Stebarnet sliter oss fullstendig ut!

[AnonymBruker]

Dette høres helt ut som hvordan min datter var på den alderen, og hun har ADHD. Det som hjalp min en del, var idrett, hun fant en idrett hun virkelig elsket, og da gikk hun på den flere dager i uken. Hun var jo over aktiv, fra hun ble født, så vi startet tidlig å prøve forskjellige idretter, så hun skulle finne en hun elsket. Vi fikk og henne utredet, og fikk diagnose. 

Men hva om du drar ut 2 ettermiddager den uken hun er hos dere, så du får en liten pause. Så kan du være der for henne de andre dagene, bare tenker så du ikke går helt lei.

 

Anonymkode: a6455...f47

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres helt ut som hvordan min datter var på den alderen, og hun har ADHD. Det som hjalp min en del, var idrett, hun fant en idrett hun virkelig elsket, og da gikk hun på den flere dager i uken. Hun var jo over aktiv, fra hun ble født, så vi startet tidlig å prøve forskjellige idretter, så hun skulle finne en hun elsket. Vi fikk og henne utredet, og fikk diagnose. 

Men hva om du drar ut 2 ettermiddager den uken hun er hos dere, så du får en liten pause. Så kan du være der for henne de andre dagene, bare tenker så du ikke går helt lei.

 

Anonymkode: a6455...f47

Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke er her, men du har rett i at jeg trenger det. Har vært så fortvilet og sint i blant at jeg bare har grått. Jeg ønsker jo bare at vi alle skal ha en lettere hverdag. Ja, idrett er Lora ivrig på. Alt som ikke gjelder team spill. Takk for at du deler. 

Anonymkode: 5b92a...6fe

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns far skal prise seg lykkelig over at du har såpass omsorgs- og ansvarsfølelse at du engasjerer deg i 7-åringen. Du kunne jo alternativt gitt totalt blaffen og latt jenta seile sin egen sjø.

Det virker som om du har en god dialog med mor, og jeg forstår godt at moren som selv er diagnostisert med ADD er bekymret dersom hun observerer gjenkjennelige symptomer. Det virker som om far stikker hodet i sanden, så her er det mor som må vise initiativ. Er det mulig for henne å snakke med sin lege om sine bekymringer for datteren, og be om råd? Kanskje hun finner et PMTO-tilbud hun (evt i samarbeid med far hvis han skjønner poenget) kan benytte?

https://www.pmto.no/boer-jeg-soeke-hjelp

https://www.pmto.no/tilbud-til-familier/tibir

Selv om adferdsendringer ikke behøver å være sykelig, er det jo kjempefint for 7-åringen hvis det finnes noe dere kan gjøre for aktivt å hjelpe henne å takle tilværelsen, som akkurat nå virker vanskelig for henne. Å kreve at du skal knytte bond til henne midt i kaoset virker ikke spesielt gjennomtenkt. Hun signaliserer jo med oppførselen sin at akkurat nå ønsker hun ikke det, og å presse henne in i et opplegg der du og far skal dele alt som angår henne 50/50 er jo fullstendig feil. Han bør begynne å tenke på datterens beste fremfor seg selv.

Anonymkode: 56f5d...c14

Tusen takk. Det trengte jeg å høre sårt. Jeg føler nesten at jeg er et dårlig menneske som påpeker dette, men det er jo rene fakta hva vi opplever. Jeg har ingen barn selv og synes det var veldig stas å få et stebarn i livet mitt. Akkruat nå er det ikke noe å rope hurra for og et kurs ville vært bra! Virker som jeg må være pådriver til moren for å utelukke evt diagnose, men det er ikke viktigst for meg om hun har det eller ikke. Viktigste er at vi får samarbeidet og funnet metodikker som gjør livet enklere. Jeg skal prøve å fremme kurs. Tusen takk. 

