Hvordan formet voldtekten deg?

[duplexx]

Det er to og et halvt år siden. Det var rett før jul, og livet hadde begynt å bli så fint. Så rolig og gledesfullt. Jeg og ungene hadde planlagt juleaktiviteter og alt var bare veldig deilig!

Så skjedde voldtekten. Det har gått to og et halvt år, og tidvis er kroppen helt jævla lammet. Den klarer ikke en hel løpetur lenger, den vil helst ligge inne på sofaen hele dagen og ikke spise. Den streiker. Uten at jeg direkte plages eller har vondt noe sted.

Jeg kan ta en løpetur, men da knekker jeg og kjenner jeg blir både ulykkelig og forbannet på samme tid.

Voldtekten formet meg på så mange måter jeg ikke enda forstår. Jeg vil ikke endre meg som person, men jeg er så redd jeg mistet noe jeg aldri får tilbake. Han har faan meg knust noe som ALLTID vil være ødelagt, selv om jeg har gjort «alt riktig». Legevakt, anmeldelse, erstatning.

Han har stjålet enkle gleder som utgjorde hele hverdagen. Lange fjellturer, harde toppturer, joggeturer eller matlagning. Jeg er så lei!

[AnonymBruker]

5 minutter siden, duplexx skrev:

Det er to og et halvt år siden. Det var rett før jul, og livet hadde begynt å bli så fint. Så rolig og gledesfullt. Jeg og ungene hadde planlagt juleaktiviteter og alt var bare veldig deilig!

Så skjedde voldtekten. Det har gått to og et halvt år, og tidvis er kroppen helt jævla lammet. Den klarer ikke en hel løpetur lenger, den vil helst ligge inne på sofaen hele dagen og ikke spise. Den streiker. Uten at jeg direkte plages eller har vondt noe sted.

Jeg kan ta en løpetur, men da knekker jeg og kjenner jeg blir både ulykkelig og forbannet på samme tid.

Voldtekten formet meg på så mange måter jeg ikke enda forstår. Jeg vil ikke endre meg som person, men jeg er så redd jeg mistet noe jeg aldri får tilbake. Han har faan meg knust noe som ALLTID vil være ødelagt, selv om jeg har gjort «alt riktig». Legevakt, anmeldelse, erstatning.

Han har stjålet enkle gleder som utgjorde hele hverdagen. Lange fjellturer, harde toppturer, joggeturer eller matlagning. Jeg er så lei!

Håper du får hjelp. Opplevde en sovevoldtekt for 12 år siden. Han bar meg i senga, kledde av meg og "forsynte seg". Plager meg ikke nevneverdig idag, men kjenner det vrenger seg inni hele meg om en mann ikke aksepterer min intimsone seksuelt..😓 jeg er 29 år. 

Anonymkode: 222c2...6e4

[AnonymBruker]

På 17.6.2018 den 23.01, duplexx skrev:

Det er to og et halvt år siden. Det var rett før jul, og livet hadde begynt å bli så fint. Så rolig og gledesfullt. Jeg og ungene hadde planlagt juleaktiviteter og alt var bare veldig deilig!

Så skjedde voldtekten. Det har gått to og et halvt år, og tidvis er kroppen helt jævla lammet. Den klarer ikke en hel løpetur lenger, den vil helst ligge inne på sofaen hele dagen og ikke spise. Den streiker. Uten at jeg direkte plages eller har vondt noe sted.

Jeg kan ta en løpetur, men da knekker jeg og kjenner jeg blir både ulykkelig og forbannet på samme tid.

Voldtekten formet meg på så mange måter jeg ikke enda forstår. Jeg vil ikke endre meg som person, men jeg er så redd jeg mistet noe jeg aldri får tilbake. Han har faan meg knust noe som ALLTID vil være ødelagt, selv om jeg har gjort «alt riktig». Legevakt, anmeldelse, erstatning.

Han har stjålet enkle gleder som utgjorde hele hverdagen. Lange fjellturer, harde toppturer, joggeturer eller matlagning. Jeg er så lei!

Helt ærlig kunne jeg ønske at jeg kunne si: "Det har ikke formet meg i det hele tatt." Jeg har vært så opptatt av at det ikke skulle forme eller påvirke meg at jeg har blitt ganske hard, rasjonell og følesesløs. Jeg har stengt det ute, nektet å forholde meg til det, alt i frykt for å bli et "offer". Og hva har skjedd? Jo, jeg sover med kniv på nattbordet, får panikk når noen kommer borti meg på bussen, har så sterk klaustrofobi at jeg må sitte på hendene mine for at jeg ikke skal løsne bilbeltet og hoppe ut av bilen når jeg er på biltur.

