32-årig mann som er livstrøtt

[AnonymBruker]

Vi får kalle det det.

Jeg er så uendelig lei av all motgang og vanskeligheter som livet byr på. Jeg ser bare disse tingene skjer meg med, og ingen andre. Det stemmer sikkert ikke, men jeg kjenner ingen andre med håndfaste ting som mangler i livet, som f.eks jobb, utdannelse, hus, bil og egen familie. Ja, mange mangler en eller flere av disse tingene. Men ingen mangler absolutt alle, slik som jeg gjør. Iallefall ingen i min krets. I tillegg har jeg så mange rare angster av forskjellige slag.

Selvfølgelig kan folk som har disse tingene også slite med depresjon og tunge tanker. Jeg tror mange sliter mye verre enn meg, men det er et eller annet ved meg som ikke får det til.

Jeg begynner å tro at det er konsekvent uflaks, for uansett hvor hardt jeg kjemper kommer realiteten og biter meg i beinet.

Jeg griner mye for meg selv, og ja; jeg setter meg helt sikkert ofte inn i offerrollen. Men jeg bare takler ikke motgang som de fleste mennesker gjør.

Jeg føler meg forbigått av 20-åringer, og det er vonde følelser å kjenne på.

I grunn så føler jeg at livet har så lite å by på; jeg får ikke tilgang til alle de fine tingene som alle andre får til. Hvorfor er ikke livet bare noen ganger litt rettferdig?

Jeg mistet faren min tidlig og det har vært andre tunge ting i nærmeste familie. Så man skulle tro at hvis man kjempet litt, så skulle man iallefall få litt av godene i livet også, og ikke bare alt drittet.

Jeg syns det er vondt å se venner/bekjente som ikke har opplevd et dødsfall i nærmeste familie eller noenting, bare cruiser gjennom livet og får til det meste.

Hva er poenget når livet er så urettferdig? Det føles som om verden ikke vil at jeg skal være her..

Det føles sånn sosialt også. Jeg er så godt som venneløs, og i andre sammenhenger føler jeg meg alltid som det tredje hjulet på vogna.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men må bare få ut litt tanker og frustrasjon.

Anonymkode: 7dce7...1b0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi får kalle det det.

Jeg er så uendelig lei av all motgang og vanskeligheter som livet byr på. Jeg ser bare disse tingene skjer meg med, og ingen andre. Det stemmer sikkert ikke, men jeg kjenner ingen andre med håndfaste ting som mangler i livet, som f.eks jobb, utdannelse, hus, bil og egen familie. Ja, mange mangler en eller flere av disse tingene. Men ingen mangler absolutt alle, slik som jeg gjør. Iallefall ingen i min krets. I tillegg har jeg så mange rare angster av forskjellige slag.

Selvfølgelig kan folk som har disse tingene også slite med depresjon og tunge tanker. Jeg tror mange sliter mye verre enn meg, men det er et eller annet ved meg som ikke får det til.

Jeg begynner å tro at det er konsekvent uflaks, for uansett hvor hardt jeg kjemper kommer realiteten og biter meg i beinet.

Jeg griner mye for meg selv, og ja; jeg setter meg helt sikkert ofte inn i offerrollen. Men jeg bare takler ikke motgang som de fleste mennesker gjør.

Jeg føler meg forbigått av 20-åringer, og det er vonde følelser å kjenne på.

I grunn så føler jeg at livet har så lite å by på; jeg får ikke tilgang til alle de fine tingene som alle andre får til. Hvorfor er ikke livet bare noen ganger litt rettferdig?

Jeg mistet faren min tidlig og det har vært andre tunge ting i nærmeste familie. Så man skulle tro at hvis man kjempet litt, så skulle man iallefall få litt av godene i livet også, og ikke bare alt drittet.

Jeg syns det er vondt å se venner/bekjente som ikke har opplevd et dødsfall i nærmeste familie eller noenting, bare cruiser gjennom livet og får til det meste.

