Har du planlagt begravelsen din?

[AnonymBruker]

Det har jeg, men jeg vet at den ikke blir som planlagt. Men det er artig, å ha en plan. Har du i det hele tatt tenkt på dette tidligere? 

Anonymkode: cb242...3b5

[AnonymBruker]

Nope. I swear, I'm gonna live forever. Tell my maker he can wait😊

Anonymkode: e291a...4dd

[AnonymBruker]

Jeg satte til og med av penger til begravelsen og skrev en nøye oversikt over hvordan jeg ville den skulle være. Jeg pakket alle tingene mine i esker og skrev min egen dødsannonse. 

Så prøvde jeg å ta livet mitt, men ble reddet. Etter mye hjelp, ble jeg frisk og er overlykkelig over hvor ufattelig heldig jeg var som fikk livet i gave på nytt. Etter det, finner jeg det makabert å i det hele tatt tenke på min egen begravelse. Å diskutere arv er èn ting for å hindre krangler, men begravelsen min skal slektningene mine få ta seg av helt selv. Det har jeg verken lyst eller mulighet til å involvere meg i. 

Anonymkode: 75a3e...10f

[Måbarefåsiat...]

Jeg har tenkt og sagt noe. Men jeg har en mor som har planlagt alt i detalj og på en måte som gjør at jeg har skjønt at begravelse er for de etterlatte, ikke den som dør.

Jeg driver derimot og tenker veldig på pappas begravelse, og hvordan den skal være. Han er ikke frisk og har ikke planlagt noe. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gjort det. Når jeg måtte planlegge begravelsen til en av mine nærmeste så merket jeg at det å planlegge begravelsen var en viktig del av det å sørge og ta inn over seg at personen virkelig var borte. Derfor kommer jeg ikke til å planlegge min egen begravelse. Den er ikke egentlig for meg, men for de som er igjen.

Anonymkode: b1187...ea9

[AnonymBruker]

Nærmeste jeg har kommet å planlegge. Er å informere familie om organdonasjon og at jeg ikke ønsker å ligge i familiegraven. Har også informert familien om hva jeg ønsker de skal gjøre med dyrene mine. 

 

Anonymkode: 66929...a95

[The Kitten]

Det eneste jeg har gjort er å informere om at jeg er organdonor, og at jeg ønsker å bli kremert. 

[AnonymBruker]

Shit nei der sa du noe 😯 

Anonymkode: 50aa9...3e2

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nærmeste jeg har kommet å planlegge. Er å informere familie om organdonasjon og at jeg ikke ønsker å ligge i familiegraven. Har også informert familien om hva jeg ønsker de skal gjøre med dyrene mine. 

 

Anonymkode: 66929...a95

Hei, du kan ikke forlate dyrene dine. De trenger deg, og for dem er du uerstattelig. Tenk på det. De er glad i deg. 

Anonymkode: cb242...3b5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, The Kitten skrev:

Det eneste jeg har gjort er å informere om at jeg er organdonor, og at jeg ønsker å bli kremert. 

Kunne du tenkt deg å bli en diamant? Det vil kunne jeg godt tenkt meg, selv. Jeg er helt sikker på den ville skinne mer, enn jeg noen gang har gjort i min eksistens. 

Anonymkode: cb242...3b5

[Hedy Lamarr]

Planlagt, og gitt beskjed til de nærmeste. Har donert legemet til forsking og organdonasjon. Har skrevet udramatisk dødsannonse underskrevet megselv som skal stå i avisa, skal kremeres, og deretter skal asken strøs et (bestemt) sted. Ingen begravelse, ingen taler, ikke noe gravøl, ingen grav, ikke noe oppstyr. I came alone and that's how I'll leave. Føles veldig fint. 

(Nyter livet, og håper det ovenfor blir lenge til. Men i den store sammenhengen er vi støvkorn, så når jeg dør er det meningsløst å gjøre mer utav det enn å bli til støv uten tåpelige seremonier.)

[AnonymBruker]

Da er jeg dau og får ikke med meg noe av det uansett. Hvorfor skal jeg bruke energi på det da?

Anonymkode: a264f...b23

[Hjertefisk]

.

Endret 30. mai 2019 av Hypnosee

[Hedy Lamarr]

6 minutter siden, Hypnosee skrev:

Er jeg rar, som synes det er en litt selvsentrert greie å fantasere/planlegge sin egen begravelse? Ihvertfall hvis man fortsatt er frisk.

En ting er hvis man er syk og vet man skal dø. Da blir det noe helt annet. Da vil det være en veldig omsorgsfull ting å gjøre. For da vil de etterlatte slippe litt av styret. Da tenker jeg på rydding i økonomi, hus, gammelt rot og skrot i ulike former. Skrive testamente etc. Kanskje har man noen siste ord man vil dele, etter sin død?

