25 år gammel. Vurderer kunstig befruktning i Danmark.

[Gjest In absentia]

Jeg er en 25 år gammel kvinne. Har kjøpt leilighet og har en god utdanning og en godt betalt jobb.

Men jeg har ingen mann. Har egentlig gitt opp på kjærligheten og funnet ut at det ikke er for meg. Finner aldri noen jeg liker, og sex føles egentlig bare som et mas for meg uansett.

Drømmen min har alltid vært å få mange barn. Og jeg ønsker så klart at disse barna skal være så friske og ha så fordelaktige gener som overhode mulig. 

Nå kjenner jeg veldig på at tida renner ut. Hver dag etter jobb gråter jeg og tenker at jeg har blitt en dag eldre uten å oppnå noen ting i livet annet enn penger og rynker.

Jeg skulle ønske så indelig at jeg beveget meg mot målet om barn! Skulle virkelig ønske at jeg hadde en liten en eller var gravid. Jeg tenker veldig mye på dette hver kveld og blir utrolig nedfor.

Jeg er både redd for at barna skal få dårligere forutsetninger dersom jeg venter med å få dem til etter min biologisk mest fertile alder, og jeg er også redd for ikke kunne få mange barn eller noen barn i det hele tatt. I tillegg er jeg redd for at barna ikke skal få oppleve alle de gamle slektningene mine inkludert mine foreldrene mine. Det er viktig for meg å ha en stor familie, og jeg kommer fra en stor, men «forgubbet» familie. 

Jeg føler at alle i livet mitt blir gamle og dør, inkludert meg selv. Jeg må starte min egen familie snart før jeg blir helt alene. 

Er det vanlig å tenke sånn? Kommer det til å la seg gjennomføre i praksis?

 

[AnonymBruker]

Du er 25 år. Jeg vil si at du er minst ti år for tidlig ute med disse tankene.

Anonymkode: 9af0e...1d7

[Gjest In absentia]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er 25 år. Jeg vil si at du er minst ti år for tidlig ute med disse tankene.

Anonymkode: 9af0e...1d7

Jeg synes ikke det. Det er viktig for meg at barna får bli kjent med slekten vår og lære av all den kunnskapen som mine foreldre, onkler og tanter har. Men hvis jeg venter 10 år med å få dem, kommer de nok bare til å være småbarn når disse desverre begynner å dø vekk. 

Dessuten har jeg som sagt lagt fra meg tanken om noen «vanlig» familie med mann. Og da kommer jeg til å trenge all den hjelpen jeg kan fra slektninger og foreldrene mine.

Jeg synes ikke at jeg har noe bedre å årene  mine på, og føler at tiden er moden for å få barn nå. Eneste er at jeg kanskje kunne brukt et par år på å spare opp så mye penger som mulig.

Det eneste jeg oppnår ved å fortsette sånn som ting er nå er å bli gammel og «bruke opp» livet.

 

 

[AnonymBruker]

Kanskje litt uvanlig å ha så panikk i så tidlig alder, men med tanke på realiteten i Norge: menn er stort sett bare opptatt av å drikke flest mulig øl, ha seg med flest mulig damer uten å lage barn og er uinteressert i familie og ansvaret det innebærer. Hele livet. Så hvis du vil ha barn/familie, er det kanskje like greit å basere seg på sykdomsfri sperm fra en donor og manlige rollemodeller blant forrige generasjon som faktisk kan lære unger noen mer nevenyttige en å servere fyllehistorier, matoppskrifter og reisetips som er sånn topp 3 av fjaset menn er opptatt av. Om du får ett barn med donor, så trenger jo ikke de andre være med donor om du endrer syn etterhvert heller. Syns du skal gjøre som du vil, men kanskje prøve å reflektere litt mer rundt hvordan dette blir for barnas del også. For akkurat det virker det ikke helt som du har tenkt på. 

Anonymkode: 3741b...7ff

[AnonymBruker]

Bare å dra det vel? Du bestemmer over ditt liv. Hva vil du vi skal si?

Anonymkode: 8868e...d12

[AnonymBruker]

28 minutter siden, In absentia said:

Jeg synes ikke det. Det er viktig for meg at barna får bli kjent med slekten vår og lære av all den kunnskapen som mine foreldre, onkler og tanter har. Men hvis jeg venter 10 år med å få dem, kommer de nok bare til å være småbarn når disse desverre begynner å dø vekk. 

