: b9bd3...4f2

[AnonymBruker]

Vi kan ikke endre andre, men vi kan endre hvordan vi selv tenker.

Anonymkode: b3ab0...c00