Når kan jeg begynne å sørge?

[B.A.]

Er over 2 år siden de døde...vennene mine som satt i bilen. Bilen jeg skulle vært i. På vei hjem fra byturen jeg skulle vært med på. Jeg skulle også vært død.

Klandrer vel egentlig ingen for det som hendte. Men tenker at, hvis jeg hadde vært med ut hadde vi kansje tatt en taxi, kjørt med noen andre ett eller anna.

Har enda ikke fått sørga over dem. Vet jeg trenger å gjøre det, men behovet for å trøste andre er på en måte større. Er den som passer på vennene mine, foreldrene til de som var i den bilen, alle andre enn meg. Og ingen ser at jeg også har det vondt. Men hvordan skal de kunne vite det når de aldri har sett hvordan jeg er da.

Har prøvd å komme inn på emnet, men klarer det bare ikke. Vil ikke at vennene mine skal bli lei seg eller tvunget til å tenke på akkurat det akkurat da. De har sørget og de har på en måte kommet litt videre, men jeg er på den samme plassen fremdeles. Hater det! Hater at jeg ikke klarer å prate om det med noen. Ikke bestevennenne mine engang. Ingen vet hvordan jeg virkelig har det, og tror kansje det er best sånn. De fleste har jo nok med sine egne problemer og jeg ønsker ikke å føye mine problemer på den lista. Men det hjelper å få ut litt av det jeg tenker. Få skrevet det. Da slipper jeg jo å prate.

[Gjest Melk]

Du burde prate om det. Gi vennene dine den tilliten.

Det kan hende det finnes noen sorggrupper på hjmestedet ditt? Mange kommuner har det.

[Usikker]

Du burde prate om det. Gi vennene dine den tilliten.

Enig med Melk her.

DU trenger også å prate om dette - og sørge. Klarer du ikke å prate med dine venner eller noen nære familiemedlemmer, så snakk med legen din. H*n kan hjelpe deg videre - h*n vet hvor hjelpeinstansene finnes.

Lykke til 8)

[Gjest Anonymous]

Hver eneste kommune i dette landet har et kriseteam. Det består blant andre av en prest, en lege og en psykiater/ psykiatrisk sykepleier. Ta en telefon til kriseteamet. De kan og vil hjelpe!

[Gjest Anonymous]

Jeg vet hvordan du har det. Dvs. ikke ved at du har mistet flere nære venner, men ved at du ikke klarer/vil vise din smerte overfor andre.

Det er egentlig merkelig, for vi strekker oss veldig langt for å hjelpe andre...men når behovet kommer til oss så prøver vi å takle det alene.

Lykke til.