Du har et ganske romantisert syn på å ha barn. Det er ingen garanti for at barna dine bryr seg om slekten din og kunnskapen som slektningene dine har. Du kan få barn som driter i det, som foretrekker sitte på pcn og game. Som ikke kommer overens med verken deg eller andre slektninger. 

Hva med barna sine interesser og motivasjoner? Du tenker mer på hvordan barna skal passe inn i ditt liv og dine interesser, heller enn at de er egne individer, egne mennesker som har egne ønsker for eget liv. 

Anonymkode: 24183...15b

[AnonymBruker]

Du bør snakke med en psykolog om dette. Sannsynligvis er ditt behov for mange barn et behov for å bli elsket ubetinget. 

Anonymkode: 4e456...5ae

[Duftavsommerregn]

42 minutter siden, In absentia skrev:

Jeg er en 25 år gammel kvinne. Har kjøpt leilighet og har en god utdanning og en godt betalt jobb.

Men jeg har ingen mann. Har egentlig gitt opp på kjærligheten og funnet ut at det ikke er for meg. Finner aldri noen jeg liker, og sex føles egentlig bare som et mas for meg uansett.

Drømmen min har alltid vært å få mange barn. Og jeg ønsker så klart at disse barna skal være så friske og ha så fordelaktige gener som overhode mulig. 

Nå kjenner jeg veldig på at tida renner ut. Hver dag etter jobb gråter jeg og tenker at jeg har blitt en dag eldre uten å oppnå noen ting i livet annet enn penger og rynker.

Jeg skulle ønske så indelig at jeg beveget meg mot målet om barn! Skulle virkelig ønske at jeg hadde en liten en eller var gravid. Jeg tenker veldig mye på dette hver kveld og blir utrolig nedfor.

Jeg er både redd for at barna skal få dårligere forutsetninger dersom jeg venter med å få dem til etter min biologisk mest fertile alder, og jeg er også redd for ikke kunne få mange barn eller noen barn i det hele tatt. I tillegg er jeg redd for at barna ikke skal få oppleve alle de gamle slektningene mine inkludert mine foreldrene mine. Det er viktig for meg å ha en stor familie, og jeg kommer fra en stor, men «forgubbet» familie. 

Jeg føler at alle i livet mitt blir gamle og dør, inkludert meg selv. Jeg må starte min egen familie snart før jeg blir helt alene. 

Er det vanlig å tenke sånn? Kommer det til å la seg gjennomføre i praksis?

Du er 25 år! jeg fikk mitt andre  barn da jeg var i 30 årene, besteforeldrene lever i beste velgående, og nå er de over 80 år. De har fulgt barnebarna i hele oppveksten og har et nært forhold til de.

Så du har nok fått den panikken litt tidlig ja , alle kan dø, av sykdom eller ulykker når som helst. Men realistisk sett er gjennomsinttaleren godt over 80 år. Få kunstig befruktning i utlandet er sikkert ikke noe problem i det hele tatt, men dette er jo dyrt ! Selv om du tror at du får "gode gener" så er det jo ikke sikkert de klaffer med dine gener uansett,slik at barnet får de genene de får som naturen gir de. Har du tenkt litt over hvor krevende det er å få flere barn helt alene? Stå for det ansvaret i over 20 år, helt alene?

Men bevares muligheten er der, men tenk nøye over det. Barna blir veldig avhengig av bare deg, skjer det noe med deg, ja hvem tar ansvaret for de da? Da blir det barnevernet og den belastningen det kan bli, eller er det de som dør bort fra deg som skal ta ansvaret? Uansett man har ikke noen garantier i livet uansett hva man velger, så jeg ville ikke tenkt mye på det.

[AnonymBruker]

Å være alenemor er ikke bare bare. Jeg kunne ikke se for meg at barnet mitt skulle bli født med autisme. Vi er begge friske foreldre og ingen sykdommer i nær familie. Far er minimalt med i bildet, men han bidrar med penger. Og det hjelper på! Jeg hadde også godt betalt jobb og alt på stell. Så måtte jeg bytte jobb og flytte enklere, slik at jeg kunne jobbe mindre og bedre tilrettelagt..... 

Diagnosen fikk ikke barnet før i skolealder og det var ikke like tøft da barnet gikk i barnehagen, men på skolen og årene etter har ikke vært enkle alene. 

Man kan ikke planlegge alt, brudd skjer, men tenk deg godt om før du velger å starte som alenemor. 

