Teit, jeg vet - ikke intelligent nok

[AnonymBruker]

Jeg ble nylig ferdig med en master of science grad, innenfor noe ingeniør-felt.

Jeg ble fast ansatt sommeren 2017, altså fikk jeg jobb over ett år før ferdige studier.

Likevel føler jeg meg så helsikkes dum, som at alt jeg har «oppnådd» er flaks og at sjefen min og kollegaene mine kommer til å ferske meg når jeg begynner i jobben neste uke. 

Føler rett og slett jeg ikke er smart nok til å ha en mastergrad eller til å jobbe..

Noen som føler det samme eller som vet hvordan jeg kan endre syner mitt?

Anonymkode: 7207a...e97

[Ginny]

Imposter syndrome!

Bare å Google, det er en kjent sak 😛

[AnonymBruker]

Les boka "The secret thoughts of successful women", som handler om nettopp impostor syndrome.

En annen ting. Etter oppkjøring for førerkortet sa kjørelæreren min en ting: Det er nå du begynner å lære! Og det er viktig å huske når du skal begynne i arbeidslivet. Alle kollegene dine vet at du er nyutdannet og regner med at du trenger lang tid på å komme opp på de erfarnes nivå. Still masse spørsmål, be folk forklare vurderingene sine sånn at du skjønner de og ikke vær redd for å si at du ikke vet.

Anonymkode: 6cc4f...716

[AnonymBruker]

Dette handler ikke om du er smart eller ikke, disse tankene er resultat av en type stressfølelse som går utover tankene dine. Mulig du har et dårlig forhold med resultat og evner fra du var barn. Kanskje ble du lært opp til at intelligens = bra resultater, kanskje ble du fortalt at du var smart når du gjorde det bra, noe som du tolket til at dårlig resultat betydde at du er dum. Kanskje har du hatt opplevelser gjennom livet som har redusert din egen tro på deg selv, og den sitter i og gnager og viser seg i denne type tanker. 

Når du kjenner på disse tankene og følelsene, spør deg selv "hvorfor føler jeg dette?" hvorfor føler jeg at dette er sant" "kan jeg akseptere at jeg føler det slik og forsøke gjøre en innsats alikevel"

Anonymkode: ceb5a...8e6

[AnonymBruker]

Dette sliter jeg og med. Toppen av uflaks så fikk jeg jobb i en bedrift hvor leder ikke var av den gode sorten. Jeg går mange runder med meg selv nå og vet at kombinasjonen barndom og en slik jobb (kom rett fra uni og ut i den jobben) var en svært uheldig kombinasjon for meg. Som barn var jeg aldri god nok. Venner var ikke gode nok, lærere var ikke gode nok, samme hva jeg foretok meg fant min mor feil med enten meg eller det rundt meg. Tilsynelatende ett normalt hjem utad men veldig skadelig psykisk innad. 

Anonymkode: b73c4...22b

[AnonymBruker]

Mannen min har hatt det samme. Han hadde jobb klar når han var ferdig med master. Han hadde vært intern der de siste sommerne, og grudde seg skikkelig før han startet. I den bedriften satt jo de med kanskje mest kompetanse i Norge på feltet han jobber med. Han følte seg dum siden han jobbet tett på folk med lang arbeidserfaring og PhD. Han fikk etterhvert et nytt jobbtilbud som var for godt til å takke nei til, og der føler han plutselig at han er en av de flinkeste/smarteste innen feltet. Mange kommer plutselig og spør han om hjelp og råd, noe som er ganske uvant for han siden han har følt seg "for dum" i 3 år. 

Når det er sagt, det er ingen som forventer at du har stålkontroll når du er fersk ut i arbeidslivet. Jeg jobber selv som leder for en avdeling innen IT, og jeg forventer aldri at en person jeg ansetter vil være 100% produktiv den første tiden. Det viktigste for meg med nye ansettelser er at den ansatte viser interesse og lærevillighet. Det er ingen dumme spørsmål, og det er bedre å spørre om man er usikker på noe enn å bare kjøre på. 

Anonymkode: 4501f...202

[AnonymBruker]

Haha, jeg tror mange kjenner seg igjen i ‘imposter syndrome’ og synes egentlig det er å forvente, MEN

jeg blir halvredd når jeg tenker på at dette nok gjelder piloter også!😬 Og kirurger!

Anonymkode: 16ec3...e11