Foreldrene mine elsker sitt biologiske barn mer.

[AnonymBruker]

Jeg er adoptert og har en lillebror som ikke er det. Jeg har alltid følt at de elsket han mer, og nå som vi er unge voksne har forskjellsbehandlingen tatt helt av. Han får hjelp til ek, lappen, de kjørte 50 mil for å hjelpe han å flytte. Jeg får ingenting. 

Dette får meg til å føle at jeg nok en gang er foreldreløs. Jeg har lyst til å oppsøke min biologiske familie, men jeg vet jo at det mest sannsynlig ikke er noe å hente der. Alt jeg vil er å skaffe meg min egen familie💔

Flere som har erfaring med å være adoptert og at adoptivforeldrene har egne biologiske barn som de forskjellsbehandler? 

Anonymkode: 3b200...559

[Gjest studentmammaen]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er adoptert og har en lillebror som ikke er det. Jeg har alltid følt at de elsket han mer, og nå som vi er unge voksne har forskjellsbehandlingen tatt helt av. Han får hjelp til ek, lappen, de kjørte 50 mil for å hjelpe han å flytte. Jeg får ingenting. 

Dette får meg til å føle at jeg nok en gang er foreldreløs. Jeg har lyst til å oppsøke min biologiske familie, men jeg vet jo at det mest sannsynlig ikke er noe å hente der. Alt jeg vil er å skaffe meg min egen familie💔

Flere som har erfaring med å være adoptert og at adoptivforeldrene har egne biologiske barn som de forskjellsbehandler? 

Anonymkode: 3b200...559

Uff dette høres veldig leit ut. Jeg er selv fosterbarn, foreldrene mine er desverre døde. Jeg synes det er vondt at jeg ikke er barnet til noen og at barna mine ikke har besteforeldre, Men lever godt med det nå..

[AnonymBruker]

Jeg er eldst, og ikke adoptert. Min lillebror får mye mer enn meg. Min foreldre ser på meg som mer selvstendig, jeg gjør ting av meg selv. Jeg har alltid ordnet meg ekstrajobber, tjent penger selv osv. Min bror må "hjelpes" litt mer. I min situasjon, vet jeg at mine foreldre elsker oss begge to like mye. Jeg kunne ikke brydd mer mindre om hva min bror fikk, som ikke jeg fikk. Kan det være du føler litt for mye på det, fordi du er adoptert? Eller er det andre ting også du legger merke til? 

Anonymkode: a226c...e0f

[AnonymBruker]

Jeg er adoptert selv. Fra USA. Jeg har også en eldre bror som er deres biologiske sønn.

Våres foreldre har aldri gjordt forskjell på oss, jeg har alltid vært like mye deres datter som min bror har vært deres sønn. Jeg får de samme godene som han får, og de samme pliktene som han får. Jeg får samme arv som min bror, vi er jo barn av våres foreldre. Jeg hadde bare en liten omvei før jeg kom dit.

Jeg vet hvem mi biologiske mor er. Far vet jeg ikke. Jeg prøvde på kontakt med henne noen år siden ( jeg er 30+). Hun ville ikke ha kontakt. Det var selvsagt sårt, veldig sårt.  

Anonymkode: 8f6d4...eca

[AnonymBruker]

Trist å høre. Jeg kan fortelle deg at dette også skjer i søskenflokker med bare biologiske barn. Generelt er det noe veldig feil med foreldre som holder på slik. Én ting er å ha sterkere kjærlighet for ett barn, følelser kan man strengt tatt ikke styre. En annen ting er å utføre handlinger som viser denne forskjellen.

Anonymkode: 68757...bb3

[AnonymBruker]

Jeg tror det heller er pga at du er flink storesøster som klarer deg selv. Dette er en last vi flinke storesøstre må bære resten av livet. Skjønner at tankene dine lett går mot det at du er adoptert, men det er jeg ganske sikker på at det IKKE er, ut ifra venner jeg har som har adoptert barn. Jeg tipper at dine foreldre ville blitt sjokkerte og veldig lei seg dersom du hadde konfrontert dem med tankene dine. Samtidig er det lov til å si fra at du også vil ha mer hjelp til ting. De tenker sikkert ikke over det.

