Bruker hele livet til å være nedfor..

[AnonymBruker]

Venter på innklallese til DPS, for å finne ut om årsaken til problemene mine. Jeg har gått til psykologer før også, men ble aldri tatt skikkelig på alvor. Men denne gangen må det gå. Jeg føler bare ikke så masse glede sammen med folk, selv om jeg egentlig er glad i dem. Jeg kan forelske meg og denne personen betyr så mye at det blir en besettelse, og jeg ikke klarer og leve der jeg er fysisk. Mine andre bekjente gjør det bra karrieremessig, og jeg har vært mer slik som måtte ha spesialundervsning i skolen. 

Jeg har hele livet syntes det er tungt å stå opp. Er det normalen? Jeg synes mange står opp med glede over neste dag, mens jeg lurer på hva jeg skal stå opp for. Jeg hadde vært lykkelig om jeg mestret noen av mine mål, men livet begynner og går forbi og jeg blir holdt igjen av noe inni meg. Jeg er lei av meg selv rett og slett. Og er aldri fornøyd med noe jeg klarer. Nå begynner angsten og forverre seg. 

Angsten for fremtiden, nemlig om kroppen plutselig kan forandre seg for eksempel. Og tenk om depresjonen ikke er kontrollerbar, men går mot forverring. Da kommer jeg også ti og bli irritert fordi den velger og gå mot forverring enn forbedring for eksempel. 

Anonymkode: 8a29c...fb1

[Gjest Jegskulleønskeat]

Om du alltid føler deg nedfor er det mulig du har en lidelse som heter dystymi. Det er en kronisk depressiv lidelse hvor man føler seg nedfor/trist, trøtt/med lite energi, har et lavt selvbilde ++. 

Langvarig nedstemthet kan også komme av andre underliggende lidelser, f.eks traumelidelser eller Asperger. Angsten du beskriver kan også fremkalle følelsen av å være deprimert eller nedfor. 

Flott at du har bedt om henvisning til DPS. Håper du kommer inn!

[AnonymBruker]

1 time siden, Jegskulleønskeat skrev:

Om du alltid føler deg nedfor er det mulig du har en lidelse som heter dystymi. Det er en kronisk depressiv lidelse hvor man føler seg nedfor/trist, trøtt/med lite energi, har et lavt selvbilde ++. 

Langvarig nedstemthet kan også komme av andre underliggende lidelser, f.eks traumelidelser eller Asperger. Angsten du beskriver kan også fremkalle følelsen av å være deprimert eller nedfor. 

Flott at du har bedt om henvisning til DPS. Håper du kommer inn!

Altså, jeg var ikke trist som barn. Det kom mer og mer i tenårene og forverret seg til mer bitterhet i misten av 20- årene. Min lave sinnsstemning har nok ført til at folk har merket det rundt meg og jeg har heller Aldri følt særlig med mestring. Jeg får til det enkle liksom...at jeg på en måte får til det minste man burde klare. Det kommer nemlig bare et veldig stort problem når det kommer til og påpeke slik... at man dømmer andre  moralens voktere vekkes i folk og jeg blir liksom den som sitter der og ser ned på andre som er lik meg selv. Da blir det veldig vanskelig og sette ord på hva man mener. Bare for å illustrere litt: overvektig person sier at det er stygt å være overvektig. Der dømmer altså en overvektig de som er lik seg selv. 

Og jeg kan ikke se hvorfor jeg skal se frem til noen ting dersom det ligger i hjernen uten at noe hjelper. Og barn bør man absolutt ikke få når slike gener bæres

Anonymkode: 8a29c...fb1

[AnonymBruker]

Jeg lever også et liv som nedfor, det er mange som gjør det.

Anonymkode: f084e...39d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lever også et liv som nedfor, det er mange som gjør det.

Anonymkode: f084e...39d

Ja, jeg vet, men hva gjør du med det? 

Anonymkode: 8a29c...fb1

[Filicia]

Kjenner meg veldig igjen. Trist at du også har det sånn 💖 Jeg er alltid trist og lei meg og jeg kjenner ingen glede men kun konstant tristhet. Har hatt det sånn så lenge jeg kan huske. Det er så fælt. Det å leve er ikke lett. Vanskelig. Jeg har det sånn kronisk. Er lei meg fordi livet er sånn. Men vet ikke hva man skal gjøre heller. Forvirra bare. Klem til deg.