Voksent skilsmissebarn

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette er rette stedet og poste på, men prøver meg alikevel. 

Jeg nærmer meg 30 og moren min har nettopp fortalt meg at hun kommer til å flytte fra faren min. Han vet ingenting ennå. Ikke søsteren min heller. Jeg er den eneste som vet. Nå blir det forventet at jeg skal late som ingenting resten av året. Jeg ser begge sider av denne saken og vet at de ikke passer sammen. Men det gjør så vondt å vite at dette året er det siste vi tilbringer som en familie. Hadde aldri trodd denne dagen skulle komme. Min mor har visstnok utsatt dette lenge for å ta hensyn til meg, pga depresjoner og diagnoser. Det hjelper ikke så mye, og jeg kjenner jeg er litt bitter for at de ikke gikk fra hverandre da jeg og min søster var yngre. Fått det overstått liksom... Nei dette var uforventet og vondt. 

Anonymkode: 724e2...df0

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig å føle sorg og smerte over å miste familien man er vandt til og vokst opp med, uansett alder. Det er derimot ikke ok at din mor forlanger at du skal holde hennes hemmelighet. 

Anonymkode: d8853...bb7

[solmåneogstjerner]

Det var ganske dårlig gjort av henne å fortelle deg dette og så skal du gå å holde på hemmeligheten. At hun i tillegg har utsatt det på grunn av deg er også dårlig gjort å si. 

Jeg synes du skal si til henne at du ikke er komfortabel med å holde på hemmeligheten og at hun må si det til faren din nå. 

Skjønner at du synes det er trist og vanskelig. 

Hvis hun har bestemt seg, hvorfor skal hun vente så lenge?

Endret 11. juli 2018 av solmåneogstjerner

[Kattugla]

Enig i at det er dårlig gjort å involvere deg, før den andre "hovedpersonen", dvs din far får høre noe som helst om hennes planer. 

[AnonymBruker]

Ja når hun involverte meg så sa hun at hun gjorde det fordi jeg "først og fremst er voksen og mye smartere enn henne" men selv om det gjør Meg kapabel til forstå hennes side så syns jeg det er dårlig gjort overfor pappa. 

Anonymkode: 724e2...df0

[AnonymBruker]

Forstår ikke hvordan jeg skal leve med dette i et halvt år, gjennom bursdager og jul... 

Anonymkode: 724e2...df0

[AnonymBruker]

Forstår ikke hvordan jeg skal late som ingenting overfor pappa. Han er min number 1 I hele verden. Og nå skal jeg fake resten av året. Ikke overraskende at det er min mor som utsetter meg for dette. 

Anonymkode: 724e2...df0

[solmåneogstjerner]

Har hun en historie med å gjøre slike/andre ting som belemrer deg med problemer? Er det noe av grunnen til at du har slitt med den psykiske helsen? 

Kanskje nå er tiden for å stå opp, og si at hvis ikke hun sier det så gjør du det. 

Det er en umenneskelig belastning å skulle bære på dette og skjule det for far og søster i lang tid og gjennom diverse begivenheter. 

Kan ikke forstå at noen kan bestemme seg for skilsmisse, fortelle datteren og så late som ingenting og gå i bursdag og andre feiringer.... i hvertfall ikke over så lang tid som det høres ut som det er snakk om. 

Endret 11. juli 2018 av solmåneogstjerner

[AnonymBruker]

3 minutter siden, solmåneogstjerner skrev:

Har hun en historie med å gjøre slike/andre ting som belemrer deg med problemer? Er det noe av grunnen til at du har slitt med den psykiske helsen? 

Kanskje nå er tiden for å stå opp, og si at hvis ikke hun sier det så gjør du det. 

Det er en umenneskelig belastning å skulle bære på dette og skjule det for far og søster i lang tid og gjennom diverse begivenheter. 

Kan ikke forstå at noen kan bestemme seg for skilsmisse, fortelle datteren og så late som ingenting og gå i bursdag og andre feiringer.... i hvertfall ikke over så lang tid som det høres ut som det er snakk om. 

For å være helt ærlig så har jeg alltid fryktet moren min på den måten at jeg alltid har vært redd for at hun skal bli sint på meg. Men hun (og min far) har slengt dritt til meg om hverandre siden jeg var 8-10 år. Jeg har lekt terapeut i mange år. Min søster er ikke som meg på noen måte. Der jeg alltid har jobbet med ting inni meg har hun vært utagerende og med tanke på vår livssituasjon idag har hun kommer "best" ut av det. Stabilt parforhold i over 5 år, fast jobb, sertifikat, bil. Jeg har endt opp som en "traumatisert" klient. Jeg tok det alltid til meg når foreldrene mine kranglet og prøvde å være den de begge kunne snakke med. Det har virkelig komt tilbake for å bite meg i rævva nå. 