Jeg ble voldtatt da jeg var 11. Han ble aldri tatt. Jeg føler også på frykten for at han tok "noe" som jeg aldri vil få tilbake. Eller, rettere sagt: jeg føler at han tok noe jeg enda ikke hadde fått. Jeg var så ung, hadde såvidt begynt å utvikle meg min egen identitet. Derfor har jeg kjempet så hardt imot det, prøvd å "vri meg unna", nesten fornektet det i frykt for å la det være en del av meg.

Det var først da jeg begynte å faktisk forholde meg til det og bearbeide det at denne følelsen sakte men sikkert gav slipp. Det høres veldig selvmotsigende ut, men ved å akseptere det så mistet det makten over meg og deretter ble følelsen av å ha mistet dette "noe" mindre. Jeg må fremdeles kjempe mot den. Noen dager løper jeg som gal for å kompensere, for å vinne tilbake kontrollen. Men det blir bedre.

Håper at du får ordentlig hjelp og støtte til å bearbeide det og å komme deg videre. Sender deg en stor klem ❤

Anonymkode: 2fd4a...43f

[AnonymBruker]

På 17.6.2018 den 23.01, duplexx skrev:

Det er to og et halvt år siden. Det var rett før jul, og livet hadde begynt å bli så fint. Så rolig og gledesfullt. Jeg og ungene hadde planlagt juleaktiviteter og alt var bare veldig deilig!

Så skjedde voldtekten. Det har gått to og et halvt år, og tidvis er kroppen helt jævla lammet. Den klarer ikke en hel løpetur lenger, den vil helst ligge inne på sofaen hele dagen og ikke spise. Den streiker. Uten at jeg direkte plages eller har vondt noe sted.

Jeg kan ta en løpetur, men da knekker jeg og kjenner jeg blir både ulykkelig og forbannet på samme tid.

Voldtekten formet meg på så mange måter jeg ikke enda forstår. Jeg vil ikke endre meg som person, men jeg er så redd jeg mistet noe jeg aldri får tilbake. Han har faan meg knust noe som ALLTID vil være ødelagt, selv om jeg har gjort «alt riktig». Legevakt, anmeldelse, erstatning.

Han har stjålet enkle gleder som utgjorde hele hverdagen. Lange fjellturer, harde toppturer, joggeturer eller matlagning. Jeg er så lei!

Jeg har en såkalt traumelidelse og lever godt med det. Den sier jo ingen ting om meg, sånn egentlig. 

Anonymkode: 63585...71f

[AnonymBruker]

Jeg ble voldtatt for 11 år siden og det har formet meg veldig. Jeg gikk i terapi i flere år og det hjelpte meg veldig å snakke med noen om det (som ikke kjente meg). Jeg sover dessverre fortsatt med en kniv ved sengen, våkner av den minste lyd (våknet av at jeg ble voldtatt av en fremmed mann). Jeg har også utviklet klaustrofobi og har fått et anstrengt forhold til mat (ville bare legge på meg mye vekt etterpå som "beskyttelse"). Jeg har mistet vekten igjen, men misbruker fortsatt mat når jeg har en stressende periode. 

Jeg er dog lykkelig! Jeg har en fantastisk kjæreste, en herlig jobb, fine venner og kjenner at jeg har (nesten) blitt meg selv igjen. MEN, det finnes alltid der, bare bittelitt mindre for hver dag/måned/år som går. 

Sender varme tanker til deg TS (og alle andre som har opplevd dette). Det blir bedre med tiden og noen ganger er tid alt som hjelper. 

 

Anonymkode: d0d95...76b

[AnonymBruker]

💞

Anonymkode: 8b91c...312

[Gjest Anonym Bruker]

Dette beviser bare at en psykisk knekk kan  ta uendeleg lang tid å reparere, og langt  lettere å bryte ned en person mentalt ,eller bygge opp.  

[AnonymBruker]

Den har ikke formet meg. 

Anonymkode: 0b88f...8c3

[AnonymBruker]

Jeg har vel fått ganske stygge ettervirkninger, som kom litt sent, da jeg fortrengte alt. Jeg ble regelmessig voldtatt fra jeg var 5-9 år, fortrengte det fullstendig, hadde bare vage minner om å bare bli befølt, men ikke voldtekt. Døra har stått på glipp, jeg ville ikke se inn. Så jeg løp og løp bokstavelig talt, har alltid trent veldig mye, jobbet mye, giftet meg og fikk barn. Det å både gå gravid og føde var mer traumatisk enn jeg kunne forestille meg, og det kom flere minner tilbake, tilslutt så måtte jeg bare akseptere det som hadde skjedd meg. Og igjen skulle jeg være hun sterke, superwoman, så jeg fortsatte å løpe, helt til jeg gikk på en stor smell flere år etterpå. Og jeg er nå på vei til å bli ufør, har fått flere autonome sykdommer. Noen av de hadde jeg fra jeg var barn, men da jeg gikk på smellen, så ble de kraftig forverret. Jeg har og PTSD og spiseforstyrrelse. Jeg går nå i behandling hos psykolog. Men frisk blir jeg nok aldri. Men håper jeg kan få det bedre med årene. 

