Spørsmål ang. dystymi

[AnonymBruker]

Hei! Jeg lurer på om noen her inne har dystymi, og åssen dere takler dette? Er det slik at man skal gå resten av livet litt nedfor hele tiden og aldri får kjent på lykke? Hvor lenge har du evt. gått med dette? Gjerne fortell litt om åssen det er å leve med dystymi.

Anonymkode: 6c616...4a6

[Psykoselig]

Jeg har levd med det så lenge jeg kan huske. I tillegg til at jeg har perioder med moderat og alvorlig depresjon. 

For meg er det normalen å ha et lavere stemningsleie enn "normalen". Når jeg er med venner, noe som ikke er så veldig ofte da, så kan jeg både tulle og le osv. Men stort sett er jeg mer eller mindre nedstemt. Antidepressiva fungerer ikke på meg. Så jeg har bare lært meg å leve med det. Når jeg ikke er moderat/alvorlig deprimert så opplever jeg at jeg har det ok. Ikke bra. Ikke lykkelig, men ok. Jeg har akseptert at det er slik jeg er og det plager meg ikke lenger så mye som det gjorde før. Det er en del av meg. Akkurat som at andre må lære seg å leve med kroniske smerter som for eksempel fibromyalgi. 

Jeg har en til to depresjoner i året. Resten er jeg preget av dystymi. Noen depressive perioder har vart i år, mens andre klarer jeg å komme meg ut av i løpet av noen måneder. Er inne i alvorlig depresjon nå. Begynte som moderat depresjon for gody over to år siden. Så gikk det ned til moderat depresjon i 6-7 mnd. Og nå har jeg vært alvorlig deprimert i noen måneder. 

På grunn av at jeg har mange tunge depresjoner så synes jeg hverdagen er helt ok når det "bare" er symptomer på dystymi jeg har. Jeg vet jo ikke hvordan det er å ikke ha det. 

Endret 23. mai 2018 av Psykoselig

[AnonymBruker]

Jeg er frisk fra dystymi!

Anonymkode: 7f46e...383

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er frisk fra dystymi!

Anonymkode: 7f46e...383

Hvordan "klarte" du å bli det? Jeg har fått påvist at jeg har dystymi og blir helt fra meg når jeg tenker på at det er kronisk.

Anonymkode: 6c616...4a6

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan "klarte" du å bli det? Jeg har fått påvist at jeg har dystymi og blir helt fra meg når jeg tenker på at det er kronisk.

Anonymkode: 6c616...4a6

At det er kronisk betyr ikke nødvendigvis at du må leve med det resten av livet, Så ikke mist motet! Jeg hadde ikke noe håp om noen fremtid overhode, men nå vet jeg at det ikke stemmer.

For min del var det en del fysiske utfordringer som jeg endelig tok tak i, samtidig som jeg jobbet hardt og mye/lenge med psyken. Det var veldig mye skam med i bildet, og det jeg tror løste mye for meg, var at jeg begynte å snakke om de tingene jeg skammet meg over - enda så vanskelig det var. Det tok 8 år i terapi før jeg greide det. Og så forsvant skamfølelsen mer og mer etter hvert som jeg snakket om det. Plutselig våknet jeg en dag og følte meg så «lett». Jeg ble ikke frisk over natten altså, men det føltes nesten litt sånn.. 

det finnes nok ingen fasit, men jeg VET at du kan bli kvitt det!

Anonymkode: 7f46e...383

[Elán]

Jeg er i utredning for dystymi. Kan dessverre ikke si så mye om det, annet enn at jeg nesten aldri har opplevd genuin glede og lykke. I barndommen var jeg ofte nedstemt, tok lett til tårer, veldig sårbar. Dette henger ennå igjen. Nå opplever jeg ofte depresjoner og kan ha det greit i små perioder. Det siste halve året har jeg hatt maks to uker totalt (ikke sammenhengende) som har vært opptur i fra det jeg har vært vant til, altså at jeg kan si jeg har det "ok. Jeg kan ikke huske sist gang jeg sa jeg hadde det bra og faktisk mene det. Vil egentlig si det er rart jeg skal utredes for dette da jeg føler dystymi virker lettere enn det jeg sliter med (basert på MADRS-test jeg tar annenhver samtale hos psykolog og min score ligger på omlag 40, som er mye).

Det sies dystymi er en kronisk sykdom, men ikke en typisk kronisk sykdom som fibromyalgi eller revmatisme. Det er mulig å bli kvitt dystymi med rett behandling, så det er jo positivt!

[AnonymBruker]

Jeg har hørt at kognitiv terapi kan også hjelpe for dystymi? Jeg tror ikke jeg har kjent på genuin glede på mange mange år. Som barn grublet jeg veldig mye over ting, hadde stor fantasi og senere med åra fikk jeg veldig negativt tankemønster. 