Anonymkode: 724e2...df0

[solmåneogstjerner]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For å være helt ærlig så har jeg alltid fryktet moren min på den måten at jeg alltid har vært redd for at hun skal bli sint på meg. Men hun (og min far) har slengt dritt til meg om hverandre siden jeg var 8-10 år. Jeg har lekt terapeut i mange år. Min søster er ikke som meg på noen måte. Der jeg alltid har jobbet med ting inni meg har hun vært utagerende og med tanke på vår livssituasjon idag har hun kommer "best" ut av det. Stabilt parforhold i over 5 år, fast jobb, sertifikat, bil. Jeg har endt opp som en "traumatisert" klient. Jeg tok det alltid til meg når foreldrene mine kranglet og prøvde å være den de begge kunne snakke med. Det har virkelig komt tilbake for å bite meg i rævva nå. 

Anonymkode: 724e2...df0

Hjelp, du har jo vært igjennom en form for psykisk vold/omsorgssvikt. Man bruker ikke et lite barn som terapeut. Det er kanskje litt annerledes om det bare hadde skjedd nå. 

Du kan ikke skylde på deg selv fordi du ikke sa ifra tidligere. Du var et barn når det begynte og så har det bare fortsatt. 

Du har egentlig bare to valg hvis du skal komme deg ut av det:

- si til mor at hun må si det selv ellers sier du det. Gi henne en frist på et par dager. Men da må du faktisk gjennomføre det. Deretter sier du at du ikke lenger vil ha noe med dette å gjøre. Da må du nekte å snakke om det, overse meldinger og henvendelser som gjelder dette. 

- du kan bare melde deg fullstendig ut. Ikke nødvendigvis droppe all kontakt, men bare koble ut og ikke snakke med noen av dem om dette. 

Jeg anbefaler nr 1.  Vær tydelig, stå opp for deg selv.  

Du har blitt behandlet dårlig av begge (kanskje spesielt mor)

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør fortelle din mor at denne hemmeligheten er tung for deg å bære, og at du ikke har noe som helst ønske om å bære hennes hemmelighet. Så gir du henne en frist (ganske kort, jeg tenker maks en uke), hvis hun ikke har fortalt innen fristen forteller du. 

Anonymkode: ef250...09c

[AnonymBruker]

Skjønner nå hvorfor du skulle ønske de hadde skilt seg mens dere var små. Er enig med resten. På tide å sette ned foten, si at hun ikke kan legge den byrden på deg og gi henne en uke til å si det. Eneste grunnen til at hun utsetter det er vel at noe annet (praktiske,økonomiske, bolig, en annen fyr eller noe) må være på plass før. Uansett hva det er ER DET IKKE DITT PROBLEM. Hun er en voksen kvinne og må ta ansvar for seg selv, sine valg og sine hemmeligheter. Hun må slutte å putte deg i midten. 

Dette gjelder begge, også etter skilsmissen. De kommer fortsatt til å slenge dritt om hverandre og bruke deg som klagemur. Si ifra at du gjerne kommer på besøk, men at du kommer for å ha det hyggelig og for å tilbringe tid med mamma/pappa, men du vil ikke være en punching bag som de kan ta ut sin frustrasjon på. Eder, galle og hat kan de spy ut over noen andre. 

Anonymkode: d8853...bb7

[AnonymBruker]

15 minutter siden, solmåneogstjerner skrev:

Hjelp, du har jo vært igjennom en form for psykisk vold/omsorgssvikt. Man bruker ikke et lite barn som terapeut. Det er kanskje litt annerledes om det bare hadde skjedd nå. 

Du kan ikke skylde på deg selv fordi du ikke sa ifra tidligere. Du var et barn når det begynte og så har det bare fortsatt. 

Du har egentlig bare to valg hvis du skal komme deg ut av det:

- si til mor at hun må si det selv ellers sier du det. Gi henne en frist på et par dager. Men da må du faktisk gjennomføre det. Deretter sier du at du ikke lenger vil ha noe med dette å gjøre. Da må du nekte å snakke om det, overse meldinger og henvendelser som gjelder dette. 

- du kan bare melde deg fullstendig ut. Ikke nødvendigvis droppe all kontakt, men bare koble ut og ikke snakke med noen av dem om dette. 

Jeg anbefaler nr 1.  Vær tydelig, stå opp for deg selv.  

Du har blitt behandlet dårlig av begge (kanskje spesielt mor)

Jeg tror det har gått litt for langt nå til at jeg kan si til min mor at jeg kan "tvinge" henne til å si noe til min far. På en måte syns jo egoisten i meg at det er greit hun venter til nyttår med dette men samtidig gjør dette bare situasjonen min verre. Jeg forstår ikke hvordan hun kan forvente at jeg skal leve med dette og jeg forstår ihvertfall ikke hvordan de neste 5-6 mnd skal gå bra. Og samtidig holde det hemmelig for søsteren min. Det er godt å se at flere er enige i at moren min ikke burde gitt meg denne byrden. Men jeg er så vandt med dette... 

Anonymkode: 724e2...df0

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner nå hvorfor du skulle ønske de hadde skilt seg mens dere var små. Er enig med resten. På tide å sette ned foten, si at hun ikke kan legge den byrden på deg og gi henne en uke til å si det. Eneste grunnen til at hun utsetter det er vel at noe annet (praktiske,økonomiske, bolig, en annen fyr eller noe) må være på plass før. Uansett hva det er ER DET IKKE DITT PROBLEM. Hun er en voksen kvinne og må ta ansvar for seg selv, sine valg og sine hemmeligheter. Hun må slutte å putte deg i midten. 

