Såret!

[AnonymBruker]

Hei. 

Etter å ha vært veldig tolmodig med samboer, hvor han har styrt sitt eget løp og latt meg ha ansvar for vårt barn i 6 mnd nå itillegg til å la meg ha ansvar for hus/vask/klesvask/matlaging/handling.

Alt er prøvd (snakke rolig til han, plutselig overlate baby til han, la andre snakke til han osv) men nytter ikke, han vil rett og slett ikke forandre seg. 

Jeg ligger strak ut med lungebetennelse og øreinfeksjon, men fremdeles ikke hjelp og få fra han, han skal ut med kompiser eller ut å dyrke egen hobby (middag skal han også ha servert selv om jeg er syk).

Jeg fikk nok, jeg gjorde det slutt igår og sa at jeg klarer ikke å ha ene ansvar for både baby og en 26 år gammel drittunge.

Vi sa ifra til venner og familie ved å sende dem felles mld, hvor vi også skrev at dette ikke er noe vi har valgt selv og at dem må respektere det. 

Det som sårer meg, er at alle skal "hjelpe" oss, de tar hans parti selv når de vet at han ikke er hjemme/hjelper til. Alle(min familie også) mener jeg må "gi han flere sjangser" selv når jeg sier at dette går ut over min livskvalitet og at jeg begynner å bli veldig deprimert. 

Jeg forklarer at jeg må ut av forholdet for jeg merker at jeg ikke vil klare å være mor til mitt barn når jeg går rundt og har det så vondt. 

Jeg lurer på om det er normalt å skulle gi sjangse på sjangse? Jeg merker jeg begynner å bli veldig deprimert, fortsetter jeg dette forholdet slik som nå vil jeg frykte for min egen helse og livskvalitet.

Hva mener dere? Har jeg rett til å bli såret over at alle skal "ta hans parti" ? Syns ingen er enig med meg i dette, alle mener at "sånn er det med barn" 😭

Takk for svar!

Anonymkode: 6a382...ef7

[Gjest Anonymus Notarius]

De første månedene etter en fødsel er en unntakstilstand i livet, og man bør egentlig ikke ta noen drastiske avgjørelser da. Hva sier han nå da? 

[AnonymBruker]

Hei..

Jeg forstår at dette er skikkelig ille for deg og at han må seriøst skjerpe seg. Er han villig til det? 

At de mener han skal få en sjanse til betyr ikke at de tar hans parti, men at de kanskje synes dere er et flott par som har så mye sammen at det er verdt å kjempe for.

Mange menn «henger etter» på overgangen når man får baby. Det er ikke de som både bokstavelig og billedlig talt blir spist opp, av babyen. 

Min mann var også 26 da vi fikk vår første. Gjennomsnittsalder for førstegangs fedre i Norge er 30-31år.  Din mann er i den forstand ung, kanskje den første i vennekretsen som blir far? Det er ingen unnskyldning, han er fortatt voksen og har ansvar, men han kan nok være litt umoden enda, sammenlignet med sine 4-5år eldre «med-fedre»...

 Er han villig til å gjøre en innsats? 

Er han ellers en fin fyr? En god pappa? 

Jeg ga min mann en til sjanse. Vi har to barn på 10 og 5 nå, og har det kjempefint sammen  

Jeg angrer ikke. 

Anonymkode: 21087...064

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

De første månedene etter en fødsel er en unntakstilstand i livet, og man bør egentlig ikke ta noen drastiske avgjørelser da. Hva sier han nå da? 

Han er lei seg og vil jo ikke ut av forholdet - men han har jo levd det søte livet. Ingen ansvar (tror han).

 

Anonymkode: 6a382...ef7

[AnonymBruker]

Og Ps: han var helt håpløs da vi fikk vår første. Idag er han en dreven «husfar». 😁

Anonymkode: 21087...064

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei..

Jeg forstår at dette er skikkelig ille for deg og at han må seriøst skjerpe seg. Er han villig til det? 

At de mener han skal få en sjanse til betyr ikke at de tar hans parti, men at de kanskje synes dere er et flott par som har så mye sammen at det er verdt å kjempe for.

Mange menn «henger etter» på overgangen når man får baby. Det er ikke de som både bokstavelig og billedlig talt blir spist opp, av babyen. 

Min mann var også 26 da vi fikk vår første. Gjennomsnittsalder for førstegangs fedre i Norge er 30-31år.  Din mann er i den forstand ung, kanskje den første i vennekretsen som blir far? Det er ingen unnskyldning, han er fortatt voksen og har ansvar, men han kan nok være litt umoden enda, sammenlignet med sine 4-5år eldre «med-fedre»...