 

Anonymkode: 14c5b...3fb

[AnonymBruker]

Du høres ikke frisk ut, søk hjelp.

Anonymkode: 918b7...942

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er 25 år. Jeg vil si at du er minst ti år for tidlig ute med disse tankene.

Anonymkode: 9af0e...1d7

Om 10 år har har hun jævlig dårlig tid.

Anonymkode: fd6b8...5c8

[AnonymBruker]

Som 25 åring vil jeg si at problemet ditt nok er noe helt annet enn barnløshet.  Få samtaler med en psykolog før du går til skrittet å bli gravid ihvertfall. 

Anonymkode: 18859...076

[AnonymBruker]

1 time siden, In absentia skrev:

Jeg synes ikke det. Det er viktig for meg at barna får bli kjent med slekten vår og lære av all den kunnskapen som mine foreldre, onkler og tanter har. Men hvis jeg venter 10 år med å få dem, kommer de nok bare til å være småbarn når disse desverre begynner å dø vekk. 

Dessuten har jeg som sagt lagt fra meg tanken om noen «vanlig» familie med mann. Og da kommer jeg til å trenge all den hjelpen jeg kan fra slektninger og foreldrene mine.

Jeg synes ikke at jeg har noe bedre å årene  mine på, og føler at tiden er moden for å få barn nå. Eneste er at jeg kanskje kunne brukt et par år på å spare opp så mye penger som mulig.

Det eneste jeg oppnår ved å fortsette sånn som ting er nå er å bli gammel og «bruke opp» livet.

 

 

Er du sikker på at foreldrene dine og slektningene dine er med på tanken at de skal måtte hjelpe deg mye med barnet fordi du velger å være frivillig alenemor? Én ting er å bli alenemor fordi uhellet er ute eller det skjer noe uventet med partneren din, men du velger jo helt frivillig og planlagt å bli alene med barnet. 

Anonymkode: 78e18...fa2

[Duftavsommerregn]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det eneste jeg oppnår ved å fortsette sånn som ting er nå er å bli gammel og «bruke opp» livet.

For alt du vet kan du ha brukt opp livet allerede, bare dager igjen? Ingen vet det, ikke jeg ikke du. Utifra din biologiske klokke har du hele livet foran deg! Og jeg har levd langt lengre en deg, og jeg kan fortelle deg at de årene var ikke å bruke opp livet. Det var år med mange gode minner, også en del sorger. Altså slik livet er for de aller fleste. Jeg nyter hver dag, og ser frem til å bli gammel om en del år om jeg får beholde helsen, men det har man aldri noen garanti for om man er ung eller gammel.

Brukt opp livet har jeg når jeg legges i en kiste, en gang i fremtiden  Frem til da? Sette pris på hver eneste dag, og leve livet med det strevet og de gleder det byr på. Du er ung! Du har tid, ikke stress det mer en nødvendig. 

[AnonymBruker]

Skjønner ikke de som skal få et barneønske til å bli sykelig bare fordi

- man er singel

- under 30

- har forventninger til barnet og livet dets

Hvem har vel ikke det? Selv er jeg 27, i et langtvarende forhold med ett barn. Ja, tro det eller ei, men jeg har drømmer og forventninger til barnet. Huff så grusomt menneske jeg er som valgte å få barn 🙄

Å bli alenemor blir tøft. Jeg foreslår at du venter til du er 28 med å ta avgjørelsen. Da har du et par år på deg til å få et barn innen du er 30, for det kan ta tid. Dette er riktignok det jeg tenker er mest ideellt, men selv hadde jeg kjørt på som singel 25 åring selv om jeg vet det hadde blitt beintøft. Lykke til!

Anonymkode: 51b81...638

[AnonymBruker]

Jeg har vært alene med 2 barn i 12 år, far har de maks en helg i måneden. Og du aner ikke hvor slitsomt det er. Hadde jeg vist hvor alene jeg skulle bli med barna, hadde jeg ikke valgt det igjen. Her skulle og besteforeldrene stille opp som bare det, men det har de ikke gjort i det hele tatt. De flyttet faktisk til ett annet land, og det må de jo selvfølgelig få lov til. Det er jo mine barn, som jeg må ta meg av.

