Deprimert - brenner ikke for noe

[Elán]

Vet ikke hvor jeg skal starte. Dette kan bli langt og rotete. Ikke vet jeg hvor jeg vil med innlegget, men dagen i dag er tung. Det har ikke skjedd noe, men jeg tenker så mye på livet mitt. 

Har slitt med depresjon siden jeg var 9 år. Jeg kom meg gjennom videregående skole, så møtte jeg eksen min like før min siste eksamen. Jeg begynte på p-piller og etter noen måneder ble jeg alvorlig syk som følge av p-piller. Planen etter vgs var å begynne på høyskolen i Trondheim, men jeg var redd på grunn av sykdommen og samtidig hadde jeg kjæresten min i nord, så jeg satte meg ikke engang på venteliste da jeg ikke kom inn. 

Siden den tid har jeg bare hatt deltidsjobber og kun EN av de jobbene jeg har hatt, er en jobb jeg har trivdes med.

Jeg ble så gravid. Svangerskapet var fantastisk og jeg har aldri hatt det bedre enn jeg hadde det da. Og så ble jeg bekymret over min egen fortid og ble så fokusert på å ikke bli som min mor. Dette gjorde meg deprimert fordi det var i fokus hele tiden og jeg klarte ikke slappe av i det hele tatt lengre. Jeg gjorde det jeg trodde ville være rett for å være den beste mammaen jeg kunne være, men endte med at jeg ble så sliten og utmattet. Jeg ble sykemeldt og har ikke kommet meg opp av den fallgruven etter ett og et halvt år sykemeldt/AAP. 

I februar ble det slutt mellom min kjæreste og jeg. Vi er ennå venner, men sliter med at jeg vil ha 50% omsorg for barnet vårt fordi jeg VIL være tilstede for gulljenta mi. Men jeg klarer ikke. 

De siste dagene har vært så tunge og fæle. Jeg føler jeg ikke brenner for noe. Jeg har ikke noe å gå til, jeg blir deprimert fordi jeg føler jeg ikke er god nok mamma til barnet mitt. Jeg er deprimert fordi jeg ikke har noe å se fram til. Døden hadde kjentes som en befrielse, men jeg kommer ikke selv til å gjøre noe. Jeg er bare frustrert og lei. Når jeg endelig føler at livet blir lettere, går jeg 10 skritt tilbake. Jeg kommer aldri nærmere mål om å bli bedre. Må jeg slite resten av livet også? 

[Hurrahei]

Jeg tror det er bra om du får snakket med noen. Begynn med fastlegen din, og event psykolog. 

Kanskje du kan få det litt bedre med medisiner, få hodet over vannet en stund?

Du har det ikke bra nå, men det kan jo endre seg.... 

Har du familie som kan hjelpe deg nå? 

Siden du er i NAV-systemet, kan du be om mer hjelp. Om du har en flink saksbehandler, kanskje den kan sette deg i kontakt med kommunens psykiatritjenester?

Det er hjelp å få, men det er ikke lett å navigere helt alene.

God klem til deg, ikke sitt alene ❤️

[Elán]

36 minutter siden, Hurrahei skrev:

Jeg tror det er bra om du får snakket med noen. Begynn med fastlegen din, og event psykolog. 

Kanskje du kan få det litt bedre med medisiner, få hodet over vannet en stund?

Du har det ikke bra nå, men det kan jo endre seg.... 

Har du familie som kan hjelpe deg nå? 

Siden du er i NAV-systemet, kan du be om mer hjelp. Om du har en flink saksbehandler, kanskje den kan sette deg i kontakt med kommunens psykiatritjenester?

Det er hjelp å få, men det er ikke lett å navigere helt alene.

God klem til deg, ikke sitt alene ❤️

Der er problemet. Har gått til psykolog siden desember. Begynte på medisiner i januar. Går også til kommunens psykiatritjeneste og har en fast person som følger meg. 

Min mor ønsker jeg ikke kontakt med pga vanskelig fortid og anstrengt forhold. Faren min forstår ikke psykiske lidelser. Har heller ikke venner...