Sterk sosial angst

[Jordbærkake34532]

Hei, må på forhånd beklage for litt rotete innlegg. 

jeg er en 23 år gammel jente som sliter. På utsiden er alt fint. Jeg har jobb, bor sammen med samboer og Økonomisk går det supert. Innvendig er det derimot mer kaos. Barndommen har vært fylt av emosjonell omsorgssvikt og vold. Jeg har gått til psykolog i rundt 6 år fram til mai i fjor, da det ble en pause fordi det var sommerferie og jeg skulle flytte til samboer sin hjemby til høsten. 

Har siden september jobbet i barnehage. Jeg har fått mye skryt og kjenner ikke så mye angst rundt barna, men det og prate med de andre ansatte/foreldre er enda et mareritt. Hver eneste dager gruer jeg meg til og gå på jobb, og etter 9 måneder har jeg enda den samme vonde klumpen om morgen og kveld. Mener og hørt tidligere at eksponering er tingen, men angsten er egentlig like ille som når jeg startet i jobben. 

Jeg skulle egentlig begynne og gå til psykolog igjen allerede i høst, men siden jeg startet som ringevikar var jeg så opptatt av og være tilgjengelig for jobb at det aldri har blitt noe av og nå som jeg har vært fast vikar siden januar og skal være det til august og deretter over i fulltidstudie+ pendling ser jeg ikke hvordan jeg skal få det til.

Til høsten skal jeg opptimalt begynne på studier, så prøver og trøste meg at det er ikke lenge igjen av jobben.  men så kommer panikken hva gjør jeg videre i forhold til den sosiale angsten, studier og eventuelt livet videre etter studier? 

For og beskrive den sosial angsten så scoret jeg 126 på «Liebowitz» oss psykologen. Kjenner mrg egentlig igjen i alle symptomene på engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse. Skal ikke drive med selvdiagnostisering, bare lettere enn og ramse opp i detalj hvordan jeg opplever det. 

Jeg føler meg helt utslitt og har jeg har så lyst og finne en måte som jeg kan fungere ordentlig i hverdagen. Uten og måtte gå konstant med disse følelsene eller grue meg til jobb hver dag. 

Så hvis noen har noen gode råd og tips hva jeg kan gjøre, så tar jeg de gjerne imot. 

Endret 30. juni 2018 av Jordbærkake34532

[AnonymBruker]

følger denne tråden. har hatt det slik i snart 40 år...

veldig nyskjerrig på hva du skal studere? er det barnehage du vil jobbe i?

jeg har måttet skaffe meg jobb som ikke innebærer mye eksponering.

jobber med mat(ikke utd kokk).

men nekter å servere😂

jeg tror det beste du kan gjøre nå er å finne tid til behandling.

bedre med oppfølging fra profesjonelle enn kg; selv om jeg synst det er fint du skriver her om problemet.

kan du evt studere 50-75% og frigjøre litt tid??

Anonymkode: 7c385...381

[AnonymBruker]

Hva med å gå til privat psykolog? Da kan du få time på ettermiddagen/kvelden. 

Anonymkode: 6b741...4e6

[AnonymBruker]

-ikke- utsett behandling. Kjør på med og prioriter terapi! Det er ufattelig viktig at du får bearbeidet og behandlet plagene dine. At du kommer til bunds i hvorfor du har fått plagene, hva som trigger, hva du kan gjøre, hvordan du skal behandles osv osv! Gjør det til din største oppgave å få løst, for kommer du i mål med dette, så vil du har så ufattelig mye igjen for det i fremtiden! Følg råd, gjør alt du kan! Jeg risikerer å bli uføretrygdet fordi jeg ikke tok problemene mine seriøst nok i en alder der mulighetene var større for meg enn hva de er no. Det kan gå ut over studier, jobber, relasjoner. Alt! Du er så ung og tar du virkelig grep no, så har du så utrolig mye igjen for det senere. 

Anonymkode: 12a53...457

[AnonymBruker]

enig med innlegg over. jeg lever også et dårlig liv pga dette(på vei mot ufør). nesten ingen relasjoner igjen. det er ikke et fullverdig liv.

største sorgen er at jeg aldri tok sjansen på å få barn; kunne ikke utsatt barnet for en sånn mor som meg(til tross for at jeg er både intelligent, ansvarsfull og omsorgsfull),

søk hjelp før du ender som meg-det vil du ikke

Anonymkode: 7c385...381

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Jordbærkake34532 skrev:

Hei, må på forhånd beklage for litt rotete innlegg. 

jeg er en 23 år gammel jente som sliter. På utsiden er alt fint. Jeg har jobb, bor sammen med samboer og Økonomisk går det supert. Innvendig er det derimot mer kaos. Barndommen har vært fylt av emosjonell omsorgssvikt og vold. Jeg har gått til psykolog i rundt 6 år fram til mai i fjor, da det ble en pause fordi det var sommerferie og jeg skulle flytte til samboer sin hjemby til høsten. 