Anonymkode: 5b92a...6fe

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stebarnet har vært i livet mitt i over 3 år nå. Alt har gått kjempefint inntil nå. Vi kan kalle henne Lora. Hun er 7.

Lora og jeg ser hverandre og 50/50. Vi har fra dag en hatt god kontakt. Nå er ting blitt helt annerledes. Hun gidder ikke se på meg når jeg spør henne vennlig om noe som feks hva hun vil spise. Trasser mer enn før når det gjelder soving og morgenrutiner. Hun var et overaktivt barn når jeg ble kjent med henne. Jeg tenkte da at dette var kanskje bare alder. 

Hun trasser med faren og moren også, men denne ignoreringen har hun begynt med med meg alene. Jeg er mer konsekvent enn foreldrene. Sier i fra å prøver å veilede henne så godt jeg kan. hun har alltid kommet på fanget mitt på kvelden for å kose. Nå sutrer hun for alt jeg gjør. Om det er lekser eller håret. Alt er feil. Jeg føler Jeg går rundt å prøver å være så hyggelig jeg kan og får bare dritt tilbake. Blir så utrolig sliten.

 Akkruat som det var 3 års trass om igjen. Har merket meg at hun er ufokusert og mister fort konsentrasjonen. Blitt mer kverlurende og nekter for at hun gjør feil eller gale ting. Dette synes jeg er merkelig. Vil ikke dette stadiet være over når man er 7? Har lora glemt å trekke ned i do så er det en annens feil. Har hun mistet noe, gjort noe galt eller glemt noe så er det en annens feil. Gråter og sutrer hvis far og jeg påpeker dette og blånekter. Lora har også begynt å dikte opp historier mellom familiene som er usanne. Sitter alltid å piller på seg selv når hun er i ro.  

Vi har god kontakt med moren, prater sammen på Tlf flere ganger i uka. Moren har selv ADD og  depresjon. Er åpen om dette. Moren har vært inne på tanken om lora kan ha noe lignende som henne i retning det som gjelder den ukonsentrerte delen. Faren vil helst ignorere disse sidene av sin egen datter. Han mener det er en fase og alle barn er lik. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at hun ikke er lik noen andre barn jeg kjenner og jeg mener ikke noe vondt for jeg er glad i henne. Merker jo allikevel at hun er et urolig barn som krever enormt mye av oss voksne. Moren, faren og jeg er utrolig slitne etter å ha hatt henne i vår uke. 

Kom gjerne med innspill for jeg begynner å bli så sliten nå at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.  

 

Anonymkode: 5b92a...6fe

Hei

Jeg har en gutt med konsentrasjonsproblemer. Han ignorerer meg når jeg spør han om hva han vil ha på skiva Så dette har ikke noe med at hun ikke er glad i deg, eller noe sånt. Hun er bare i sin egen verden. 

((Jeg lurer på hvorfor du har så mye ansvar for henne at du blir sliten? Du er stemor. Det er far som burde smøre skiven, som burde ha kvalitetstid med henne om kvelden. Flott at du også har det men han er pappaen hennes. Hun har jo sterkest tilknytning til pappa og mamma, selv om hun også er glad i deg.))

Megatips 1; Jeg lurer, hvordan er dietten hos dere? Jeg merker en stor forskjell på mitt barn når han får presset jus med alt mulig av grønsaker i. Jeg har oppi kål,gulrot,spinat,brokkoli,kiwi og appelsin og han er helt hekta. Han elsker denne jusen og han får jo mega-vitamin kick. Han får en sånn drikk på varmeste tiden på døgnet ( gjerne utblandet med vann eller saft, da grønnsakene faktisk ikke har veldig mye smak ) Gutten min er nemlig ikke særlig glad i grønsaker, og blir skikkelig sur og klagete når han er sliten. Juicing forandrer MYE på dette.  Du får en "pulp" når du juicer med fiber som du kan tilsette maten dere lager. Da får man i seg fiberet også. Nærlig har mye å si på humøret til disse små.