I en periode fikk min bror kjempemye hjelp av mine foreldre. De var der hele tiden, passet barna, hjalp til i hus og hjem, mens jeg og min familie knapt så snurten av dem. De har ikke løftet en finger når vi trenge hjelp til noe. Litt senere fortalte de meg at det var krise hos min bror, han og kona sto på randen av skilsmisse, de var helt utslitte og lei av alt, så mine foreldre ville trø til som best de kunne for å avhjelpe dem, og la dem få litt fritid. Jeg visste ikke dette mens det sto på, så jeg trodde bare de ikke giddet å hjelpe meg, men bare "gullgutten" sin.....

Anonymkode: 15ef6...6d4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er adoptert og har en lillebror som ikke er det. Jeg har alltid følt at de elsket han mer, og nå som vi er unge voksne har forskjellsbehandlingen tatt helt av. Han får hjelp til ek, lappen, de kjørte 50 mil for å hjelpe han å flytte. Jeg får ingenting. 

Dette får meg til å føle at jeg nok en gang er foreldreløs. Jeg har lyst til å oppsøke min biologiske familie, men jeg vet jo at det mest sannsynlig ikke er noe å hente der. Alt jeg vil er å skaffe meg min egen familie💔

Flere som har erfaring med å være adoptert og at adoptivforeldrene har egne biologiske barn som de forskjellsbehandler? 

Anonymkode: 3b200...559

Først; stor klem til deg ❤️ Vet du hva jeg tenkte når jeg las det her... Du har en ganske vanlig familie. Den minste får fort litt mer oppmerksomhet. Vi har en lillesøster, en «attpåklatt» på tretten år. Hun er da ikke lenger så liten, men jøss som hun er pappas lille prinsesse  Vi eldre har ikke akkurat følt på forskjellsbehandling, mer det at hun alltid kommer til å forbli den siste babyen til mamma og pappa. 

 

Har også alltid tenkt; så høyt elsket de som er adopterte må være. Tenk det, hele den prosessen de gikk i gjennom, for å få akkurat deg. Det er tidskrevende, tanta mi går i gjennom en adopsjon akkurat nå, senest i går falt hun i tårer over kaffebesøket hos familien. Hun er utkjørt. Jeg tror nok dette du føler har med at «yngst er yngst» ikke biologisk sammenheng. Ikke at det gjør det mer rett, men... Kan du ikke fortelle dem hvordan du føler det? Jeg som mamma selv hadde gjerne ønsket å være bevisst på dette, om en av mine barn følte det sånn.

Anonymkode: aa11b...0d8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Har også alltid tenkt; så høyt elsket de som er adopterte må være. Tenk det, hele den prosessen de gikk i gjennom, for å få akkurat deg. Det er tidskrevende, tanta mi går i gjennom en adopsjon akkurat nå, senest i går falt hun i tårer over kaffebesøket hos familien. Hun er utkjørt. Jeg tror nok dette du føler har med at «yngst er yngst» ikke biologisk sammenheng. Ikke at det gjør det mer rett, men... Kan du ikke fortelle dem hvordan du føler det? Jeg som mamma selv hadde gjerne ønsket å være bevisst på dette, om en av mine barn følte det sånn.

Anonymkode: aa11b...0d8

Jeg er adoptert og kan ikke si jeg føler at de ville ha akkurat meg nei, de ville ha et barn som kunne reparere forholdet deres og som lignet på dem. Dessverre passet jeg ikke til arbeidsbeskrivelsen.

TS, jeg er enebarn og har alltid følt at foreldrene mine hadde kommet til å engasjert seg mere og strukket seg lenger om jeg var deres biologiske barn. Akkurat om de hadde elsket et biologisk barn mere vet jeg ikke, men jeg og foreldrene mine er så forskjellige at det ble aldri noe særlig nærhet mellom oss. Det er nok forskjellig hell med adopsjoner, noen foreldre og barn er en bedre match enn andre, og noen foreldre har evnen til å se utover det biologiske slektskapet, ikke alle. 

Skjønner hvordan du føler det og føler med deg.

Anonymkode: 030d5...a04

[AnonymBruker]

Ikke akkurat relatert til HI, men for noen som er adoptert og sliter litt kan Nancy Verrier og hennes bok The Primal Wound være interessant å sjekke ut: 

Dette foredraget av en Engelsk psykolog er også utrolig bra: 

 

 

Anonymkode: 030d5...a04

[AnonymBruker]

Så trist at du føler det slik TS. Jeg kan fortelle deg at jeg har venner som har opplevd grov forskjellsbehandling, og de er ikke adopterte. Så det trenger ikke være fordi du er adopert!