Hva er poenget når livet er så urettferdig? Det føles som om verden ikke vil at jeg skal være her..

Det føles sånn sosialt også. Jeg er så godt som venneløs, og i andre sammenhenger føler jeg meg alltid som det tredje hjulet på vogna.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men må bare få ut litt tanker og frustrasjon.

Anonymkode: 7dce7...1b0

Vil du virkelig bli som hus-bil-kone-utdanning-menneskene? Enda en robot?

Anonymkode: d2e10...d8e

[AnonymBruker]

Klem fra meg. Jeg kan skjønne hvordan du har det for jeg har hatt det slik selv. Jeg er 26 da, men blir 27 i år. 

Hvordan var bardommen din ellers? Ble du mobbet? Har du ikke videregående? Har du aldri hatt jobb? Hvordan bor du? 

Anonymkode: b985d...6f5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vil du virkelig bli som hus-bil-kone-utdanning-menneskene? Enda en robot?

Anonymkode: d2e10...d8e

 Enig

Anonymkode: b985d...6f5

[Devilheart]

Vel, en ting er sikkert og du er ikke alene om det, om det er noe trøst. Er selv 33 og ligger så langt bak etter hva gjelder livet at noen ganger virker alt håpløst og bare lyst å gi opp alt. Aller, aller fleste jevnaldrende nå har god utdanning og jobb, familie og barn og et rikelig liv. Kan hvertfall virke sånn fra utsiden, alle har noe egne  vanskeligheter, men det endrer ikke fakta og sannhet.

Gjort så mange tabber, tatt så mange feil valg, og her er jeg nå. 3. året i en studentby som egentlig skulle vært min siste, men først nå skal starte på skikkelige utdanningen. Aner ikke om jeg vil klare det denne gangen heller, men tiden får vise.

[AnonymBruker]

Jeg glemte nå og dele min erfaring med deg da. Jeg har selv videregående med studiekompetanse, men har ikke tatt noe høyere enn det. Jeg prøvde meg på uni. nivå, men klarte det ikke. Ble for mye lesing, så jeg fikk fulltidsstilling i vanlig jobb og fant meg fort tilrette. Men jeg kjente på det og ikke ha høyere utdannelse, være i gang med familie planlegging, eie egen leilighet. vet også åssen det føles å bli forbigått av mindreårige. Mange yngre enn meg er jo ferdige med utdannelsen og har til og med barn.

jeg har bare slått meg til ro med at jeg ikke er klar for barn enda, og kjenner flere på min alder som ikke vil ha. Kjenner også flere som ikke har høyere utdannelse, i tillegg har ei av mine beste venninner på 25 ikke fullført videregående, men har klart begynt på en karriere likevel. Mitt nettverk er så spredt at jeg svært sjelden treffer vennene mine, jeg har litt mer"der lg da" personer, har kontakt med de i nærområdet. 

Anonymkode: b985d...6f5

[AnonymBruker]

Går du til psykolog og får hjelp til å takle ting? 

Det viktigste her er at du spør deg selv hva er det viktigste for deg. Hva er det du vil ha uansett? 

Jeg har et hjem, jeg har slekt. Men det er alt. Jeg har ikke jobb, ingen venner, ikke noe sosialt liv. Og jeg er over 50. Livet blir ikke bedre tenker jeg. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med ting. Jeg er for syk til å få gjort noe stort også. 

Du er bare 32. Du kunne kanskje gått inn for å opofylle en gammel drøm. Hvis du ikke har forpliktelser, hvorfor ikke gjøre noe du alltid har hatt lyst til? Gjør det for deg, og alle oss som ikke kan.

Anonymkode: b4334...cc5

[AnonymBruker]

Boktips: Uro av Finn Skårderud.