 

Megatips 2: En annen ting med min gutt, er at jeg må lene meg ned, ta på skulderen hans og snakke rolig og TYDELIG for å få oppmerksomheten hans. Tydelige klare setninger, hele tiden. Ikke lett når man selv er sliten men..Det funker ikke å rope fra kjøkkenet nei.

Anonymkode: 9bb49...5be

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal prøve å fremme kurs. Tusen takk. 

 pmto fronter faktisk også dette;

Du vil komme veldig langt med tydelig kommunikasjon. Ta på skulderen og lene deg ned. se henne i øynene og gi en tydelig beskjed. Hun vil følge seg sett også når man gjør dette. Funker megabra på min gutt med konsentrasjonsproblemer.

Også vitamin kicka da, med jus.  anbefales.  ( link til juice maskinen jeg har, eller en som ligner ihvertflal.)

Anonymkode: 9bb49...5be

[Gjest Margo]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei, Ts her.

Hun klarer ikke holde fingrene i ro når hun blant annet ser på TV eller er i ro uten å gjøre noe. Sitter å biter på negler, fingre, plukker på små prikker og sår. Dette har ikke nylig kommet. Har vært sånn hele tiden.

At hun er et mer aktivt barn er også åpenlyst når vi ser andre unger, men Lora kan være i dyp konsentrasjon på ting hun elsker å gjøre. Lærer har foreløpig ikke sagt noe utenom at hun er kunstnerisk og litt svevende. I barnehagen hadde hun veldig dårlig samspill med andre barn, der hun sjefet over andre og bestemte hva andre skulle gjøre hele tiden. Dette har gitt seg litt siden vi jobber intenst med samspill mellom andre barn og Lora. Hun skjønner ikke godt rollespills leker. Flyr litt mer rundt som en vilter gutt og ombestemmer seg hele tiden på hva hun skal og vi må helst fylle kravene hennes umiddelbart ellers blir det mas. (Jeg følger ikke den pipa der.)

Jeg ser en del manipulering som sikkert ikke er unaturlig med far-datter forhold. Hun tvinner han fort rundt lillefingeren med å sutre eller kreve via mas inntil han gir seg. Dette går heller ikke med meg. Så mulig det er derfor hun er så ignorant til meg om dagen. Jeg kan ikke rokkes, mens mor og far er lettere til å gi etter. 

Moren mener hun kjenner igjen noen trekk fra hun selv var barn og har nevnt til meg at hun ikke vil datteren skal oppleve det samme. Så her sitter jeg på team med mora.  Vi følger med. Jeg sier rett ut hva jeg observerer og opplever til far, men han virker blind i mine øyne. 

Jeg mener hun trenger svært tydelig barneoppdragelse. Når alt er forutsigbart og Vi forteller i forkant hva som skal skje, går ting litt bedre. Hvis jeg sier at om en time er det legging og gjentar underveis før det skjer. Jeg har sagt til faren at hvis han ikke tar tak visse ting, orker jeg ikke fortsette. Jeg sliter meg helt ut og det er ikke hyggelig å snakke til en vegg slik Lora er i dag. 

Likevel vil han at jeg skal bånde med henne. Ta legging annen hver dag osv. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til å presse frem gode følelser. Jeg er jo glad i henne, men lysten til å bidra som tjener er ikke tilstede. Jeg går ikke rundt her å er blid og serviceminded når jeg ikke får noe tilbake? Hvor lyst har man da til å bånde med et barn? Det blir jo oppskriften på å mislike jenta til slutt. Og alt i alt er det jo ikke hennes feil, spesielt hvis hun har ADD som moren. Nå høres jeg kanskje fæl ut, men jeg er så sliten. Vi sover flere dager på sofaen etter jobb og er først normale etter 3 døgn uten henne. Det skal vel ikke være sånn? Han er jo utslitt selv, men vil ikke innrømme hun tar så mye energi. 

