Store tenåringer og foreldreinnblanding

[AnonymBruker]

Dere som har store tenåringer, hvor mye blander dere dere i tenåringenes gjøren og laden?

Mine barn er 17 og 18, og jeg gir begge stor frihet, de er jo mer eller mindre voksne. De er begge modne, og stort sett ansvarlige, men av og til skinner den unge alderen og mangelen på livserfaring igjennom likevel. Særlig yngste har en del nykker og handlingsmønstre jeg ikke kan se gjennom fingrene med, ting som pålitelighet, hvordan man skal ta opp vanskelige ting (tendens til å skli unna ubehageligheter og ikke ville ta ansvar, unnasluntring). Og da tenker jeg at det er min jobb å være sparringspartner og sette ham litt til veggs på disse tingene, heller enn å tenke "Nei, han er jo nesten voksen, det er ikke min bissniss lenger, han får finne ut av det selv". Jeg er på ingen måte streng, vi har det for det meste hyggelig sammen, men jeg føler altså at jeg har en viss foreldreautoritet selv om de er nesten voksne. Jeg ser på det som en del av min jobb å dem best mulig rustet til å takle voksenlivet, selv om det innebærer å gjøre meg litt upopulær der og da ved å ta opp ting jeg reagerer på. Andre, og mindre viktige ting, lar jeg skli under radaren, og tenker at de finner vel ut av det med tiden.

Hvordan gjør dere det? Tenker dere at det er greit å blande seg, at det ikke er greit å blande seg, eller til og med at man har en slags plikt til å blande seg? Ønsker svar fra alle, men setter ekstra pris på de som har eldre, hjemmeboende tenåringer selv eller nylig har hatt det.

Anonymkode: 89dc4...907

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er vel så viktig å blande seg inn nå, før det er for sent. Selv om de er store, så trenger de fortsatt en trygg havn i mamma. 

Anonymkode: 8d9f5...f4f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det er vel så viktig å blande seg inn nå, før det er for sent. Selv om de er store, så trenger de fortsatt en trygg havn i mamma. 

Anonymkode: 8d9f5...f4f

Takk for svar. Det er nettopp som du sier, siste sjans til å blande seg og rettlede dem før de skal ut i verden. De vet jo, selv om de kan bli litt irritert, at jeg gjør dette i beste mening fordi jeg er glad i dem. Det kan man ikke si om alle andre de kommer til å møte senere i livet.

Og jeg har selv blitt forbauset over hvor sammensatte de er i den alderen. På enkelte måter forstår de "alt" og kan klare seg selv helt utmerket. Men de er fremdeles umodne på enkelte ting, mangler en del erfaring (forståelig nok) og er ikke vant til å analysere seg selv og sin rolle i situasjoner som oppstår. Jeg synes ofte tråder om tenåringer får mange svar av typen "Jeg flyttet ut da jeg var 14 og det gikk helt fint, slutt å blande deg!", men mitt inntrykk er at selv fornuftige og flinke ungdommer er litt grønne og trenger litt korreksjon og input av og til.

Anonymkode: 89dc4...907

[Gjest BearMama]

Alle trenger input og vi blir aldri ferdig utlært. Innser man det så har en kommet langt og er moden og fornuftig. 

For å bli god på noe så kreves det personlig erfaring om det så gjelder jobb, trening, hobby, matlaging eller hva det nå enn gjelder. Samme gjelder erfaring med hvordan å takle forskjellige situasjoner og spesielt det emsosjoenlle som oppstår mht til venner, sjef, kollegaer, kjæreste osv.

Det er lett å tro at man vet «alt» og i sekundet en sier det så vet en at man at en ikke har mye livserfaring. Man kan alltid lære noe nytt.

 

[Lycka]

Min eldste er nå 16 og føler nesten at det er nå hun trenger råd og veiledning mest. Selvfølgelig "blander jeg meg" hvis jeg synes det er nødvendig. Er så mye som skjer i den alderen fra kjærester, drama i venninneflokken, skolevalg, sommerjobb, starten på litt småfesting osv. 

Viktigst av alt er at hun kommer til meg hvis det er noe.

Endret 21. juni 2018 av Lycka
Glemte et ord

[Mrs.Under]

Det å være en god samtalepartner og sparringspartner for dine tenåringsbarn tror jeg er det beste du kan gjøre. Å snakke om ansvarlighet og konsekvenser av handlinger uten å være fordømmende eller belærende. Vi ønsker jo at våre barn skal være best mulig rustet til å klare seg selv videre i livet, samtidig må vi tåle å se at de går på snørra noen ganger som konsekvenser av dårlige valg. Men kort oppsummert; jeg syns at som tenåringsforeldre har vi plikt til å blande oss, men på en god måte. Ut fra det du skriver i innlegget ditt, så tror jeg du skjønner hva jeg mener!

[AnonymBruker]

Jeg blander meg så lenge de bor hjemme. Bor de under vår forsørgelse, må de tåle det. 

Men jeg blander meg mindre og mindre nå som eldste har bikket 20. Men jeg prøver å ikke mase, og jeg blandet meg mest i økonomi og utdanning. Og jeg har sagt at det er fordi jeg ser på det som min foreldreplikt å pushe de i rett retning. 

Men det er lett for disse ungdommene å gå seg vill i egen navle...

Anonymkode: 70c4d...f7d