Har siden september jobbet i barnehage. Jeg har fått mye skryt og kjenner ikke så mye angst rundt barna, men det og prate med de andre ansatte/foreldre er enda et mareritt. Hver eneste dager gruer jeg meg til og gå på jobb, og etter 9 måneder har jeg enda den samme vonde klumpen om morgen og kveld. Mener og hørt tidligere at eksponering er tingen, men angsten er egentlig like ille som når jeg startet i jobben. 

Jeg skulle egentlig begynne og gå til psykolog igjen allerede i høst, men siden jeg startet som ringevikar var jeg så opptatt av og være tilgjengelig for jobb at det aldri har blitt noe av og nå som jeg har vært fast vikar siden januar og skal være det til august og deretter over i fulltidstudie+ pendling ser jeg ikke hvordan jeg skal få det til.

Til høsten skal jeg opptimalt begynne på studier, så prøver og trøste meg at det er ikke lenge igjen av jobben.  men så kommer panikken hva gjør jeg videre i forhold til den sosiale angsten, studier og eventuelt livet videre etter studier? 

For og beskrive den sosial angsten så scoret jeg 126 på «Liebowitz» oss psykologen. Kjenner mrg egentlig igjen i alle symptomene på engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse. Skal ikke drive med selvdiagnostisering, bare lettere enn og ramse opp i detalj hvordan jeg opplever det. 

Jeg føler meg helt utslitt og har jeg har så lyst og finne en måte som jeg kan fungere ordentlig i hverdagen. Uten og måtte gå konstant med disse følelsene eller grue meg til jobb hver dag. 

Så hvis noen har noen gode råd og tips hva jeg kan gjøre, så tar jeg de gjerne imot. 

Har ikke noe svar til deg du lurer på, men føler jeg blir litt irritert av at du sier du har STERK sosial angst for det du har er ikke sterk sosial angst. Sterk sosial angst er når du har et så innskrenka liv at du såvidt kommer deg på matbutikken for å handle mat, du har ingen venner, ingen samboer, ingen jobb. DET er sterk sosial angst det. Du har jo et relativt normalt liv..

Anonymkode: c2d28...1d7

[Jordbærkake34532]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

følger denne tråden. har hatt det slik i snart 40 år...

veldig nyskjerrig på hva du skal studere? er det barnehage du vil jobbe i?

jeg har måttet skaffe meg jobb som ikke innebærer mye eksponering.

jobber med mat(ikke utd kokk).

men nekter å servere😂

jeg tror det beste du kan gjøre nå er å finne tid til behandling.

bedre med oppfølging fra profesjonelle enn kg; selv om jeg synst det er fint du skriver her om problemet.

kan du evt studere 50-75% og frigjøre litt tid??

Anonymkode: 7c385...381

Er friluftsliv da jeg er ganske glad i og være i naturen og håper jeg finner en retning her jeg liker  

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke noe svar til deg du lurer på, men føler jeg blir litt irritert av at du sier du har STERK sosial angst for det du har er ikke sterk sosial angst. Sterk sosial angst er når du har et så innskrenka liv at du såvidt kommer deg på matbutikken for å handle mat, du har ingen venner, ingen samboer, ingen jobb. DET er sterk sosial angst det. Du har jo et relativt normalt liv..

Anonymkode: c2d28...1d7

Har et lite nettverk og en kjæreste jeg er trygg på. også en jobb. Men jeg må ofte finne på en unnskyldning for å dra når jeg vet det er møte på jobb. Lvredd for å få panikkanfall under møtet. i perioder må jeg presse meg på jobb. Av og til har jeg ikke tort å besøke de få vennene jeg har fordi jeg kjenner så sterkt på sosialangsten. Så jeg tror du ser på dette her alt for forenklet! 

Ts er 23år og har allerede sterk sosial angst, det er helt tydelig. Vet ikke hvor gammel du er, men hun jo være på det nivået du er om få år, om hun ikke får hjelp? Det er det som er skummelt med sosial angst. Det kan begynne på et lavt nivå for plutselig å innskrenke deg fullstendig fordi du isolerer deg mer og mer. Det er ikke normalt å ikke kunne snakke med foreldre og ansatte som TS skriver! hvorfor må dette være en konkurranse? Sosial angst har mange former, har fått panikkanfall i butikken jeg. Men jeg vet at om jeg ikke går vil sosialangsten bli enda verre. Jeg dør ikke av å få panikkanfall i butikken. Prioriter hjelp TS, får dette utvikler seg til det verre. Det gjør det nesten alltid. 

