Kan juni snart bli ferdig

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor jeg skal legge dette innlegget, men legger det på helse for jeg føler med hele kroppen at jeg er i sorg, lei meg og utmattet. 

Hele denne måneden har vært svært tøff og jeg trenger å få ut litt smerte. Jeg er 18 år gammel og hadde 4 eksamener, derav ett av dem var det absolutt verste faget jeg kunne komme opp i. En av 4 eksamener strøk jeg. Følte meg mislykket. Noen dager etterpå dør min kjære bestemor og hun var samlingspunktet for hele familien og nå vil vi aldri være samlet hele storfamilien igjen. Det gjør meg inderlig lei meg. 

I går og i dag var jeg på sommerjobb der jeg prøver å gjøre alt rett(svært mye å gjøre) og rydde og vaske ordentlig. Likevel kom kollegaen min(som jeg kjenner godt på fritiden også, men ikke som venner) og kritiserte så mye. Blant annet at kaffekannen var litt våt av vann(Vi har den tradisjonen å lage kaffe til de som kommer på neste skift). Også hadde sjefen satt frem noe greier hun sa at de på neste vakt skulle gjøre. Da jeg sa: « *Ina* sa at dere skulle ta det så jeg rørte det ikke.» Så avbrøt han meg og ropte nærmest: «Se! Nå lærer du meg! Jeg har jobbet her i X antall år også kommer du og sier hva jeg skal gjøre!» Jeg ble bare stille og sa at det var ikke det jeg mente og sa at det han sa til meg var unødvendig. Det kom etter mye annet kritikk. Og jeg begynte å gråte rett foran han. Jeg gjør mitt beste og det er aldri godt nok for det er alltid noe å kritisere. 

Jeg brukte lang tid hjem(bor hjemme i ferien) pga jeg snakket med andre kollegaer og litt sånn. Så når jeg kom hjem så spurte min far om hvor jeg hadde vært siden jeg kom hjem litt over 1 time etter at jeg hadde sluttet. Tar 20 minutt å gå. Jeg sa rett som det var at jeg hadde vært på jobb og snakket litt og slikt. Han bare: «Du har vel vært på butikken og kjøpt snop ja...Det går gale veien!» Dette etter at mamma har mast om at jeg: «sikkert ikke kommer nedi noen av klærne mine lengre!» siden vi skal i begravelsen til bestemor. Dette sårer VELDIG. Jeg har ikke kjøpt noe nytt pga det gamle ikke passer på sikkert 5-6 år. Jeg har lagt på meg 3-4 kg, men det er kjærestekilo og at jeg sluttet på spenst for litt over 7 mnd siden og dette tærer på selvtilliten, men jeg spiser sunt. Og jeg er ikke feit. 

Og det verste er at mensen mitt aldri dukker opp og jeg har helt angst over det, og den eneste jeg kan snakke med om dette er kjæresten min, men han bor ikke i nærheten og jeg føler meg helt alene her. Jeg kan ikke si dette til mamma for hun kommer til å kjefte og smelle. Dette er noe jeg vet. Har heller ingen venner her, da jeg studerte i byen som er noen timer herfra i noen år og begge parter kuttet kontakten og har fått nye venner. 

Juni 2018 har bare vært nedover og nedover og jeg følte det toppet seg i dag. For i dag har det vært tungt. Ville bare få det ut og helt ærlig; det var deilig.

Anonymkode: 77aed...074

[Violetta]

Uff. Ta en graviditetstest og få luket bort den frykten med en gang. Om du er gravid nytter det ikke å stikke hodet i sanden. Og si ifra til familien din at de ikke har noe med når du kommer hjem, hva du spiser og om du legger på deg. Du har ingen plikt verken til å forklare deg eller å godta hva som helst.