 

 

Anonymkode: 5b92a...6fe

Først av alt; det varmer meg så inderlig i hjertet å lese hvor mye krefter du legger ned for at dette barnet skal ha det bra. Det treffer nok ekstra fordi jeg selv har barn som har en bonusmor og bonusfar. Den jobben dere gjør for barna er helt fantastisk!

Basert på det du skriver om urolighet i kroppen og «pilling» ville jeg fått en utredning av barnet. Ofte blir det ikke stilt diagnoser, men man får allikevel veiledning og hjelp til å håndtere det som er utfordrende og vanskelig. Får man en diagnose skal symptomene fortsatt behandles - man blir ikke «frisk» selv om bup skriver en diagnose, men man får en forståelse for hvorfor ting er som de er. Mtp jentas historie med psykisk sykdom og ADD diagnose i nær familie ville jeg absolutt fått fagfolk til å se nærmere på dette. Barn er sårbare og fanger opp stemninger på godt og vondt, selv om man gjør sitt beste for barnet. Det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt er at dette er et barn som føler sinne mot sin mor som har utfordringer og kanskje ikke klarer like mye som andre mødre hun sammenligner med - feks deg. Barnet har fanget opp at moren er syk, og vet kanskje ikke hvordan hun skal forholde seg til dette, og agerer med sinne. Er det noen som har snakket med henne om morens sykdom? Er jenta redd for moren? Redd som i bekymret. Dette utløser også ofte sinne og frustrasjon hos barn. 

Jeg tror jeg ville kjørt mindre på krav en liten stund (ikke misforstå, dagligdagse krav som tannpuss, leggetid, mat, lekser osv må gjennomføres), og kjørt litt på «kose-tid». Gjør ting sammen, barn snakker ofte mye friere og lettere under feks lek, om det er noe som bekymrer dem. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 pmto fronter faktisk også dette;

Du vil komme veldig langt med tydelig kommunikasjon. Ta på skulderen og lene deg ned. se henne i øynene og gi en tydelig beskjed. Hun vil følge seg sett også når man gjør dette. Funker megabra på min gutt med konsentrasjonsproblemer.

Også vitamin kicka da, med jus.  anbefales.  ( link til juice maskinen jeg har, eller en som ligner ihvertflal.)

Anonymkode: 9bb49...5be

Takk for tips.  Ja, i en hektisk hverdag er det snart å glemme kommunikasjonen. Utrulig mye bedre når vi gjør dette med Lora. Ellers blir jeg stående: "Lora? Hva vil du har på brødskiva Lora? Hallo, har du sovnet? Loraa??"

Hun elsker kjøtt, fisk og alle typer smoothier så kan prøve det. 

Du sier jeg har så mye ansvar for henne? Jeg kjenner ikke til mange stemødre og trodde strengt tatt man lagde mat og inloverte seg så godt man kan. Jeg tar ikke de største kampene med henne, det gjør faren. Kanskje jeg gjør for mye da? Hmm. Jeg prøver å oppmuntre de til å få tid sammen alene, men det er sjeldent de vil. Lora kommer til meg hvis hun trenger noe skjønner du. Da snakker hun skal jeg si deg, men spør jeg om noe.. null svar. 

Anonymkode: 5b92a...6fe

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for innspill og egen erfaring. Det var fint å høre om hvordan du selv har opplevd det. Vi har en slik aktivitet som hun elsker og små ting av kunstnerisk art. Alt annet vi introduserer virker fort kjedelig og hun gidder ikke. Savner gode samtaler og samspillet. Hvordan var det med deg der?