Jeg kan gruble på alt, og tar alt negativt. Jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivt, men det er så fryktelig vanskelig når jeg kun ser problemer og ikke løsninger. Jeg kan feks sitte å være redd for at jeg skal bli født i et krigsherjet land etter jeg dør, at jeg blir født på ny. Jeg er også redd for å dø i tidlig alder og har en ekkel følelse av at jeg kommer til å dø i en ulykke. Det er sånne ting som opptar tankegangen min, og mye mer. Jeg har medlidenhet for alt og alle og det tærer skikkelig på meg. 

Jeg ser ikke glede i noenting, og jeg har merket at jeg har blitt mer og mer uintressert i å høre på hva andre snakker om. Jeg vil ikke ha det sånn her! Jeg er så lei, gått sånn i over 10 år nå. 

Anonymkode: 6c616...4a6

[AnonymBruker]

Jeg har også dystymi, og det er egentlig bare normalt for meg å ha det sånn.

Jeg har det stort sett bare ok, og kan føle meg litt nedstemt. Det som plager meg mest er at jeg ikke så føler på det å være lykkelig. Jeg kan ha kortere perioder hvor jeg er glad, men det er mer sånn korte blaff. Jeg har også perioder hvor jeg er mer deprimert, og det virker som det er noe som kommer lett for meg.

Egentlig har jeg synes at det har vært vanskelig å sette fingeren på hva som har plaget meg med dystymien, for det er så normalt for meg. Men det er noe med det å føle seg unormal. Å se at andre er lykkelige og det å bli fortalt at man må smile mer osv.

Jeg har vært sånn veldig lenge. Var alltid følsom som barn og nedstemt da også.

Jeg har egentlig aldri behandlet den. Fikk diagnosen hos en behandler, og så fikk jeg inntrykk av at det ikke var noe som gikk an å behandle. Det er først nå jeg egentlig har begynt å tenke mer på det. Jeg har også sosial angst, så det har det som har vært fokus på i behandlingen.

Det er kanskje noe som har begynt å plage meg mer etter hvert. Kanskje fordi jeg tenker endel på hvordan det er å være skikkelig glad og hvordan det er å føle lykke. Synes ikke at jeg gjør det, men kanskje det jeg tenker på som å være glad er lykke for meg. Aner ikke.

Anonymkode: e5614...052

[Psykoselig]

3 timer siden, Elán skrev:

Jeg er i utredning for dystymi. Kan dessverre ikke si så mye om det, annet enn at jeg nesten aldri har opplevd genuin glede og lykke. I barndommen var jeg ofte nedstemt, tok lett til tårer, veldig sårbar. Dette henger ennå igjen. Nå opplever jeg ofte depresjoner og kan ha det greit i små perioder. Det siste halve året har jeg hatt maks to uker totalt (ikke sammenhengende) som har vært opptur i fra det jeg har vært vant til, altså at jeg kan si jeg har det "ok. Jeg kan ikke huske sist gang jeg sa jeg hadde det bra og faktisk mene det. Vil egentlig si det er rart jeg skal utredes for dette da jeg føler dystymi virker lettere enn det jeg sliter med (basert på MADRS-test jeg tar annenhver samtale hos psykolog og min score ligger på omlag 40, som er mye).

Det sies dystymi er en kronisk sykdom, men ikke en typisk kronisk sykdom som fibromyalgi eller revmatisme. Det er mulig å bli kvitt dystymi med rett behandling, så det er jo positivt!

Kjenner meg igjen i dette. Jeg har hatt en slags sorg i meg over å ikke kunne ha det bra. At det er slik livet mitt er, men føler det er viktig å prøve å akseptere det. For da slipper jeg å bli så fortvilet over egen situasjon. Det er ikke lett da. I dag har alt bare vært mørkt og trist. Orker ingenting. 

Jeg ligger stort sett på 35-40 på MADRS. Har gitt opp håpet å noen gang bli frisk, men håper det er mulig å i det minste få det litt greiere. Er heller ikke ferdig utredet så kanskje det finnes noe som kan hjelpe meg til å få det lettere i alle fall. Medisiner virker ikke. Fungerer det for deg?

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også dystymi, og det er egentlig bare normalt for meg å ha det sånn.

Jeg har det stort sett bare ok, og kan føle meg litt nedstemt. Det som plager meg mest er at jeg ikke så føler på det å være lykkelig. Jeg kan ha kortere perioder hvor jeg er glad, men det er mer sånn korte blaff. Jeg har også perioder hvor jeg er mer deprimert, og det virker som det er noe som kommer lett for meg.