Jeg hadde snakket om det med foreldrene mine, spurt dem hvorfor han får så mye mer hjelp enn meg. Mine foreldre har gitt oss søsken akkurat lik hjelp pengemessig, ned på krona. Det er veldig urettferdig å gi ham egenkapital og lappen og du får ingen av delene? jeg hadde blitt såret og sint. Spør dem rett ut, hvorfor mener dere at han skal få så mye mer rett i hånden enn meg? Vi søsken er veldig ulike, en søster har vært fornuftig med penger hele veien, flink til å spare. Den andre søsteren min er en festløve og sløser penger ut med en gang hun har dem. Likevel har vi fått lik starthjelp av foreldrene våre, fordi alle skal få likt utgangspunkt. Jeg blir så sint av å se foreldre som forskjellsbehandler ungene sine.

Anonymkode: 882cd...3ff

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det heller er pga at du er flink storesøster som klarer deg selv. Dette er en last vi flinke storesøstre må bære resten av livet. Skjønner at tankene dine lett går mot det at du er adoptert, men det er jeg ganske sikker på at det IKKE er, ut ifra venner jeg har som har adoptert barn. Jeg tipper at dine foreldre ville blitt sjokkerte og veldig lei seg dersom du hadde konfrontert dem med tankene dine. Samtidig er det lov til å si fra at du også vil ha mer hjelp til ting. De tenker sikkert ikke over det.

I en periode fikk min bror kjempemye hjelp av mine foreldre. De var der hele tiden, passet barna, hjalp til i hus og hjem, mens jeg og min familie knapt så snurten av dem. De har ikke løftet en finger når vi trenge hjelp til noe. Litt senere fortalte de meg at det var krise hos min bror, han og kona sto på randen av skilsmisse, de var helt utslitte og lei av alt, så mine foreldre ville trø til som best de kunne for å avhjelpe dem, og la dem få litt fritid. Jeg visste ikke dette mens det sto på, så jeg trodde bare de ikke giddet å hjelpe meg, men bare "gullgutten" sin.....

Anonymkode: 15ef6...6d4

Jeg klarer meg selv på samme måte som han. Jeg er ikke inne på boligmarkedet og kunne virkelig trengt hjelp til en. Har spurt, men fått nei. Jeg har spart til lappen i 4 år før jeg enderlig greide det. Jeg er student og har dårlig råd, min bror fikk lappen i gave. 

Ts

Anonymkode: 3b200...559

[Opplyst]

Det er interessant å se hvor mye biologisk/genetisk tilknytning faktisk betyr. Det er interessant først og fremst fordi de kulturmarxistiske 1968'erne nekter for det på ideologisk grunnlag, og ikke bare i tilknytning til barn og familie, men også i forhold til andre høyaktuelle samfunnsforhold. Vi ser det også i forhold til at adoptivbarn ofte kjenner på et behov for kunnskap om og/eller kontakt med sitt biologiske opphav etter hvert som de blir eldre og voksne.

Ikke fordi trådstarter fortjener det på noen måte. Faktisk tror jeg det nok kan hende at trådstarter feiltolker situasjonen nettopp fordi hun er adoptert. For det er ikke unormalt at foreldre prioriterer barn de anser som mer trengende, og den forfordelte er det nettopp fordi han eller hun i foreldrenes øyne er mer selvstendig og derfor ikke trenger deres hjelp i like stor grad.

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trist å høre. Jeg kan fortelle deg at dette også skjer i søskenflokker med bare biologiske barn. Generelt er det noe veldig feil med foreldre som holder på slik. Én ting er å ha sterkere kjærlighet for ett barn, følelser kan man strengt tatt ikke styre. En annen ting er å utføre handlinger som viser denne forskjellen.

Anonymkode: 68757...bb3

Enig, men vil bare legge til at det også kan gjelde familier med kun adopterte barn. Min venninne har det slik, og opplever at hennes søster får både materiell og emosjonell hovedrolle i foreldrenes liv. Noen foreldre er tydeligvis blinde for hvordan de forskjellsbehandler.

Anonymkode: 96748...991

[AnonymBruker]

1 hour ago, Opplyst said:

Det er interessant å se hvor mye biologisk/genetisk tilknytning faktisk betyr. Det er interessant først og fremst fordi de kulturmarxistiske 1968'erne nekter for det på ideologisk grunnlag, og ikke bare i tilknytning til barn og familie, men også i forhold til andre høyaktuelle samfunnsforhold. Vi ser det også i forhold til at adoptivbarn ofte kjenner på et behov for kunnskap om og/eller kontakt med sitt biologiske opphav etter hvert som de blir eldre og voksne.