Anonymkode: 5b92a...6fe

Høres også ut som meg - jeg var, både som jeg husker, og som jeg har blitt gjenfortalt om meg selv, lite/ikke interessert i ting som ikke interesserte meg. Husker jeg fikk god kontakt med pappa og onkel, fordi jeg fikk være med de på jobb. . Satt i lastebil/traktor og snakket om ingenting. Samme med bestefar på isfiske, selv om kanskje ikke disse tingene interesserte meg veldig, så var det en fin aktivitet. Jeg husker å ha (og har det enda) mange svevende spørsmål som jeg ønsket svar på, uten å må 5-10 minutter lange svar, som for eksempel hvorfor noen blomster var blå og noen gule. De naturfaglig dype svarene var kjedelige, mens "fordi vepsen synes gul er en fin farge" var et perfekt svar, for da kunne jeg "sveve" videre. Var nok derfor jeg valgte nøye/(automatisk?) hvem jeg snakket med/stilte spørsmål til og ikke. 

Jeg tror konsekvente regler og slike ting hjemmefra ikke må komme som en utfordring til barnet, for da blir det plutselig en sysselsetning for barnet å stå i mot. Kanskje fint å tenke på/snakke om hvilke ting/områder dere velger å være veldig konsekvente på, både dere og mor, og at ingen firer på det. Og de områdene hvor barnet og dere mestrer kan være en fin ting, og brukes litt som belønning Som en aktivitet for eksempel  

Anonymkode: 46900...20a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Vera skrev:

Først av alt; det varmer meg så inderlig i hjertet å lese hvor mye krefter du legger ned for at dette barnet skal ha det bra. Det treffer nok ekstra fordi jeg selv har barn som har en bonusmor og bonusfar. Den jobben dere gjør for barna er helt fantastisk!

Basert på det du skriver om urolighet i kroppen og «pilling» ville jeg fått en utredning av barnet. Ofte blir det ikke stilt diagnoser, men man får allikevel veiledning og hjelp til å håndtere det som er utfordrende og vanskelig. Får man en diagnose skal symptomene fortsatt behandles - man blir ikke «frisk» selv om bup skriver en diagnose, men man får en forståelse for hvorfor ting er som de er. Mtp jentas historie med psykisk sykdom og ADD diagnose i nær familie ville jeg absolutt fått fagfolk til å se nærmere på dette. Barn er sårbare og fanger opp stemninger på godt og vondt, selv om man gjør sitt beste for barnet. Det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt er at dette er et barn som føler sinne mot sin mor som har utfordringer og kanskje ikke klarer like mye som andre mødre hun sammenligner med - feks deg. Barnet har fanget opp at moren er syk, og vet kanskje ikke hvordan hun skal forholde seg til dette, og agerer med sinne. Er det noen som har snakket med henne om morens sykdom? Er jenta redd for moren? Redd som i bekymret. Dette utløser også ofte sinne og frustrasjon hos barn. 

Jeg tror jeg ville kjørt mindre på krav en liten stund (ikke misforstå, dagligdagse krav som tannpuss, leggetid, mat, lekser osv må gjennomføres), og kjørt litt på «kose-tid». Gjør ting sammen, barn snakker ofte mye friere og lettere under feks lek, om det er noe som bekymrer dem. 

Så herlig av deg å si. Jeg vil ikke sverte mora siden vi har et godt forhold og kan prate om det meste, men der tror jeg du traff mye sannhet. Hva som skjer hjemme vet vi ikke med sikkerhet og i hvilken grad hun preges. Det vi merker her er urolighet når vi får henne og søndagen før levering. I

start merket jeg at lora søkte meg som en mammaerstatter. Jeg er forutsigbar, trygg og litt streng. Mor er spontan og det kan kanskje føles utrygt for Lora, alt hva moren kan finne på. Det er sikkert gøy i blant, men ikke stabilt. Så det Kan hende hun er bekymret for moren. Det er så vanskelig å ha en god dialog med Lora. Jeg ønsker så inderlig at vi kan bare småsnakke litt å tulle. Det hadde gitt meg utrulig mye tilbake. 

Skal forsøke å få de til å utelukke eller stadfeste en diagnose. At vi trenger litt hjelp og veiledning er sikkert. 

Anonymkode: 5b92a...6fe