Egentlig har jeg synes at det har vært vanskelig å sette fingeren på hva som har plaget meg med dystymien, for det er så normalt for meg. Men det er noe med det å føle seg unormal. Å se at andre er lykkelige og det å bli fortalt at man må smile mer osv.

Jeg har vært sånn veldig lenge. Var alltid følsom som barn og nedstemt da også.

Jeg har egentlig aldri behandlet den. Fikk diagnosen hos en behandler, og så fikk jeg inntrykk av at det ikke var noe som gikk an å behandle. Det er først nå jeg egentlig har begynt å tenke mer på det. Jeg har også sosial angst, så det har det som har vært fokus på i behandlingen.

Det er kanskje noe som har begynt å plage meg mer etter hvert. Kanskje fordi jeg tenker endel på hvordan det er å være skikkelig glad og hvordan det er å føle lykke. Synes ikke at jeg gjør det, men kanskje det jeg tenker på som å være glad er lykke for meg. Aner ikke.

Anonymkode: e5614...052

Spørsmålet blir jo da hva er egentlig lykke? Når man aldri har følt det, hvordan kan man vite hva det er? For meg er det også normalen å ha det maks ok. De periodene jeg har det ok framfor helt jævlig, er det som er gode perioder for meg. Jeg orker ikke å håpe på å få det skikkelig bra slik mange andre er. Det er bare ikke oppnåelig for meg. Jeg har alltid hatt et lavere stemningsleie enn det som er vanlig. Jeg har alltid slitt med lite energi og jeg klarer ikke å være en veldig sosial person. Det tapper meg helt for krefter. Må hele tiden passe på nok søvn og hvile for det å være sliten er en stor trigger for meg. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Psykoselig skrev:

Jeg ligger stort sett på 35-40 på MADRS. Har gitt opp håpet å noen gang bli frisk, men håper det er mulig å i det minste få det litt greiere. Er heller ikke ferdig utredet så kanskje det finnes noe som kan hjelpe meg til å få det lettere i alle fall. Medisiner virker ikke. Fungerer det for deg?

Men det er jo veldig høyt? Jeg fikk beskjed om at så lenge jeg ikke var så høyt på MADRS så hadde jeg dystymi, om jeg var høyre opp hadde de diagnosert meg med depresjon.

 

 

Ellers har jeg det også helt ok. Verken opp eller ned, jeg kan smile og le, men betyr ikke at ting er bedre av den grunn, og jeg har perioder med depresjon i tillegg til dystymien. Jeg er ikke lett følsom e.l. men sta og egen, gjør ting helst på egenhånd uten hjelp fra andre, fordi jeg fra tidlig av har fått forklart at det jeg reagerer på ikke er noe å reagere på, bare tull o.s.v. (mobbing). Så da har jeg gitt litt opp hjelp fra andre og gir alikevel megselv kritikk for det (mnen ubevisst).

Anonymkode: a1604...43f

[Psykoselig]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er jo veldig høyt? Jeg fikk beskjed om at så lenge jeg ikke var så høyt på MADRS så hadde jeg dystymi, om jeg var høyre opp hadde de diagnosert meg med depresjon.

 

 

Ellers har jeg det også helt ok. Verken opp eller ned, jeg kan smile og le, men betyr ikke at ting er bedre av den grunn, og jeg har perioder med depresjon i tillegg til dystymien. Jeg er ikke lett følsom e.l. men sta og egen, gjør ting helst på egenhånd uten hjelp fra andre, fordi jeg fra tidlig av har fått forklart at det jeg reagerer på ikke er noe å reagere på, bare tull o.s.v. (mobbing). Så da har jeg gitt litt opp hjelp fra andre og gir alikevel megselv kritikk for det (mnen ubevisst).

Anonymkode: a1604...43f

Ja. Jeg har de siste to årene vekslet mellom moderat og alvorlig depresjon, men dystymi har jeg vært preget av i 20 år. De periodene jeg "bare" har dystymi er mine gode perioder. Så har jeg regelmessig i løpet av disse 20 årene hatt depresjon. Jeg fungerer helt greit når jeg ikke har depresjon. Jeg er jo vant til å ha nedsatt stemningsleie. Vet rett og slett ikke om noe annet. 

[AnonymBruker]

Hei. Nå har ikke jeg fått diagnosen, men det er så likt slik jeg har det. Jeg føler svært sjelden på glede. Jeg kan komme over noe morsomt en gang i blandt og le litt, men det er kortvarig. Og jeg har ikke ledd høyt på mange år, og det var i fylla. 