 Er han villig til å gjøre en innsats? 

Er han ellers en fin fyr? En god pappa? 

Jeg ga min mann en til sjanse. Vi har to barn på 10 og 5 nå, og har det kjempefint sammen  

Jeg angrer ikke. 

Anonymkode: 21087...064

Han sier gang på gang at han vil forandre seg, men det blir alltid værre etter vi har hatt en slik samtale. 

Han er veldig glad i festing/alkohol, noe han også var før baby. Han bruker ikke tid på baby, han har god kjemi med babyen, men det er bare et fåtall minutter for dagen (om så) han holder han.

Anonymkode: 6a382...ef7

[Gjest Ingrid78]

Det er ikke lett å være alenemor heller. Og spesieltnår man har barn, så bør man jobbe med å få ting til å fungere. Samtidig er man full av hormoner det første året etter en fødsel, og kan reagere mye sterkere enn man ellers ville gjort. Jeg tror ikke familirn din gjør og sier det for noen annen grunn enn bekymring og ønske om at du skal slippe å angre senere. Det føles nok vondt og sårt nå. Og det forstår jeg. Han høres ut som en forvokst drittunge som må se å våkne opp og skjerpe seg drastisk! Hva sier han nå som du har gjort det slutt? Skjønner han fremdeles ikke poenget?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han sier gang på gang at han vil forandre seg, men det blir alltid værre etter vi har hatt en slik samtale. 

Han er veldig glad i festing/alkohol, noe han også var før baby. Han bruker ikke tid på baby, han har god kjemi med babyen, men det er bare et fåtall minutter for dagen (om så) han holder han.

Anonymkode: 6a382...ef7

Jeg ville nok flyttet eller bedt han flytte ut om dette var problemet. (Fest og fyll, og ingen prioritering av babyen) 

Dere kan fortsatt jobbe sammen, men det holder ikke å «slå opp» også «bli sammen» samme dag, om dere har hatt så seriøse samtaler før. Flytt fra hverandre og be han vise endring FØR du kan stole på han igjen. Det kan bare være en liten periode (en måned eller to) - som er nok for at han skjønner alvoret. Gjør han ikke det er det ikke liv laga, men da har du i det minste gitt han en sjanse. 

Anonymkode: 21087...064

[AnonymBruker]

7 timer siden, Ingrid78 skrev:

Det er ikke lett å være alenemor heller. Og spesieltnår man har barn, så bør man jobbe med å få ting til å fungere. Samtidig er man full av hormoner det første året etter en fødsel, og kan reagere mye sterkere enn man ellers ville gjort. Jeg tror ikke familirn din gjør og sier det for noen annen grunn enn bekymring og ønske om at du skal slippe å angre senere. Det føles nok vondt og sårt nå. Og det forstår jeg. Han høres ut som en forvokst drittunge som må se å våkne opp og skjerpe seg drastisk! Hva sier han nå som du har gjort det slutt? Skjønner han fremdeles ikke poenget?

Hun er jo i praksis alenemor om hun blir i forholdet også, bare at hun da har ansvaret for to barn. Slik det høres ut vil det bli mye lettere for henne om de skiller lag.

Anonymkode: 05ad6...d44

[AnonymBruker]

De tar nok ikke parti for ham og mot deg, men for forholdet og for barnet. En tur på familievernkontoret bør dere ta  med en gang, skaff hastetime.

Anonymkode: 0a751...aab

[AnonymBruker]

 Jeg skjønner ikke hvor kvinner her på forumet egentlig finner disse mannfolkene sine hen.  

Anonymkode: 98ef6...1ec

[AnonymBruker]

Tror nok du gjorde rett i å si nok er nok. Ble ingen forandringer her selv etter flere år med sjanser. Så sitter igjen med en følelse av at jeg sløste bort gode år.

Være alene med barn er faktisk mye lettere enn å være 2 der en ikke gjør en shit. 

Anonymkode: d0c8d...ef7

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg skjønner ikke hvor kvinner her på forumet egentlig finner disse mannfolkene sine hen.  

Anonymkode: 98ef6...1ec

Synes du situasjonen til TS er morsom..?

Er slike kommentarer virkelig nødvendig? På hvilken måte er dette behjelpelig for TS, annet en at du er spydig?