Dette gjelder begge, også etter skilsmissen. De kommer fortsatt til å slenge dritt om hverandre og bruke deg som klagemur. Si ifra at du gjerne kommer på besøk, men at du kommer for å ha det hyggelig og for å tilbringe tid med mamma/pappa, men du vil ikke være en punching bag som de kan ta ut sin frustrasjon på. Eder, galle og hat kan de spy ut over noen andre. 

Anonymkode: d8853...bb7

Hører hva du skriver og vet jo at du har fullstendig rett, men det er så vanskelig å endre på et 25 år gammelt mønster. Har alltid trodd det var normalt at foreldre klage om hverandre til barna sine. Ser jo nå at det ikke er tilfelle 

Anonymkode: 724e2...df0

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det har gått litt for langt nå til at jeg kan si til min mor at jeg kan "tvinge" henne til å si noe til min far. På en måte syns jo egoisten i meg at det er greit hun venter til nyttår med dette men samtidig gjør dette bare situasjonen min verre. 

Anonymkode: 724e2...df0

Hva har gått for langt? Man må jo starte å sette grenser en eller annen gang, og egoist er vel det siste vi her inne tenker om deg. På tide å du setter din egen mentale helse først. 

Anonymkode: d8853...bb7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva har gått for langt? Man må jo starte å sette grenser en eller annen gang, og egoist er vel det siste vi her inne tenker om deg. På tide å du setter din egen mentale helse først. 

Anonymkode: d8853...bb7

Jeg bestemte meg for å prøve å fikse familien min da jeg var liten. Nå har jeg mislykkes. Far er syk og deprimert.  Mor er deprimert. Jeg kan ikke gjøre en dritt med det. Når det gjelder mental helse så er det å fikse familien min vært det som har holdt meg gående de siste årene... Hvis jeg ikke har familien så har jeg ingenting. 

Anonymkode: 724e2...df0

[solmåneogstjerner]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det har gått litt for langt nå til at jeg kan si til min mor at jeg kan "tvinge" henne til å si noe til min far. På en måte syns jo egoisten i meg at det er greit hun venter til nyttår med dette men samtidig gjør dette bare situasjonen min verre. Jeg forstår ikke hvordan hun kan forvente at jeg skal leve med dette og jeg forstår ihvertfall ikke hvordan de neste 5-6 mnd skal gå bra. Og samtidig holde det hemmelig for søsteren min. Det er godt å se at flere er enige i at moren min ikke burde gitt meg denne byrden. Men jeg er så vandt med dette... 

Anonymkode: 724e2...df0

At det har gått langt? Ja. Det er det hun (evt de) som har sørget for. Du skal ikke si ifra for å hjelpe dem, men for å hjelpe deg selv! 

Du må komme deg ut av dette. Ingenting er ditt ansvar, bortsett fra at nå er det ditt ansvar å komme deg ut av situasjonen. For din skyld. 

[solmåneogstjerner]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bestemte meg for å prøve å fikse familien min da jeg var liten. Nå har jeg mislykkes. Far er syk og deprimert.  Mor er deprimert. Jeg kan ikke gjøre en dritt med det. Når det gjelder mental helse så er det å fikse familien min vært det som har holdt meg gående de siste årene... Hvis jeg ikke har familien så har jeg ingenting. 

Anonymkode: 724e2...df0

Det er ikke ditt ansvar å fikse familien. Dermed har du heller ikke mislykkes. Du må fokusere på ditt eget liv nå! 

Går du i behandling nå? Du burde snakke med noen om dette. Vis gjerne en utskrift av hva du har skrevet her. 

Du har mye utenom dette 'prosjektet' selv om ikke du ser det selv. Du har DEG og du har mange flere muligheter enn det du ser selv akkurat nå. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, solmåneogstjerner skrev:

Det er ikke ditt ansvar å fikse familien. Dermed har du heller ikke mislykkes. Du må fokusere på ditt eget liv nå! 

Går du i behandling nå? Du burde snakke med noen om dette. Vis gjerne en utskrift av hva du har skrevet her. 

Du har mye utenom dette 'prosjektet' selv om ikke du ser det selv. Du har DEG og du har mange flere muligheter enn det du ser selv akkurat nå. 

Ja jeg har gått i behandling siden jeg var 10. Klinisk deprimert siden samme alder. Siden det er sommer nå har jeg ingen jeg kan snakke med. Behandleren min har ferie. Det hjelper å lese de rasjonelle tilbakemeldingene på innlegget mitt. Setter veldig pris på alle som gidder... 

Anonymkode: 724e2...df0

[AnonymBruker]

Men siden jeg aldri har sett på megselv som noe annet enn tilbehør til familien så er det vanskelig å finne noe annet å leve for. Når familien går i oppløsning så vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere det. 

Anonymkode: 724e2...df0