Anonymkode: 78003...90f

[Duftavsommerregn]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke de som skal få et barneønske til å bli sykelig bare fordi

- man er singel

- under 30

- har forventninger til barnet og livet dets

Hvem har vel ikke det? Selv er jeg 27, i et langtvarende forhold med ett barn. Ja, tro det eller ei, men jeg har drømmer og forventninger til barnet. Huff så grusomt menneske jeg er som valgte å få barn 🙄

Å bli alenemor blir tøft. Jeg foreslår at du venter til du er 28 med å ta avgjørelsen. Da har du et par år på deg til å få et barn innen du er 30, for det kan ta tid. Dette er riktignok det jeg tenker er mest ideellt, men selv hadde jeg kjørt på som singel 25 åring selv om jeg vet det hadde blitt beintøft. Lykke til!

Det er jo ikke noen i denne tråden som snakker om at det er sykelig i det hele tatt, men bare nevner at vedkommende er 25 år, og ikke har dårlig tid som hun selv faktisk mener hun har. Er viljen til å få barn så sterk, regner jeg også med at viljen til å arbeide hardt i en del år med alle de gleder det også fører med seg er til stedet, vi andre bare sier at det kan bli hardt uten en partner som stiller opp 24/7.  Men det er mange som har gjort dette, og er viljen der? Så er det all mulig sjanse for å lykkes og få et godt liv.

[AnonymBruker]

3 timer siden, In absentia skrev:

Jeg er en 25 år gammel kvinne. Har kjøpt leilighet og har en god utdanning og en godt betalt jobb.

Men jeg har ingen mann. Har egentlig gitt opp på kjærligheten og funnet ut at det ikke er for meg. Finner aldri noen jeg liker, og sex føles egentlig bare som et mas for meg uansett.

Drømmen min har alltid vært å få mange barn. Og jeg ønsker så klart at disse barna skal være så friske og ha så fordelaktige gener som overhode mulig. 

Nå kjenner jeg veldig på at tida renner ut. Hver dag etter jobb gråter jeg og tenker at jeg har blitt en dag eldre uten å oppnå noen ting i livet annet enn penger og rynker.

Jeg skulle ønske så indelig at jeg beveget meg mot målet om barn! Skulle virkelig ønske at jeg hadde en liten en eller var gravid. Jeg tenker veldig mye på dette hver kveld og blir utrolig nedfor.

Jeg er både redd for at barna skal få dårligere forutsetninger dersom jeg venter med å få dem til etter min biologisk mest fertile alder, og jeg er også redd for ikke kunne få mange barn eller noen barn i det hele tatt. I tillegg er jeg redd for at barna ikke skal få oppleve alle de gamle slektningene mine inkludert mine foreldrene mine. Det er viktig for meg å ha en stor familie, og jeg kommer fra en stor, men «forgubbet» familie. 

Jeg føler at alle i livet mitt blir gamle og dør, inkludert meg selv. Jeg må starte min egen familie snart før jeg blir helt alene. 

Er det vanlig å tenke sånn? Kommer det til å la seg gjennomføre i praksis?

 

Du er bare 25 år... DU har godt tid på deg!

Hvis du virkelig gråter hver dag som du sier så ville jeg sagt at du ikke er moden for å få barn... 

Lær deg å leve livet, se om du treffer noen slik at barna får en far. 

Er du over 30 så begynn å tenk på kunstig befruktning. 

En liten tanke er at om du er for sær å leve med for en partner, da er det virkelig synd på unga som ikke kan velge. 

 

Anonymkode: d2509...07d

[vintage]

"Hver dag etter jobb gråter jeg og tenker at jeg har blitt en dag eldre uten å oppnå noen ting i livet annet enn penger og rynker."

Denne setningen forteller meg at du først og fremst trenger psykisk hjelp før du skaffer deg barn. Du er 25!

[Gjest In absentia]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært alene med 2 barn i 12 år, far har de maks en helg i måneden. Og du aner ikke hvor slitsomt det er. Hadde jeg vist hvor alene jeg skulle bli med barna, hadde jeg ikke valgt det igjen. Her skulle og besteforeldrene stille opp som bare det, men det har de ikke gjort i det hele tatt. De flyttet faktisk til ett annet land, og det må de jo selvfølgelig få lov til. Det er jo mine barn, som jeg må ta meg av.

Anonymkode: 78003...90f

Skjønner at livet som alenemor er tøft, men mener du virkelig at du ikke ville valgt barna dine om du kunne valgt igjen? Hvordan ville du levd de siste 12 årene dersom du ikke hadde hatt barn? Hadde du egentlig brukt tiden noe bedre?