Foreldre og forholdet til svigerbarn

[AnonymBruker]

Jeg er en av tre søstre i 30-årene som alle er gift. Alle har vært sammen med sine respektive i 5+ år. Jeg merker veldig godt at foreldrene mine liker mine søstres menn bedre enn min. Med mine søstres menn er det liksom ikke måte på hvor fantastiske de er, mens de sjelden sier noe positivt om min. Ingen er uvenner eller noe, og alle er høflige mot hverandre, men merker foreldrene mine, spesielt faren min, stadig kommer med små "stikk" om hva som er galt med min mann. Det er spesielt jeg som får disse "stikkene", gjerne lagt frem på en slik måte at det er tydelig at intensjonen er at jeg skal være enig med dem og ta deres "parti". Type "ser Ole ikke har klippet plenen/vasket bilen, fikset vasken ennå, skjønner at du blir frustrert over sånt altså". 

Et konfliktområde er det å fikse praktiske ting hjemme. Foreldrene mine har gjennom hele mitt voksenliv vært veldig beskyttende overfor meg, siden jeg har en medfødt kronisk sykdom. Da jeg bodde alene var de stadig innom og fikset ting for meg og jeg føler av den grunn at jeg står i veldig takknemlighetsgjeld til dem. Men jeg har lyst til å klare meg selv, og føler at de er invaderende. I dag kom faren min innom og fikset en ting i huset her fordi han mente min mann var for treig til å fikse det. Og det er ikke første gang... Det fikk begeret til å renne litt over her. Jeg er voksen og gift og min mann er like kapabel til å fikse "manneting" som faren min er, selv om han ikke nødvendigvis gjør dem akkurat når det passer pappa.

Jeg føler foreldrene mine ikke respekterer meg og min mann. Det irriterer meg at de stadig skal blande seg inn hjemme hos oss, og at de alltid skal klage over min mann, mens de nærmest ikke får fullrost sine to andre svigersønner. 

Vi har ikke snakket veldig mye om dette med favorisering av svigersønnene, vi er nok litt konfliktsky både min mann og jeg. Men da jeg tok det opp for et par år siden var responsen at "vi synes ikke vi har så mye til felles med Ole". Det er jo selvfølgelig lov, og man kan jo ikke like alle like godt. Det skjønner jeg selvfølgelig. Men jeg synes det er litt sårt når de nærmest har adoptert sine to andre svigersønner som sønnene de aldri fikk, mens min mann er helt på utsiden. Men jeg blir mer og mer fristet til å ta det opp. Det med at de invaderer hjemmet her har jeg prøvd å ta opp før, men da blir de som regel fornærmet og jeg får dårlig samvittighet. 

Føler jeg står litt fast her. Er det noen andre som har lignende utfordringer i familien? Er det best å bare glatte over, eller bør jeg/vi ta konflikten?

Anonymkode: ae52f...ddb

[Zienna]

Du er nødt til å si i fra til foreldrene dine om at dette ikke er greit.  De kan ikke bare komme innom dere og fikse ting.  Det er klart en kritikk overfor mannen din, som ikke har gjort det de mener han burde. 

Neste gang de kommer må du stoppe dem! 

[Joppeline]

Ser du hvorfor de føler det sånn da? Kanskje det virkelig er forskjell? En er ikke tvinget til å lile godt voksne mennesker like godt kun fordi de er familie.

Har det på samme måte i min familie, da min ene svoger er helt apatisk og asosial. (Ikke at din mann er det altså.) Fatter ikke hva søsteren min ser i han. Har prøvd å både bli kjent med, og like han, men det er null respons. Så da føler både jeg og våre foreldre oss tvunget til åbare ignorere ham. Ikke på en slem måte, men bare fordi det ikke er noe poeng i å snakke med han (får ikke annet svar enn hm/ja/nei) eller invitere ham, for enten kommer han ikke ellers så sitter han der med nesen i mobilen hele tiden.

Leit for alle involverte egentlig, men har ikke sett noe bedring på ti år, så det er nok som det blir. Heldigvis er mina andre to svogere veldig hyggelige! Kjip situasjon, men jeg føler den eneste som kan hjelpe er ham selv. Kanskje din mann kunne gjort noe annerledes også?