Har mistet fullstendig troen på megselv

[AnonymBruker]

Jeg har forsøkt å leve ett vanlig liv så godt som det har latt seg gjøre. Bærer mye skam av fortid/barndom og har opplevd mye svik og vonde ting som jeg har kjempet for st ikke skal ta knekken på meg. Jeg har vel gjerne gjort noe feil i å «late som ingenting» så godt som det har latt seg gjøre. Har studert, prøvd å skaffe meg en anstendig jobb, har slitt med angst og innimellom depresjoner.  Men har alltid kjempet meg videre. Har alltid vært der for andre og gitt veldig mye av megselv til andre. Jeg har vært «den sterke» som liksom skal ha løsningen på alt osv, som alltid bryr seg og som man kan snakke om alt med. Så gikk jeg på en kjempesmell (fortiden innhentet meg) og no er jeg helt alene. Har aldri hatt noen jeg kan støtte meg til. (Går til psykolog no) Har gjort en haug med dårlige valg og no har jeg nådd den totale bunnen og har mistet fullstendig troen på megselv. Selvbildet og selvtilliten har nådd bunnen og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg styrket ut av dette her. Har en ringevikar jobb. Ser alle kommer seg opp og frem i livet, mens jeg liksom går bakover. Skammer meg så fælt og føler meg som rett og slett en taper. 

Noen som har opplevd lignende og kommet seg styrket ut av det? Isåfall, hva måtte til, har dere noen tips og råd? Er så fortvilet nå at jeg vet ingenting lenger.

Anonymkode: ea130...011

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ha det slik!  Jeg er i samme situasjon som deg, jeg kjemper videre. Det er tøft akkurat nå og jeg sliter med å tro at det kan bli bedre, men det vil det bli! Prøver å tenke at selv om jeg ikke ha fått til alt, selv om dem jeg sammenligner meg med har "kommet lengre" så har jeg fått til mye på tross av vanskelighetene mine. Jeg er bra nok! Jeg har ikke gitt opp!

Anonymkode: 20e20...45a

[AnonymBruker]

Jeg har vært der, og det jeg lærte var at jeg ikke må sammenligne meg med andre. Jeg er ikke dem, de er ikke meg. Og de bærer kanskje på andre ting enn meg. 

Det viktigste for deg nå er å ha egenomsorg. Behandle deg selv som din beste venn. Om du hører vennen din er sliten, så ønsker du bare godt for henne og at hun skal få mulighet til å hente seg inn igjen, gjør du ikke? Du bør også holde fast på at det er greit med dårlige dager, og at det kan ta tid å komme seg på fote igjen.

Det er aldri for seint å ta utdanning eller få en god jobb. Men det går ikke uten at helsa er "på plass". 

 

Anonymkode: 0453b...5a5

[Mheihei]

Hei!! Syntes du virker utrolig sterk, uansett! Jeg har akkurat kommet ut av et ikke så bra forhold, hvor jeg gjorde en del feil, men det endte opp med at jeg trodde på alt som ble fortalt om meg selv (jeg vet jo nå at ingenting av det han kalte meg var sant) likevel så føler jeg har mistet en viktig del av meg selv, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal finne tilbake til den heller. Jeg får hele tiden Flashback og kommer på ting han har sagt som bare gjør meg så ekstremt sint! Dette kan jo ikke helt sammenlignes med din situasjon, men jeg er veldig opptatt av å finne ut av ting,  så noe som jeg selv prøver å få tak i er mine egne følelser, og hvorfor den personen gjorde det den gjorde mot meg. Fordi: det er nemlig slik at det er ikke deg det er noe galt med! Selv om det mest naturlige for en som har blitt utsatt for det du har blitt er å føle skam, så er det IKKE din feil at ting skjedde med deg. Et annet tips er å finne evt en hobby som du liker og som du er flink i, for å få tilbake selvtilliten! Også sist men ikke minst: snakk om det! Jeg vet det kan være veldig vanskelig, men det er så viktig å fortelle noen man stoler på ting som er vanskelige. Det har hvert fall hjulpet meg mye. Man føler seg 100kg lettere, og tro meg, man får kun støtte (selv om du kanskje ikke innser det nå) Du fortjener å være lykkelig 🌸