Anonymkode: 21087...064

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Vi sa ifra til venner og familie ved å sende dem felles mld, hvor vi også skrev at dette ikke er noe vi har valgt selv og at dem må respektere det. 

Anonymkode: 6a382...ef7

Jeg skjønte ikke helt sitatet ovenfor. Hvorfor blandet dere venner og familie inn i dette? Og ordlyden er litt rar angående «dette er ikke noe vi har valgt selv..» Da tenker jeg at dere på en måte ber om innblanding. Selvfølgelig vil alle da prøve å få dere til å forbli sammen. Skjønner at det er slitsomt for deg når alle blander seg på den måten, men jeg synes samtidig at det var en ganske barnslig måte å gjøre det på.

Ellers - ønsket han seg dette barnet? Var det en planlagt graviditet? Hvis ikke kan det hende at han bare absolutt ikke er klar for familielivet, og da vil det dessverre ikke spille noen som helst rolle hva du gjør - han er bare ikke moden nok.

Tenk deg nøye om og finn ut hva du selv vil. I mellomtiden kan du kreve at han gjør sin del av arbeidet, men om han virkelig ikke er interessert vil han heller aldri bli lykkelig.

Anonymkode: bf2c6...51a

[AnonymBruker]

Han kommer ALDRI å klare å forandre seg.  Bare med at du er slått ut med lungebetennelse og drar han fortsatt, ikke tar over hus og baby og forventer mat er nok at jeg ville ha sparket han rett i ballene og gjort det slutt.  Om jeg var deg ville jeg ha dratt til foreldrene mine slik at jeg kan få den hjelpen jeg trengte til å bli frisk igjen - du er jo super dårlig akkurat nå!  Tafatt mannfolk som er skikkelig uegnet å være fedre! 

Anonymkode: eae80...a21

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønte ikke helt sitatet ovenfor. Hvorfor blandet dere venner og familie inn i dette? Og ordlyden er litt rar angående «dette er ikke noe vi har valgt selv..» Da tenker jeg at dere på en måte ber om innblanding. Selvfølgelig vil alle da prøve å få dere til å forbli sammen. Skjønner at det er slitsomt for deg når alle blander seg på den måten, men jeg synes samtidig at det var en ganske barnslig måte å gjøre det på.

Ellers - ønsket han seg dette barnet? Var det en planlagt graviditet? Hvis ikke kan det hende at han bare absolutt ikke er klar for familielivet, og da vil det dessverre ikke spille noen som helst rolle hva du gjør - han er bare ikke moden nok.

Tenk deg nøye om og finn ut hva du selv vil. I mellomtiden kan du kreve at han gjør sin del av arbeidet, men om han virkelig ikke er interessert vil han heller aldri bli lykkelig.

Anonymkode: bf2c6...51a

Skrev litt feil her ser jeg. 

Vi skrev en fellesmld til familie og nære venner, dette for å informere om at det er slutt (vi er ikke aktiv på facebook, ble ikke lagt ut noe "singel" der)

Vi skrev at dette er noe vi er blitt enige om, vi har valgt dette selv og vi ikke vil ha diskusjoner då vi skal være venner for barnets skyld.

Anonymkode: 6a382...ef7

[AnonymBruker]

Og ja- det blir MYE lettere å være alenemor enn dette - du allerede er mor til 2 barn.  Lettere når du stelle deg og ungen uten at du må gjør det for en tafatt av en mann og.  

Anonymkode: eae80...a21

[Sensi]

På 5.6.2018 den 14.11, AnonymBruker skrev:

Han sier gang på gang at han vil forandre seg, men det blir alltid værre etter vi har hatt en slik samtale. 

Han er veldig glad i festing/alkohol, noe han også var før baby. Han bruker ikke tid på baby, han har god kjemi med babyen, men det er bare et fåtall minutter for dagen (om så) han holder han.

Anonymkode: 6a382...ef7

Overgangen kan være ganske så stor for fedre. Jeg støtter meg på lignende svar. Og det at man ikke bør gå fra hverandre så tidlig. Med unntak av fysisk og psykisk mishandling selvsagt. 

Men jeg ville satt noen grenser og gitt han noen ansvarsoppgaver. Men gi han litt tid. Dette kan komme seg. 🙂. 

[Ramona]

Dump han og se deg aldri tilbake. Tro meg, det blir bedre. Moren din kan hjelpe deg, og han kan ha samvær.

Dette forholdet er ikke bra for noen. Skjønner ikke hva folk her maser om.