Engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Denne diagnosen er for tiden aktuell for meg, men ingenting er avgjort. Er det andre her på forumet som har denne diagnosen? Kan dere fortelle litt om hverdagen deres og hvordan dere fungerer? Hindrer sykdommen dere i å leve slik dere ønsker? Noen som har blitt frisk av dette(om der er mulig?).

Anonymkode: 73946...0d0

[Pillow of Dragon]

Jeg har.. Ingen vil være venn med meg 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Pillow of Dragon said:

Jeg har.. Ingen vil være venn med meg 

Kan du si noe om hvordan du er? Jeg tror nemlig jeg kjenner en som også har det...

Anonymkode: d5ecb...5e9

[Pillow of Dragon]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du si noe om hvordan du er? Jeg tror nemlig jeg kjenner en som også har det...

Anonymkode: d5ecb...5e9

Jeg er ikke verd noe, og vil helst unngå at andre må lide seg gjennom å prate til meg. 

Psykologen får betalt for å prate til meg så da går det, men jeg vil ikke at andre skal sløse bort sin tid med å være med meg fordi jeg er ikke verd noe. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Pillow of Dragon said:

Jeg er ikke verd noe, og vil helst unngå at andre må lide seg gjennom å prate til meg. 

Psykologen får betalt for å prate til meg så da går det, men jeg vil ikke at andre skal sløse bort sin tid med å være med meg fordi jeg er ikke verd noe. 

Du puster, du lever, du er et menneske, og dermed har du dine menneskerretter, og er selvfølgelig verd noe:-) Hva er det ved deg som gjør at du mener det motsatte?

Anonymkode: d5ecb...5e9

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Pillow of Dragon skrev:

Jeg er ikke verd noe, og vil helst unngå at andre må lide seg gjennom å prate til meg. 

Psykologen får betalt for å prate til meg så da går det, men jeg vil ikke at andre skal sløse bort sin tid med å være med meg fordi jeg er ikke verd noe. 

Hmm. Det kjenner jeg meg igjen i. Når skal jeg slutte å unnskylde at jeg er håpløs?

Anonymkode: 5aa37...279

[AnonymBruker]

Det går ann å leve greit med dette og å forminske problemene betraktelig med behandling. 

Anonymkode: 5aa37...279

[Pillow of Dragon]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hmm. Det kjenner jeg meg igjen i. Når skal jeg slutte å unnskylde at jeg er håpløs?

Anonymkode: 5aa37...279

Hvis du faktisk går ut av huset og unnskylder til andre for at du er håpløs så tror jeg ikke du har eupf

[Pillow of Dragon]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du puster, du lever, du er et menneske, og dermed har du dine menneskerretter, og er selvfølgelig verd noe:-) Hva er det ved deg som gjør at du mener det motsatte?

Anonymkode: d5ecb...5e9

Mine meninger er ikke verd noe. Jeg vet ikke for sikkert hvorfor jeg føler verdiløs, tror barndommen henger sterkt igjen. Jeg ble ikke hørt eller sett, daglig mobbet på skolen. Ingen venner, ikke én eneste bursdagsfeiring ble jeg invitert til på hele barneskolen. 

Jeg var verdiløs og det er jeg fortsatt 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Pillow of Dragon said:

Mine meninger er ikke verd noe. Jeg vet ikke for sikkert hvorfor jeg føler verdiløs, tror barndommen henger sterkt igjen. Jeg ble ikke hørt eller sett, daglig mobbet på skolen. Ingen venner, ikke én eneste bursdagsfeiring ble jeg invitert til på hele barneskolen. 

Jeg var verdiløs og det er jeg fortsatt 

Jeg synes det er fryktelig å høre. Jeg har lest litt nå om det, og jeg tror nok den jeg kjenner har det samme. Men jeg synes IKKE at han er verdiløs. Men han også synes det selv. Jeg håper inderlig at dere klarer å komme bort fra den følelsen.

Anonymkode: d5ecb...5e9

[AnonymBruker]

58 minutter siden, Pillow of Dragon skrev:

Hvis du faktisk går ut av huset og unnskylder til andre for at du er håpløs så tror jeg ikke du har eupf

Dette er fullstendig irrelevant, men det tar meg alltid et par sekunder før jeg innser at eupf også kan stå for engstelig/unnvikende pf, og ikke bare emosjonelt ustabil pf. 