Men å planlegge selve seremonien? Bestemme hva slags låter som skal spilles eller hva fargen på kista skal være? Hvilke bilder av meg som skal vises på slideshow framfor alle mine gråtende etterlatte? Nei det synes jeg blir litt rart. Om man tenker på sånne ting mens man fortsatt er frisk og fullt levende, så tror jeg det tyder på at man ikke er helt frisk, psykisk. Eller..??

Er jeg død så er jeg død. Hva som skjer etter min død er irrelevant. Jeg er jo dau! Jeg er mere opptatt av å planlegge hvordan jeg kan leve og være et godt menneske for andre mens jeg fortsatt lever, enn en tragisk sermoni jeg ikke kommer til å delta i en gang.

Enig, til en viss grad, men vi kan jo alle dø plutselig, uten sykdom inni bildet. Og, ja, da er jeg dau, så det burde jo ikke spille noen rolle hva som skjer. Men sermenoni i kirken, prestepreik, ligge å råtne i en grav - orker ikke engang tanken på at det skal skje. Derfor har jeg en "dødsplan" som beskrevet over. Det betyr ikke at jeg på noen måte velger vekk å være til stede her og nå.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er jeg dau og får ikke med meg noe av det uansett. Hvorfor skal jeg bruke energi på det da?

Anonymkode: a264f...b23

Du trenger ikke, men kontrollfreak som jeg er. Liker jeg å planlegge. 

Anonymkode: cb242...3b5

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Hypnosee skrev:

Er jeg rar, som synes det er en litt selvsentrert greie å fantasere/planlegge sin egen begravelse? Ihvertfall hvis man fortsatt er frisk.

En ting er hvis man er syk og vet man skal dø. Da blir det noe helt annet. Da vil det være en veldig omsorgsfull ting å gjøre. For da vil de etterlatte slippe litt av styret. Da tenker jeg på rydding i økonomi, hus, gammelt rot og skrot i ulike former. Skrive testamente etc. Kanskje har man noen siste ord man vil dele, etter sin død?

Men å planlegge selve seremonien? Bestemme hva slags låter som skal spilles eller hva fargen på kista skal være? Hvilke bilder av meg som skal vises på slideshow framfor alle mine gråtende etterlatte? Nei det synes jeg blir litt rart. Om man tenker på sånne ting mens man fortsatt er frisk og fullt levende, så tror jeg det tyder på at man ikke er helt frisk, psykisk. Eller..??

Er jeg død så er jeg død. Hva som skjer etter min død er irrelevant. Jeg er jo dau! Jeg er mere opptatt av å planlegge hvordan jeg kan leve og være et godt menneske for andre mens jeg fortsatt lever, enn en tragisk sermoni jeg ikke kommer til å delta i en gang.

Jeg vært opptatt av døden siden jeg var barn. Jeg har til tider vært suicidal. Jeg vet selv at jeg ikke kan kontrollere hva som skjer. Men jeg vil i det minste ha en plan, og ønsker og enkelte krav klare. 

Anonymkode: cb242...3b5

[AnonymBruker]

Bare jeg slipper å vite før jeg dør at de har planer om å gi meg en kristen begravelse så er det helt det samme for meg hva de etterlatte gjør. 

Det beste hadde vært om de hadde kremert meg og spredd asken utover ett-eller-annet sted slik at de slipper å ha en grav å måtte stelle. Syns det er mye styr med graver som skal passes på og dårlig samvittighet fordi man ikke er der nok osv.

Faren min døde i fjor og siden han ikke ville ha oss i oppveksten så har vi ikke kjent han så godt. Vi visste ikke hvordan han ville ha ting, det eneste vi visste var at han ikke ønsket å bli kremert. Så da ble det begravelse på han og nå ligger han på kirkegården uten noen som steller på graven hans. Det er litt trist, men vi hadde ikke noe forhold til han da han levde, så det er et tiltak å dra på kirkegården. 

For min del så kan de kremere meg og strø meg på et glatt fortau om vinteren så gamle damer slipper å skli og brekke lårhalsen... 

Anonymkode: 76567...9a8

[AnonymBruker]

Jeg er alt for ung til å tenke på slikt. Tar det når jeg er 75+ om jeg blir det.

Anonymkode: ca12f...387

[Perelandra]

Tråden er ryddet for nedsettende innhold og svar til dette

Perelandra, mod.

[Gjest Fjelldronning]

Nei. Jeg har fortalt at jeg er organdonor.