Anonymkode: 1e81d...af7

[AnonymBruker]

På 17.6.2018 den 23.01, duplexx skrev:

Det er to og et halvt år siden. Det var rett før jul, og livet hadde begynt å bli så fint. Så rolig og gledesfullt. Jeg og ungene hadde planlagt juleaktiviteter og alt var bare veldig deilig!

Så skjedde voldtekten. Det har gått to og et halvt år, og tidvis er kroppen helt jævla lammet. Den klarer ikke en hel løpetur lenger, den vil helst ligge inne på sofaen hele dagen og ikke spise. Den streiker. Uten at jeg direkte plages eller har vondt noe sted.

Jeg kan ta en løpetur, men da knekker jeg og kjenner jeg blir både ulykkelig og forbannet på samme tid.

Voldtekten formet meg på så mange måter jeg ikke enda forstår. Jeg vil ikke endre meg som person, men jeg er så redd jeg mistet noe jeg aldri får tilbake. Han har faan meg knust noe som ALLTID vil være ødelagt, selv om jeg har gjort «alt riktig». Legevakt, anmeldelse, erstatning.

Han har stjålet enkle gleder som utgjorde hele hverdagen. Lange fjellturer, harde toppturer, joggeturer eller matlagning. Jeg er så lei!

Kan si at først 6 år etter så var det et fjernt minne som ikke lengre formet meg på noen måte.

Anonymkode: 05a0e...241

[AnonymBruker]

Angstlidelse, panikkanfall, depresjon og dystymi, paranoid, mareritt, til tider seksuelt dysfunksjonell, dårlig selvtillit. En lukt eller en følelse kan få meg til å vrenge meg av frysninger. Det er 11 år siden. Jeg har gått i terapi i 8 år, men har aldri klart å gå inn i det, og dermed aldri tillatt meg selv å få hjelp.

Anonymkode: d6578...888

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den har ikke formet meg. 

Anonymkode: 0b88f...8c3

Det har jeg lyst til å si også. Heller skylde på annet over at jeg har et veldig anstrengt forhold til kropp og mat. Beskytter kroppen min med ekstra kilo. Er liksom alltid på slankekur, men får panikk og spiser meg rund igjen straks jeg blir slank. Føler meg ubeskyttet når jeg får en bra figur. 

Opplevde to overgrep fra gutter jeg anså som gode venner. Han ene bar meg inn i sengen sin da jeg hadde sluknet på tur. Han fikk ikke gjennomført fullstendig, for jeg kviknet nok til til at jeg kom meg bort, men han forsøkte enda en gang da jeg sluknet igjen. Han andre hadde jeg hatt en gang frivillig sex med, så da antok han vel at det var fritt frem senere, selv om jeg tryglet og ba ham om å la være. Selv om jeg kjempet mot. 

Jeg føler at jeg har klart meg bra. Stoler på min mann, og vi har det godt seksuelt. Likevel har jeg dette elsk-hat forholdet til kroppen min. Får denne panikken hver gang jeg blir slank. Jeg ønsker å være slank og attraktiv for min mann, og for meg selv, men jeg vil gjemme bort kroppen min for alle andre, og jeg våger derfor ikke å være slank. De ekstra kiloene er en trygghet jeg ikke klarer å leve uten. Jeg føler meg så synlig som slank. Som lubben føler jeg meg tryggere på at bare han som elsker meg vil ha meg. 

Anonymkode: 41c33...44f

[AnonymBruker]

Jeg ble overfallt og voldtatt av eksen min. Det knuste alt som heter intimitet og tillit. Det er mange måneder siden vi slo opp, men jeg er redd for å treffe en ny, redd det skjer igjen. Det går igjen og igjen i hodet mitt, at vi "hadde ikke sex", men at han faktisk forgrep seg på meg enda jeg skrek og gråt.

Jeg klarer ikke å være i samme rom som en mann, enten jeg kjenner ham eller ikke, er redd han bare skal reise seg og ut av intet voldta meg. Slik eksen kunne. 

 

Jeg har begynt i terapi og håper det skal hjelpe. 