Det biologiske har mye å si ja. Når jeg har hatt kontakt med mor og søsken på morssiden og søskenbarn på farssiden, føler jeg at kroppen slapper av på en helt annen måte enn når jeg er med hvem som helst andre. Det er som biologien føler at her hører den hjemme. Det er også selvsagt hundrevis av små likheter man kjenner igjen, både med utseende og oppførsel. Da jeg fikk det første brevet fra min biologiske mor la jeg merke til at håndskriften hennes var veldig lik min, og like lite pen som min. Min adoptivmor hadde upåklagelig håndskrift og jeg følte alltid på det at jeg aldri fikk til å skrive noe i nærheten slik som henne. Men det første brevet fra min biologiske mor...jeg trengte ikke mer bekreftelse på at hun var moren min for å si det sånn.
Når man vokser opp hos adoptivforeldre har man ingen å speile seg i, det er som å vokse opp hos aliens. Alle de små bekreftelsene på hvem man er og hvor man kommer fra helt fra man er liten, det betyr utrolig mye.

Anonymkode: 030d5...a04

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det biologiske har mye å si ja. Når jeg har hatt kontakt med mor og søsken på morssiden og søskenbarn på farssiden, føler jeg at kroppen slapper av på en helt annen måte enn når jeg er med hvem som helst andre. Det er som biologien føler at her hører den hjemme. Det er også selvsagt hundrevis av små likheter man kjenner igjen, både med utseende og oppførsel. Da jeg fikk det første brevet fra min biologiske mor la jeg merke til at håndskriften hennes var veldig lik min, og like lite pen som min. Min adoptivmor hadde upåklagelig håndskrift og jeg følte alltid på det at jeg aldri fikk til å skrive noe i nærheten slik som henne. Men det første brevet fra min biologiske mor...jeg trengte ikke mer bekreftelse på at hun var moren min for å si det sånn.
Når man vokser opp hos adoptivforeldre har man ingen å speile seg i, det er som å vokse opp hos aliens. Alle de små bekreftelsene på hvem man er og hvor man kommer fra helt fra man er liten, det betyr utrolig mye.

Anonymkode: 030d5...a04

Jeg er selv adoptert. Jeg har selv fått ett brev fra mi biologiske mor. Maskinskrevet og i brevet sa at hun ikke ønsket kontakt med meg. Jeg vet hvem hun er,  jeg vet på hvilket sykehus jeg er født. Dette er hennes valg. Sårt? Selvsagt. Alt jeg vet om henne er at hun var 15 da jeg ble født, far ikke kjent. Mine foreldre, ja, de er mine foreldre, reiste til Statene for å hente meg. 

Biologi? Jeg har nok arvet mitt utseende fra henne og min ukjente far. Men jeg er mer mine foreldres barn. 

Anonymkode: 8f6d4...eca

[AnonymBruker]

På 5.7.2018 den 18.34, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer meg selv på samme måte som han. Jeg er ikke inne på boligmarkedet og kunne virkelig trengt hjelp til en. Har spurt, men fått nei. Jeg har spart til lappen i 4 år før jeg enderlig greide det. Jeg er student og har dårlig råd, min bror fikk lappen i gave. 

Ts

Anonymkode: 3b200...559

Jeg betalte alt av utdannelse, lapp, bil og bolig selv. Har aldri fått penger av foreldrene mine. Da jeg var liten hadde jeg tilnærmet ingen klær, fordi vi da var fattige. Søster som er 8 år yngre enn meg fikk penger til skole, lappen og " lån" som aldri betales tilbake da hun kjøpte bolig.. mor jobbet da søster var tenåring og hadde bedre råd da.. broren min vil arve gården og bodde hjemme og spiste maten mor kjøpte til han var 35 år... vi er biologiske søsken men jammen er det forskjell på hva vi får og har fått..

delvis fordi mor ikke bryr seg om rettferdighet( far er død , mor sitter i uskiftet bo og skjevfordeler til de grader) , men også fordi mine foreldres økonomi endrer seg i løpet av årene.. da jeg trengte penger hadde foreldrene mine ikke penger, de hadde de da søster trengte det..

vi er biologiske søsken - med samme mor og samme far...

Anonymkode: 9c0a6...f19

[Gjest BearMama]

Det handler ikke om biologi. Det er til dels psykisk og til dels kjemi. 