Anonymkode: c4e2d...7ba

[AnonymBruker]

Jeg lever i et slags mentalt fengsel. Jeg greier ikke be om hjelp når jeg trenger det, jeg greier ikke sette grenser for meg selv. Jeg føler meg verdiløs og jeg tror jeg må være "verdens snilleste" for å holde på de jeg er glad i. Jeg ser ikke hva de ser i meg. Jeg forstår ikke hvorfor ikke alle bare har forlatt meg. Sliter med sterk tomhetsfølelse og selvforakt. Da jeg ble voldtatt ble jeg sur på meg selv. Da jeg ble banket ble jeg sur på meg selv. Da jeg gang på gang ble utsatt for utroskap så aksepterte jeg det. For jeg må være en kjip person å være sammen med. Ingen vil savne meg den dag jeg ikke lenger er her på jorden. 

I enkelte perioder klarer jeg å tenke at det er ikke nødvendigvis slik jeg tenker og føler. Da blir jeg irritert på meg selv som er så slem med meg selv. Har aldri vært fornøyd med meg selv. Jeg er sliten av livet, men jeg må bare fortsette å eksistere. Jeg må leve for de som av en eller annen grunn er glad i meg. Dessuten er jeg redd for å dø. Så jeg er stuck i en verden jeg ikke er rustet til å være i. Passer ikke inn noe sted. Timene og dagene går. Forstår ikke hva som er meningen med livet mitt. Ingen behandling har virket på meg heller. Føler jeg bruker tiden til psykologen som hun kunne brukt på noen andre. Som faktisk klarer å nyttegjøre seg det. De gangene jeg får komplimenter så takker jeg beskjedent, men inni meg tenker jeg at personen kun sier det av ren høflighet. Tar det ikke til meg. 

Anonymkode: 00d23...84b

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler:) Og om noen skulle føle seg verdiløs, så lover jeg at dere ikke er det:)

Kjenner meg igjen i noe av det dere skriver, men ikke alt. Jeg har hatt det vanskelig så lenge jeg kan huske, men da ekstremt jobbstress utløste hyppige panikkanfall som jeg ikke har hatt før, og økte diverse annen problematikk jeg alt visste om, så måtte noe gjøres. Har måttet gå litt omveier for å få behandling men er nå i gang med det i alle fall. Engstelig/unnvikende PF er det 2 psykologer nå som heller mot, mens jeg kjenner jeg vegrer meg for å få en slik diagnose. Jeg ser at jeg har en del trekk som passer, men vet ikke helt om jeg føler det er mange eller dominerende nok til å identifisere meg med den. Samtidig så føler jeg at en slik diagnose er en slags parasitt, men den angriper ikke kroppen, den angriper meg, jeg-et, den jeg er. Det føles som et langt større inngripen enn om det hadde vært fysisk(har/har hatt en del fysiske plager).

Anonymkode: 73946...0d0

[Silkebris]

Dere som har svart Ts; hva gjør dere for å bli bedre? 

[AnonymBruker]

Jeg fikk til slutt tre diagnoser etter mange vanskelige år; PTSD, depresjon og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg fikk intensiv behandling i to år. Min PTSD førte til depresjon og depresjonen førte til personlighetsforstyrrelsen. Ved å få behandling for depresjonen og komme til bunns i undertrykte følelser ble jeg kvitt personlighetsforstyrrelsen og kunne ta tak i min PTSD. I disse dager gjør jeg ferdig en bachelor som jeg fullfører til normal tid. Noe jeg aldri ville klart tidligere. 

Det som preget meg mest var at jeg ikke orket tanken på å gå ut. At mennesker kunne se meg og dømme meg, jeg så for meg at de tenkte fryktelige ting om meg. Etterpå skammet jeg meg fordi jeg tenkte at andre mennesker aldri ville bruke en halv kalori på engang å se og dømme meg. Jeg følte meg så verdiløs at jeg ikke engang var verdt å tenke negative ting om. Jeg kuttet kontakt med venner så de skulle slippe å måtte se meg og jeg sa til min samboer at han kunne være utro så mye han ville fordi jeg aldri kunne bli bra nok.

