Kvier meg til å miste psykolog

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Trenger bare å lufte disse følelsene.

Har gått i terapi hos en veldig dyktig psykolog i 4-5 år. Nå skal jeg slutte og har et fåtall timer igjen. Har gått i behandling mye lenger enn dette, men det er denne psykologen som virkelig har nådd gjennom og hjulpet meg. Har slitt med depresjon, angst og ptsd etter en lang prøvelse av en oppvekst.

Jeg gruer meg ikke til å slutte i selve behandlingen. Jeg har det mye bedre nå enn jeg noen gang har hatt det. Jeg har fått mange gode verktøy som jeg kommer til å jobbe videre med etter behandlingen. Jeg føler meg "klar", og jeg både gleder meg til og tviler ikke på at jeg kommer til å klare meg helt fint.

Det eneste er at jeg gruer meg veldig til å miste psykologen. Etter en lang rekke med voksne som har latt meg lide under deres dårlige valg, er hun den første og eneste som har sett hva jeg virkelig har trengt, som har vært tålmodig, som har hjulpet meg til å vokse opp. Jeg gruer meg rett og slett til å miste den eneste gode "voksne" figuren jeg har hatt i livet.

Jeg er også helt klar over at jeg "bare" er jobb for henne, og det er ikke noe som jeg har problemer med. Jeg tror ikke at jeg er spesiell eller at hun bryr seg mer om meg enn om andre eller noe slikt. Det er bare det at hun har betydd så enormt mye for meg, og jeg kvier meg ordentlig til å ikke ha henne i livet lenger. Hun har rett og slett gitt meg et fotfeste og nå gruer jeg meg til å ikke lenger ha det.

Det var bare det.

Anonymkode: 85068...81a

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er veldig vanlig, når man har funnet en behandler som nærmest «redder livet» ditt, og også spesielt mtp din historie med omsorgssvikt (?). 

Jeg har hatt alvorlig OCD utløst etter fødsel, og gikk til tre forskjellige psykologer før jeg fant han som ble min reddende engel - en ekstremt dyktig psykologspesialist med OCD som spesialfelt, som har hjulpet mange med å bli helt friske etter de har blitt «gitt opp» av alle andre behandlere.

Da han ymtet frempå at jeg nå faktisk snart var frisk og ikke trengte å gå der lenger, ble jeg nærmest helt panisk, til tross for at han hadde rett i at jeg ikke trengte hjelpen hans lenger. Jeg plumpet i det med begge beina og utbrøt spontant at det kunne han ikke mene, og nå får jeg panikk, og hvem skal jeg snakke med da, og hva hvis jeg får tilbakefall, og du er jo livbøyen min!

Han sa at dette var svært vanlig, og vi fikk en veldig fin prat om det å avslutte en behandlerrelasjon, avhengighet til behandler osv. Det gav meg en slags «closure» og gjorde meg mer klar til å avslutte terapien. 

Kan du gjøre noe lignende med din behandler, være åpen og fortelle det du har skrevet her?

Anonymkode: f0e12...a16

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror dette er veldig vanlig, når man har funnet en behandler som nærmest «redder livet» ditt, og også spesielt mtp din historie med omsorgssvikt (?). 

Jeg har hatt alvorlig OCD utløst etter fødsel, og gikk til tre forskjellige psykologer før jeg fant han som ble min reddende engel - en ekstremt dyktig psykologspesialist med OCD som spesialfelt, som har hjulpet mange med å bli helt friske etter de har blitt «gitt opp» av alle andre behandlere.

Da han ymtet frempå at jeg nå faktisk snart var frisk og ikke trengte å gå der lenger, ble jeg nærmest helt panisk, til tross for at han hadde rett i at jeg ikke trengte hjelpen hans lenger. Jeg plumpet i det med begge beina og utbrøt spontant at det kunne han ikke mene, og nå får jeg panikk, og hvem skal jeg snakke med da, og hva hvis jeg får tilbakefall, og du er jo livbøyen min!

Han sa at dette var svært vanlig, og vi fikk en veldig fin prat om det å avslutte en behandlerrelasjon, avhengighet til behandler osv. Det gav meg en slags «closure» og gjorde meg mer klar til å avslutte terapien. 

Kan du gjøre noe lignende med din behandler, være åpen og fortelle det du har skrevet her?

Anonymkode: f0e12...a16

Takk for at du delte ❤

Jeg er veldig dårlig på å fortelle folk hva jeg tenker og føler, så jeg syns at det er veldig vanskelig å skulle snakke med henne om dette. Jeg er liksom jobben hennes og føler at jeg utleverer meg veldig dersom jeg forteller dette. Jeg vil ikke tro at jeg er noe, på en måte. Dårlig forklart, men kanskje du skjønner?

Føler heller ikke at jeg er avhengig av henne, jeg syns bare det er trist å miste den ene voksne figuren jeg har hatt. Som du sier så grunner det nok i dette med omsorgsvikt.

- ts

Anonymkode: 85068...81a

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare vise henne det du har skrevet her da? psykologen din er jo vant til å forholde seg til at pasienter gjerne syns det er vanskelig når de skal avslutte terapien! Ikke er det så veldig rart heller, for psykologen er jo gjerne den som har vært den stabile gjennom både vanskelig, tøff og tung terapitid! Og du mister henne jo på en måte ikke, hun vil jo alltid være med deg selv om hun ikke er fysisk tilstede i livet ditt! Det er et ordtak som sier - en dag vil du innse at noen mennesker alltid vil være i hjertet ditt, men ikke i livet ditt. 
Jeg skjønner deg forresten veldig godt! jeg har ikke kommet dit at avslutningen av behandlingsløpet nærmer seg med nåværende psykolog, men jeg har "mistet" andre hjelpere som har betydd ekstremt mye, og som for så vidt gjør det fremdeles, tidligere og man må på en måte gjennom en sorgprosess samtidig som det (som regel iallfall) på en måte er godt å komme seg videre og klare å stå helt alene på beina sine uten noen form for krykker! (det var noe sånt fastlegen min sa til meg når hun skulle slutte)
Sender deg en stor 

Anonymkode: 500ca...781

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i noe av dette. Jeg gruet meg veldig til å avslutte. Men vet du, det er de som kjenner deg på dette. Er det en dyktig behandler, slippes du ikke før det er på tide å prøve seg selv. Du vet det kanskje ikke helt selv enda, men du må forlate redet. 

Anonymkode: c0735...2bd