Anonymkode: ee4dd...afe

[Jordbærkake34532]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke noe svar til deg du lurer på, men føler jeg blir litt irritert av at du sier du har STERK sosial angst for det du har er ikke sterk sosial angst. Sterk sosial angst er når du har et så innskrenka liv at du såvidt kommer deg på matbutikken for å handle mat, du har ingen venner, ingen samboer, ingen jobb. DET er sterk sosial angst det. Du har jo et relativt normalt liv..

Anonymkode: c2d28...1d7

Du får bli så irritert du vil, men grunnen til jeg sier sterk sosial angst er fordi jeg har fått diagnosen oss min forrige psykolog og ifølge både skalaen og hennes ord jeg sterkt plaget. Jeg har ikke lyst og slenge på masse detaljer da jeg ikke vil bli kjent igjen. Men kort fortalt er Livet mitt faktisk at jeg knapt kommer meg på butikken og mye mer, men jeg har et ønske og bli frisk og derfor presser jeg meg både til jobb og butikk enda jeg sitter med angstanfall rett før. Jeg selv kan ikke si hvor plaget jeg er i forhold til andre, men jeg vil bare ha hjelp sånn jeg kan fungere bedre i hverdagen  

[Jordbærkake34532]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å gå til privat psykolog? Da kan du få time på ettermiddagen/kvelden. 

Anonymkode: 6b741...4e6

Var ikke klar over at det finnes privat psykolog, men tror jeg kanskje skulle tatt enn titt på det ja hvis mulighetene er der for ettermiddag/kveld  

[AnonymBruker]

dette stemmer ja; angsten begynte i tenårene for meg.men jeg gikk på kafe og fester osv med venner-hadde masse venner! kjærester hadde jeg også, ingen problem der.

i dag er kontrasten stor og jeg skulle ønsket jeg fikk hjelp den gangen. nå skjelver jeg sånn at jeg isolerer meg mest mulig

Anonymkode: 7c385...381

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jordbærkake34532 skrev:

Var ikke klar over at det finnes privat psykolog, men tror jeg kanskje skulle tatt enn titt på det ja hvis mulighetene er der for ettermiddag/kveld  

vær forberedt på at det er dyrt, men verdt det inntil du får en offentlig.

Anonymkode: 7c385...381

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Jordbærkake34532 skrev:

Du får bli så irritert du vil, men grunnen til jeg sier sterk sosial angst er fordi jeg har fått diagnosen oss min forrige psykolog og ifølge både skalaen og hennes ord jeg sterkt plaget. Jeg har ikke lyst og slenge på masse detaljer da jeg ikke vil bli kjent igjen. Men kort fortalt er Livet mitt faktisk at jeg knapt kommer meg på butikken og mye mer, men jeg har et ønske og bli frisk og derfor presser jeg meg både til jobb og butikk enda jeg sitter med angstanfall rett før. Jeg selv kan ikke si hvor plaget jeg er i forhold til andre, men jeg vil bare ha hjelp sånn jeg kan fungere bedre i hverdagen  

Det er veldig bra at du eksponerer deg Ts, det er veldig viktig! Men det løser ikke problemet helt. Du har mulighet til å bli så frisk som du kan bli og jeg tror du kan bli det, bare du er innforstått med hvor utrolig viktig det er at du tar fatt i det. Vær aktiv i behandling, gå i degselv, vær nysgjerrig, stol på fagfolk. Jeg kan ikke få sakt det nok hvor viktig det er, men tar du virkelig grep så vil de utfordringene du har ikke ødlegge muligheter for deg senere. Du kan faktisk så og si bli kvitt problemene, men det krever at du tar de på alvor. Ikke hør på folk som bagatelliserer problemene dine, de utfordringene du har er alvorlig nok som de er uten at du skal måtte tegne og forklare det. Så lenge -du- tar de på alvor, så er Dwt faktisk det viktigste.

Anonymkode: 12a53...457

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Jordbærkake34532 skrev:

Var ikke klar over at det finnes privat psykolog, men tror jeg kanskje skulle tatt enn titt på det ja hvis mulighetene er der for ettermiddag/kveld  

Jeg gikk privat, da jeg trengte hjelp raskt, og de fleste private psykologer jeg tok kontakt med, hadde bare timer på ettermiddag/kveld. Håper du finner en du liker, og får den hjelpen du trenger. 