Anonymkode: 7b411...ffc

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om det  Har selv slitt med mye sjenanse,dårlig oppvekst og dårlig selvbilde. Men livet er verdt å leve likevel, selv om man ikke har familie,partner, barn eller høy utdannelse. Selv er jeg 40 + og mangler alle delene. Jeg har skammet meg mye i yngre år og vært mye deprimert men har sluttet med det, da det ikke gagner for noe godt. For livet er så mye mye mer enn bare det materielle, status, mann og barn. Livet er det man gjør det til. Jeg har lært å sette pris på de små og nære ting. Vakker natur, kunst, vennskap,god mat, bøker og tur i skog og mark. Samtidig som jeg har fått fine venner i et kristent og godt miljø også det har økt min livsglede. Livet her på jorden er bare en kort reise, kun noen få år så er vi borte, derfor er det viktig å fokusere på det som er sant, rett, og godt her i livet. Hva vi mennesker kan gjøre og bety for andre som også lider . Ved å hjelpe andre så hjelper vi oss selv. For den som lesker andre vil også selv bli lesket. Meningen med livet er å være her for hverandre, gjøre godt mot andre og stå imot og bekjempe det som er ondt. Det er det som gjør oss lykkelige. Det er ikke hvordan vi har det men hvordan vi takler problemene som avgjør om vi blir vinnere eller tapere. 

Anonymkode: 85b11...734

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke alene om det  Har selv slitt med mye sjenanse,dårlig oppvekst og dårlig selvbilde. Men livet er verdt å leve likevel, selv om man ikke har familie,partner, barn eller høy utdannelse. Selv er jeg 40 + og mangler alle delene. Jeg har skammet meg mye i yngre år og vært mye deprimert men har sluttet med det, da det ikke gagner for noe godt. For livet er så mye mye mer enn bare det materielle, status, mann og barn. Livet er det man gjør det til. Jeg har lært å sette pris på de små og nære ting. Vakker natur, kunst, vennskap,god mat, bøker og tur i skog og mark. Samtidig som jeg har fått fine venner i et kristent og godt miljø også det har økt min livsglede. Livet her på jorden er bare en kort reise, kun noen få år så er vi borte, derfor er det viktig å fokusere på det som er sant, rett, og godt her i livet. Hva vi mennesker kan gjøre og bety for andre som også lider . Ved å hjelpe andre så hjelper vi oss selv. For den som lesker andre vil også selv bli lesket. Meningen med livet er å være her for hverandre, gjøre godt mot andre og stå imot og bekjempe det som er ondt. Det er det som gjør oss lykkelige. Det er ikke hvordan vi har det men hvordan vi takler problemene som avgjør om vi blir vinnere eller tapere. 

Anonymkode: 85b11...734

Så nydelig skrevet! Du er et menneske jeg gjerne skulle blitt kjent med ❤️

Anonymkode: 1e781...7a4

[AnonymBruker]

Klem, snakk med lege og få psyk hjelp 💜

Anonymkode: 23623...2ea

[AnonymBruker]

jeg er 43 år, har ikke jobb, barn, kjæreste eller nære venner. eier heller ikke hus, og begynner å studere til høsten. i forhold til meg har du god tid; ta små steg av gangen du. dessuten: for 5 år siden eide jeg hus og bil, og hadde ca 500 000 i årsinntekt. jobben gjorde meg syk, regningene også.

nå er jeg fattigere og har mindre materielle ting, men til gjengjeld føler jeg meg mer fri, til og med litt levende. for meg ligger lykken ikke i å eie et fint hus, heller ikke i et dårlig samliv(har prøvd det og).

fokuser på de små tingene som gir glede i hverdagen, og bygg deg opp litt etter litt. 

ta tak i det som tynger deg mest.

ønsker du å kjøpe fast eiendom, så bedrer du inntekten din. om det betyr å leie billig tre år for å studere, for å få en bedre jobb,så gjør du det.bare husk at det i seg selv ikke nødvendigvis gjør at du blir lykkelig.

dessuten; de som krampeaktig sier de er lykkelige tror jeg enten lyver, eller så er de dørgende kjedelige😁

Anonymkode: 11273...92d

[Gent82]

Partner&barn og alt som følger stress,masse lån osv er noe som bare av tanken gir meg hjertebank. Uuuhhg......

