Martine16 Skrevet 17. juni 2018 #1 Skrevet 17. juni 2018 (endret) Hei. Jeg er en jente på 16 år og har lenge gått til psykolog. Har gått til 5 forskjellige psykologer og helsesøstre de tre siste årene... Jeg fortalte ingen av dem alt. Ingen av dem fortalte jeg om mine selvmordstanker... Jeg har selv snakket en god del om familie (foreldre), selvskading og skole... Jeg har nå i rundt to år hatt selvmordstanker, men aldri fortalt noen om det. Det er nå de siste månedene jeg virkelig har tenkt. Jeg har tenkt i det jeg går langs veier om jeg skal hoppe ut for den eller den bilen. Jeg gjør ting som er beregnet som farlig i ett håp om å virkelig skade meg selv og kjenne på den smerten jeg fortjener. Folk forteller meg at jeg verken fortjener å være her, folk ber meg skyte meg selv i hodet... Dette er ting jeg har hørt mer enn en gang for å si det sånn... Helt siden barneskolen har jeg hjulpet de svake stått opp for de som stod alene... Jeg har hele tiden trodd det var det riktige, det jeg var ment å gjøre... Nå i ettertid angrer jeg for jeg fikk så mye dritt for det... Nå regner folk meg som deres målskive som de kan slenge dritt til... Det jeg egentlig lurer på er da om jeg skal fortelle psykologen min om selvmordstankene mine... Har lenge hatt selvmordstanker og ett selvmordsforsøk... Ingen, utenom min venninne vet om selvmordsforsøket... Har også skrevet selvmordsbrev, men har det noen betydning og burde jeg også fortelle henne det? Jeg er bare redd hva som skal skje... Jeg er 16 år og foreldrene mine vet ingenting om selvskadingen eller noe... Jeg vil ikke la dem få vite noen ting... De mistet sin første datter i en drukningsulykke, jeg vil ikke at dem skal tanke på at de kan miste sin siste også... Endret 17. juni 2018 av Martine16
AnonymBruker Skrevet 17. juni 2018 #2 Skrevet 17. juni 2018 Dette må du faktisk snakke med legen din om. Han kan hjelpe deg videre Anonymkode: d2de4...471
Jadzia Skrevet 17. juni 2018 #3 Skrevet 17. juni 2018 Fortell! Fortell! Og fortell! Til alle rundt. Du skal ikke måtte gå rundt og ha det sånn kjære deg. Også til foreldrene dine, for du trenger den støtten du kan få. De kan reagere med sinne, men det er i så fall kun fordi de blir redde for deg. At folk går og forteller deg sånne ting, synes jeg rett og slett er skammelig og sjokkerende. Selv om jeg har hørt flere oppleve å få sånne kommentarer. Det er ikke greit på en plass. Ikke hør på dem! Jeg ble mobbet gjennom hele skoletida mi. Og 95% av alle minnene fra den tida, er vonde. Men det var et menneske som holdt meg oppe, ei venninne jeg hadde. Hun stod på min side, hun støttet meg når de andre var for ille, og hun hjalp meg når jeg var nede. Det jeg leser her, er at du er en sånn som henne. En som ønsker å hjelpe andre. Du er verd din vekt i gull bare pga det! Husk at ingen kan erstattes. Jeg forstår du har det vondt, fryktelig vondt også. Men be om hjelp, og snakk om det. Du skal ikke måtte bære all den smerten alene. Her må det komme på plass løsninger som gjør at du kan få det bedre, få mer ro fra de idiotene som forteller deg sånne ting. Og da trenger du de rundt deg.
Perelandra Skrevet 17. juni 2018 #4 Skrevet 17. juni 2018 Kjære trådstarter! Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Perelandra, mod.
Fremhevede innlegg