Anonymkode: a002d...ed2

[duplexx]

Tusen takk for svar alle sammen, det er grusom lesning...

Jeg møtte meg selv i døren forrige uke og legen sendte rett og slett henvisning til DPS. + Zoloft. Skal hands down innrømme at de pillene har reddet meg... jeg var helt på kanten.

Så for å toppe det hele får jeg vite denne uken at samme mannen er anmeldt igjen!!! Som et lyn fra klar himmel. Jeg håper jeg får sjansen til å vitne i en rettsak. Det fikk meg til å innse hvor lite ferdig jeg egentlig er med det...

[AnonymBruker]

Jeg utagerte veldig i året rett etterpå (var 14år gammel når det skjedde). Jeg hadde myyye sex med mange i året som fulgte, nesten som for å ta tilbake min egen sexualitet, prøvde å bevise ovenfor meg selv at det var jeg som bestemte hvor og når jeg skulle ha sex. Dette enda jeg var jomfru før voldtekten. Jeg gikk også rundt å var konstant redd for at bilder som ble tatt mens det skjedde skulle komme fram (men selvfølgelig viste de ikke dem).

Jeg opplevde rettssaken og det i rundt som krevende, akkurat som livet ble satt på vent i over et år mens man ventet på en konklusjon. Var redd hva folk skulle si om meg hvis de fant det ut. Redd for å møte på de som hadde gjort det. Opplevde å bli mistrodd av min bestevenninne noe som var sårt som ung tenåring. Gikk og undret: var det på noen måte min feil? Så alltid etter den stygge Volvo 240en deres, og blir enda sint når jeg ser en i de samme fargene (heldigvis sjeldent å se).

Fikk sammenbrudd på skolen så måtte fortelle det til kontaktlærer. Panikkanfall hjemme. Måtte gå til psykolog, ptsd med angst og depresjon.

Jeg sliter fremdeles med å sitte på i biler hos noen jeg ikke kjenner kjempegodt. Vegrer meg for å dele bil selv med folk jeg har kjent i flere år. Kan ikke på noen måte se voldtektscener i film og serier, blir så sint at tårene spruter og gråter en skvett etterpå.

Men! Jeg har det bra nå. Og det preger meg ikke i så stor grad mange år etterpå. Føles ihvertfall ikke ut som det gjør det. Jeg går ikke lenger til psykolog, sliter ikke psykisk, og har en fin mann, et herlig barn, og er generelt fornøyd med livet. Jeg lurer heller ikke på om det var min feil, som voksen ser jeg klart og tydelig at det utelukkende var de voksne gjerningsmennene som har skyld i det de gjorde.

Anonymkode: 8efa6...ef9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg lyst til å si også. Heller skylde på annet over at jeg har et veldig anstrengt forhold til kropp og mat. Beskytter kroppen min med ekstra kilo. Er liksom alltid på slankekur, men får panikk og spiser meg rund igjen straks jeg blir slank. Føler meg ubeskyttet når jeg får en bra figur. 

Opplevde to overgrep fra gutter jeg anså som gode venner. Han ene bar meg inn i sengen sin da jeg hadde sluknet på tur. Han fikk ikke gjennomført fullstendig, for jeg kviknet nok til til at jeg kom meg bort, men han forsøkte enda en gang da jeg sluknet igjen. Han andre hadde jeg hatt en gang frivillig sex med, så da antok han vel at det var fritt frem senere, selv om jeg tryglet og ba ham om å la være. Selv om jeg kjempet mot. 

Jeg føler at jeg har klart meg bra. Stoler på min mann, og vi har det godt seksuelt. Likevel har jeg dette elsk-hat forholdet til kroppen min. Får denne panikken hver gang jeg blir slank. Jeg ønsker å være slank og attraktiv for min mann, og for meg selv, men jeg vil gjemme bort kroppen min for alle andre, og jeg våger derfor ikke å være slank. De ekstra kiloene er en trygghet jeg ikke klarer å leve uten. Jeg føler meg så synlig som slank. Som lubben føler jeg meg tryggere på at bare han som elsker meg vil ha meg. 

Anonymkode: 41c33...44f

Jeg hadde anoreksi fra før, så det utgjorde ikke noe "nytt" ifht. den eksisterende spiseforstyrrelsen.

Men kom på at jeg ble utagerende (drakk mer, lot meg utnytte/bruke) en periode etterpå. Tenkte meg dårlig om, det er 9 år siden jeg ble voldtatt og alt er ok i dag. Også ble jeg veldig deprimert og var innlagt en periode da jeg hadde anmeldt, fordi jeg ble latterliggjort av politiet og utsatt for hevnvold.

Anonymkode: 0b88f...8c3