[AnonymBruker]

hehe enig med deg over. det er ikke alle som ser på det å ha en partner/barn som den optimale lykken. jeg har det myyye bedre etter at jeg gikk ut av et dårlig samliv. kommer aldri til å bo med noen igjen, eller orke alt drama som følger meg😁😂

Anonymkode: 11273...92d

[AnonymBruker]

Jeg burde vel føle medfølelse men kjenner jeg blir bare irritert. Av de tingene som du nevner har jeg bare bil, og det finnes MANGE som ikke har noen av delene. Unnskyld meg men tror du må få hue ut av rævva og se andre mennesker rundt deg. Du velter deg i selvmedlidenhet og har en veldig negativ holdning. Nei, det er ingen som cruiser gjennom livet uten å oppleve tap, uansett hvor mye de kan se ut som de "har".

Anonymkode: 4889a...acf

[matrobot]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer sikkert ikke, men jeg kjenner ingen andre med håndfaste ting som mangler i livet, som f.eks jobb, utdannelse, hus, bil og egen familie. Ja, mange mangler en eller flere av disse tingene. Men ingen mangler absolutt alle, slik som jeg gjør.

Du høres ut som meg da jeg var yngre. Hva med å gjøre en ting om gangen? Begynn med f.eks. å ta utdannelse?

Når du har en utdannelse, blir det lettere for deg å få en jobb. Med en jobb kan du etterhvert skaffe deg hus og bil. Forhåpentligvis finner du en dame i mellomtiden  

[AnonymBruker]

Jeg er 30 og har ikke utdannelse, bil, god inntekt eller familie og hus heller. Det folk gir meg mest pes over er utdannelse og bil (kan folk drite i btw?). Lappen jobber jeg litt med men jeg er en pissedårlig traffikant så jeg vet jeg blir å havne i farlige/kostbare situasjoner om jeg begynner å kjøre en dag. Jeg hatet å være skoleelev (jeg likte å være på skolen men å følge med i timen/gjøre lekser/jobbe med ting var så drittkjedelig at det kjentes ut som konstant straff. selv fag jeg liktr og var god i) Når jeg gikk ut av vgs tenkte jeg bare at aldri mer...aldri mer. 

 

Selv uten alt dette har jeg det så godt i livet. Jeg har en jobb jeg kan legge ifra meg etter skiftet er over. Jeg har dannet meg "familie" av venner, familiemedlemmer og husdyr. Jeg har ikke det andre har men jeg har omringet meg med det jeg ønsker å ha i livet.

Vennene mine tjener mye mer enn meg, har mindre fysisk slitsomme jobber, master, lappen, partner og egen leilighet. Jeg ville aldri byttet mot noe av det. (vel kanskje pengene hehe men ikke jobben!) 

Jeg tror cluet er å finne ut hva du egentlig vil ha, ikke hva du tror du vil ha pga normer i samfunnet. Og start med en og en ting. Og aldri aldri aldri sammenligne seg med andre. Du får aldri noe positivt jt av det. Folk har forskjellige prioriteringer, og kjører help andre løp. For eks blir jeg misunnelig når folk er flinke å tegne og jeg er så dårlig. Men så har de sikkert brukt ti ganger så mye tid på det, noe jeg ikke ønsker å gjøre. Og kanskje de er dritdårlige på noe annet som jeg er god til fordi jeg brukte tiden på dét istedenfor. Alle er på forskjellige steder i livet med forskjellige mål, forskjellige startsteder og forskjellige verktøy for å nå målene sine. Ikke jag andres mål, finn dine helt egne. Ting blir mye mer gøy i livet når man lærer å gi litt faen også! Lykke til!

Anonymkode: caafe...574

[AnonymBruker]

Jeg er kanskje litt for brutal med deg nå, men jeg synes du virker ganske selvmedlidende TS.. For det første så har mange problemer som ikke vises og for det andre er det mange som sliter ekstremt mye gjennom livet, men de klarer å takle det og løfte seg selv opp heller enn å la seg bli dratt ned. 