Noen adoptivbarn vil tenke veldig mye på den biologiske familien. De fantaserer og drømmer og lager scenarioer oppi hodet sitt om at den biologiske familien er helt fantastisk. De sliter gjerne med sin egen identitet og sitter med mange spørsmål. Fordi de er adpoterte så overtenker de hvordan de «ikke er like» foreldrene sine både av utseendet og personlighet. 

De overser at det ikke har noe med biologi å gjøre. Det er vel så mange biologiske barn som er totalt ulike egne foreldre og søsken for den saks skyld. Det kommer også mye an på kjemi. Det er en kjent sak at man trekkes mest mot den som er mest lik en selv og væremåte og det er ikke annerledes med egne barn. Men her kommer forskjellene inn på en ressurssterk og god omsorgsperson og mennesker som totalt svikter ved å forskjellsbehandle på en måte at barna føler seg mindre elsket. Det forekommer i nok av biologiske familier.

Andre adopterte ofrer ikke den biologiske familien en tanke annet enn at de er takknemlige da de fikk en sjanse til et bedre liv da de fleste som adopterer barna sine bort ikke har ressursene de trenger for å gi barnet et godt hjem. 

Man hører om noen solskinnshistorier der adopterte barn møter biologisk familie og alt klikket og mor ble så glad og alle levde lykkelig alle sine dager. Som oftest er ikke det det som skjer. I mange tilfeller så er de glad barnet klaret seg og fikk et godt hjem, men barnet er et minne om noe som var vondt og sårt og de ønsker ikke å få de minnene tilbake i livet sitt. Noen prøver å utnytte barna ved å få penger fordi de måtte adoptere barnet bort fordi de var fattige og spiller på det og samvittigheten til barnet. Eller mor var narkoman eller slet med andre ting som ikke var forenlig med å oppdra et barn.

Jeg skjønner at man er nysgjerrige, men man bør ikke henge seg for mye opp i biologi. Familie er de som er der for en, som får en til å føle seg elsket og som alltid er der og støtter deg uansett hva du går igjennom. Familie kan like godt være en god venn. 

Det er nok av foreldre der ute, biologiske eller ei, som svikter barna sine totalt. Selv om man får tak over hodet og ikke mangler det grunnleggende så er det svikt når et barn føler at foreldrene elsker et barn mer enn det andre. Jeg synes det er horribelt gjort. 

 

 

[AnonymBruker]

Det er ikke så uvanlig. Foreldre som tror de ikke kunne få barn som adopterte og da de endelig fikk et barn gjennom adopsjon ble gravide etterpå. Jeg kjenner til tre slike tilfeller og i alle de tilfellene har det foregått forskjellsbehandling av søsken. Det er absolutt ikke greit. Men det skjer.

TS jeg vet ikke hva jeg kan si som kan gjøre det bedre. Bare prøve å snakke med foreldrene dine? Ta kontakt med familievernkontoret? Jeg skjønner at det er veldig sårt og vondt. Men du er ikke alene. 

Gir deg en klem 😊

Anonymkode: d6e4a...4fc

[Eneri]

Så vondt at du føler det slik! Så vil jeg også si som andre, at noe av det du føler på er eldst - yngst-problematikk. At de ser på din bror som mer hjelpeløs enn deg. 

Jeg har ei venninne som er adoptert, og hun har ei eldre adoptivsøster (de er fra samme land, men ikke biologiske søstre). Der var det en enorm forskjellsbehandling fra adoptivmors side i favør av den eldste. Så kraftig og tydelig at barnevernet ei tid var inne i bildet, pga vanskjøtsel av yngste. Den eldste var tydelig en favoritt og høyt elsket, selv om heller ikke hun var biologisk datter. Noen foresatte er altså slik skrudd sammen at de forskjellsbehandlet sine barn, uavhengig av biologi vil jeg si. 

Skjønner at du henger det på adoptert Vs biologisk, men det kunne ha skjedd uansett. Jeg lurer på:føler du ingen likhet eller slektskap med adoptivforeldrene? Jeg tenker det er jo så mye mer enn utseende som gjør at man er 'like' : fakter, ord og uttrykk, vaner osv. Dette har jo med oppvekstmiljø og ikke biologi å gjøre. Jeg er svært ulik min biologiske mor i utseende, men får likevel høre at jeg tydelig 'slekter på henne' når det gjelder fakter/endel vaner. 

[AnonymBruker]

Jeg må bare spørre:

Har du snakket med dine foreldre om dette og hva du føler? Det er jo ikke sikkert de ser hva de gjør. 

Anonymkode: fab3c...ba5