Angst kan man bli bedre av. Min datter slet så med sosial angst, at hun kom seg ikke ut av huset engang, hun prøvde først en psykolog, det gikk ikke. Så prøvde hun en annen, og det gikk helt fantastisk. Nå studerer hun, og er ute og er sosial med venner. Hun kan fortsatt få angst, men nå skjer det sjelden.

Anonymkode: 6b741...4e6

[Tibbie]

Synd å høre om bakgrunnen din og at du sliter med å være synlig blant folk. Forstår godt at det er et problem for deg.

Det er kanskje trygt å være rundt barn, men det er jo mange voksne å forholde seg til også i en slik jobb. Kanskje det blir for mye for deg. Kollegaer der, og foreldre som dukker opp hele tiden. Noen med masse spørsmål, andre kanskje med kritikk. Å jobbe i barnehage er å være i en situasjon man ikke helt har kontroll på, noe jeg tror at du trenger for å komme over "kneiken".

Når du studerer blir du "bare en av mange", og ingen vil bry seg om deg eller forvente noe. Kanskje det vil hjelpe litt på selvsikkerheten når du er på universitetet/høgskolen. Jeg er ikke akkurat en psykolog, så kan ikke gi deg noen konkrete tips. Men som tidligere ekstremt sjenert, tror jeg at dette blir en bedre situasjon for deg

Jeg var også en gang i tiden kjemperedd for andre. Jeg ble sprutrød i ansiktet når noen jeg ikke kjente snakket til meg, jeg turte aldri å forsvare meg og å være på et nytt sted med mye folk var som et mareritt! Nå er jeg heldigvis helt motsatt og så selvsikker at jeg ikke er redd for "noe" (les: Sosialt).

Det som hjalp for meg var å begynne på en skuespillerskole. Jeg ble dratt så langt ut av komfortsonen at jeg egentlig ble imun mot angst  Det samme skjedde med alle jeg gikk i klasse med, og alle var like rare. Så man ble ikke dømt. Kanskje noe lignende kan hjelpe deg også?

Uansett: Lykke til med studiene og med prosjektet om å forbedre deg selv! Jeg er sikker på at du klarer det når du finner ut hvilken metode som passe for deg  

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 30.6.2018 den 23.30, Jordbærkake34532 skrev:

Hei, må på forhånd beklage for litt rotete innlegg. 

jeg er en 23 år gammel jente som sliter. På utsiden er alt fint. Jeg har jobb, bor sammen med samboer og Økonomisk går det supert. Innvendig er det derimot mer kaos. Barndommen har vært fylt av emosjonell omsorgssvikt og vold. Jeg har gått til psykolog i rundt 6 år fram til mai i fjor, da det ble en pause fordi det var sommerferie og jeg skulle flytte til samboer sin hjemby til høsten. 

Har siden september jobbet i barnehage. Jeg har fått mye skryt og kjenner ikke så mye angst rundt barna, men det og prate med de andre ansatte/foreldre er enda et mareritt. Hver eneste dager gruer jeg meg til og gå på jobb, og etter 9 måneder har jeg enda den samme vonde klumpen om morgen og kveld. Mener og hørt tidligere at eksponering er tingen, men angsten er egentlig like ille som når jeg startet i jobben. 

Jeg skulle egentlig begynne og gå til psykolog igjen allerede i høst, men siden jeg startet som ringevikar var jeg så opptatt av og være tilgjengelig for jobb at det aldri har blitt noe av og nå som jeg har vært fast vikar siden januar og skal være det til august og deretter over i fulltidstudie+ pendling ser jeg ikke hvordan jeg skal få det til.

Til høsten skal jeg opptimalt begynne på studier, så prøver og trøste meg at det er ikke lenge igjen av jobben.  men så kommer panikken hva gjør jeg videre i forhold til den sosiale angsten, studier og eventuelt livet videre etter studier? 

For og beskrive den sosial angsten så scoret jeg 126 på «Liebowitz» oss psykologen. Kjenner mrg egentlig igjen i alle symptomene på engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse. Skal ikke drive med selvdiagnostisering, bare lettere enn og ramse opp i detalj hvordan jeg opplever det. 

Jeg føler meg helt utslitt og har jeg har så lyst og finne en måte som jeg kan fungere ordentlig i hverdagen. Uten og måtte gå konstant med disse følelsene eller grue meg til jobb hver dag. 

Så hvis noen har noen gode råd og tips hva jeg kan gjøre, så tar jeg de gjerne imot. 

Du nevner vold og omsorgssvikt. Sannsynligheten er stor for at du har en underliggende traumehistorie. Traumer kan komme til uttrykk på mange måter, også når det kommer til angst. Kanskje ikke eksponering er den rette behandlingen for deg. Kanskje må du ha en annen tilnærming.