Jeg opplever for det meste følelsen av savn. Jeg savner å ha noen, og jeg savner tider jeg har hatt det spesielt bra. Jeg tenker på personene som var rundt meg da, og vet nok egentlig at jeg ikke betyr like mye for dem. Jeg var faktisk litt trist i deres nærvær og. Jeg er alltid den som sitter blandt folk og omtrent aldri snakker. Dessverre skal det mye til før en person blir interessant for meg, og jeg danner ingenting nært med vedkommende. Og så har jeg alltid den personen som betyr mest for meg, med andre ord...jeg er forelsket i. Denne opptar så mye plass i hodet mitt at jeg sliter med å være der er er fysisk. Jeg klarer ikke helt å innse at vi ikke har en fremtid sammen, og at det er det mest sannsynlig en annen som har. Og til slutt så har jeg bare skapt en masse fine bilder om vedkommende, og han er egentlig en jeg ikke kjenner veldig godt. Men jeg blir så uendelig lettet når han bare plutselig sender en melding. 

Jeg gleder meg liksom ikke i lik grad som andre. Jeg er ikke særlig intim av meg heller.. så folk oppfatter meg som kald. Dette er fra pappa. Husker de få gangene jeg hadde han rundt meg i barndommen, hvor kald han føltes. Han har en del aspie trekk, så det er sagt. Mamma måtte bare ut av forholdet fordi han var så flat. 

 

Anonymkode: 3e65f...480

[AnonymBruker]

14 timer siden, Psykoselig skrev:

Spørsmålet blir jo da hva er egentlig lykke? Når man aldri har følt det, hvordan kan man vite hva det er? For meg er det også normalen å ha det maks ok. De periodene jeg har det ok framfor helt jævlig, er det som er gode perioder for meg. Jeg orker ikke å håpe på å få det skikkelig bra slik mange andre er. Det er bare ikke oppnåelig for meg. Jeg har alltid hatt et lavere stemningsleie enn det som er vanlig. Jeg har alltid slitt med lite energi og jeg klarer ikke å være en veldig sosial person. Det tapper meg helt for krefter. Må hele tiden passe på nok søvn og hvile for det å være sliten er en stor trigger for meg. 

Nei, si det. Jeg bare lurer på hvordan andre har det, og noen ganger treffer man personer som viser glede med hele seg og de virker så glade. Lurer på hvordan det er å være sånn Ja, sånne ting kan jeg lure på.

Det er jo noen ganger i livet mitt hvor jeg har hatt det bedre, og da har jeg jo tenkt at jeg har det skikkelig bra. Kanskje jeg har vært lykkelig da? Men så kommer jo spørsmålet om min lykkefølelse egentlig bare ville vært noe andre kunne tenkt på som ok. Kanskje det ikke er så mye vits i å gruble så mye på det, heller fokusere på meg og hvordan jeg reagerer, og ikke så mye på hvordan jeg antar at det burde være.

Ja, samme her. Stress trigger meg også.

Anonymkode: e5614...052

[Psykoselig]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, si det. Jeg bare lurer på hvordan andre har det, og noen ganger treffer man personer som viser glede med hele seg og de virker så glade. Lurer på hvordan det er å være sånn Ja, sånne ting kan jeg lure på.

Det er jo noen ganger i livet mitt hvor jeg har hatt det bedre, og da har jeg jo tenkt at jeg har det skikkelig bra. Kanskje jeg har vært lykkelig da? Men så kommer jo spørsmålet om min lykkefølelse egentlig bare ville vært noe andre kunne tenkt på som ok. Kanskje det ikke er så mye vits i å gruble så mye på det, heller fokusere på meg og hvordan jeg reagerer, og ikke så mye på hvordan jeg antar at det burde være.

Ja, samme her. Stress trigger meg også.

Anonymkode: e5614...052

Jeg opplever i alle fall at min definisjon av å ha det bra er andres definisjon av smådeppa/ok. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

Oi, ja. Jeg har også lurt på om jeg har dystymi siden jeg er konstant utmattet, har lavt selvbilde, har lite energi, nesten alltid er nedstemt.. 

Jeg går i behandling for traumer, og det er viss ganske vanlig å være mye nedstemt når man har opplevd vonde ting. 

[Perelandra]

Tråden er ryddet for diskusjon om bruk av medisiner

Jeg minner om retningslinjene for Kropp og helse

På 19.5.2017 den 22.42, Tekola skrev:

* Diskusjon rundt dosering av medisiner og "medisintips" slettes. Kvinneguiden har ikke nødvendig kompetanse til å luke ut potensielt farlige råd og tips, og vi vil derfor ha en nulltoleranse på dette. Erfaringer knyttet til medisinbruk, som ikke går på diskusjon av dosering og "tipsing" kan ved noen tilfeller bli stående, dette blir vurdert av moderatorene fra gang til gang. Er man usikker på noe i forhold til medikamenter/dosering kan man konferere med felleskatalogen, eller aller best; ta kontakt med apotek eller lege.

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

dytt.

Anonymkode: 6c616...4a6