Heldigvis har jeg utholdende venner og en sabla bra samboer som aldri vek fra min side. Behandling var tøft og vondt, men det var aldri noe alternativ å ikke kjempe for å få hjelp eller å ikke utnytte hjelpen jeg fikk. 

Anonymkode: 46cac...c21

[AnonymBruker]

Jeg har denne diagnosen samt generell angstlidelse og tilbakevendende depresjon. Det hindrer meg veldig i hverdagen og jeg går mot å bli ufør. Dagene er preget av mye angst og uro. Det er nok absolutt mulig å bli relativt frisk for en del med hardt arbeid og gode behandlere. 

Anonymkode: b5823...032

[Pillow of Dragon]

6 timer siden, Silkebris skrev:

Dere som har svart Ts; hva gjør dere for å bli bedre? 

Jeg har også 3 diagnoser. Samme som over. PTSD, depresjon og eupf.

Hva gjør jeg for å bli bedre? Medisinering og psykolog. Jeg bruker 225mg efexor daglig og 5 mg vival ved behov. 

Jeg ble glad når jeg fikk diagnosen eupf, for det forklarte meg mye om livet mitt og valgene jeg har tatt. 

Jeg blir nok aldri kvitt ptsd og eupf

[AnonymBruker]

8 timer siden, Silkebris skrev:

Dere som har svart Ts; hva gjør dere for å bli bedre? 

Jeg har vært i intensiv behandling i mange år. Jeg vet ikke hvordan det er å ha det bra og har begynt å akseptere at jeg ikke kan bli frisk. Derfor er ikke lenger fokuset mitt på å bli frisk, men å i det minste finne en form for fungering i egen hverdag. Hver gang jeg tror det blir bedre, så havner jeg rett i kjelleren igjen etter få uker. Det er som om kroppen min ikke tåler det aktivitetsnivået jeg har i bedre perioder. Et aktivitetsnivå som fortsatt er mye lavere enn "normalen". Prøver stadig å forebygge de verste periodene, men uansett hva jeg gjør så havner jeg på bunn igjen. Det er som en stadig gjentakende syklus jeg har null kontroll over. Uansett hvor mye energi jeg bruker på å jobbe med tanker og følelser og å forsøke å finne positive aktiviteter. 

Anonymkode: 00d23...84b

[Silkebris]

2 timer siden, Pillow of Dragon skrev:

Jeg har også 3 diagnoser. Samme som over. PTSD, depresjon og eupf.

Hva gjør jeg for å bli bedre? Medisinering og psykolog. Jeg bruker 225mg efexor daglig og 5 mg vival ved behov. 

Jeg ble glad når jeg fikk diagnosen eupf, for det forklarte meg mye om livet mitt og valgene jeg har tatt. 

Jeg blir nok aldri kvitt ptsd og eupf

Ok, takk for svar. 

Vet du om det er noe som har utløst dette, traumer ol? 

[Silkebris]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i intensiv behandling i mange år. Jeg vet ikke hvordan det er å ha det bra og har begynt å akseptere at jeg ikke kan bli frisk. Derfor er ikke lenger fokuset mitt på å bli frisk, men å i det minste finne en form for fungering i egen hverdag. Hver gang jeg tror det blir bedre, så havner jeg rett i kjelleren igjen etter få uker. Det er som om kroppen min ikke tåler det aktivitetsnivået jeg har i bedre perioder. Et aktivitetsnivå som fortsatt er mye lavere enn "normalen". Prøver stadig å forebygge de verste periodene, men uansett hva jeg gjør så havner jeg på bunn igjen. Det er som en stadig gjentakende syklus jeg har null kontroll over. Uansett hvor mye energi jeg bruker på å jobbe med tanker og følelser og å forsøke å finne positive aktiviteter. 

Anonymkode: 00d23...84b

Takk for svar. 

Det høres jammen meg ikke lett ut å leve med denne sykdommen. Men du prøver å være positiv og er løsningsorientert. 

Jeg har en kronisk sykdom og som deg har jeg måtte akseptere at jeg aldri kommer til å bli frisk. Livet må tilpasses sykdommen uten at den tar for stor plass.