Hvorfor går ikke angsten over..

[AnonymBruker]

Kort fortalt så har jeg utviklet angst for å være alene med barnet mitt på kveldstid. Hadde en tøff tid etter fødsel, noe som igjen førte til at jeg knytter mye redsel og stress til det å ta meg av barnet. Leggingen er og har alltid vært veldig krevende, og var lenge min største trigger til angsten (mest sannsynlig fordi jeg var veldig usikker og følte jeg ikke hadde kontroll når det sto på som verst.) 

Nå 1 år senere har jeg mye bedre kontroll, koser meg med den lille og nyter (stort sett) mammatilværelsen. 

Allikevel slipper ikke angsten taket. Jeg gruer meg til kveldene jeg må være alene og ta meg av alt selv (far jobber skift). Og hvis han snakker om guttetur eller å reise bort noen dager knyter det seg i magen.. 

Hva gjør jeg galt? Er jo alene og mestrer disse dagene bra, selv om angsten noen ganger føles helt uutholdelig. Jeg unnviker ikke noen situasjoner.

Allikevel virker det som det aldri skal slippe taket☹

Anonymkode: 3ba9f...a40

[Gjest Konditorfrue]

Det første du må gjøre er å søke profesjonell hjelp via lege.ønsker deg alt godt videre.

[AnonymBruker]

Ta deg sammen! 

Du er alene noen kvelder, ikke hele tiden. 

Hva hadde du gjort om du var alenemor da?? Flytta hjem igjen? 

Anonymkode: 24787...bd4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ta deg sammen! 

Du er alene noen kvelder, ikke hele tiden. 

Hva hadde du gjort om du var alenemor da?? Flytta hjem igjen? 

Anonymkode: 24787...bd4

Hahaha! 

Du får være glad du ikke vet hva angst er kjære deg🙂 

Ts.

Anonymkode: 3ba9f...a40

[AnonymBruker]

Jeg er ressurssterk, smart, har fine unger, og god partner. Og jeg har angst. Det kommer oftest på kvelden når jeg har litt tid til å tenke. Gnager og får meg til å ta oppgjør med halve livet for å desperat bli kvitt klumpen som kjennes ut som dårlig samvittighet. 

Fastlegen sa at det ofte er kreative mennesker som får angst. Og mange kjente kreative mennesker og kunstnere har slitt med (om de er døde) eller sliter med angst. 

Du er ikke alene. Det er ikke alltid lett å forklare. Og det finnes hjelp. 

Fastlegen og jeg begynte med piller, ille lykkepiller, det vil jeg ikke ha. 

Jeg fikk laveste dose sobril. Og en tablett gjør... Ingenting. Jeg trodde jeg skulle bli trøtt, kjenne en form for rus eller NOE. Jeg merket ikkeno. Klaget til mannen. Han lurte på om jeg kjente noe til klumpen. Eh, nei. Faktisk ikke. Så de virket til akkurat de de skulle. 

Nå er det seks dager siden jeg tok en pille. Det å ha en kjapp rømningsvei virker som støttehjul på sykkelen. Jeg har ikke lengre frykten for klumpen i magen og tunge kvelder - noe jeg tror ofte trigget det helt på egen hånd. 

Jeg anbefaler ikke legemiddelet, men anbefaler lege. Og ta i mot hjelp uten skam. Forskjellog hjelp hjelper forskjellige mennesker. 

For meg ble hjelpen å HA hjelp tilgjengelig. 

Og angsten har ikke alltid en logisk årsak. 

Kos deg med barnet ditt. Det er godt å lese at dere har det bra, tross alt. 

Anonymkode: 281d5...7b6