Jeg har en nokså liknende situasjon som deg og jeg er nettopp fylt tretti. Jeg skal ikke engang begynne å liste opp alle de harde utfordringene livet har sendt min vei, men likevel treffer jeg på folk som er «så misunnelige» på min livsstil. Lite ansvar, mye frihet. Ingenting vet de om hva jeg egentlig sliter med, men jeg kjemper videre og jeg bestemmer meg for å ikke la noe drepe min lykke uansett hva!

Anonymkode: f7a09...4f7

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er kanskje litt for brutal med deg nå, men jeg synes du virker ganske selvmedlidende TS.. For det første så har mange problemer som ikke vises og for det andre er det mange som sliter ekstremt mye gjennom livet, men de klarer å takle det og løfte seg selv opp heller enn å la seg bli dratt ned. 

Jeg har en nokså liknende situasjon som deg og jeg er nettopp fylt tretti. Jeg skal ikke engang begynne å liste opp alle de harde utfordringene livet har sendt min vei, men likevel treffer jeg på folk som er «så misunnelige» på min livsstil. Lite ansvar, mye frihet. Ingenting vet de om hva jeg egentlig sliter med, men jeg kjemper videre og jeg bestemmer meg for å ikke la noe drepe min lykke uansett hva!

Anonymkode: f7a09...4f7

Men hallo da, les HI. Jeg benekter ikke at andre opplever kjipe ting. Mange opplever sikkert verre ting enn meg.

Så hvorfor takler alle problemene sine bedre enn meg?  Den eneste forklaringen er da at jeg er svakere enn andre. Kanskje jeg har en medfødt sårbarhet. Det er mye psykisk sykdom i varierende grad, i min familie og slekt.

Vi takler ting forskjellig, og det verste jeg da hører fra andre er at andre har det verre enn deg, men klarer å løfte seg opp istedenfor å grave seg ned. Okei, da har de en styrke jeg ikke har.

Jeg har en rar familie, hvor det ikke snakkes om følelser, og det er av liten interesse å høre om de små og store tingene i livet.

Jeg har eksistensielle kriser veldig ofte. Det er vanskelig å løfte seg opp når man faktisk ikke ser poenget med noe. Kanskje de som sliter mye i livet, men likevel klarer å løfte seg opp er mennesker som faktisk ser mange meninger med livet? I motsetning til meg.

Anonymkode: 7dce7...1b0

[AnonymBruker]

Ja folk takler ting forskjellig. Noe har selvsagt med familieforhold å gjøre, de som har hatt genuint støttende foreldre tror jeg klarer å reise seg opp mye fortere enn oss som hadde foreldre som aldri snakket sammen og som det ikke gikk an å snakke med. Og det å oppleve flere emosjonelle slag på rad uten å klare å reise seg kan gi en følelse av depresjon og håpløshet også. Forsvaret blir brutt ned, og man tenker at "ingenting bra skjer meg likevel". Man mister tilliten til livet. I tillegg arver man tungmetaller og næringsmangler som får hjernen til å fungere dårligere, og så spiser man gjerne dårlig gjennom livet og det blir bare verre. Medical Medium snakker om dette i radioprogrammene om angst og depresjon og om PTSD. Ved å følge protokollene hans har jeg klart å karre meg opp fra et depresjonshelvete. Enkelt fortalt er det tungmetallutrensing og det å bygge opp igjen glukosereservene i hjernen og få inn nok mineralsalter så nevrotransmitterne fungerer bedre. Alt dette med frukt og grønnsaker, særlig bladgrønnsaker, og rå honning, og tilskudd som B12 og sink. Veldig enkelt fortalt selvsagt, det er også mere som spiller inn. Men ja, vi takler ting forskjellig og det finnes det forklaringer på, og i den konvensjonelle, og sikkert også alternative medisinen finner man kun psykologiske forklaringer. De er selvsagt en del av det, men ikke hele forklaringen.

Anonymkode: 4889a...acf